Myter mot historiske fakta:Svar på anklager mot Pius XII

Av p. Pierre Blet, S.J.

Denne artikkel ble først publisert på italiensk i La Civiltá Cattolica den 21. mars 1998. Artikkelen er oversatt av Claes Tande fra «L'Osservatore Romano», engelsk ukeutgave av 29. april 1998.


Da han døde den 9. oktober 1958 ble Pius XII gjenstand for enstemmige beundrende og takknemlige minneord: «Denne verden», erklærte president Dwight D. Eisenhower, «er nå fattigere etter Pius XIIs død». Og Israels utenriksminister Golda Meir sa: «Vår tid ble beriket av en stemme som løftet seg om de store moralske sannheter, over de daglige konflikters tumulter. Vi sørger over en stor fredens tjener».1 Noen få år etter, fra 1963, var han blitt til skurken i en dyster myte: Under krigen, enten ut av politisk kalkulasjon eller ut av feighet, skulle han ha vært passiv og taus overfor forbrytelser mot menneskeheten som han med sin intervensjon kunne ha forhindret.

Når anklager har sitt grunnlag i dokumenter, er det mulig å diskutere dem ut fra hvordan tekster må rett fortolkes, undersøke om de er blitt misforstått, eller akseptert ukritisk, forvrengt eller utvalgt ut fra noen forutfattet oppfatning. Men når på den annen side en myte bygges opp basert på tilfeldige spredte elementer og fantasi, er argumentet uten fundament. Den eneste mulige måte man kan imøtegå myten på, er ved den historiske realitet, med dokumentariske bevis hevet over enhver diskusjon. Derfor bestemte Pave Paul VI, som i sin tid hadde vært substitutt i Statssekretariatet og en av Pius XIIs nærmeste medarbeidere, i 1964 at Den hellige Stols dokumenter angjeldende Den annen Verdenskrig skulle publiseres.

Sammensetningen av «Actes et Documents»

Dossieret der man kan følge Pavens og hans kontorers virksomhet fra dag til dag, og noen ganger fra time til time, finnes faktisk i Statssekretariatets arkiver. Arkivene rommer Pius XIIs budskap og taler, brevvekslingen mellom Paven og sivile og kirkelige myndigheter, Statssekretariatets noter, underordnedes memorandaer til deres overordnede som rapporterer informasjoner og forslag, så vel som personlige notater (fremfor alt msgr. Tardinis notater - han hadde den for historikere svært nyttige vane at han kommenterte fortløpende med penn i hånd), Statssekretariatets korrespondanse med Den hellige Stols representasjoner utenlands (nuntier, internuntier og apostoliske delegater), og de diplomatiske noter utvekslet mellom Statssekretariatet og ambassadørene/ministrene akkreditert ved Den hellige Stol. Disse dokumentene ble for det meste utstedt eller undertegnet av statssekretæren eller sekretæren for Statssekretariatets førsteavdeling: Men det innebærer ikke at de ikke er uttrykk for Pavens ønsker.

På grunnlag av disse dokumentene, kunne man forfatte et verk som beskrev Pavens holdninger og handlinger under Den annen Verdenskrig, eller et «Whitepaper» kunne skrives som viste at anklagene mot Pius XII var grunnløse. Siden hovedanklagen var at han skulle ha forholdt seg taus, ville det være spesielt enkelt - på bakgrunn av disse dokumentene - å få frem i lyset Den hellige Stols innsats for krigens ofre, og da særlig ofrene for raseforfølgelsene. Men det syntes mere anbrakt å foreta en fullstendig offentliggjøring av de dokumenter som berørte krigen. Forskjellige samlinger av diplomatiske dokumenter fantes allerede, og mange bind av dem angikk Den annen Verdenskrig: Documenti diplomatici italiani; Documents on British Foreign Policy: 1919-1939; Foreign Relations of the United States; Diplomatic Papers; Akten zur deutschen auswärtigen Politik 1918-1945. Med tanke på disse dokumenter og etter forbilde fra dem, var det fordelaktig å gi historikere muligheten å granske Den hellige Stols rolle og virksomhet under krigen ved hjelp av disse dokumentene. Med dette for øye, begynte publikasjonen av serien Actes et Documents du Saint-Siège relatifs à la seconde guerre mondiale.2

