Støtt Caritas’ arbeid i Irak!

Situasjonene i Nord-Irak er desperat for tusenvis av kristne og andre internt fordrevne. Gi ditt bidrag til hjelpearbeidet her.

Les mer
 

Olav den Hellige, konge og rikshelgen – og arven fra ham

Av Lars Roar Langslet. Olsok-foredrag holdt i Trondheim 29. juli 2012

Da Olav Haraldsson brøt opp fra England i 1015 for å søke kongsmakt i Norge, hadde han åpenbart to store strategiske mål: Han ville samle landet under et reelt rikskongedømme – og han ville gjøre hele Norge til et kristent land.

To handelsskip med rundt 260 mann var hele erobringsstyrken – en meget spinkel styrke selv etter den tidens mål, så vi skjønner han satte sin lit til hellet og til Guds velsignelse over ferden. Om bord var det også engelske prester og 3-4 biskoper – et overraskende innslag i et militært erobringstokt, men et tydelig tegn på at det relativt nykonverterte kongsemnet fra første stund så kristningen som et hovedmål.

Å samle landet og å kristne det – han må ha sett det som to sider av samme sak: Rikskongedømmet, med styring over alle deler av landet, var det nødvendige underlag også for å fullføre kristningen og gi Kirken varig nærvær gjennom et stabilt organisasjonsmønster og kirkelig inspirert lovgivning. Kristningen gav på sin side det ideologiske lim som bandt rikskongedømmet sammen, og Kirken ble også i de utøvende grep en viktig kraft i samlingsverket.

Men la oss kort se på de to målene hver for seg, hva status var for hvert av dem før Olav ble konge. (Både her og siden må jeg i min tidsramme tegne med enkle streker – de som ønsker mer innfløkte og nyanserte fremstillinger, får gå til lærde historieverker.)

Først samlingen – var ikke det i grunnen gammelt nytt? For vi lærte jo på skolen at det var Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike. Men det var en skrøpelig samling. Selv på høyden av sin makt hadde kong Harald reell styring bare over de sentrale og sydlige fjordområdene på Vestlandet. Lenger nord og i innlandet var hans innflytelse både spinkel og sporadisk, og i Viken hadde han knapt noen makt overhodet, det var danskekongenes revir. Mot slutten av sitt liv gjorde Harald Hårfagre sønnen Eirik Blodøks til overkonge, men gav kongsnavn og store landområder også til sine mange andre sønner. Paradokset er slående: Samlingskongen delte straks opp igjen det han hadde samlet.

Etter Harald ble det urolige og oppsplittende tider, også med sterke danske inngrep i den norske maktkampen. Så kom en lang fredsperiode under Håkon den gode, som var kristent oppdratt i England, men han oppgav snart sine forsøk på å kristne Norge, nordmennene var nok også dengangså konservative at det umulig kunne lykkes for en så fredsæl konge; han stilte også rikssamlingen i bero og nøyde seg med Vestlandet som sitt kjerneområde. Ny fremdrift både i rikssamling og kristning kom med Olav Tryggvason, men hans kongstid varte bare i fem år og la knapt noen varige fundamenter for et samlet og kristnet Norge. Etter ham lå landet oppsplittet som før – et 15 års interregnum også i den norske kongerekken.

Olav Haraldsson måtte altså begynne fra scratch, som det heter på moderne norsk. Samlingen under Harald Hårfagre var langt på vei en myte – men en myte som fikk varig liv gjennom folkeskolens historiebøker.

Annerledes med kristningen – der går myten ut på at Norge var hedensk utmark helt til de to Olav’ene iverksatte sin hurtige «sverdmisjon» i tiårene før og etter år 1000. I dag vet vi at kristningen var en meget lang og stort sett fredelig forvandlingsprosess som ble drevet frem av kulturimport fra vår kristne omverden lenge før Olav’ene kom til. Vikingeferdene var jo ikke bare sjørøveri og ranstokter, men også handelsferder, og med på varelasset fulgte nye kulturformer og åndelige impulser. Irskemunker skal ha virket på Island på 800-tallet –da kan noen slike også ha kommet til Vestlandet. De eneste håndfaste bevis vi har vestpå, er en lang rekke bautaer med kristne innskrifter, og steinkors, delvis irske av form, fra helt tilbake til 800- og 900-tallet; i Kaupang fra samme epoke er det gravet ut både kristne og hedenske graver side om side. Kristendommen har altså slått rot i Norge lenge før 1000-tallet – men bare i de kystområdene som var mest befolket og hadde livligst kontakt med andre land. Det var i store deler av innlandet, pluss Nord-Norge, og selvfølgelig her i Trøndelagen! at folk ennå hang trofast ved den hedenske kulten. Det var der Olav Haraldsson måtte sette inn kristningsaksjoner.

