Intervju med sr. Anne-Lise Strøm: No livnar det i Lunden

 

Møt Lunden klosters nye priorinne:  

9 X 3: = 27: Når denne priorinne-perioden er over, har sr. Anne-Lise Strøm av Bebudelsen vært priorinne ved Lunden kloster i tilsammen 27 år. – I 1980 var jeg den yngste nonnen, nå er jeg nest eldst, konstaterer sr. Anne-Lise.   

 

 

Hvis du søker lyset, er et tips å sette seg på Oslo sporveiers linje 5 mot Vestli og gå av på Linderud stasjon.

 

Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen 

 

Deretter spaserer du opp en bakke, over en gangbro, gjennom et kjøpesenter, forbi herregården Linderud og langs Trondheimsveien, så kommer du til det biskop Bernt I. Eidsvig nylig omtalte som «Groruddalens lys», Lunden Kloster. Den som nå har ansvaret for å holde flammen vedlike, gi den ly og vern, er sr. Anne-Lise Strøm (f. 1940) av Bebudelsen, søstrenes nyvalgte priorinne.

 

Livet er et seriøst foretak

Når himmelen bare er blå, slik som denne dagen, er påskeliljene på sitt vakreste gule. Fuglesangen på sitt mest livsbejaende symfoniske – og tanken på det hinsidige aldri nærmere enn når man tråkker fra asfalt og grus inn på klosterhagens solbadede grønnsvær. Hvert spirende strå er som en feiring av Guds skaperverk; naturens hele skjønnhet blir et gudsbevis i seg selv idet jorden strekker seg mot himmelens livgivende stråleglans. Det er som om naturen varsler påskehøytidens komme. 

– Vi lever ikke for denne verden, men for et evig liv, i Kristus, konstaterer sr. Anne-Lise uten å nøle. Hun myser mot den glade vårdag og minnes en setning fra Epiktet (f. 50 e.Kr. – d. 135 e.Kr.), den greske filosof:

– Et skip er iferd med å synke, og en av dem som ser skibbruddet, sier til Epiktet: «Det er grusomt, se alle disse menneskene som dør!». Hvorpå Epiktet svarer at «nei, det er ikke grusomt, for døden er ikke et onde, det er en åpen dør til et evig liv.», forteller hun.

Den typen refleksjon og bilder sjokkerer oss idag. Folk er livredde for sykdom, for alderdom, for død. Å holde seg ung er en moderne besettelse, ifølge sr. Anne-Lise, som mener at livet er mer seriøst enn som så: Det har et evig perspektiv.

– Det er det vi må satse på. Vi vet at Jesus har eksistert, han levde på jorden, han døde, han oppsto fra de døde. Apostlene så det, de var vitner og de har fortalt oss det. Deri ligger troen – tror vi på dem, eller ikke ... . De har fortalt oss at vi er kallet til å leve et liv i all evighet med den oppstandne Kristus og som oppstandne. For meg er dét livsperspektivet. Å gå på jorden er en forberedelse til en evighet med Gud, her er døren til Himmelrik. Kom deg i kirken i påskenhøytiden for å feire dette, spesielt påskenatt – når man synger påskelovsangen. Den er fantastisk.

 

«Jeg skal elske og drive frem nye priorinne-kandidater. Søstrenes kvaliteter, kapasiteter og ressurser skal vokse, slik at de kan settes i Kirken og klosterets tjeneste.»

 

Ledelse i generasjoner

Sr. Anne-Lise ble første gang valgt som priorinne i 1980, da var hun 40 år. 8. april 2019 ble hun atter valgt, nå for sin niende treårsperiode.

Hva er forskjellen på første gang du ble valgt i 1980 og nå?

– Første gang jeg ble valgt, så var jeg den yngste nonnen i fellesskapet. Denne gangen er jeg den nest eldste. Da gikk jeg mot noe som var ukjent. Jeg kom fra en veldig dyp og seriøs utdannelse i Frankrike, der vi levde et strengt liv. Så, da jeg skulle sette det jeg hadde lært og levd ut i livet, var jeg litt usikker, sier sr. Anne-Lise, mens ansiktet lyser om kapp med vårsolen utenfor: Har du lagt merke til hvordan et ekte smil virkelig stråler og varmer? Du kan ikke unngå det når du møter Lundens priorinne over en kopp kaffe og Pepita-kjeks – og av smilets skinn vokser menneskesinn.