Et problem lå i det forhold at arkivene for den aktuelle periode - både Vatikanets som andre staters - var lukket for offentligheten og for historikere. Den særlige interesse for begivenhetene under Den annen Verdenskrig og ønsket om å kunne skrive dens historie på grunnlag av dokumentene og ikke kun på mer eller mindre indirekte skildringer og vidnesmål, hadde avfødt et ønske i forskjellige land involvert i krigen om å publisere de dokumenter som så langt hadde vært utilgjengelige for offentligheten. De personer som ble gitt i oppdrag å gjøre dette mulig, måtte holde seg til visse regler: Ikke publisere dokumenter som berørte personer som fremdeles var i live, eller som kunne - dersom de ble gjort kjent - forstyrre pågående forhandlinger. Bindene om Foreign Relations of the United States vedrørende 1940-årene ble publisert på grunnlag av disse kriterier, og de samme kriterier ble fulgt for publikasjonen av Den hellige Stols dokumenter.

Oppdraget om å publisere Den hellige Stols krigstidsdokumenter ble gitt av Statssekretariatet til tre jesuittprester: Angelo Martini, redaktør av Civiltà Cattolica, som allerede hadde tilgang til Vatikanets hemmelige arkiver; Burkhart Schneider; og forfatteren av denne artikkel, de to siste var begge professorer ved det pavelige universitet «Gregoriana»s kirkehistoriske fakultet. Arbeidet kom i gang i begynnelsen av januar 1965, i et kontor nær ved arkivene til det som den gang gikk under navnet Kongregasjonen for ekstraordinære ekklesiastiske anliggender og Statssekretariatets førsteavdeling. Det var her at dokumentene med tilknytning til krigen normalt ble oppbevart.

Disse forholdene innebar visse fordeler og visse ulemper for arbeidet. Problemet var at ettersom arkivene var lukket for offentligheten, fantes det ingen systematiske innholdsfortegnelser som kunne underlette forskning. Dokumentene var verken klassifisert i strikt kronologisk orden eller i geografisk orden. Dokumenter av en politisk karakter, som således berørte krigen, var av og til arkivert sammen med dokumenter av en religiøs, kanonisk eller til og med personlig art, alt lagret i noenlunde håndterlige bokser som dog noen ganger var av svært varierende typer innhold. Informasjon om Storbritannia kunne man gjerne finne i dossierer vedrørende Frankrike, dersom informasjonen var blitt sendt gjennom den apostoliske nuntius i Frankrike. Likeledes kunne intervensjoner på vegne av belgiske gisler finnes i boksene angjeldende nuntien i Berlin. Det var derfor nødvendig å gjennomgå hver eneste boks og se på hvert eneste dokument for å identifisere de dokumenter som angikk krigen. Forskningen ble imidlertid gjort lettere på grunn av en av Statssekretariatets gamle regler fra Pave Urban VIIIs tid, som foreskrev at nuntiene skulle behandle kun ett emne i hvert enkelt brev.

Men vi hadde også noen betydelige fordeler. Idet vi arbeidet i et av Statssekretariatets kontorer og på deres oppdrag, var vi ikke hemmet av slike restriksjoner som vanlige forskere er underlagt når de arbeider i offentlige arkivers leseværelser: En av oss hentet selv direkte dokumentboksene fra hyllene i lagerrommene. En annen betydelig fordel var at det i stor grad dreide seg om separate, maskinskrevne dokumenter (håndskrifter som først måtte maskinskrives for setteriet var unntak). Derfor kunne vi, så snart vi så at et dokument angikk krigen, bare ta det ut, fotokopiere det og sende det til trykkeriet med det slags merknader som forskningsarbeide tilsier.

