O-antifonene: Kom, Herre, frels oss!

Av pater Arnfinn Haram OP. Hentet fra Broen-katolsk kirkeblad nummer 6-2008

De siste dagene av Advent (17.-23. desember) synger Kirken de store O-antifonene; antifoner til Magnificat (Marias lovsang) i vesper-tidebønnen. Som en gyllen rosenkrans av lovprisning slynger disse gamle tekstene seg rundt Kirkens forventningsfulle bønner.


O-antifonene:
O Sapientia 

Å, Visdom,
du evige Ord som Gud har talt. 
Du råder for hele verden.
Sterk og mild leder du alt.
Kom, lær oss å leve klokt og rett!

Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! 
Ha miskunn med ditt folk!

O Adonai (Herre)
Å, Adonai, 
du høvding for Israels hus. 
Du talte til Moses fra tornebuskens flammer 
og gav ham loven på Sinai berg. 
Strekk ut din sterke arm
og frels oss fra syndens åk.

Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! 
Ha miskunn med ditt folk!

O radix Jesse
Å, skudd på Jesse rot,
underfulle tegn for alle folkeslag.
Konger skal tie når du taler,
og folkeslag skal bøye kne.

Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! 
Ha miskunn med ditt folk!

O clavis David
Å, nøkkel til Davids hus,
du Israels kongestav.
Når du åpner, skal ingen lukke til,
når du lukker, skal ingen åpne.
Løs fangene av syndens lenker
og før dem ut av dødens skygge.

Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! 
Ha miskunn med ditt folk!

O Oriens
Å, solrenning, 
du glans av det evige lys, rettferds sol. 
Kom, lys for dem som sitter i mørke og dødens skygge.

Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! 
Ha miskunn med ditt folk!

O Rex gentium 
Å, verdens konge,
 alle folk venter deg med lengsel.
Du er den hjørnesten som samler alle til ett.
Forløs det falne menneske som du har skapt av jord!

Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! 
Ha miskunn med ditt folk!


O Emmanuel 
Å, Emmanuel,
du vår konge og vår lovgiver,
du frelser som folket lengter etter!
Kom og forløs oss, Herre vår Gud. 

Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk!

Adventstiden er jo bare indirekte rettet inn mot julen; temaet er Kristi komme i herlighet ved historiens og tidens ende. Vi kan bare feire Kristi første komme, Inkarnasjonen, når vi er rede til å møte ham i hans andre komme, som Herre, Dommer og Allhersker, i fullt velde. O-antifonene er en eneste stor lengsel etter den endelige forløsning for all skapningen, etter Guds inngripen, etter Guds tilsynekomst.

Gud: elskende, sårbar og hellig

Vi vestlige kristne har stått i fare for å glemme dette perspektivet. Fra høymiddelalderen ble fokuset mer og mer satt på Jesu menneskelighet; hans fødsel, hans barndom, hans lidelse, hans død. Jeg tror dette var i samsvar med Guds plan; vi kan aldri tenke dypt nok om Guds menneskelighet, hans lidenskaplige og utleverende kjærlighet til oss. Gud er en lidende Gud – fordi han er en elskende Gud. Derfor er han også en ”svak Gud”. Ingen er mer sårbar enn den som virkelig elsker.

Men styrken i Guds kjærlighet springer ut av hans hellighet, ut av selve hans guddommelige fylde. I Jesus Kristus manifesteres Guds frelsende kjærlighet i dens selvoppgivelse og i dens uovervinnelige kraft. Det er derfor de store messianske frelser-titlene som utgjør perlene på O-antifonenes ”rosenkans”: O Sapientia (Å Visdom), O Adonai (Å Herre), O radix Jesse (Å Jesse rot), O clavis David (Å Davids nøkkel), O Oriens (Å solrenning), O Rex gentium (Å folkenes Konge), O Emmanuel (Å, Gud med oss).

En sterk ange av Det gamle testamente

Disse titlene gir for det første en sterk ange av Det gamle testamente, av den bibelske historien. Når kirken sier: O Adonai, kjenner vi at vi Kristus møter en Gud som er levende; ikke filosofenes ”gud”, ikke bare en fjern autoritet, men en Gud som vil tiltales, elskes, møtes. Slik er Bibelens Gud, slik er Israels Gud. Til denne Gud rettes gudsfolkets og hele menneskehetens ofte smertefulle håp om frelse og forløsning. Når alt ser ut til å være slutt, som en avhogd stubbe – da er han Jesse rot, Isais rotskudd, nytt liv som springer opp fra den gamle roten. Når livet og framtiden synes stengt og håpløst, da er han Davids nøkkel, han som kan åpne hemmelighetene i Guds frelsesplan, som kan tolke Skriftene, som kan vise at Guds Rike seirer når menneskenes historie er uttømt og sluttstrek er satt for den nåværende verden.

