Den underfulle venerasjonen

 

Relikvievalfart til Norge 6. – 24. oktober

TIL NORGE: Relikviene av den hellige Therese og hennes foreldre kommer på valfart til Norge og Norden i oktober 2018.  «Venerasjon eller aktelse for relikvier kan i seg selv oppfattes som bisart eller makabert, men er dypt forankret i kristendommens historie, ja, i menneskehetens åndelige utvikling overhodet», skriver  p. Anders Piltz, professor emeritus i latin ved Lunds universitet, i denne teksten.  

 

 

Høsten 2018 kommer relikviene av noen av de mest populære katolske helgenene i moderne tid, den hellige Therese av Jesusbarnet (Therese Martin, d. 1897, helligkåret 17. mai, 1925) og hennes foreldre Louis og Zélie (helligkåret i 2015), til å besøke katolske kirker over hele Norden. Der vil de troende kunne vise sin venerasjon* for de hellige. 

 

Tekst: p. Anders Piltz, professor emeritus i latin ved Lunds universitet, Signum 
Oversettelse og bearbeidelse: katolsk.no

 

Dette trosuttrykket krever en forklaring, spesielt i de nordiske land, som i århundrer har vært preget av luthersk kristendom og dens nedarvede skepsis mot den folkelige fromhetens lengsel etter det konkrete, etter å kunne se og berøre. Relikvievenerasjon innebærer nemlig en fare for at troen også forflytter seg fra det indre, til det ytre – til overtro og sensasjonslyst. Venerasjon* eller aktelse for relikvier kan i seg selv oppfattes som bisart eller makabert, men er dypt forankret i kristendommens historie, ja, i menneskehetens åndelige utvikling overhodet. Noe som lett kan bekreftes av de fleste: Vi tar vare på ting, slik som for eksempel hårlokker, for å minne oss om våre elskede eller steder som har betydd mye for oss. Også de som finner relikvier fremmedartet eller endog motbydelig, tar kanskje med seg en sten eller en blomst fra Det hellige land, som en påminnelse om de plasser der Jesus har vandret. Slike minnegjenstander hjelper oss å huske det som er viktig og umistelig for oss. 

 

«Buddhas relikvier ble oppdelt og fordelt temmelig umiddelbart etter hans død. I islam aktes det som sies å være Muhammeds kappe, skjegg, en tann og et fotavtrykk.»

 

Hva er relikvier? Ordet kommer fra latin reliquiae «rester» eller «levninger». Venerasjon for relikvier svarer på et menneskelig grunnbehov. I antikkens Athen aktet man det man antok var levninger av Oidipus og Thesevs. Buddhas relikvier ble oppdelt og fordelt temmelig umiddelbart etter hans død. I islam aktes det som sies å være Muhammeds kappe, skjegg, en tann og et fotavtrykk.

 

Relikvier av hellige og deres underverker er heller ikke noe som er fremmed for Bibelen: Elias kappe delte Jordanelven i to (2. Kongebok, 2,14), en død manns kontakt med profeten Elisjas knokler vekket den døde til live (2. Kongebok, 13, 21), berøring av en dusk på Jesu kappe hadde helbredende virkning (Matt 9,20), Peters skygge helet syke (Apg 5, 15), tørklær og arbeidstøy som Paulus hadde hatt på seg, gjorde syke friske og drev ut onde ånder (Apg 19, 11 – 12).

 

I katolsk praksis har man senere gjort en inndeling av relikvier i forskjellige klasser: primærrelikvier (relikvier av første klasse) er en helgens legeme eller deler av det; sekundærrelikvier (relikvier av andre klasse) er klær en helgen har båret i sin levetid, vedkommendes likklede eller gjenstander helgenen har brukt. Martyrredskaper er relikvier av andre klasse. Tertiærrelikvier (relikvier av tredje klasse) er først og fremst gjenstander som har vært i kontakt med primærrelikvier. I oldkirken var dette ofte tøystykker, brándea, som ble lagt i helgengraver og gitt til pilegrimene før de dro hjem.

 

«I oldkirken ble det rapportert om underverker ved martyrenes graver, og ingen av de tidlige kirkefedrene forsøkte å bekjempe denne forestillingen, som snarere ble tatt for gitt.» 

