Matlary i Pavens vitenskapsakademi: – Når nasjonen trues, trues demokratiet

 

Mener ytringsfriheten er truet av minoritetstyranni

PAVENS BUDSKAP: – Kirken ser med bekymring på tilbakekomsten, litt overalt i verden, av aggressive strømninger mot utlendinger, spesielt immigranter. Likeledes er den uroet av den voksende nasjonalismen som overser vårt felles beste, sa paven under sin innledning til plenumsmøtet i Det pavelige akademi for samfunnsvitenskap 2. mai 2019. Foto: Vatican Media

 

«Nasjon, Stat, Nasjonal-stat» var tema for Det pavelige akademi for samfunnsvitenskaps plenumsmøte i mai. I sitt innlegg hevdet professor Janne Haaland Matlary at det europeiske demokratiet er truet av populisme, identitetspolitikk og ytre, aggressive makter. 

 

Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

Det pavelige akademi for samfunnsvitenskap ble innstiftet av den hellige pave Johannes Paul II og samler noen av verdens fremste vitenskapsmenn og -kvinner innen statsvitenskap, sosiologi, økonomi og jus.

– Det er tre pavelige vitenskapsakademier, det naturvitenskaplige som hadde Galileo Galilei som en av grunnleggerne og som er det eldste og viktigste; dernest det thomististiske akademiet og vårt samfunnsvitenskaplige, som ble opprettet i 1994. Hjemmesiden vår er pass.va. Vi har to norske medlemmer, seniorforsker Greg Reichberg på PRIO og meg selv. Medlemstallet skal være over 20 og under 40. Vi dekker alle samfunnsvitenskapene og har plenumsmøter hvert annet år, dette siste var nå i mai, sier Akademi-medlem Matlary.

 «Den moderne nasjonalstaten er basisen for demokratiet, og demokrati forutsetter nasjonalt fellesskap.»

 

– Tema for møtet var nasjonalstatens betydning. Hvordan vil du beskrive akademiets overlegninger?  

– Man betonte behovet for «riktig» nasjonalfølelse, altså at nasjonalisme ikke er av det gode, og undersøkte i detalj hva «nasjon» er: Et naturlig, kulturell t fellesskap som finnes i alle regioner og til alle tider, men kun med statens fremvekst etter 1648 finner vi nasjonen som et politisk fellesskap, sier Matlary og poengterer at den moderne nasjonalstaten er basisen for demokratiet og at demokrati forutsetter nasjonalt fellesskap.

– I Europa og USA vil folk ha tilbake et klart gjenkjennbart fellesskap, mener hun.

 

«Menneskets felles natur er ikke lenger basisen for borgerskap og stemmerett – altså demokratiets likhetsideal – men det motsatte. Dette fører til minoritetstyranni ... .»

 

To uhyrer truer demokratiet

– Du holdt selv innlegg med tittelen: «The Nation-State between the Scylla of Populism and the Charybdis of Identity Politics», altså: Nasjonalstaten mellom sjømonstrene Skyllas populisme og Kharybdis’ identitetspolitikk. Hvorfor bruker du dette bildet?

– Det er fordi begge ødelegger demokratiet: populisme definert som demagogisk metode forenkler politikkens innhold og gjør den til et spørsmål om såkalt folk versus såkalt elite, og eliten antas å være korrupt og maktglad, mens folket alltid vet best. Slik er det ikke. Populisme finnes på både venstre og høyresiden, tenk på Hugo Chavez og Donald Trump som eksempler. Folk blir forført, kan man si, men de sakene som opptar folk, er reelle nok: arbeidsplasser under globalisering, nasjonalt fellesskap som trues av globalisering og av ukontrollert migrasjon. Den andre problematikken er det typisk vestlige: Gruppene erstatter likheten blant borgerne, og gruppene krever rettigheter og egen status – bare kvinner kan delta i abortdebatten, fordi den presumptivt bare angår kvinner; kun svarte kan mene noe om svarte, etc., sier professor Matlary og legger til:

– Menneskets felles natur er ikke lenger basisen for borgerskap og stemmerett – altså demokratiets likhetsideal – men det motsatte. Dette fører til minoritetstyranni, enhver gruppe er krenket ut fra subjektive premisser og ingen utenfor gruppen tør ytre seg kritisk om den.