Rikssamling og kristning – hvor hadde han fått inspirasjonen til å gjøre det til sine to hovedmål? Svaret er opplagt: Under sine lange opphold ved fyrstehoffene i England og Normandie hadde han møtt disse idealene som en omformende kraft i samtiden. En serie nye riker ble til i denne epoken, med en sentral fyrstemakt som gjorde slutt på gammelt småkongevelde og samlet deres territorier under seg. Og «samtidig med at disse nye kongedømmene etableres, går fyrsten over til kristendommen, innfører kristne institusjoner og søker å bygge sitt herredømme på en ideologi av kristen inspirasjon. Ingen steder var de lokale gudene mektige nok til å tilpasse seg de nye forhold.» (professor Erik Gunnes) Det var altså et nær sagt alleuropeisk program som Olav gjorde til sitt – han ville modernisere Norge inn i et europeisk mønster.

Men det bør understrekes at den kristne ingrediens i ideologien trolig betydde noe langt mer for ham enn et nyttig styringsredskap for kongen. Etter alt å dømme har han trodd at den kristne troslære var selve Sannheten, og han selv var dens redskap, ikke omvendt. Vi vet at han mottok dåpen i Rouen et par år før sin avreise til Norge, og at det var erkebiskop Robert, hertug Rikard IIs bror, som underviste, døpte og konfirmerte ham. Vi aner at dette langtfra var formaliteter som ble feid raskt unna for hertugens nære venner – Rouen var i denne fasen preget av den kristne vekkelsesbevegelsen som hadde sitt utspring i benediktinerreformen i Cluny, med sterk appell til renhet og inderlighet hos de troende, og hertugen tilkalte abbeden i Dijon for å reformere klostrene i Normandie i Clunys ånd. Erkebispestiftets krønike (fra 1662) bekrefter da også at katekesen av den unge nordmannen var både langvarig og grundig. Det preget ham for livet, selv om han som konge på 1000-tallet var nødt til å føre krig og bruke vold i styringen av sitt eget land – ellers ville han raskt fått ry som en svekling og mistet makten. Men vi bør huske at i denne epoken ble

Kristus hyldet som den allmektige Kongen over himmel og jord, som førte sin seierrike krig mot ondskapens krefter – alle jordens konger skulle ta ham som forbilde. Og det bygger nok på gammel tradisjon når Snorre lar Olav Haraldsson oppleve en skjebnebestemmende drøm engang ved spanskekysten – en stor og skremmende mann viste seg for ham og bad ham oppgi den sjøreisen: «Vend du tilbake til din odel, for du skal bli konge over Norge til evig tid!» Da han dro hjem til Norge, var det ikke bare med drømmen om makt i sitt hjerte, men i bevissthet om at han hadde et kall.

Jeg skal ikke prøve å gjenfortelle hvordan han vant den kongsmakten han søkte, med en kombinasjon av hell, snedig diplomati og vellykte kamper. Han ble Lykkemannen,en slags prefigurasjon av Askeladden, som også hadde hellet og de gode hjelperne med seg – men han vant bare halve kongeriket, Olav vant det hele. Og han fikk ti relativt fredelige regjeringsår til å gjennomføre sitt program, før makten begynte å rakne for ham. Han brukte de årene godt. Heller ikke om dem skal jeg bedrive gjenfortelling. Det enorme stoffet vi har takket være Snorre, har nok sine innslag av tildiktning, men især må vi huske at hans Olavssaga er et storslagent action-sentrert epos om maktkamp og spenninger mellom stormenn og slekter; det meste vi aner om kongens langsiktige planlegging og utbygging av strukturer må vi søke belegg for i andre kilder; og hva aktørene tenkte og følte, hvilke kvaler kongen led i sitt lønnkammer, var jo slett ikke sagastoff.