– Så var jeg litt mer liberal enn søstrene rundt meg, de var jo eldre. Deres måter å gjøre ting på var jeg forsiktig med å rokke ved. Vi hadde på den tiden ennå ikke utviklet så gode samtaleteknikker for å komme frem til felles beslutninger. Det har vi endret på: Nå vil jeg ikke gjøre noe uten at jeg er sikker på at jeg har alle søstrene med meg, sier sr. Anne-Lise.

I en alder av 79 tenker hun dessuten litt annerledes om hva som er hennes viktigste lederoppgave, generasjonsperspektivet er blitt tydeligere: Hennes oppdrag er å legge tilrette for at en av de yngre søstrene kan ta over som priorinne når hennes periode løper ut i 2022.

– Jeg skal elske og drive frem nye priorinne-kandidater. Søstrenes kvaliteter, kapasiteter og ressurser skal vokse, slik at de kan settes i Kirken og klosterets tjeneste, sier sr. Anne-Lise med varm røst om det som på kaldt konsulensk kalles «kompetanse- og lederutvikling».

 

HELLIG LUND: Kommuniteten på Lunden består av  10 søstre fra Frankrike, Italia, Norge, Polen og Tyskland. De vakre klosterbygningene ble fullført i 1966 etter tegninger av arkitektene Gunnar og Sven Bjerke. Lunden gård ble kjøpt for private midler og gitt til klosterformål allerede før andre verdenskrig av legdominikanerinnen Marie Knudtzon.   

 

Valg uten valgkamp

En priorinne blir valgt etter demokratiske prinsipper, men hvordan foregår egentlig et priorinne-valg? Er det valgkamp? Valgløfter? Debatter? Holder søstrene valgvaker for sin kandidat? Nei. Det er mer avansert enn som så, fordi det gjøres langt enklere.

–Først arrangerer vi et møte, et såkalt Tractatus, med en dominikanerpater eller en søster fra et annet kloster. I år ble vi besøkt av en dominikanerpater fra Frankrike. Han samler så hele kommuniteten, de søstrene som har aktiv eller passiv stemmerett, så arbeider vi sammen med hva som er vårt fremtidige prosjekt: Hva har vi tenkt å gjøre de kommende tre år? Hva slags liv ønsker vi å leve? Deretter spør vi: Hvilken person er kvalifisert til å lede oss gjennom nettopp dette, akkurat nå? Vi velger en søster som er istand til å utføre det som er viktigst for oss i de tre kommende årene. I de to foregående perioder har vi hatt store renoveringsprosjekter. Da var det avgjørende for priorinnens kvaliteter. Samtidig må vedkommende evne å utføre pastorale oppgaver overfor sine medsøstre: Hun er en tillitsperson som man kan samtale med og motta veiledning fra. Priorinnen er også klosterets daglige leder, men de oppgavene kan delegeres, sier priorinne Anne-Lise om klosterets valgsystem, som hun er stolt av: Det har bidratt til at ordenen har unngått skismaer og samlet både søstre og brødre om det viktigste gjennom århundrer: «Bønn og arbeid» er deres motto, alt til sjelenes frelse.

Etter at de er enig om hva de vil arbeide med, hvem som er kvalifisert, så skriver hver søster et navn på en lapp og navnene blir skrevet opp på en tavle. De foreslåtte kandidater må deretter bekrefte sitt kandidatur. Når det er utført, tilbringer søstrene tre til fire dager i stillhet.

– Vi samtaler ikke om det som ble sagt på møtet, vi diskuterer ikke kandidater. Vi mediterer og ber i kapellet, forklarer sr. Anne-Lise.

Så samles søstrene igjen, nå med biskopen tilstede; han presiderer selve valget.

– Vi legger navnet på vår kandidat i valgurnen, og den som har absolutt flertall, blir priorinne for kommende tre år. Biskopen spør henne om hun aksepterer valget, og hun takker ja til oppgaven.

Deretter går biskopen og søstrene i prosesjon til kapellet, hvorpå den utvalgte søsteren legger seg ned på gulvet som tegn på lydighet overfor biskopen: Hun lover å overholde ordenens regler og konstitusjoner samt Kirkens lære. Deretter gjør alle søstrene det samme overfor sin nye priorinne. Etter at alle har reiset seg, synger de en lovsang, så er det fest:

– Denne gangen gikk vi fra kapellet til stuen og holdt en liten champagne-mottagelse. Deretter spiste vi en bedre middag sammen med biskopen, sier sr. Anne-Lise, som fremdeles bobler av entusiasme.