Når døden og dødskreftene ser ut til å seire, når mørket lukker seg over vårt eget liv, da kommer han som Solrenning, som en ny dag, en ny begynnelse, en ny demring. Når ”verdensriker stiger og de synker” (Lov Herren nr 543), da vet vi at han forblir nasjonenes konge, at han holder verden i sin hånd og kaller sine disipler fra alle folkeslag. Når Gud synes avsatt og avgått, fjern og likegyldig – da er han ’Gud med oss’. Gud kan ikke komme oss nærmere enn å bli et menneskebarn, en venn, en som gir sitt liv for sine venner.

Frelseshistoriens lange linjer

O-antifonene er frelseshistoriske; de tegner opp de lange linjene for Guds folk og uttrykker folkets inderlige lengsel etter Guds inngripen og bønnhørelse. De troende i Israel er ikke redde for å ha høye forventninger til Gud; for ham kan de åpne sitt hjerte. Bønnen er nøye knyttet til Guds løfter om at han ikke skal la sitt utvalgte folk og den hellige byen, Jerusalem, i stikken. Fordi dette folket og denne byen er et bilde på den universelle, altomfattende frelse som Messias skal komme med ved historiens slutt. Derfor ser også antifonene framover, mot Guds-rikets gjennombrudd og den endelige, messianske seier. O-antifionene er ’eskatologiske’ (eskatologi: læren om de siste ting) – og vitner dermed om den opprinnelige kristendommens åndelige atmosfære. Kirken er ikke en livssynsorganisasjon, ikke en leverandør av eksotiske tradisjoner og religiøse krydderier; kirken er Tegnet på den nye verden der Gud bor midt i sitt folk og der rettferd rår.

Dette gir også et annet bilde av Kristus enn det rent dennesidige Jesus-bildet vi er blitt vant med – enten det er som den sentimentale kitsj-figuren eller det er som den litt mer oppdaterte terapeut-typen. O-antifonenens Kristus er den messianske Kongen, han er det seirende Lammet, han er ’ho Pantokrator’ (gresk), Allherskeren. Han er den Jesus som apostelen Johannes ser i sine apokalyptiske syner: Han som står midt mellom lysestakene i den himmelske helligdommen, kledd i fotsid kappe og med et gullbelte om livet. ”Hans hode og hår var hvitt som hvit ull eller som snø, og øynene som flammende ild, føttene var som bronse, glødet i en ovn, og røsten lød som bruset av veldige vannmasser. I sin høyre hånd holdt han sju stjerner, og fra hans munn gikk det ut et skarpt, tveegget sverd. Ansiktet var som solen, når den skinner i all sin kraft” (Joh Åp 1,12ff).

Den seirende, levende og handlende Kristus

Det er denne seirende, levende og handlende Kristus vi hilser og anroper i O-antifonene. Han er aktiv, våken, triumferende. Det er den Kristus vi kjenner fra apsis og korhvelv i antikkens og middelalderens kirkerom: Christus Victor; ”Kvitekrist”, som han ble kalt i norrøn tid. Det er Bibelens og liturgiens Kristus, han som er sitt folks Frelser og Herre; han er nærværende i kirken og samtidig speider kirken alltid lengselsfullt og ivrig etter at han skal komme til syne i sin fulle herlighet. Derfor er grunntonen i antifonene det som er hele Advents-tidens tone: Kom! Hele tiden roper kirken og den enkelte troende på Kristus og kaller ham inn i sitt liv; i sorger og gleder, i avgjørelser og oppgaver, i det sakramentale nærværet, i forkynnelse og misjon. Alt står og faller med Herrens komme, med ”Adventus Domini”.

En kirke som synger og ber O-antifonene, fornyes i sin urkristne dynamikk. Dens bibelske, messianske og eskatologiske utstråling blir styrket. Det kan trenges i en tid da det er lett for Kirken å bli statisk, verdslig og dennesidig.

Kirken påvirker aldri sin samtid så sterkt som når den påkaller ham som kommer til oss fra Guds evige rike.

 

Illustrasjon: Melkittisk juleikon, foto Heidi H. Øyma