 

I kristendommen faller venerasjon for relikvier sammen med helgendyrkelsens historie. Det første tydelige tilfellet er skildringen av den hellige Polykarps død (ca. 156 e.Kr.) i Smyrna. Etter at denne lærlingen under apostelen Johannes ble brent på bålet, samlet man sammen hans knokler, som var «mer dyrebar enn edelstener og herligere enn gull, og la dem på et spesielt sted». Der samlet man seg senere for å feire årsdagen for hans martyrium. Dette er begynnelsen på helgenkalenderen, der martyrenes årsdager utgjør en eldre skikk enn de bibelske skikkelsenes minnedager. I oldkirken ble det rapportert om underverker ved martyrenes graver, og ingen av de tidlige kirkefedrene forsøkte å bekjempe denne forestillingen, som snarere ble tatt for gitt.  Den hellige Hieronymus (f. 420) sier «Vi tilber ikke, vi lovpriser ikke, vi bøyer oss ikke ned foran skapningen i stedet for Skaperen, men vi ærer martyrenes relikvier for bedre å kunne lovprise Ham som de er martyrer for.» Kyrillos av Jerusalem forteller at et fragment av det hellige korset, som ble gjenfunnet i 318, ble sendt ut i den kristne verden.  Gregor av Nyssa sier i en preken over 40 martyrer at han har lagt deres aske i sine foreldres grav, slik at de kan stå opp sammen på den siste dag. «Jo større hengivenhet man har overfor sin far, jo større verdi har hans etterlatte klær og ringer. Da kan man heller ikke forakte kroppen, som vi jo bærer som noe langt mer personlig og uadskillelig enn noen klesplagg. Våre kropper er hverken ytre prydelser eller verktøy, men er del av vår menneskelige natur», sier Augustin i en tale om venerasjon for de avdødes kropper, som er mye større hos kristne på grunn av troen på kjødets oppstandelse. Helgenes relikvier var, ifølge ham, «verktøy og farkost som Den hellige ånd bruker til alle mulige gode gjerninger».

 

Fra 400-tallet og inn i middelalderen tiltok relikviedyrkelsen i styrke. Den gjaldt nå ikke bare martyrenes levninger, men også eremittenes og bekjennernes, de hellige som fikk helgenrykte, men uten å ha lidd en voldsom død for sin tros skyld. I alle altere ble det lagt inn et fragment av en helgens kropp (slik tradisjonen og kirkelæren fremdeles pålegger oss), og forskjellige kirker økte sin tiltrekningskraft på pilegrimer ved å huse relikvier av berømte helgener. 

«På 600-tallet ble martyrenes levninger i Roma flyttet fra katakombene til basilikaer innenfor bymurene. Herfra ble de nyomvendte nordeuropeiske folkenes behov for det konkrete og taktile tilfredsstilt gjennom en strøm av ekte og uekte relikvier.»

 

I begynnelsen overholdt man gravfreden, den ukrenkelighet som en døds grav har krav på, men senere begynte man å flytte helgenrelikvier til steder man mente var mer verdig og å fordele fragmenter av dem til hele den kristne verden. Det andre konsilet i Nikea, år 787 (som også godkjente og fremmet ikondyrkelsen) foreskrev relikvier som obligatoriske i enhver kirke. På 600-tallet ble martyrenes levninger i Roma flyttet fra katakombene til basilikaer innenfor bymurene. Herfra ble de nyomvendte nordeuropeiske folkenes behov for det konkrete og taktile tilfredsstilt gjennom en strøm av ekte og uekte relikvier.  Den norske kongen Håkon V Magnusson (bildet, t.v.) mottok i 1304 av sin franske kollega en torn av Kristi tornekrone i et praktfullt skrin fra la Sainte-Chapelle i Paris; en bit av denne tornen ble gitt videre til den svenske biskop Brynolf av Skara, som anses å være forfatteren bak en poetisk tidebønn for Törntaggens festdag 2. september, ett av den svenske middelalderdiktningens fornemste verker.

 

«På begynnelsen av 800-tallet hadde eksporten av skjelettdeler fra Roma antatt industrielle proporsjoner.» 

 

Det ligger i sakens natur at relikviedyrkelsen innbød til bedragerier. Etterlevninger av en berømt helgen bidro til å øke en kirkes attraktivitet, og det var selvsagt umulig å garantere kroppslige levningers autentisitet. Det fjerde Laterankonsil i 1215 advarte mot forfalskninger og krevde biskoppelige ekthetsbevis. Allerede Augustin hadde kritisert svindlere som reiste rundt i munkeklær og solgte det de hevdet var helgenknokler. På begynnelsen av 800-tallet hadde eksporten av skjelettdeler fra Roma antatt industrielle proporsjoner. Denne utviklingen skulle bare akselerere. Blant utallige eksempler kan nevnes en liste fra 1474 med relikvier av 417 helgener i Lunds domkirke i Sverige. Hvert år feiret man en egen relikviefest 11. juli, og da stilte man ut alle de hellige gjenstandene. På denne dagen strømmet pilegrimene til fra Skånelandene.

 

«Kritikken mot handel med relikvier og religiøst lurendreieri samt sammenblanding av religion og penger var en etablert litterær genre i hele middelalderen, med et utall eksponenter.»