En tydelig linje i kong Olavs politikk er at han prøvde å utvikle stabile og pålitelige nettverk som sørget for at kongens vilje ble fulgt opp overalt i landet. Han utpekte de mektigste 3 stormennene til sine lendmenn, sikkert mot god betaling, men på kongsgårdene satte han årmenn av noe lavere byrd for å føre tilsyn med at lendmennene opptrådte lojalt mot kongen. I motstands- reiret Trøndelag sørget han for å ha flere ombudsmenn enn ellers i landet, og i Nord-Norge trakk han inn rike bønder og fangstmenn som motvekt mot høvdingen Tore Hund. Det var en spinkel begynnelse, som begynnelser pleier å være – men vi aner allerede spirene til en riksomfattende struktur for statsstyret. Og det holdt i en årrekke. Som professor Knut Helle skriver, var Olav den første rikskongen som «maktet å gjøre seg gjeldende over hele landet på én gang.

Likeså med kristningen. Forgjengeren Olav Tryggvason pleide å ta med seg gisler som garanti mot frafall fra den nye troen når kongen var reist, men det virket ikke – for det som kommer raskt, kan like raskt forsvinne. Olav Haraldsson satset på et stabilt mønster for kirkelig nærvær over hele landet. Han innsatte prester og ble vår første kirkebygger i stor stil, etter et mønster som lar oss ane hovedtrekk i en fremtidig kirkeorganisasjon. I hver bygd skulle det være en kirke, knyttet til den største gården på stedet, i fylkene skulle det være en fylkeskirke, og i kongens residensbyer enda større kirker knyttet til kongsgårdene. Etter hvert fikk kirkene store landeiendommer, som gav geistligheten basis for en relativt uavhengig stilling siden.

Særlig viktig for både den statlige og den kirkelige ordning var lovgivningen – «kristenretten» som kongen fikk godtatt på tingene, først på Moster i 1024. Her bryter det igjennom et nytt syn på hvert menneskelivs egenverdi, på den enkeltes rettskrav også i brudd med ættesamfunnets eldgamle rettesnorer. Selvsagt ble det satt strengt forbud mot blotingen med dens etegilder på hestekjøtt, og påbud om å helligholde hviledagen, faste etter Kirkens krav, osv. – anakronistiske regler i våre øyne, men sikkert til forargelse for mange da de kom. Men her er andre innslag som må ha virket enda mer revolusjonerende, og som bærer i seg en brodd også til vår samtid tusen år etter. Sigrid Undset fremhever dem slik. «Mot foreldrenes rett til å skille seg av med et uvelkomment barn ved å sette det ut straks etter fødselen og la det omkomme – en rett som hedninger alltid vil innrømme at foreldre har – setter St. Olavs lov barnets rett til livet, fordi det er Gud som har gitt det livet […] Det nye sedelighetsbegrep hevder at ekteskapet er uoppløselig, at ekteskap er ikke noe ekteskap uten at også bruden – ikke bare brudens giftingsmenn – gir sitt ja-ord, og at mannen skylder sin hustru troskap…»

Kong Olav hadde betydelig fremgang både med rikssamlingen og kristningen i de første ti årene. Langsommere gikk det sikkert med tilpasningen til de etisk forankrede lovbudene; noen av dem var jo så på tvers av lyster og vaner at mange brøt dem både dengang og siden, men nå visste de iallfall at det var synd. Kristningen utløste det sagaene kaller sidaskiptit, «sedeskiftet», overgangen til nye normer og seder, til en ny kulturform med nye verdimål. Et annet Norge ble til.

Men i de siste årene gikk makten mer og mer i oppløsning for kong Olav. Den viktigste grunnen var at daneveldet nå var på sitt høyeste, med danekongen Knut residerende i England, men med maktkrav også på Norge, og enorme ressurser for å sette makt bak krav. De norske stormennene lot seg villig bestikke av ham. Slik mente de også å kunne verge sin egen «sjølråderett» mot det de kalte Olavs hardstyre – for når kongen satt i det fjerne England, kunne de jo gjøre som de ville. Hos trønderne kom det til at kongen hadde krenket bøndenes odel ved å konfiskere gårder som straff for bloting – det gav rett til opprør ifølge Frostatingsloven.

Som vi vet måtte kongen flykte, og da han marsjerte med sin lille styrke mot Stiklestad i 1030, må han ha ant at de gikk mot et sikkert nederlag. Men han og hans beste menn så også at nederlaget er ikke alltid det siste ord.