Selv om arbeidet gikk fremover rimelig raskt vinteren 1965, bad vi om assistanse fra pater Robert Leiber S.J., som hadde trukket seg tilbake til det tysk-ungarske kollegium i Roma etter over 30 år som privatsekretær for Pacelli/Pius XII, først mens han var nuntius, så mens han var statssekretær, og til slutt mens han var pave. Han hadde fulgt tysklandssakene særlig nøye, og det var han som gjorde oss oppmerksom på nedtegnelsene av Pave Pius XIIs brev til de tyske biskoper. Disse ble innholdet i seriens vol. II, og er de dokumenter som best viser oss Pavens måte å tenke på.

De enkelte bindene

Det første bind, vol. I, som dekker de første 17 måneder av pontifikatet (mars 1939 - juli 1940) og som dekker Pius XIIs anstrengelser for å forhindre krigsutbruddet, kom ut i desember 1965 og ble generelt godt mottatt. I løpet av 1966, mens pater Schneider var travelt opptatt med å organisere det bind som gjengir brevene til de tyske biskoper, kom det fra pater Robert A. Graham, en amerikansk jesuitt i redaksjonsstaben for magasinet America, og som allerede hadde utgitt et arbeid om Den hellige Stols diplomati (Vatican Diplomacy), en forespørsel om informasjon fra den perioden vi arbeidet med. Vi svarte med å innby ham om å slutte seg til vår gruppe, særlig fordi hadde oppdaget Pius XIIs stadig hyppigere kontakter med Roosevelt og dokumenter på engelsk som vi kom over temmelig ofte. Han satte umiddelbart i gang med å arbeide med vol. III, viet til Polen og bygget over samme lest som vol. II om Den hellige Stols kontakt med det tyske episkopat. Ettersom den direkte brevveksling med biskopene i andre land viste seg å være betydelig mindre intens, ble vol. II og III (det tredje kom ut i to deler) de eneste av dette slag. Vi bestemte oss derfor for å organisere dokumentene i to kategorier: Den første kategorien fortsatte der vol. I slapp med hovedsaklig diplomatiske spørsmål, og ble utgitt under titlene Le Saint-Siège et la guerre en Europe og Le Saint-Siège et la guerre mondiale, og ble komplettert med vol. IV, V, VII og XI. De øvrige utgivelser, vol. VI, VIII, IX og X, med tittelen Le Saint-Siège et les victimes de la guerre, sammenstiller i kronologisk rekkefølge de dokumenter som dreier seg om Den hellige Stols anstrengelser for å hjelpe alle dem som led under krigen fysisk eller mentalt, fanger som var skilt fra sine familier og langt fra sine kjære, folk som led under krigens ødeleggelser, og ofrene for raseforfølgelser.

Arbeidet stod på i over 15 år; gruppen delte opp arbeidet i henhold til de planlagte utgivelser og den tid det enkelte medlem hadde til rådighet. Pater Leiber, hvis hjelp hadde vært uvurderlig, ble tatt fra oss allerede den 18. februar 1967, da han døde. Pater Schneider, som fortsatt underviste i moderne historie ved Gregoriana-universitetet, viet seg - etter at han hadde publisert brevene til de tyske biskoper - til kategorien dokumenter som gjaldt krigens ofre. Sammen med pater Graham forberedte han vol. VI, VIII og IX, som ble ferdige til jul 1975. Men sommeren 1975 var han blitt rammet av den sykdom som skulle føre til hans død i mai året etter. Pater Martini, som hadde viet hele sin tid til prosjektet og på forskjellige måter arbeidet med alle bindene, fikk ikke den tilfredsstillelse å få se verket fullstendig sluttført. Men før også han avgikk med døden, fikk han sommeren 1981 se det siste bindets korrekturark. Vol. XI (samlingens siste) utkom mot slutten av 1981, redigert av pater Graham og meg selv. Selv om han var den eldste av oss, hadde pater Graham kunnet samarbeide helt til arbeidet var ferdig. Og samtidig var han i stand til, under disse femten årene, å gjennomføre komplementære forskningsprosjekter som han for det meste utgav som artikler i La Civiltà Cattolica. Disse artiklene representerer i seg selv en kilde som forskere på Den annen Verdenskrig kan ha stort utbytte av. Han forlot Roma den 24. juli 1996 og reiste hjem til California. Der døde han den 11. februar 1997.