Matlary er uroet over at det nasjonale fellesskap erstattes av grupper:

– Identitetspolitikken er et enormt problem i USA og Vest-Europa: den fører til selvsensur og intoleranse. Statsviteren Francis Fukyuama skriver om dette i boken «Identitet hvordan tap av verdighet truer demokratiet vårt».   

 

PAVEN LYTTER TIL VITENSKAPEN: Pave Frans lytter til professor Stefano Zamagni, president av Det pavelige akademi for samfunnsvitenskap, under akademiets stormøtet i Vatikanet 2. mai 2019.  Foto: Vatican Media

 

Den anerkjente norske professoren i statsvitenskap innledet første del av sitt foredrag med setningen «European politics is in an unstable state.» («Europeisk politikk befinner seg i en ustabil tilstand.»)

– Hva er din hovedforklaring på dette europeiske fenomenet?

– Det skyldes ytre faktorer som ustabil amerikansk politikk under Trump, og Putins stadige utfall, samt faktorer som islamistisk terror fra Maghreb og massemigrasjonspotensialet.  Men også indre faktorer: Brexit og opprøret mot elitene i Frankrike, mot EU, etc.. Partistrukturene er blåst vekk i land som Frankrike, nå ser vi det samme skje i UK; populistpartier øker sin innflytelse, fordi de tar opp de to sakene som folk er mest opptatt av – nasjonal identitet, kontroll med egne grenser og demokratisk kontroll med makten. Reaksjonene mot globaliseringens effekt på migrasjon og grenser er reell, mener hun og belegger det med tall fra alle meningsmålinger, som Eurobarometer 2018 og Chatham House 2017.

– ‘Folk flest’ som de sier i Frp, er opptatt av spesielt islamsk innvandring i eget land, men dette er et sensitivt tema som vanlige partier ikke tar opp hvis de kan unngå det. Da blir det gevinst til populistene. Det samme ser vi med henhold til EU – i stedet for å medgi at EU trenger demokratisk kontroll av makten, er det plutselig kun populistpartiene som målbærer dette, sier Matlary og undrer seg over den politiske venstresiden som før var så opptatt av «sjølråderetten»: Nå er de paradoksalt nå veldig for EU.  Matlary mener at europeisk politikk mangler en leder. Hun trekker frem at Frankrikes president Emmanuel Macron er for svak på hjemmebane og den tyske kansler Angela Merkel er på vei ut.

– Situasjonen ligner mer på skyttergraver, der man graver seg ned med likesinnede – øst mot vest samt globalister og liberale mot konservative, påpeker hun.

 

Svakt Europa

– Du beskriver en verden preget av Realpolitik ledet an av Russland, USA og Kina og spør om Europa klarer å mobilisere nok patriotisme til å forsvare seg selv. Hva tror du?

– Europa er ikke villig til å betale den selvpålagte 2 prosent av BNP til eget forsvar, så svaret gir seg selv. Vi regner fremdeles med at USA gjør jobben for oss. Det er faretruende, et tegn på svakhet og manglende realisme.  

 

«Hva slags demokrati får vi dersom kritikk av religion og alt annet stoppes, fordi noen er fornærmet og tar det personlig? Ytringsfriheten må gjelde alt som ikke er direkte diskriminerende ... .»

 

– «Demokratiet forutsetter stat og nasjon», hevder du og skriver at dagens bekymring snarere er at vi har for lite nasjon, ikke for mye – slik som i opptakten til I verdenskrig. Hvorfor gir dette grunn til uro?

– Å være borger (citizen) krever mye, det er tunge plikter som skatteplikt til fellesskapet, altså til ens nasjon; og det er verneplikt, at man potensielt skal legge ned livet for nasjonen. Derfor må det nasjonale fellesskap være tydelig, dypt og klart definert. I vår tid er det erstattet av ensidige rettigheter uten tilsvarende plikter. Men hvem vil da være solidarisk nok med de andre dersom ikke alle medlemmene kjenner seg samlet, som en nasjon, spør Matlary og viser til Fukyama som påpeker at borgerretten i USA kun fås dersom man kan forsørge seg selv og derved bidrar med skatt, og enda viktigere, dersom man sverger troskap til det amerikanske flagget og grunnloven.

– Dette har Europa tatt altfor lett på, sier han, og mener vi må avkreve nye borgere mye mer enn hittil, forklarer Matlary.  