På Stiklestad var så å si hele landet fylket mot ham. Det var en maktkamp, mot sentraliserende kongemakt, og ikke en religionskrig mellom kristne og hedninger, som noen av oss hørte på skolen, for alle høvdingene i «bondehæren» var også kristne, skjønt kanskje ikke så veldig kristne, men kongen kjempet under det korsmerket som stod for hans livsprogram. Han og de fleste av hans menn falt i det blodige slaget.

Alt tydet på at det var det definitive sammenbruddet også for de to sakene han hadde kjempet frem – iallfall for rikssamlingen, men et kraftig tilbakeslag også for kristningen. Alt pekte mot at nå ville Norge bli like oppsplittet som før.

Men det merkelige, ja mysteriøse skjer at synet på den drepte kongen etter kort tid slår fullstendig om. «Aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere eller grundigere,» skrev historikeren Ludvig Daae. Det er jo ikke vanlig at nordmenn, og slett ikke trøndere, skifter syn så raskt – som regel skifter de ikke syn i det hele tatt. Folk må ha opplevd eller hørt om ting som forvandlet det inntrykket de hadde av kongen, til bildet av en hellig mann. Skeptiske historikere har foreslått flere andre forklaringer, og noe er det vel i noen av dem. Men vi kommer ikke utenom mysteriet. Og skeptikerne bør merke seg et ord av Churchill: Det er i bunn og grunn tåpelig å tro at bare det vi forstår, kan være sant.

Bjørnson beskriver malende det som nå hendte: «Straks han var død, skjedde alt han ville. Borte var fremmedherredømmet, samlet var høvdingene, kristnet var landet, hans sønn på tronen, Norge fikk rang med andre selvstendige riker, ja over deres som nylig hadde begjært det. Olav i sitt skrin virket det alt sammen. At han ble folkets helgen, falt av seg selv. Det betyr at han i deres tro ble Norges overstyrer ved Guds trone.»

Både rikssamlingen og kristningen seiret gjennom Olavs nederlag, takket være den autoritet han siden utøvet som rikshelgen. Aldri har noen norsk manns død fått så store ettervirkninger. Og et stort nederlag har aldri utløst en så stor seier. Alltid siden har Norge vært et samlet land, og etter Olavs død kom det ikke ett tegn på tilbakefall til den hedenske kulten.

Skeptikere vil nok spørre om han virkelig var en ekte martyr. Var det ikke først og sist for å gjenerobre makten at han dro hjem til Stiklestad? Men Kirken var ikke opptatt av å granske hjerte og nyrer hos en avdød konge, og vi er enda mindre i stand til det tusen år etter. Kirken så Guds finger i det som var skjedd. De mange jærtegn som fulgte etter, ble for den en sikker bekreftelse av at martyriet var ekte. Og det ble utvilsomt godtatt av folk flest. Men var ikke folk flest naive den gang? Det vil nok skeptikerne mene. Det eneste vi sikkert vet om det, er at middelalderens nordmenn hadde samme anlegg for å tenke som vi. Det er ingenting som tyder på at intelligensnivået i det norske folk har steget siden middelalderen.

Olavsvenerasjonen spredte seg utrolig raskt over hele nordavsnittet av Europa. Han ble enslags nordisk overhelgen, men kirker til hans ære ble reist i mengder både i England og Irland, på vesterhavsøyene og langs hansakystene fra Danzig til Amsterdam. Så han var ikke norsk særeie –skal det tales om særeie, var han snarere norsk-svensk felleseie. Han favnet alle: Her i Norge var han kongenes ryggstøtte og småfolks beste hjelper, helgen for bøndene men også for sjøfolk og handelsmenn. Han ble kort sagt en drivkraft for nasjonal integrasjon. I århundrer var Hellig Olav symbol for statsliv og rettspleie; i hans navn fikk vi vår første litterære blomstring i høymiddelalderen; han er en sentral skikkelse i vår eldste billedkunst og i den rike middelalderske floraen av legender, viser og sagn.

Det varte i femhundre år. Så kom reformasjonen med forbud mot all Olavsvenerasjon. Som alle nå erkjenner, ble trosskiftet presset på et uvillig folk med militærmakt, klostre og kirker ble herjet og deres eiendommer konfiskert, det lille vi hadde igjen av nasjonalt lederskap ble fordrevet, og på toppen kom Christian IIIs beryktede norgesparagraf, som gjorde Norge til en dansk provins på linje med Fyn og Falster – men den skulle holdes hemmelig og ble ikke fulgt opp i praksis.