Tidlig i 1982 gikk jeg tilbake til min forskning om det 17. århundres Frankrike og Vatikandiplomatiet. Men da det ble klart for meg etter 15 år at «Actes et Documents» fremdeles var nokså ukjent også blant historikere, viet jeg meg i 1996-1997 til å samle det mest essensielle materiale og konklusjoner i et verk av et mer beskjedent omfang, så dekkende som mulig.3 En objektiv gjennomgang av denne dokumentasjon avdekker i sin konkrete realitet Pave Pius XIIs holdninger og handlinger under verdenskrigen, og følgelig at anklagene mot hans ettermæle er uten fundament. Dokumentene viser hvordan hans diplomatiske anstrengelser for å forhindre krigen, for å få Tyskland til å avstå fra et angrep på Polen, og for å få Mussolini til å bryte med Hitler, var så store som bare mulig. Ingen spor kan finnes av den såkalte tyskvennlige partiskhet som han angivelig skulle ha absorbert i de årene han tilbrakte i nuntiaturet i Tyskland. Hans anstrengelser, sammen med Roosevelts, for å holde Italia utenfor krigen, telegrammene til Belgias, Nederlands og Luxembourgs ledere den 10. mai 1940 som uttrykker solidaritet etter Wehrmachts invasjon, hans modige råd til Mussolini og kong Viktor Emmanuel III med forslag om en separat fredsavtale, vitner i alle fall ikke om noe slikt. Det ville være latterlig å tro at han med Sveitsergardens hellebarder, eller engang med en trussel om ekskommunikasjon, kunne ha stanset Wehrmachts styrker.

Men han er gjentatte ganger blitt anklaget for å ha forblitt taus stilt overfor raseforfølgelsen av jødene til den ytterste konsekvens, og for å ha gitt det nazistiske barbari frie tøyler. Imidlertid viser dokumentene Pavens innbitte og vedvarende bestrebelser for å stanse deportasjonene, hvis formål ble stadig mere suspekte. Bak hans tilsynelatende stillhet skjulte det seg en hemmelig innsats ved hjelp av nuntiaturer og biskoper for å forhindre eller i det minste begrense deportasjoner, vold og forfølgelser.

Årsakene til diskresjonen forklares tydelig av Paven selv i forskjellige taler, i hans brev til tyske biskoper, eller i Statssekretariatets overveielser: Offentlige deklarasjoner ville bare ha forverret ofrenes skjebne og økt deres antall.

Stadig tilbakevendende anklager

I den hensikt å tåkelegge dette bevismateriale har Pius XIIs fiender stilt spørsmålstegn ved seriøsiteten av vårt arbeide. Svært bemerkelsesverdig er i denne sammenheng er en artikkel som stod i en parisisk dagsavis den 3. desember 1997: «Disse fire jesuitter har produsert [!] tekster i Actes et Documents som unnskylder Pius XII fra de unnlatelser han anklages for... Men disse Actes et Documents er langt fra fullstendige». Det ble hevdet at vi hadde ignorert dokumenter som var beskjemmende for Pius XIIs og for Den hellige Stols renommé.