 

 Under krenkelsestyranniet jernhæl

– Du beskriver hvordan identitetspolitikk underminerer statsborgerskapet og kaller det «Den nye intoleransen». Fenomenet synes å bekymre deg av flere årsaker. Hvorfor? Og kan du eksemplifisere din bekymring?

– Ett eksempel: Hvis jeg som kristen definerer kritikk av kristendom som ‘kristofobi’ og sier at dette er krenkende for meg personlig, på linje med rasisme og diskriminering, kanskje straffbart; er det da noen som vil våge religionskritikk av kristendommen? Nei, det blir raskt selvsensur.  Ingen har krevd meningsvern gjennom slik ‘kristofobi, men det finnes akkurat nå debatt om det samme for islam (‘islamofobi’). Hva slags demokrati får vi dersom kritikk av religion og alt annet stoppes, fordi noen er fornærmet og tar det personlig? Ytringsfriheten må gjelde alt som ikke er direkte diskriminerende – og vi så hvor trangt ytringsrommet i Norge var når det gjelder abort for litt siden: Debatten om tvillingabort (såkalt ‘fosterreduksjon’) ble forsøkt stoppet av militante feminister. Vi skulle ikke få lov til å diskutere den norske abortloven, sier Matlary og bryter ut:

– Det er noe av det mest totalitære jeg har opplevd.

Hun er skremt av at kvinner påberopte seg å «eie» denne loven og ha rett til å stoppe debatt om å endre den. Hun mener at eksemplet viser hvor intolerant feminister i vårt eget land kan være.

– Fremdeles reagerer de med raseri over at noen av deres medborgere, som jeg, fremmer et helt annet syn enn dem. Men det er dette som er demokrati, ekte pluralisme. Jeg blir ikke rasende på dem, fordi de vil ha tvillingabort; jeg er bare helt uenig med dem. Om jeg var mann, ville jeg hatt like stor rett til å være mot abort og mene noe i den offentlige debatt. Men ingen mann har nok våget seg utpå, fordi feminister mener at menn ikke er meningsberettigede.

 

«Sosiallærens vekt på subsidiaritetsprinsippet er en meget solid hjelp – statens makt er begrenset, nedad til familier og sivilsamfunn, oppad og utad til det almene universelle menneskeverd.»

 

Hjelp i Kirkens sosiallære

– På hvilken måte mener du at Kirkens sosiallære kan være en veileder i disse turbulente tider?

– Så tidlig som Augustin har vi en tenker som skriver om naturlige nasjoner, og Thomas Aquinas følger opp, mens den hellige pave Johannes Paul II (1920 – 2005) er den som utvikler nasjonenes rett best. Sosiallærens vekt på subsidiaritetsprinsippet er en meget solid hjelp – statens makt er begrenset, nedad til familier og sivilsamfunn, oppad og utad til det almene universelle menneskeverd. Kirken har alltid vært global, den eldste slike organisasjon i verden, og fremhever menneskeverdet og politikkens begrensning.

Rådets slutterklæring er en sterk oppfordring til internasjonalt og bindende samarbeid for å løse grenseoverskridende problemer, slik som global oppvarming og å sikre fred og stabilitet. Samtidig heter det at verden står ved et veiskille: De gamle institusjonene som kom til etter II verdenskrig viser svakhetstegn og behovet for å skape nye institusjoner er påtagelig. Hvilke tanker gjør du deg om rådets analyse og konklusjon?

– Alle store problemer i dag må løses gjennom internasjonalt samarbeid, men dette må være forankret i demokratiske nasjonalstater. EU og andre organisasjoner må forbedres, eventuelt må andre former for samarbeid utvikles, sier Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og medlem av Det pavelige akademi for samfunnsvitenskap.

 

Utdrag av Matlarys innlegg på akademiets stormøte

Matlarys innlegg kan ikke publiseres i sin helhet ennå. Her følger derfor noen utdrag på engelsk fra originalmanuset.

Professor Matlary skriver i sin konklusjon at hennes analyse (innlegget) har vist at de europeiske nasjonalstater, og derfor det europeiske demokratiet, er truet av populisme og identitetspolitikk: Populismen forenkler politikken til en kamp mellom det «virkelige folket» og de korrupte «elitene», mens identitetspolitikken underminerer rasjonell offentlig debatt ved å benekte at det finnes en felles menneskenatur og å tvinge folk til taushet.  

