Vatikanet: Nye normer for påståtte overnaturlige fenomener

OVERNATURLIG FENOMEN: Vår Frue av tårene, et glasert gipsrelieff av Maria på Sicilia som felte tårer i 1953, blir nevnt i dokumentet. Foto: Hein Didden (CC BY-SA 3.0)

Dikasteriet for troslæren har utgitt et dokument som skisserer nye normer for påståtte overnaturlige fenomener. I fremtiden vil hverken den lokale biskopen eller paveembedet erklære at disse fenomenene er av overnaturlig opprinnelse, men kun tillate og fremme andakt og pilegrimsreiser.

Tekst: Vatican News (svensk)

Oversettelse: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad

Et nytt dokument fra Dikasteriet for troslæren, som ble publisert fredag 17. mai, har oppdatert normene for å skjelne påståtte overnaturlige fenomener. Normene trådte i kraft søndag 19. mai, på pinsedag.

Kardinal Víctor Manuel Fernández, dikasteriets prefekt, gir en detaljert presentasjon, etterfulgt av en innledning og seks mulige konklusjoner. Prosedyren gjør det mulig å ta raskere avgjørelser, samtidig som man respekterer den folkelige fromheten.

Kirkens myndighet vil som regel ikke offisielt definere et fenomens overnaturlige natur, en prosess som kan kreve lang tid og nøye studier av en hendelse.

En annen ny norm gjelder eksplisitt Dikasteriet for troslæren, som må godkjenne den lokale biskopens avgjørelse og har myndighet til å gripe inn motu proprio [på eget initiativ] når som helst.

De siste tiårene har mange saker gått til paveembedet, selv etter at individuelle biskoper har uttalt seg, vanligvis uten at det har blitt offentliggjort.

Dikasteriets nye normer er også knyttet til vanskelighetene med å begrense fenomener som i noen tilfeller når nasjonale og til og med globale dimensjoner, «noe som betyr at en avgjørelse som tas i ett bispedømme, får konsekvenser også andre steder.»

Årsaker til de nye normene

Dokumentet er et resultat av erfaringene fra forrige århundre, der man så tilfeller der den lokale biskopen (eller biskopene i en region) raskt erklærte at et fenomen var overnaturlig, for så å oppleve at paveembetet kom med en annen dom. I andre tilfeller sa en biskop én ting, mens hans etterfølger bestemte det motsatte om samme fenomen.

Hver hendelse krevde også lange skjelningsperioder for å evaluere den og komme frem til en avgjørelse om fenomenets overnaturlige eller ikke-overnaturlige natur. Disse tidsperiodene sto iblant i kontrast til det presserende behovet for å gi pastorale svar til beste for de troende.

Dikasteriet for troslæren begynte å revidere normene i 2019, noe som har ført til den nåværende teksten som ble godkjent av pave Frans 4. mai.

Åndelige frukter og risikoer

I sin presentasjon forklarer kardinal Fernández at «mange ganger har disse hendelsene ført til en stor rikdom av åndelige frukter, vekst i tro, hengivenhet, brorskap og tjeneste. I noen tilfeller har de gitt opphav til helligdommer over hele verden, som står i sentrum for mange menneskers folkelige fromhet i dag.»

Men «i noen hendelser med påstått overnaturlig opphav» kan det oppstå alvorlige problemer som skader de troende. Det kan dreie seg om tilfeller der «profitt, makt, berømmelse, sosial anerkjennelse eller andre personlige interesser» (II, art. 15, 4°) ledsager de påståtte fenomenene, til og med i den grad at man vil «utøve kontroll over personer eller utføre overgrep (II, art. 16).»

Det kan være «læremessige feil, en overforenkling av evangeliets budskap eller spredning av en sekterisk mentalitet.» De troende kan «bli villedet av en hendelse som tilskrives guddommelig inngripen, men som bare er et produkt av noens fantasi, ønske om noe nytt, tendens til å dikte opp usannheter (mytomani) eller tilbøyelighet til å lyve.»