For det første synes det ikke klart nøyaktig hvordan nettopp utelatelsen av visse dokumenter ville bidra til å renvaske Pius XII for de unnlatelsessynder man legger ham til last. Videre, det å hevde i skråsikker tone at vår dokumentsamling er ufullstendig, er det samme som å påstå noe som ikke kan bevises: for å hevde dette, måtte man jo sammenligne vår dokumentsamling med dokumentene i arkivene, og påvise hvilke dokumenter i arkivene som mangler i dokumentsamlingen. Selv om arkivene selv fremdeles er utilgjengelige for allmennheten, er det noen folk som til og med hevder å sitte inne med beviser for slike utelatelser fra Actes et Documents. Derved har de bare avslørt sin egen manglende innsikt i hvor grundig arkivene ble saumfart.

Den nevnte artikkel av 3. desember gjentar en påstand i en romersk avis den 11. september 1997, nemlig at Pius XIIs korrespondanse med Hitler mangler i dokumentsamlingen. La oss først påpeke at Pavens brev til føreren for Das Reich der han informerer om sitt eget valg til Pave, er det siste dokument som er gjengitt i vol. II av Actes et Documents. Når det gjelder «det øvrige»: Når vi ikke publiserte Pius XIIs korrespondanse med Hitler, skyldes det at den kun eksisterer i journalistens fantasi. Journalisten viser også til Pacellis (den senere Pius XII) kontakter med Hitler mens han var nuntius i Tyskland, men han burde ha sjekket årstallene: Hitler kom til makten i 1933 og ville ha hatt anledning til å treffe den apostoliske nuntius kun etter det. Men erkebiskop Pacelli hadde vendt tilbake til Roma i desember 1929. Pius XI kreerte ham til kardinal den 16. desember og til statssekretær den 16. januar 1930. Og fremfor alt: Hadde en slik brevveksling funnet sted, ville brevene vært bevart i tyske arkiver, og de ville normalt vært notert i Det tyske Rikes utenriksdepartements arkiver. Hitlers brev ville ha havnet i Vatikanet, men man ville ha funnet dem nevnt i instruksene til de tyske vatikanambassadører (først Diego von Bergen og så Ernst von Weizsäcker), som ville ha hatt oppdraget å overlevere brevene, og i de meldinger disse ambassadører ville ha sendt for å bekrefte at de hadde brakt brevene til Paven eller til statssekretæren. Det er ingen spor etter noe slikt. Når slike spor mangler, må man kunne si at dette forsøket på å kaste en skygge over vårt dokumentasjonsarbeidet har skjedd uten et fnugg av bevis.

Disse observasjoner om den angivelige brevveksling mellom Paven og Der Führer kan også anvendes om dokumenter som virkelig eksisterer. Vatikanske dokumenter er ofte nevnt eller å finne i andre arkiver, som for eksempel notevekslingen med ambassadører. Om man kunne ha gått ut fra at en rekke av Vatikanets telegrammer ble fanget opp og dechiffrert var de krigførende parters etterretningstjenester, og at kopier av dem således ville være å finne i deres arkiver. Derfor, dersom vi hadde forsøkt å holde unna visse dokumenter, ville det vært mulig å kjenne til deres eksistens på den måten, og således kunnet sette et stort spørsmålstegn ved vårt arbeide.

Den samme artikkel i den parisiske dagsavis nevner, etter at den dikter opp relasjoner mellom nuntien Pacelli og Hitler, en artikkel i The Sunday Telegraph fra juli 1997 som anklager Den hellige Stol for å ha gjort bruk av nazigull for å hjelpe krigsforbrytere, særlig kroaten Ante Pavelic, til å flykte til Latinamerika: «Certain studies give credit to this theory», heter det i artikkelen! Det er frapperende hvor lett journalister tilfredsstilles når det gjelder kravene til dokumentasjon av egne påstander. Historikere, som ofte arbeider i timevis for å sjekke sine referanser, kan bare være misunnelige på dem. Man kan forstå en journalist som har slik stor en tillit til en kollega, særlig når den engelske avisens tittel gir slikt et inntrykk av traust respektabilitet. Men det er fremdeles to påstander her som man trenger å granske hver for seg: At nazigull, eller rettere sagt jødisk gull som var stjålet av nazistene, ble deponert i Vatikankontoer, og for det andre at det ble brukt for å hjelpe nazistiske krigsforbrytere til å flykte til Latinamerika.