 

PRIORINNENS PROTEST:  – Angsten forplanter seg – angsten mot alt og alle som er annerledes, fremmed og nytt. Guds rike er annerledes, fremmed og nytt, og det er vi satt til å elske og medvirke til, ikke motvirke, sier sr. Anne-Lise Strøm av Bebudelsen. 

 

Medvirk, ikke motvirk

For en katolikk «priorinne» kjent i navnet, men kanskje ikke i gavnet, altså: Hva er det egentlig priorinnene beskjeftiger seg med, hva er hennes anliggender i hverdagen, kort skrevet: Hva gjør hun? Sr. Anne-Lise burde vite det, for hun har vært det i snart 27 år. 

– Priorinnen har ansvar for at klosterreglene blir overholdt, at søstrene lever i henhold til det de har forpliktet seg til gjennom sine løfter og at fellesskapet fungerer. Det gjør hun gjennom personlig og åndelig veiledning og å påse at arbeidsoppgavene blir utført skikkelig, sier hun.

Priorinnen skal også dyrke frem åndelig vekst for hele fellesskapet.

– Vårt kloster skal være kulturelt og kirkelig integrert lokalt, søstrene skal ha permanent teologisk utdannelse – vi skal aldri slutte å utdype Guds ord og Kirkens lære, men leve et liv som gjør at vi kommer stadig nærmere Gud og hverandre. Det er utfordrende i en verden som blir stadig mer preget av materialisme og ateisme, påpeker den etterhvert erfarne priorinnen. 

Du har vært priorinne og leder i 9 x 3 år. Hva er den viktigste erfaringen du har gjort deg, sr. Anne-Lise?

– Å se søstrenes vilje til å samarbeide og å bringe klosteret videre. I 1980 var den yngste og nå er jeg den nest eldste, men klosteret vokser fortsatt, svarer hun.

Å være priorinne er en kompleks lederoppgave: Du er administrerende direktør med ansvar for praktiske, økonomiske og administrative oppgaver. I tillegg kommer personalledelse av medsøstre – og de forlater ikke kontoret kl. 16.00 for å komme tilbake dagen etter! Så skal du ta deg av den åndelig veiledning og utvikling av hele mennesker, ikke medarbeideres faglige ferdigheter. For å lykkes med et slikt lederoppdrag må man ha menneskelig erfaring og være skikkelig utdannet, slik at man får et globalt perspektiv på sin virksomhet, mener sr. Anne-Lise.

– Man må se stort på ting, man må være trygg i sin identitet for å kunne motarbeide angst. Angsten forplanter seg – angsten mot alt og alle som er annerledes, fremmed og nytt. Guds rike er annerledes, fremmed og nytt, og det er vi satt til å elske og medvirke til, ikke motvirke.

Hva synes du er vanskeligst?

– Jeg er nokså spontan, derfor må jeg terpe på å holde meg til regelen om at «de beslutninger som tas i fellesskap, er de beste». Som leder – iallfall av et klosterfellesskap som vårt, må man søke det felles beste istedenfor å fremme sin egen mening. Man må gi avkall på det som kan forårsake splittelse og som ødelegger samholdet. Da må man sette seg selv til side, det kan være vanskelig.

 

«Vi skal ikke lukke oss inne i selvtilfredshet bak klosterveggene, men la kontemplasjon og bønn skal stråle fra vårt fellesskap og på dem utenfor.»

 

 

Sr. Anne-Lises store anliggende

Lunden kloster tilhører Dominikanerordenens kontemplative eller monastiske gren. Det betyr at de valgt bønnen som verktøy i tjenesten for Gud og at de trekker seg tilbake fra samfunnets forstyrrelser for å kunne konsentrere seg om sitt arbeid under fredelige omstendigheter: Hver dag ber søstrene på Lunden fem tidebønner, de feirer høymesse og setter av to av døgnets timer til meditasjon, «lectio divina», og rosenkrans. Så ber de forbønn for oss andre.

– Alle mennesker trenger forbønn, sier sr. Anne-Lise, og ser utover et Oslo badet i et Herrens solvær. Fuglene traller, blåveistuene vinker mot oss – og T-banen durer vår-vennlig noen hundre meter unna. Den nærmeste stasjonen ble åpnet i 1966, samme år som den nye klosterbygningen ble innviet. Den moderne verden nådde Linderud på skinner samtidig som en 800 år gammel tradisjon, Ordo fratrum praedicatorum, slo rot. Siden har det unge og det gamle vokst sammen og blitt noe nytt.