Generelle retningslinjer

I henhold til de nye normene vil Kirken utøve sin plikt til å skjelne, basert på følgende:

«(a) om tegn på en guddommelig handling kan påvises i fenomener som påstås å være av overnaturlig opprinnelse;

(b) om det er noe som strider mot tro og moral i skriftene eller budskapene til dem som er involvert i de påståtte fenomenene det gjelder;

(c) om det er mulig å verdsette deres åndelige frukter, om de må renses for problematiske elementer eller om de troende bør advares mot potensielle farer;

(d) om den kompetente kirkelige myndighet merker seg deres pastorale verdi» (I, 10).

Det er «ikke forutsatt i disse normene at Kirkens myndighet skal gi positiv anerkjennelse av påståtte overnaturlige fenomeners guddommelige opprinnelse» (I, 11).

Derfor vil som regel «hverken bispedømmets biskop, bispekonferansene eller Dikasteriet erklære at disse fenomenene er av overnaturlig opprinnelse, selv om det gis et Nihil obstat [ingen innvending]. Den hellige far kan imidlertid fortsatt autorisere en spesiell prosedyre i denne forbindelse» (I, 23).

Mulige konklusjoner angående et påstått fenomen

Vurderingen av et påstått overnaturlig fenomen kan føre til følgende seks konklusjoner.

– Nihil obstat: Uten å ta stilling til fenomenets overnaturlige ekthet, anerkjenner man de mange tegnene på Den Hellige Ånds virke. Biskopen oppfordres til å oppskatte den pastorale verdien og til å fremme fenomenet, inkludert pilegrimsvandringer;

– Prae oculis habeatur: Selv om viktige positive tegn anerkjennes, finnes det også aspekter som kan skape forvirring eller potensielle risikoer, noe som krever at bispedømmets biskop engasjerer seg i en nøye skjelning og dialog med mottakerne av den åndelige opplevelsen. Hvis det finnes skrifter eller budskap, kan det være nødvendig med læremessige avklaringer;

– Curatur: Ulike eller betydelige kritiske elementer er notert, men fenomenet er allerede utbredt, og verifiserbare åndelige frukter er knyttet til det. Et forbud, som kan opprøre de troende, anbefales derfor ikke, men den lokale biskopen rådes til ikke å oppmuntre fenomenet;

– Submandato: De kritiske spørsmålene er ikke knyttet til fenomenet i seg selv, men til at det misbrukes av personer eller grupper, for eksempel til utilbørlig økonomisk vinning eller umoralske handlinger. Den hellige stol overlater den pastorale ledelsen av det spesifikke stedet til bispedømmets biskop eller en delegat;

– Prohibetur et obstruatur: Til tross for en rekke positive elementer, synes de kritiske spørsmålene og risikoene forbundet med dette fenomenet å være svært alvorlige. Dikasteriet for troslæren ber den lokale biskopen om å tilby katekese som kan hjelpe de troende til å forstå årsakene til avgjørelsen og reorientere sine legitime åndelige bekymringer;

– Declaratio de non supernaturalitate: Dikasteriet for troslæren gir den lokale biskopen fullmakt til å erklære at fenomenet ikke viser seg å være overnaturlig, basert på konkrete fakta og bevis, som for eksempel en påstått visjonærs bekjennelse eller troverdige vitnesbyrd om at fenomenet er oppdiktet.

Prosedyrer som skal følges

De nye normene beskriver deretter prosedyrene som skal følges. Det er opp til bispedømmets biskop å undersøke sakene og sende sin vurdering til Dikasteriet for troslæren for godkjenning. Biskopen blir bedt om å avstå fra å komme med offentlige uttalelser om sakens ekthet eller overnaturlige natur, og å sørge for at det ikke oppstår forvirring eller sensasjonalisme.

Hvis elementene i saken «synes å være tilstrekkelige», vil bispedømmets biskop oppnevne en undersøkelseskommisjon, som bør omfatte minst en teolog, en kanonist og en ekspert valgt ut fra fenomenets natur.