Bjørnson fant ordene også for å summere dette: «Han var landets vern, dets fane, dets lov, dets høyeste ærestinde […] Olav den Helliges land uten Olav, det måtte for de fleste være som landet var bestemt til å dø. Hjertet var skåret ut av det.»

I dag slår hjertet igjen.  

***

Det var mitt korte historiske sammendrag, med rikssamling og kristning som de to ledetrådene. Nå vil jeg stille et mer aktuelt spørsmål: Hvordan er det fatt med arven etter Hellig Olav i dag? Da tenker jeg ikke på alt det som gleder oss alle i Olsoktider, messer, festivaler, marked og spel, som bidrar til å holde minnet om ham levende og får hjertelig oppslutning også fra mange som kanskje ikke vet så nøye hva han utrettet. Jeg spør vanskeligere: Hva er status i dag for de store målene han kjempet frem – Norge som et samlet rike og et kristent samfunn?

Om rikssamlingen er det enkelt å svare: Den har holdt stand på tvers av faser med borgerkrig, fler-kongeri og fremmed okkupasjon. Også under unionen med Danmark var Norge formelt, om ikke reelt, et selvstendig kongerike – og under unionen med Sverige var selvstendigheten reell, bortsett fra felles utenriksstyre og felles konge. Norges såkalte biland i

Vesterhavetble overlatt til Danmark i Kieler-traktaten – heldigvis, vil jeg si, så slapp vi å bli utskjelt som koloniherrer siden. I fjernere tider måtte vi avstå noen østlige landområder til Sverige, men til gjengjeld har vi i vår tid fått råderett over så mye havbunn at ingen kan svømme over den, og staten svømmer i oljepenger.

Noen engster seg for at innvandringen vil føre til forvitring innenfra av vår nasjonale identitet. Jeg ser mer optimistisk på det. Det er utvilsomt problemer med integreringen, men norsk identitet har for sterke fibrer til at det kan skje – skapt som den er av lang historie og stedegen kultur, med norsk språk som det stabile underlag. Identiteten fremtrer gjennom en slags kollektiv mental understrøm der alle som føler seg norske, harrotfeste, sterkt eller svakt, bevisst eller ubevisst.

Men hva med de stakkars innvandrerne som står fremmede for alt dette? Da spør jeg: Gjør de virkelig det? De trekker jo i finstas og feirer både 17. mai og kongehuset med største fryd! Kanskje vet de lite om Eidsvoll 1814, men det gjør visst også «helnorske» barn, med den skole vi har fått. Da terroren slo ned 22. juli, opplevde vi en enorm mobilisering om felles-norske verdier, og innvandrerne var i høy grad med. Alle var ett. I våre multi-etniske katolske menigheter har jeg

sett hvor hjertelig samholdet kan være, innenfor en felles meningsramme som både er universell og norsk. Og daglig trer de frem på rekke og rad, begavede unge med «fremmed» bakgrunn men oftest oppvokst i Norge, mange som enere i sitt fag, og de både snakker og skriver bedre norsk enn de fleste av våre journalister. Så integrasjonen må ha vært mer vellykket enn det ofte påstås. Men aldri har jeg hørt noen av dem kreve at alt av klart kristen eller nasjonal arv i Norge må bort før de kan trives her. Det mange av dem reagerer mot, er derimot den sekulære normløshet som har bredt seg i Norge i vår tid.

Da kommer jeg til mitt annet spørsmål: Er Norge fortsatt et kristent samfunn?

I unge år svarte jeg et bastant og overbevist ja, selv om jeg visste godt at også i Norge hadde kristendom og kirke vært under sterke angrep i de siste hundre år. Da jeg fikk det ærefulle oppdrag å foreslå Høyres formålsparagraf, fikk jeg vedtatt enstemmig et ledd om at Høyres ideologi bygger på «det kristne kulturgrunnlag». En lignende formulering er nå kommet inn i Grunnloven, til erstatning for den konfesjonelle bindingen til «den evangelisk-lutherske religion». Men selv med en slik idehistorisk vri, som peker mere på hva kristendommen har betydd enn på hva den fortsatt betyr, står spørsmålet åpent: Er Norge i dag et kristent samfunn? Jeg er kommet i stadig større tvil om det gir mening å svare ja. Og det skyldes ikke bare at et voksende befolkningsinnslag bekjenner seg til andre religioner, eller til ingen religion i det hele tatt. Det skyldes først og fremst at det i min levetid er skjedd en mektig glidning, ja nærmest et skred, i retning av et avkristnet samfunn, der den etiske fellesnevner er individualistisk (for ikke å si egoistisk) lykke-moral, og der religion og fremfor alt kirke oppleves som irrelevant av de fleste.