Da biskopen talte etter priorinnevalget 8. april, sa han: «Lunden kloster skal være et lys i Groruddalen». Det er også sr. Anne-Lise Strøm av Bebudelsens store anliggende:

– Vi har hatt økumeniske gudstjenester heroppe i 40 år; det var noe jeg begynte med da jeg var priorinne første gang. 

Hvorfor er det viktig for deg – kan du ikke bare la lutheranerne holde på for seg selv?

– Vi skal ikke lukke oss inne i selvtilfredshet bak klosterveggene, men la kontemplasjon og bønn skal stråle fra vårt fellesskap og på dem utenfor. Hvis du lever i og med Gud, så bærer det frukt både der du er og utover, i det lokale samfunnet, i andre kirkesamfunn og i Kirken. Guds kjærlighet er vår kjernevirksomhet, så å si. Den tillater ikke at man fordømmer noen – man skal fordømme ondskap og synd, men ikke mennesker. Dem skal vi elske.

 

ET LIV I BØNN: – Det å leve splittet som kristne er absurd, egentlig, så jeg ville vie meg til økumenisk arbeid. Konklusjonen var at den beste måten å gjøre det på var å hengi seg helt og fullstendig til et liv i bønn, sier sr. Anne-Lise om sitt kall.

  

Viet seg til kristen enhet

29. februar 2008 ble sr. Anne-Lise tildelt Brobyggerprisen for sitt økumeniske virke. Hun engasjerte seg sterkt i saken, fordi hun selv er konvertitt. Priorinnen vokste opp i Australia, og hennes første skole var både multikulturell og multireligiøs:

– Allerede som tenåring lot jeg meg sjokkere av kirkens splittelse. Jeg opplevde at det var et mot-vitnesbyrd i kristenheten, også overfor annerledestroende. Det å leve splittet som kristne er absurd, egentlig, så jeg ville vie meg til økumenisk arbeid. Konklusjonen var at den beste måten å gjøre det på var å hengi seg helt og fullstendig til et liv i bønn, sier sr. Anne-Lise.

Hennes klosterutdannelse varte i seks år, fra 1.april 1961, og fant sted i Lourdes og Clairfontaine. I løpet av sine franske år ble hun kjent med kirkekommuniteten Taizé.

– Den var som et økumenisk lys i Europa etter krigen. Jeg hadde det samme håpet for Lunden kloster – jeg ville ikke at det skulle være en katolsk ghetto i Oslo-by, men et åndelig åpent og mottagende fellesskap for alle, fordi Gud er kjærlighet. De som søker Gud, blir grepet av denne kjærligheten og en inderlig lengsel etter å spre den utover alle mennesker – for alle trenger kjærlighet.

Hva mener du er den fremste økumeniske utfordringen per i dag?

– Felles altergang, for lutheranere, ortodokse og katolikker – alle evangeliske kirkesamfunn og katolikker, egentlig. Teologene må arbeide for å overkomme hindrene, vi kan be for at de klarer det. Målet for vårt samarbeid er felles altergang, det er ikke et middel for å komme frem til teologisk enighet. At alle er velkommen til å motta Kirsti legeme og blod, skaper et sant kristent fellesskap. Så lenge man ikke kan det, er man ikke fullt og helt forenet, sier priorinnen, fremdeles mild i blikket og kjærlig i kinnene, men stemmen er bestemt: Dette er ikke pludder over en kopp kaffe, det er et livsgjennomtenkt budskap.

– Men når dette kommer til å skje, er det bare Gud som vet, samtidig som vi ikke kan sitte med hendene i fanget uten å gjøre noe. La oss be, utbryter sr. Anne-Lise, så puster hun ut, stopper opp og ser mot vårens under utenfor klostervinduet. Tiden er inne for atter å tre tilbake i klosterets hellige rytme.

Når man ankommer til Lunden kloster fra byen, sitter den moderne flimretilværelses nervøst i kroppen, fra hjernens innerste synapser til kroppens ytterste fingertupp. Vi er hva vi gjør, og vi snapper og liker og poster og deler. Når du drar fra Lunden, og rusler ned mot Linderud stasjon fra 1966, er du litt mindre flyktig og litt mer bestandig. Så lenge det varer, for snart går det moderne liv på skinner igjen.

 

 

No livnar det i lundar, no lauvast det i lid,
den heile skapning stundar no fram til sumars tid.

Det er vel fagre stunder når våren kjem her nord,
og atter som eit under nytt liv av daude gror.
 
«Vårsalme» av Elias Blix