Det er faktisk slik at visse amerikanske aviser hadde publisert et visst dokument fra landets Department of Treasury der dette departementet blir meddelt at Vatikanet hadde mottatt nazigull av jødisk opprinnelse via Kroatia. Et «Document from the Department of the Treasury» kan lyde imponerende. Men trenger bare å lese litt lenger for å oppdage at det dreier seg om en opplysning fra «en meddelelse fra en troverdig romersk informant». Enhver som svelger slike påstander som sannhet, burde lese hva pater Graham skrev om informanten Scatolinis snedighet, en person som livnærte seg av informasjoner som han selv oppfant og som han solgte til alle ambassader, inklusive den amerikanske ambassade som trofast sendte dem videre til det amerikanske utenriksdepartement.4

I vår forskning i Statssekretariatets arkiver fant vi intet om gull stjålet fra jøder og angivelig deponert i vatikankontoer. De som kommer med denslags påstander har en åpenbar plikt til å fremlegge dokumentarisk bevis, for eksempel en kvittering, som ikke ville være å finne i Vatikanets arkiver, like lite som Pius XIIs brev til Hitler. Det som tvert i mot kan påvises, er Pius XIIs prompte beredvillighet da de jødiske fellesskaper i Roma ble utsatt for utpressing fra SS, som krevde 50 kilo gull. Ved den anledning henvendte hovedrabbineren seg til Paven og bad om de 15 kilo de fremdeles trengte, og Pius XII gav øyeblikkelig sine folk ordre om å gjøre hva som trengtes.5 Senere etterforskninger har avdekket intet mer.

Videre er dette om Vatikanets angivelige hjelp til naziforbrytere slik at de kunne flykte til Latinamerika, ikke noe nytt. Vi kan selvfølgelig ikke utelukke at en romersk kirkemann kan ha benyttet seg av sin status for å bidra til en nazists flukt. Biskop Hudal, rektoren ved den tyske nasjonalkirke Santa Maria dell'Anima, hadde sympatier som man vel kjenner. Men på det grunnlag å forestille seg at Vatikanet i stor stil organiserte fluktruter for nazister til Latinamerika, innebærer at man tillegger romerske kirkemenn en «heroisk barmhjertighet». For i Roma var jo nazistenes planer for kirken og Den hellige Stol godt kjent. Pius XII nevnte dem i sin tale til konsistoriet den 2. juni 1945: Han trakk frem hvordan naziregimets forfølgelse av Kirken var blitt ytterligere skjerpet av krigen, «da dens [forfølgelsenes] støttespillere til og med dyrket den illusjon at, når den militære seier vel var vunnet, man da skulle bli ferdig med Kirken én gang for alle».6 Ikke desto mindre har de forfattere som vår journalist viser til en noe elevert forestilling om graden av tilgivelse for krenkelser som ble praktisert i pavelige kretser. Man skal altså forestille seg et antall nazister som ble tatt under Vatikanets beskyttelse, så ført til Argentina, beskyttet av president Peróns diktatur, og derfra brakt til Brasil, Chile og Paraguay, for å redde det som reddes kunne fra Det tredje Rike: Et «Fjerde Rike», født på pampasen.