Mye henger selvsagt igjen, holdninger og handlingsmønstre av kristen inspirasjon, især en humanistisk innstilling som opplagt er kristen arv, men som vi har felles med humanetikere. Demokratiet har det kristne menneskesyn som en av sine viktigste inspirasjonskilder, og det omsorgsidealet som ligger til grunn for vårt velferdssystem, ble podet

inn i vår kultur av Kirken. Så Norge er et godt land å leve i – jeg kunne ikke tenke meg å bo fast i noe annet. Og heldigvis fins det fortsatt talløse gode kristne, også blant dem som tror at de ikke tror. Men det er tydelig at samfunnet som helhet er blitt mer og mer avkristnet. Saltet har langt på vei mistet sin kraft.

Religion har fått et sterkt oppsving globalt, og er blitt en viktigere faktor i internasjonale utviklingsmønstre og konflikter. Men Norge er et unntak. Hans Magnus Enzensberger har skrevet om norsk «utakt». Kanskje burde vi her tale om «nordisk utakt», for tendensen til avkristning er visst den samme over hele Norden, ja trolig også i andre deler av Vest-Europa.

La oss se på noen av de lovbudene som Hellig Olav holdt for viktige kjennetegn på et kristent samfunn.

Det som kanskje står sterkest, er paradoksalt nok forbudet mot å spise hestekjøtt. Hestebiff er ofte på menyen i sydlige land, men hos oss aldri – forbudet for tusen år siden gjaldt bloting, men det må ha etset seg inn i norsk tradisjon så nesten alle føler avsky bare ved tanken på hestekjøtt til middag.

Forbudet mot å kvitte seg med nyfødte barn, derimot – det var jo den tidens motstykke til abort. I vårt søkkrike velferdssamfunn utføres det hvert år 16 000 aborter, rundt 20 % av alle graviditeter. Det skjer under betryggende kliniske forhold, heldigvis, og det går ingen vei tilbake til nemnd-systemet, da det ble svart et statlig legitimert ja til nesten alle søkere. Men da abortstriden raste, var det iallfall enighet om at saken angår alvorlige etiske spørsmål. Det som slår en i dag, er at enhver etisk problematisering er blitt renset bort – både helsemyndigheter, media og folk flest oppfatter abort som et helt normalt og i grunnen ukontroversielt velferdstilbud påhelsevesenets menyliste. Og det anses som politisk ukorrekt å minne om at det også angår 16 000 menneskeliv i livets mest vergeløse stadium.

BBC rapporterte nylig om stor opphisselse i det kommunistiske Kina over at pustende fostre var blitt abortert. Men da noe lignende skjedde i Norge, i klar strid med loven, var det bare noen få pip å høre; jeg oppfanget ikke ett pip fra norske kirkeledere. Større strid har det vært om bruken av ultralyd så foreldre kan slippe å få barn med Downs syndrom. Men det glir nok igjennom, som det meste på dette felt. Samtidig hevder mange det er en menneskerett at alle som ønsker seg barn, kan få det – og det satses stort, i det åpne eller skjulte, på fjernadopsjoner eller kontrakter med surrogat-mødre.

Ved menneskelivets andre ytterpunkt er det økende press for å legitimere «barmhjertighetsdrap». Det er jo kommet i mer avanserte land, så da kommer det vel også hos oss. For første bud i den sekulære moralen er dette: Mennesket, ikke Gud, er livets herre.

I en rettssak nylig ble det anført som bevis på psykose at tiltalte så seg utvalgt til å være herre over liv og død. Noen vil kanskje være kyniske nok til å spørre om den diagnosen også kan gjøres gjeldende for hele stater.

Men når «det kristne kulturgrunnlag» forvitrer, er det knapt noen målestokker lenger for å hindre videre utglidning.

