Den salige Alvarus del Portillo y Díez de Sollano (1914-1994)

Den salige Alvarus del Portillo y Díez de Sollano (sp: Álvaro) ble født den 11. mars 1914 i byen, provinsen og regionen Madrid i Spania. Han var den tredje av åtte barn av spanske Ramón del Portillo y Pardo og hans meksikanske hustru Clementina Díez de Sollano. Etter å ha fullført videregående skole ved Colegio El Pilar i Madrid, begynte han å studere til sivilingeniør ved Ingeniørhøyskolen for transport («Veier, kanaler og havner»), Escuela de Ingenieros de Caminos, Canales y Puertos. Der avsluttet han sine studier i 1941 med doktorgrad som transportingeniør.

Etter sin eksamen underviste han på ingeniørhøyskolen i Madrid. Han arbeidet en kort periode på kontoret for veier og bruer i provinsene som ble gjennomskåret av elvene Júcar, Duero og Ebro, med ansvar for hydrografiske spørsmål. Samtidig studerte han filosofi og litteratur (historisk avdeling) og tok sin doktorgrad i 1944 med avhandlingen «Oppdagelser og undersøkelser ved kystene av California».

Allerede som student hadde han truffet den hellige Josemaría Escrivá de Balaguer y Albás (1902-75), som i 1928 grunnla Opus Dei, og i 1935 sluttet han seg selv til Opus Dei. Han fikk sin formasjon direkte fra grunnleggeren og ble innpodet den ånd som var karakteristisk for denne nye «veien» i Kirken. Han utviklet et omfattende arbeid med å evangelisere blant sine medstudenter og arbeidskolleger, og fra 1939 dro han på en rekke apostoliske reiser til mange forskjellige byer i Spania.

Han ble presteviet den 25. juni 1944 av biskopen av Madrid, Leopoldo Eijo y Garay, sammen med José María Hernández Garnica og José Luis Múzquiz, de tre første prestene i Opus Dei etter grunnleggeren. Deretter viet han seg utelukkende til tjenesten for og styringen av Opus Dei. Han var medlem av bevegelsens generalråd fra 1940 til 1975 og var generalsekretær i to perioder, 1940-47 og 1956-75. I 1946 flyttet han til Roma, noen få måneder før Escrivá også slo seg ned der. Dette var en avgjørende periode for Opus Dei, som mottok sin første juridisk godkjenning av Vatikanet.

Mellom 1947 og 1950 ekspanderte Opus Dei til Roma, Milano, Napoli, Palermo og andre italienske byer. Den 29. juni 1948 etablerte grunnleggeren av Opus Dei Collegio Romano della Santa Croce i Roma, et internasjonalt formasjonssenter hvor Álvaro del Portillo var første rektor og underviste i moralteologi (1948-53). Samme år (1948) tok han en doktorgrad i kirkerett ved Det pavelige universitetet San Tommaso (Angelicum). I den ærverdige pave Pius XIIs pontifikat (1939-58) arbeidet del Portillo i flere dikasterier (avdelinger) i kurien i Vatikanet.

Del Portillo spilte en aktiv rolle under Andre Vatikankonsil (1962-65). Den 2. mai 1959 ble han utnevnt til konsultor for konsilkongregasjonen (1959-66), og den 10. august 1959 ble han utnevnt til president for den VII interne kommisjonen De laicatu catholico og utnevnt til medlem av den pre-forberedende kommisjonen om tilstandene av perfeksjon. Den 12. august ble han valgt til medlem av konsilkongregasjonens III kommisjon med oppgave å studere de såkalte peculiaria nostrae aetatis apostolatus media. Den 4. oktober 1962 ble han utnevnt til peritus (ekspert) ved konsilet, og den 4. november 1962 til peritus for kommisjonen for disiplin blant kleresiet og det kristne folk, og den 8. november ble han utnevnt til denne kommisjonens sekretær. Han ble også utnevnt til kommisjonene for biskopene og styringen av bispedømmene, ordensfolk og trosdisiplinen. I 1963 ble han utnevnt av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) til konsultor for Den pavelige kommisjonen for revisjon av Kirkeretten.

