Palmesøndag: Løft deres hjerter!

Fra pave Benedikt XVIs preken Palmesøndag 2011, oversatt av Heidi H. Øyma. Først trykt i Credimus, nr. 2/2012

Palmekors
Foto: Steve Snodgrass

Kjære brødre og søstre, kjære unge venner! Hvert år går vi med Jesus opp til helligdommen, ledsager ham på veien oppover, og det beveger oss. Unge mennesker og mennesker i alle aldre roper på denne dagen til ham fra hele jorden og gjennom alle århundrer: «Hosanna, Davids sønn. Velsignet være han som kommer i Herrens navn!»

Men hva gjør vi egentlig når vi slutter oss til denne prosesjonen, i skaren av dem som dro opp til Jerusalem med Jesus og hyllet ham som Israels konge? Er det mer enn en seremoni eller en vakker skikk? Har det noe med vår virkelighet, med vår verden, å gjøre?

Jesu pilegrimsvandring


For å finne et svar, må vi først avklare hva Jesus selv ville og gjorde. Etter bekjennelsen Peter avla i Caesarea Filippi, helt nord i Det hellige land, bega Jesus seg som pilegrim på vei til påskefeiringen i Jerusalem. Han er underveis til tempelet i den hellige by, til stedet som for Israel på en særlig måte rommet Guds nærhet til sitt folk. Han er underveis til den felles påskefesten, som var et minne om utfrielsen fra Egypt og et tegn på håpet om den endelige utfrielsen. Han vet at en ny påske venter på ham og at han selv skal gå i de slaktede lammenes sted, at han skal gi seg selv på korset.

Han vet at han skal gi seg selv for alltid til sine egne i de hemmelighetsfulle gavene av brød og vin, at han skal åpne for dem døren til en ny utfrielsesvei, til felleskap med den levende Gud. Han er underveis til korsets høyde, øyeblikket for den kjærligheten som gir seg selv. Hans ytterste pilegrimsmål er Guds egen høyde, dit opp vil han bære menneskenaturen.

Til den levende Gud


Vår prosesjon i dag skal altså være et bilde på noe dypere, på det at vi begir oss på en pilegrimsvandring med Jesus, på veien opp i høyden til den levende Gud. Det er denne oppstigningen som er poenget. Det er til denne vandringen Jesus inviterer oss.

Men hvordan kan vi holde følge på denne oppstigningen? Overstiger den ikke våre krefter? Jo, den ligger for høyt for våre egne muligheter. Menneskene har alltid – og i dag mer enn noen gang – vært fylt av lengselen etter å «være som Gud» – å selv komme på høyde med Gud. I alle menneskenes oppfinnelser dreier det seg til syvende og sist om å få vinger, om å kunne stige opp til toppen av tilværelsen, om å bli uavhengig, helt fri, som Gud er det.

Menneskeheten har klart mye: Vi kan fly. Verden over kan vi se hverandre og snakke med hverandre. Og likevel er tyngdekraften som trekker oss ned, sterk. Med vår kunnskap er ikke bare det gode vokst. Også mulighetene for det onde er blitt større (…).

To kraftfelt og vår svakhet


Kirkefedrene har sagt at mennesket står i skjæringspunktet mellom to kraftfelt. Det er for det første tyngdekraften som trekker ned – i retning av egoisme, løgn og det onde, tyngdekraften som fornedrer oss og fjerner oss fra Gud. På den andre siden står Guds kjærlighets tyngdekraft: Det at vi er elsket av ham og vår kjærlighets svar trekker oss oppover. Mellom denne dobbelte gravitasjonen står mennesket, og det helt avgjørende er at det slipper unna det ondes kraftfelt og blir fri til helt å la seg tiltrekke av Guds tyngdekraft, den som gjør oss ekte, som gir oss høyde og sann frihet.

Etter ordets liturgi, i begynnelsen av den eukaristiske bønn, der Herren stiger ned til oss, retter Kirken dette ropet til oss: «Sursum corda – løft deres hjerter!» Etter bibelsk oppfatning og slik kirkefedrene så det, er hjertet menneskets sentrum, hvor ånden blir kropp og kroppen blir ånd, hvor vilje, følelser og forstand blir ett i erkjennelsen av Gud og i kjærlighet til ham. Dette «hjertet» skal løftes.

Men igjen: Alene er vi for svake til å løfte hjertet opp til Guds nivå. Vi kan det ikke. Det er nettopp hovmodet som vil kunne det selv, som trekker oss nedover og fjerner oss fra Gud. Det er Gud selv som må dra oss oppover, og det er dette Kristus har påbegynt på korset. Han har steget ned i menneskeeksistensens ytterste dyp for å dra oss opp til seg, til den levende Gud. Han ydmyket seg selv, sier dagens andre lesning til oss [Filipperbrevet 2]. Bare slik kan dette hovmodet bli overvunnet: Guds ydmykhet er hans kjærlighets ytterste form, og denne ydmyke kjærligheten drar oss oppover.

Et rent hjerte, rene hender


Prosesjonssalmen, salme 24, som Kirken gir oss som «oppstigningssang» for dagens liturgi, nevner noen konkrete elementer som hører til vår oppstigning, uten dem kan vi ikke bli dratt oppover: rene hender, et rent hjerte, å gi avkall på løgn, å søke Guds ansikt. Alt det store teknikken har oppnådd, gjør oss bare fri og er bare deler av menneskehetens fremskritt når det er forbundet med disse holdningene – når våre hender og vårt hjerte blir rene, når vi søker sannheten, søker Gud selv og lar oss berøres og tiltales av hans kjærlighet.

Alle disse elementer som henger sammen med oppstigningen, er bare virksomme når vi i ydmykhet anerkjenner at vi må dras oppover. Når vi legger av oss hovmodet som vil gjøre oss selv til Gud. Vi trenger ham som drar oss oppover, som gir sann retning og indre kraft som hever oss. Vi trenger troens ydmykhet som søker Guds ansikt og betror seg til hans kjærlighets sannhet.