Dernest budet om ekteskapets uoppløselighet – et høyt ideal, som heldigvis mange lever opp til, men et strengt bud, så strengt at det i vår miserable verden alltid var behov for en nødutvei, en gløtt på døren så ofrene for et uutholdelig samliv kunne slippe ut. I dag står døren på vidt gap. Nær 50% av alle ekteskap ender i skilsmisse i våre større byer, og prosenten ligger ikke langt under i landet som helhet. I tillegg kommer oppløste samboerskap der barn er involvert. Tidl. høyesterettsdommer Georg Fr. Rieber-Mohn skriver at dette er «den største trussel mot barns trygghet og psykiske helse i vår tid». «Bak mange av disse familieoppløsningene finner vi utvilsomt en felles dominerende forklaring: Egeninteresse foran barnas interesser.

Ord som forpliktelse og selvoppofrelse har fått stadig mindre mening hos det moderne menneske, som synes mest orientert mot tilfredsstillelse av egne behov. Her og nå.

Og vi finner masse rasjonaliseringer, bortforklaringer, som skal skjule det uriktige valget: «vi har vokst fra hverandre», «det er best for barna slik» osv.» Men barneombudet er selvsagt taus om dette. Mange av våre ombud er jo statlig autoriserte pressgrupper for det politisk korrekte.

Jeg har ikke listet opp alt dette for å mane til korstog mot «umoralen». Kirken har alltid visst at noen av dens etiske bud er for kravstore til at alle makter å holde dem. Den har dessuten visst at det kan skjule seg mye syndig ondskap bak de konvensjonelt uklanderlige fasader. Det har vi også sett i mange overgrepssaker som har rammet og rystet Den katolske kirke – men slikt forekommer nok også i andre miljøer. Vi kan alle trenge botens nådemidler.

Mitt poeng i omtalen av de nesten tabu-belagte sakene, er at før var det iallfall en utbredt bevissthet om rett og galt. Man visste hva synd er – for noen forhøyet det vel smaken av forbuden frukt. Kanskje ble det talt altfor mye om synd i Norge da jeg vokste opp. Men nå er synd på vei til å bli et fremmedord. Samfunnet blir mer og mer preget av en ego-sentrert lykke-moral, hvor det meste er bra dersom det passer meg. I sin mest paddeflate form møter vi denne lykke-moralen i vulgærmedienes reklame for normløs seksualitet. Følg dine lyster, uten tanke for andre, bare du passer deg for å bli syk! Det er doktrinen. Men da er vi kommet langt bort fra det kristne samfunn som Hellig Olav ville bane vei for.

Det er åpenbart skjedd et nytt, mektig «sedeskifte». Det kristne normgrunnlag har veket for konsensus om det politisk korrekte i et sekulært samfunn. Hvor lenge kan vi da fortsette å tale om vårt «kristne kulturgrunnlag»?

Hvor står Den norske kirke i alt dette? Jeg vet ikke om den står. Den applauderer selvsagt ikke det nye sedeskiftet, men også den glir mot det politisk korrekte. De som protesterer iherdig, blir avfeid som gammeldagse. De fleste er tause. En biskop kan protestere mot oljeboring, men alle vet det er harmløs privat synsing, for det står ikke noe om norsk oljepolitikk i evangeliet. Derimot finner vi noen klare ord der om de sakene jeg har berørt. Jeg forstår redselen for å såre og skape uvilje, men det var en redsel Vår Herre ikke hadde.

Da jeg for femti år siden bestemte meg for å bli katolikk, var det uten agg til Den norske kirke, men tvert imot med overbevisning om at den fortsatt ville være den viktigste bærebjelken for å holde kristentroen levende i Norge. Og jeg ville gjerne leve videre i den overbevisningen, for det er så mye edel tro å finne blant våre lutherske brødre, så mange gode mennesker, så mye verdifull virketrang og sosial offervilje! Men det er med stor sorg og dyp bekymring jeg nå opplever at bærebjelken har mistet mye av sin bærekraft.

Vi merker det også på andre trekk.

