De hellige 377 martyrene av Hadrianopel (d. 815)

Den bysantinske keiseren Nikeforos I (802-11) invaderte i 811 Bulgaria og plyndret hovedstaden Pliska, men han ble drept og hans hær tilintetgjort i slaget ved Varbitsa-passet, et fjellpass i Balkanfjellene (Stara Planina) i Bulgaria, da han vendte tilbake til romersk territorium. Den bulgarske khan Krums (803-14) fredstilbud ble avvist av keiser Mikael I Rhangabes (811-13), og bulgarerne invaderte det østromerske imperiet våren 812. Khan Krum erobret i juni Develtos (Debolta, Debeltus; gr: Δεβελτός), nær dagens landsby Debelt (bg: Дебелт) i Bulgaria, og tvangsflyttet befolkningen til Bulgaria. Etter at de hadde tatt de kristne i Trakia og Makedonia til fange, ville de også angripe hovedstaden Konstantinopel.

På veien erobret khanen Hadrianopel (gr: Ἅδριανούπολις, Hadrianopolis), nå Edirne i Tyrkia, i september 813 etter en lang beleiring. Etter dette tapet ble keiser Mikael avsatt av hærføreren Leo, som oppkastet seg til ny keiser som Leo V Armeneren (813-20). Da khan Krum gikk inn i Hadrianopel og tok den i besittelse, utviste han 40 000 kristne sammen med byens erkebiskop Manuel, som de kastet i bakken og trampet på hans hals.

Ifølge keiser Basilios IIs (976-1025) Menologium (gr: μηνολόγιον, Menologion), en bysantinsk kirkekalender fra rundt år 1000, begynte khan Krum forfølgelsen av kristne før sin død i 814, og den ble videreført av en viss Čok (Tzok), som fikk henrettet alle kristne som nektet å avsverge sin tro. Men synaksariet (gr: Συναξάριον, Synaxarion), en bysantinsk samling av helgenbiografier, i Konstantinopel hevder at forfølgelsen begynte etter Krums død i april 814 etter ordre fra khan Dičevg, etterfølgeren til Dukum, som hadde hersket en kort periode etter Krums død. Regjeringstiden til Dukum og Dičevg var så kort at bortsett fra synaksariet i Konstantinopel, er de ukjente for historikerne. Omurtag ble senere khan (814-31) og ga ordre om henrettelse av alle kristne som nektet å avsverge sin tro. 377 kristne ble drept i 815, og vi kjenner navnene på tretten av dem:

1) Den hellige Manuel, erkebiskop av Hadrianopel. Synaksariet forteller at khan Dičevg fikk Manuel delt i to, hogd av hans armer ved skuldrene og hans levninger kastet til hundene. Etter dette ble Dičevg rammet av blindhet og ble drept av sine egne soldater. Menologiet hevder at khan Krum fikk drept Manuel, og deretter ble han blind og ble kvalt av sine soldater.

2) Den hellige Georg, erkebiskop av Develtos. Georg hadde forhandlet overgivelsen av Develtos til khan Krum i 812, og han ble flyttet over til Bulgaria sammen med resten av byens befolkning. Han ble slått i hjel med køller og halshogd.

3) Den hellige Leo, biskop av Nike (gr: Νίκη) eller Nikaia (gr: Νίκαια) i Trakia, ikke langt fra Hadrianopel, nå nær Havsa i Tyrkia. Han var en evnukk og fikk magen sprettet opp.

4) Den hellige Peter, biskop. Han ble slått i hjel med klubber og halshogd.

5) Den hellige Johannes, strategos (gr: στρατηγός = general). Han var en renegat (overløper) og hadde tjent under Tuk, Itsjirgu boila (bg: Ичиргу боила), det vil si kommandant, det tredje høyeste embetet i Bulgaria (Tuk og Tzok kan være samme person), med Bardanes på bulgarernes høyre flanke under slaget ved Versinikia nær Hadrianopel i 813, men ble halshogd for sin tro.

6) Den hellige Leo, strategos. Han var også en renegat og hadde tjent under khan Krums bror i sentrum for den bulgarske hæren under slaget ved Versinikia, og ble halshogd.

7) Den hellige Parodos, prest. Han ble steinet i hjel.

8+9) De hellige Gabriel (erkeprest) og Sionios ble begge halshogd.

10+11) De hellige Loubomiros og Khotomiros, slavere som nevnes i en kanon skrevet av enten den hellige Josef Bekjenneren av Thessaloniki (762-832) eller den hellige Josef Hymnografen (ca 816-86) sammen med rundt 25 andre martyrer. Deres martyrium indikerer spredningen av kristendommen blant slaverne i Bulgaria.

12+13) De hellige Koupergos og Asfir kan ha vært bulgarere.

En opprinnelig beretning om martyrene ble sannsynligvis skrevet basert på vitnemålene fra krigsfanger som ble sluppet fri av Bulgaria etter fredsavtalen i 816. Den oppsto i første halvdel av 800-tallet i klosteret Studion i Konstantinopel, med den fulle tittelen Klosteret av St Johannes Forløperen «i Stoudios» (gr: Μονή του Ἅγίου Ιωάννη του Προδρόμου «εν τοις Στουδίου», Mone tou Hagiou Ioanne tou Prodromou «en tois Stoudiou»), ofte forkortet til Studion, Stoudios eller Stoudion (lat: Studium), hvor munkene ble kalt «studitter» (Stoudites, Studites). Ruinene av klosteret ligger ikke langt fra Propontis (Marmarasjøen) i den delen av Konstantinopel som ble kalt Psamathia, i dag Koca Mustafa Paşa. Det er denne beretningen menologiet og synaksariet var basert på. Noen har hevdet at historien om martyriene var romersk propaganda for å avskrekke tjenestemenn fra å samarbeide med bulgarerne og styrke besluttsomheten til byer som var sårbare for bulgarske angrep. Det er også foreslått at antallet martyrer kan være overdrevet.

Det er også verdt å merke seg at den hellige Theodor studitten (759-826) skrev en kort preken basert på øyenvitneskildringer som angikk fjorten martyrer som ble drept fordi de nektet å spise kjøtt, sannsynligvis krigsfanger løslatt av bulgarerne etter fredsavtalen i 816. De 377 martyrene minnes av Den ortodokse kirke den 22. januar. Deres navn står ikke i Martyrologium Romanum.

Kilder: Infocatho, fr.wikipedia.org, en.wikipedia.org, oca.org, zeno.org, johnsanidopoulos.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 15. november 2018