I disse historiene er det ikke lett å skille mellom fakta og fantasi. For dem som elsker denslags, kan vi anbefale Ladislao Faragos À la recherche de Martin Bormann et des rescapés nazis d'Amerique du sud (Engelsk utgave: Aftermath. Martin Bormann and the Fourth Reich). Den engelske tittels «The Fourth Reich» sier i grunnen det meste. Forfatteren tar oss med fra Roma og Vatikanet, til Argentina, Paraguay og Chile i fotsporene til «Der Reichsleiter» og andre naziledere på rømmen. Med en Agatha Christies presisjon beskriver han nøyaktig hvordan hver enkelt person stod eller satt da forbrytelsen ble begått. Vi får vite romnumrene til hotellværelsene der nazistene eller nazijegerne bodde, og beskriver den grønne folkevognen som jaget etter dem. Man imponeres av forfatterens beskjedenhet når han presenterer sin egen bok som «en etterforskning på fransk manér, en seriøs studie, men uten å ville formidle kun tørr lærdom».

Konklusjon

Leseren innser sikkert at Vatikanets arkiver inneholder intet av dette, selv om det skulle være det ene eller annet reelle element ved det. Dersom biskop Hudal hadde klart å hjelpe en viktig nazipersonlighet å flykte, ville han definitivt ikke ha spurt Paven om tillatelse til det. Og selv om han skulle ha fortalt det til Paven i etterkant, ville vi ikke ha visst noe mer om det. For blant de ting som arkivene aldri ville fortalt oss, så er det innholdet av samtalene mellom Paven og hans besøkende. Med mindre det dreier seg om møter med ambassadører, fordi de kunne man lese om i ambassadørenes rapporter til sine hjemland (som ville bli arkivert der), eller for eksempel til de Gaulle (for han skrev om dem i sine memoarer).

Alt dette betyr ikke vi skulle mene at når seriøse historikere ønsker å granske personlig de arkiver som inneholder de dokumenter vi har offentliggjort, at deres ønske ikke skulle være legitimt og prisverdig. Selv etter en så nøyaktig publikasjon av dokumentene som bare mulig, er en konsultasjon av arkivene og en direkte kontakt med dokumentene nyttige for den historiske forståelse. Det er én sak å betvile seriøsiteten ved arbeidet - og en helt annen sak å undre på om vi kan ha oversett noe. Vi har ikke med vilje «oversett» noe vesentlig dokument fordi vi skulle ha betraktet det som skadelig for Pavens omdømme eller Den hellige Stols renommé. Men i et prosjekt slik som dette, er forskerne selv de første som bekymrer seg over om de kan ha glemt noe. Uten pater Leiber, ville nok eksistensen av papirene om Pius XIIs brev til de tyske biskoper ha unnsloppet vår oppmerksomhet, og samlingen ville vært blitt berøvet det som kanskje er de mest verdifulle tekster for den som vil sette seg inn i hvordan Paven tenkte.7 Men ikke desto mindre er det intet i denne brevsamlingen som på noen måte motsier det som de øvrige nedtegnelser og den diplomatiske korrespondanse kan fortelle oss. Fra disse brevene får vi en klarere forståelse av Pius XII anliggende om å få anvendt de tyske biskopers egne læreutsagn for å få gjort tyske katolikker på vakt mot nasjonalsosialismens perverse lokketoner, som i krigstid var farligere enn noensinne. Denne korrespondanse som er gjengitt i vol. II av Actes et Documents bekrefter således Kirkens utrettelige motstand mot nasjonalsosialismen. Men de første advarslene fra tyske biskoper som f.eks. Faulhaber og von Galen, fra mange ordensfolk og prester, og ikke minst fra den pavelige encyklika Mit brennender Sorge, som ble lest opp i alle tyske katolske kirker på Palmesøndag 1937 til tross for Gestapo, var allerede kjent.