Kunnskapsnivået om kristendom og kirke har sunket drastisk – det er nok å se på tabloidmedienes behandling av slike emner. Det må ha sammenheng med elendig skoleundervisning – og der har Den norske kirke høringsrett. Respekten for det hellige er også blitt langt svakere – det er nok å gå i norske kirker til familie-ritene for bryllup og dåp, og høre hvordan skravla går, som om kirken var et helt vanlig forsamlingslokale. Og det er den jo også mange steder, der arkitektene har fått utfolde «arbeidskirkenes» redsler fritt frem, med alterbordet og tennisbordet i praktisk nærhet av hverandre. Men mangelen på respekt for kirkerommets hellighet merker man også i de gamle gotiske med harde benker.

Liturgien har alltid i de kristne hovedkirker vært det samlende og formbevisste uttrykk for tilbedelsen av Gud. Det er især gjennom liturgien at Kirken lever som «de helliges samfunn» av de talløse generasjoner og folkeslag, forenet i felles bønn, med Kristus selv midt iblant oss. Da gir det seg selv at også liturgien er hellig, og at kontinuitet og tradisjon tillegges stor vekt når den fra tid til annen blir endret. Men i Den norske kirke kan det virke som om både tradisjon og kontinuitet har fått underordnet betydning, og at nye veier blir åpnet for postmodernistiske eksperimenter. Da kan liturgi lett bli til utvendig forestilling. Men de stadige omlegningene har visst ikke ført til at kirkene igjen blir fulle på vanlige søndager. For mange er det nok et behov at kirken er gjenkjennelig, når de en sjelden gang oppsøker den.

Hva er Kirken? spurte min venn pater Arnfinn Haram i den prekenen som skulle bli hans siste. Er den en organisasjon for å opprettholde den kristne arven? Eller er den summen av alle kristne aktiviteter? Nei, «Kyrkja er forsamlinga som av Kristus er kalla saman rundt hans levande nærvere […] Mange ting har skifta og gått opp og ned i kyrkja si lange historie, men dette har alltid vore krumtappen, aksen, senteret: Guds folk, ekklesia, samla for å høyre den apostoliske forkynninga, vedkjenne trua, bere fram sine bøner og feire eukaristien. Kort sagt: den heilage messa. Vil du sjå kor sterkt kyrkja og kristendomen står, skal du sjå korleis det står til med dette.» (10. juni 2012)

Enhver får gjøre seg sine tanker om hvor sterkt eller svakt denne midtaksen i Kirkens liv står i Den norske kirke i dag.

***

Om Olav Haraldsson beretter Snorre at «det var kongens skikk å stå tidlig opp om morgenen og ta håndtvett, siden gå i kirke og høre ottesang og morgenmesse, og derpå gå til stevner og forlike menn eller tale om annet som tyktes ham tilbørlig.» Messen var altså den daglige aksen i hans liv. Men han svarte slett ikke til våre modeller av et dydsmønster – han brukte vold på kongers vis i den tiden, han var «lysten på gods» og kunne bli svært hissig, og hans eneste sønn ble født «utenfor ekteskap». Slik sett er det lett også for oss omtrentligheter å identifisere seg med ham – han hadde sine feil og han syndet, akkurat som vi. Det var da heller ikke for sin eksemplariske livsførsel at han ble helgenkåret, men fordi Kristus på synlig vis hadde brukt hans liv og især hans død som sitt redskap. Olav står i helgenkalenderen som martyr – og som Norges apostel fordihan fullførte kristningen.

Gjennom alle tider har den universelle kirke forkynt at martyrenes blod er Kirkens utsæd. Så ble vel Olav Haraldsson, som Sigrid Undset har sagt det, «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her.» Det har vokst av det sædkornet, og jeg tror, til tross for mine jeremiader i dag, at det fortsatt vokser av det.

Våre forfedre trodde fullt og fast at Hellig Olav var vår forbeder ved Guds trone, og at det bar frukt å be om hans forbønn. Imens har mange lært at dette var middelaldersk overtro. Vi har fått våre egne, moderne overtroer isteden, men jeg undres om ikke de middelalderske ofte var mer å lite på. Når det mørkner og vi trenger hjelp, kan det ennå være styrke å vinne gjennom hans forbønn. Han var av vår slekt, norsk på godt og ondt, så han forstår oss kanskje bedre enn de fleste helgener. Han viste oss jo også, gjennom sin egen skjebne, at tilbakeslag og nederlag er ikke alltid det siste ord. Hans hjertesaker vant seier selv «om det mørkt så ut». Og det er vår tro at han fortsatt ber for oss og for Den norske kirke, for vår konge og for det landet han bar i sitt hjerte.