 

Matlary om nasjon, nasjonalstat og demokrati

The nation refers to where one is born, one’s mother country or Vaterland, one’s Heimat. The term is derived from the Latin natio. Nations are found in all human societies, but has been developed in relation to the state and to democratic political theory in the West, in Europe in particular. As such, the nation is a political community, as the basis for citizenship and democracy, but in and of itself the nation is a cultural community, bound together by language, history, and habitat – a natural community, like the family.  As we have seen in various papers I this plenary, Catholic social teaching reaffirms the naturalness of the nation, like that of the family, and nations have a right to exist. From St Augustine to St John Paul II, the nation is a natural community that one owes allegiance and which one loves. It is also the basis for patriotism, as the latter emphasized.

***

There are many thousand nations on the planet and less than 200 states. This means that most states are multi-national, as they are multi-lingual and multi-religious. However, there is usually one predominant language, religion, and culture in a state, making other nations in it minorities. The Habsburg monarchy is a very good example of this multi-national polity, and it was the first regime to introduce freedom of religion in 1645 in Transylvania. Yet this is far from modern identity politics, to be discussed below. The ontology of traditional nations is that members of the nation can be identified by objective criteria, such as language and common culture, as nations have evolved over centuries and more. This is natural community, not one chosen subjectively. Unlike postmodern ideas of shifting, chosen identities, the concept usually refers to something as permanent as to be seen as just that, natural. The constructivist critique[1] that nations are ‘imagined communities’ is not important, for nations are necessarily ‘imagined’ in the sense that they are not tangible, but part of one’s identity from childhood years. They are constructed in the sense of not being material and empirically tangible, but they are so strong that people die for them. I prefer to speak about naturalness in the sense of spontaneous evolution – nations develop and change in many small and greater ways, but this is a bottom-up process, and not a political one if it is to count as natural.

National identity is thus natural and cultural, not imposed by the state if it is real. This is a very important point-. Communists and other totalitarians have always tried to misuse national identity to their own control purposes – new Soviet man was never a success, nor was the imposed ‘Yugoslav’ identity there.

***

This conception of the individual makes the state possible, for it has authority over all citizens on an equal basis, and all citizens are of equal importance through the suffrage. There is equal submission to the rule of the state, which in turn is based on a social contract. The state is not the rule of a feudal prince who has authority over subjects, but state sovereignty «introduces an authority which can limit the claims of family, tribe or caste if it so chooses». The very concept of the state based on a social contract is therefore presuming equality of citizens, i.e. equality of human dignity for all persons.

Democracy therefore not only presupposes the state, but also a community of citizens. The nation is not based on clan, tribe or family, but on equality among its members, and it is a community that goes beyond abstract rights. There is equality among all human beings in their having the same human rights, but they are citizens of the same state. The nation is based on rights, but it is a community of history, language and above all, culture, tied to its homeland. It is this close-knit character that enables it to extract taxes and impose conscription.

 

Matlary om populisme

We have a problem of populist methods in Europe today, but the issues which fuel populism are real ones for voters – primarily fear of job loss, of uncontrolled migration and of being ruled by international regimes and beyond the nation-state. There is a democratically sound demand for re-patriation of political power, or at least for democratic control of such power. The EU can hold another treaty conference to discuss reform along these lines, as it has done several times before. It is fully rational to discuss whether to amend the internal market’s freedom of movement or whether to abolish the EP. It is also fully rational to demand border controls and no immigration in times of terrorism and job loss in Europe. To know who enters one’s territory is essential to security policy, now as before.

The democratic challenge of populism rather lies in its method, its demagogy. In Norwegian we talk about a ‘folkeforfører’, a ‘seducer of the people’, which is a politician who abhors reasoned and nuanced debate and lives by simple slogans.  Tweets are a perfect medium for such statements, perhaps containing a grain of truth, but awful simplifications. In this time of social media and ‘echo chambers’ the democratic citizen ideal is really under threat from conspiracy theories, ‘alternative facts’, etc etc.  Again using Trump as the best example of a successful populist politician, he retains his following and addresses it directly, and that is what counts. All else – the common good of the res publica – is secondary to this direct leader-people link, and his people believe his demagogy.

 

Matlary om identitetspolitikk

As a university professor I cannot fail to notice that the tyranny of the perpetually insulted and discriminated against has also reached our own institution. I have no personal experience of this, perhaps because I do most of my academic work in the «hard»field of defence and strategic studies, explicitly relating to accountable facts and clear actor imperatives. Here we also rely on rational theories of interest-based action and strategic interaction, and most students and practitioners in this area share a mindset characterised by mental robustness and a keen interest in national security issues and realism.