Slik kan vi bare fastslå at påstanden om at Kirken støttet nazismen, slik en milanesisk avis skrev den 6. januar 1998, er rene skjære løgnen. I tillegg motsier klart de dokumenter gjengitt i vol. V av Actes et Documents den forestilling at Den hellige Stol skulle ha støttet Det tredje Rike ut av frykt for Sovjetrussland. Da Roosevelt bad om Vatikanets hjelp til å overvinne amerikanske katolikkers opposisjon mot hans planer og å yte til Russland, da i krig med Tyskland, den samme slags militærhjelp som landet allerede gav til Storbritannia, ble han hørt. Statssekretariatet gav den apostoliske delegat i Washington i oppdrag å få en ledende amerikansk biskop til å utlegge at encyklikaen Divini Redemptoris fra 1937 - som hadde formant katolikker om ikke å gripe den hånd som kommunistiske partier strakte ut - ikke kunne overføres på den aktuelle situasjon, og ikke innebar at USA kunne være avskåret fra å gi en håndsrekning til Sovjetrusslands krigsinnsats mot Det tredje Rike. Dette er ugjendrivelige konklusjoner.

Derfor, uten ønske om å dempe fremtidige forskeres entusiasme, betviler jeg sterkt at en åpning av Vatikanets arkiver hva gjelder krigstiden ville øke vår kunnskap om denne perioden. I disse arkivene, som jeg forklarte tidligere, finner man diplomatiske og administrative dokumenter side om side med dokumenter av strikt personlig karakter. En opprydning og tilretteleggelse krever en meget mer omstendelig og tidkrevende prosess en i de forskjellige staters utenriksdepartementers arkiver. Den som måtte ønske å dykke dypere ned i denne bevegede periodes historie uten å vente, kan allerede arbeide fruktbart i arkivene til det britiske Foreign Office, det franske Quai d'Orsay, det amerikanske State Department og andre utenriksdepartementer i land som hadde diplomatiske representasjoner til Den hellige Stol. Depesjene fra den britiske minister (= ambassadør) Osborne gjør levende for oss på en enda bedre måte enn nedtegnelsene i Statssekretariatet den situasjon som Den hellige Stol var i, omringet av det fascistiske Roma, som så kom under kontroll av militæret og av tysk politi.8 Det er snarere ved å hengi seg til slik forskning, heller enn å kreve en for tidlig åpning av vatikanarkivene, at de vil kunne vise at de virkelig søker sannheten.


Noter

1
I «L'Osservatore Romano», 9. oktober 1958.
2
Actes et Documents du Saint-Siège relatifs à la seconde guerre mondiale, édités par P. Blet, A. Martini, R.A. Graham (from vol. III), B. Schneider, Vatican City, 11 vol. i 12 bind (to bind for vol. III), 1965-1981.
3
Jfr. P. Blet, Pie XII et la seconde guerre mondiale d'après les archives du Vatican, Paris, Perrin 1997.
4
Jfr. R.A. Graham, «Il vaticanista falsario: L'incredibile successo di Virgilio Scatolini», i Civiltà Cattolica 1973, III, 467-468.
Oversetters note: Se også en annen artikkel om dette emne.
5
Jfr. Actes et Documents, vol. IX, cit., 491 og 494.
6
Pius XII, «Allocuzione concistoriale» (2. juni 1945), i AAS 37 (1945) 159-168.
7
Slik var det at da vi hadde ferdigstilt første bind, visste vi ennå ikke hvem det var som hadde forfattet Pius XIIs fredsappell av den 24. august 1939, som var blitt rettet på og så approbert av Paven. Det var bare videre forskning som avdekket at forfatteren var msgr. Giovanni Battista Montini, den senere Pave Paul VI (jfr. B. Schneider, «Der Friedensappell Papst Pius' XII vom 24. August 1939» i Archivum Historiae Pontificiae 6 [1968], 415-424), selv om det er vanskelig å attribuere de forskjellige avsnitt mellom de to forfattere.
8
Jfr. O. Chadwick, Britain and the Vatican during the Second World War, Cambridge 1986.
av Webmaster publisert 08.05.1998, sist endret 26.02.2013 - 12:07