 

 

Relikviedyrkelsen var en takknemlig målskive for de protestantiske reformatorene. Det var jo i sammenheng med den saksiske kurfyrsten Fredrik den vises utstilling av en veldig    samling relikvier at Luther publiserte sine 95 teser om avlat i 1517. Luther var ikke den første. Kritikken mot handel med relikvier og religiøst lurendreieri samt sammenblanding av religion og penger var en etablert litterær genre i hele middelalderen, med et utall eksponenter. Erkehumanisten og katolikken Erasmus av Rotterdam (bildet, t.v.), Luthers samtidige, kritiserte folk som forlot hus og hjem for å ta seg til avsidesliggende pilegrimsmål til høye kostnader for å vise sin venerasjon for helgenben, fremfor å lære Kristus å kjenne i evangeliene og å ta hånd om de fattige i sin by. Men Erasmus lærde og ironiske kritikk var en mild bris sammenlignet med reformatorenes stormangrep.

 

Det katolske reformkonsilet i Trient bekreftet i 1563 relikvievenerasjonen: De helliges døde kropper har vært levende lemmer i Kristi og Den Hellige Ånds tempel, og disse ben skal gjenoppstå til evig liv. Dog må, innskjerpet konsilet, all overtro i forbindelse med relikviedyrkelsen og hellige bilder opphøre, og relikvienes og bildenes autentisitet må kontrolleres av kirkelige myndigheter.

 

I dagens kirkelige lovtekst heter det at det er strengt forbudt å selge relikvier eller å flytte på berømte relikvier uten mandat fra Den hellige stol.

 

«For fromme katolikker som har et etablert forhold til Therese av Jesusbarnet, blir dette en velkommen stimulans for det åndelige liv.» 

 

På forhånd kan man bare spekulere på hva slags betydning den forestående relikvievalfarten kan få her i Norden. For fromme katolikker som har et etablert forhold til Therese av Jesusbarnet, blir dette en velkommen stimulans for det åndelige liv. Andre kommer til å se med forundring på det som skjer. Den tyske katolske liturgiforskeren Rupert Berger sa (1969) at det som for den plastiske symboltenkningen i middelhavskulturen er selvsagte åpenbaringsformer, lett blir til «magi», «amulett», i den «germanske kulturen» nord for Alpene. Etter opplysningstiden har ikke relikvievenerasjon spilt noen rolle i vår nordeuropeiske kulturkrets, konstaterer han.

 

«Når man klarer seg uten alle seremonier, og velger det som er den billigste måten å ta farvel (eller ikke ta farvel) på, så kan muligens den kristne kroppsvenerasjon få fornyet aktualitet.»

 

Men vi lever nå, 50 år senere, i en annen tid og en annen kulturell situasjon. Det gjelder også her i de nordiske land, som på ingen måte lenger utgjør et entydig «germansk» eller luthersk miljø. Når den selvsagte respekten for den døde menneskekroppen er iferd med å svekkes eller forsvinne, og det som med et makabert begrep kalles direktekremasjon, altså at den døde kroppen forvandles til aske for anonym spredning i naturen, blir stadig vanligere. Når man klarer seg uten alle seremonier, og velger det som er den billigste måten å ta farvel (eller ikke ta farvel) på, så kan muligens den kristne kroppsvenerasjon få fornyet aktualitet.

 

Kanskje på grunn av sjokkeffekten: gjennom den hellige familien Martins besøk i våre land.

 

 Les originalteksten på signum.se

 

* Venerasjon (Det Norske Akademis ordbok, naob.no):

ETYMOLOGI: fra latin veneratio (genitiv venerationis), til venerari 'tilbe; dyrke'; jf. fransk vénération, engelsk veneration

BETYDNING OG BRUK

LITTERÆRT: ærbødighet; ærefrykt

SITATER

  • denne veneration kan gaae for vidt (Camilla Collett og Emilie Diriks: Forloren Skildpadde 7)
  • [Maurice Barrès] minnes med venerasjon de store forgjengere på middelhavslandenes kulturveier (Lorentz Eckhoff: Førerne i vår tids franske litteratur 48)
  • den nedarvede venerasjon for Jesu navn (Samtiden 1935/169 Sigrid Undset)
  • [Niels Treschow] var professor, en stilling som – den gang – var omfattet med den høyeste venerasjon (Sverre Steen: 1814 237)

 

Relikvievalfart høsten 2018

  • Den hellige Therese og hennes foreldre kommer på valfart til Norge og Norden i oktober 2018.
  • De ankommer til St. Gudmund, Jessheim, 6. oktober, og forlater landet etter besøk til Nordkapp 24. oktober.
  • Relikvievalfarten er del av Hellighetens år.
  • Les mer om relikvievalfarten på katolsk.no, hellighet.katolsk.no eller din lokale menighets nettside.
  • Sjekk programmet for relikvievalfarten.

  

Les mer