***

The New Intolerance: examples

We have all noticed an increasing number of cases of ‘non-platforming’ and ‘dis-invitations’ – these inelegant new words have alas entered common parlance. The Canadian professor of psychology Jordan Peterson who argues for traditional virtues and character formation in what seems extremely commonsensical ways was recently ‘dis-invited’ to the School of Divinity at Cambridge University because of student protests that he did not «represent»their views. This is really troubling, because a scholar is not at all going to be «representative»of his or her students, but is of interest to others because of his or her scholarship. «Representativeness» is a political concept relevant in political bodies, not in the university. It then transpired that the unfortunate professor Peterson had been photographed after one of his lecture ‘shows’ with a man who carried a T-shirt with the words «Proud to be an Islamophobe». Now, it was indeed careless of Peterson to get himself into that situation, but in the situation one cannot seriously expect him to have scrutinsed the text on everyones’ T-shirts.

Moreover, how can an institution like Cambridge bring itself to cancel a fellowship to a serious scholar on such grounds? Is it the fear of controversy? No person of good will can argue for ‘guilt by association’ because a scholar happens to have been photographed with someone with a reprehensible T-shirt text. 

***

The old feminism of the 1970s was logical and just, insofar as it argued for equality with men in terms of equal opportunity: women should rightly have access to the same jobs and education as men do. There should be no discrimination based on sex. Note that this is logical because it is premised on one common human nature and therefore that «accidents»like sex should not matter to human freedom and self-realisation. Here the ontological premise is correct: there is one human nature for both sexes, irrespective of race, ethnicity and whatever else that may differ among human beings.

«Old» or «equality»feminism simply argued for equal treatment for all human beings because they share in the same human nature, they are equal before the law, as citizens, professionals, etc.  Group identity feminism, on the contrary, demands quotas for women because they are argued to be ontologically different from men, to such an extent that this warrants up to 50 per cent female representation in all sorts of professional jobs, student programs, company boards etc, regardless of formal qualifications.

Group identity politics works on the same logic as Marxism: if you disagree, you are entfremdet (alienated) and in need of consciousness-raising. Men can never have any say in group identity feminism because they are men; the bourgeoisie can never have any say in class struggle because they are unable to, given their class. By this logic, there is no common human nature that is the basis for equality among humans, only the group or the class, defined by the group or the class. If this logic is allowed to permeate the university there will no longer be the ability to speak truth unto power in the academy, but the opposite.

***

I have so far but alluded to the importance of epistemology in passing. I have argued that «old»feminism (and by logical implication, the fight for racial anti-discrimination and other types of discrimination) is ontologically sound, being based on the idea of a common human nature.

Now, this ontological position is no longer shared by group feminism/identity politics. The ontological premise here is the group or tribe: women make up a group that has nothing much in common with men, black people have nothing much in common with whites, and the attributes that form the group or the tribe make up an endless list. The tribe becomes the basis for claiming group rights, often in retribution for alleged discrimination. The individual no longer counts, only the group – as is typical of any tribe. Moreover, the attribute that defines the group is so fundamental that one must be born in the tribe to be part of it.

If it is only the group that can define what it is and what its rights are, there is no longer any measure of what is true or false, just or unjust. There is no longer any inter-subjective understanding of facts simply because there is no common standard of humanity to refer to. Anthropology – what a human being is, what human nature is – is therefore of central importance to academic and political debate and inquiry. Here the grave problem of constructivism as an extreme form of subjectivism enters. Popular in academia but probably too obscure to catch attention in the political debate, constructivism postulates, like Marxism, that there can be no inter-subjective, objective knowledge. What exists, exists for me, from my vantage-point, in my interpretation of the world. In my own field of political science, extreme constructivism would imply that war can be abolished if we start to think about peace. There is an element of subjective construction of reality that can be deconstructed by information, discussion, and persuasion, but there is also an objective reality that consists of hard power and weapon systems. The point here is not that subjective views of things are not real, but that they must ultimately be checked against reality, and that this is what a university is tasked to do. If I think that the world is flat because all that I can observe indicates this to be so, such a thesis must be exposed to inter-subjective testing. It is never enough to claim something to be true. Facts and reasoning must be presented and scrutinised.