Under konsilets andre sesjon fikk kommisjonen for disiplin blant kleresiet og det kristne folk, som Don Álvaro var sekretær for, ansvaret for å sammenfatte sitt arbeid i et enkelt konsildekret, som skulle bli Presbyterorum Ordinis. Han koordinerte arbeidet til medlemmene av kommisjonen som ble en konsiltekst med ett enkelt kapittel delt i ti deler. Etter en grundig debatt ble dekretet vedtatt den 7. desember 1965 med 2390 mot 4 stemmer, altså tilnærmet enstemmig. Den salige pave Paul VI (1963-78) utnevnte ham til konsultor for flere postkonsiliære kommisjoner. Han var også i mange år konsultor for Troslærekongregasjonen.

Den 26. juni 1975 døde Josemaría Escrivá, og det ble kalt sammen en generalkongress for å velge hans etterfølger som leder for Opus Dei. Som grunnleggerens viktigste medarbeider ble del Portillo den 15. september 1975 valgt til generalpresident for Opus Dei. Etter at Vatikanet hadde anerkjent Opus Dei som et personalprelatur i 1982, utnevnte Den hellige stol ham den 28 november 1982 til den første prelaten for personalprelaturet Santa Cruz y Opus Dei. Den 7. desember 1990 ble han utnevnt til titularbiskop av Vita og den 6. januar 1991 ble han bispeviet av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005), assistert av kardinalene Giovanni Battista Re og Justin Francis Rigali.

Biskop del Portillo har et omfattende forfatterskap om pastorale og ekklesiologiske temaer som blant annet undersøker legfolkets rolle i Den katolske kirke, den menneskelige siden av prestelig formasjon og dynamikken og funksjonaliteten av pastorale strukturer. Som prelat tjente han også som storkansler for universitetet i Navarra og for universitetet i Piura i Peru. I 1985 opprettet han Det romerske akademiske senter Santa Croce i Roma, den opprinnelige kjernen til Det pavelige universitet Santa Croce. I løpet av de nitten årene han ledet Opus Dei, spredte prelaturets verk seg til tyve nye land.

Kort etter sin åttiårsdag den 11. mars 1994 vendte han tilbake til Roma etter en pilegrimsreise til Det hellige land. Om morgenen dagen etter døde han, den 23. mars 1994 i Roma, bare timer etter at han kom tilbake fra Jerusalem. Dagen før, den 22. mars, hadde han feiret sin siste messe i kirken i «Den øvre sal» (Cenaculum) i Jerusalem. Han ble etterfulgt som prelat av Javier Echevarría Rodríguez (f. 1932).

Den 6. desember 2002 beordret biskop Echevarría en undersøkelse av saken for helligkåring av sin forgjenger del Portillo. Prosessen ble offisielt åpnet av kardinal Camillo Ruini, pavens generalvikar for bispedømmet Roma. I prosessen ble 133 vitner intervjuet, blant dem nitten kardinaler og tolv biskoper eller erkebiskoper. 62 av vitnene tilhørte Opus Dei, mens 71 ikke gjorde det. Dokumentene som ble overlevert til Vatikanet, utgjorde 2 530 sider i tre bind.

Den 28. juni 2012 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI (2005-13) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 5. juli 2013 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det gjaldt en mirakuløs helbredelse av en gutt fra Chile, José Ignacio Ureta Wilson, sønn av Javier Ureta og Susana Wilson Holzapfel.

José Ignacios mor Susana forteller at barnets problemer viste seg allerede før fødselen. I mars 2003 bekreftet legene til Susana at barnet ville bli født med en tarmbrokk forårsaket av en defekt i utviklingen av hans fordøyelsessystem. José Ignacio ble født den 10. juli og veide mindre enn to kilo. Etter fødselen skjønte legene at barnet også led av en hjertefeil som hindret blodsirkulasjonen. Den 12. juli ble den to dager gamle gutten operert for brokk. Han led en alvorlig krise under operasjonen som førte til hjertestans, noe som forårsaket øyeblikkelig avbrytelse av operasjonen. Men José Ignacio ble påført en alvorlig hjerneskade som forårsaker dype lesjoner i begge hjernehalvdeler.

Gjennom krisen ba foreldrene hele tiden om Don Alvaros forbønn, etter å ha festet et kort av Don Alvaro i barnets seng på klinikken. Håpet om at José Ignacio ville overleve var svært usikker, og legen visste at fantes bare en mulig skjebne for den nyfødte, og det var døden. Men en dag, mens Susana Wilson ba i stillhet ved sønnens sykeseng, la hun merke til at oksygenmetningsnivået på skjermen ved sengen til José Ignacio begynte å stabilisere seg. Hun ringte sin mann og en sykepleier på vakt. Da sykepleieren skrudde av respiratoren, virket det som at barnet pustet på egen hånd. Fremskrittene fortsatte, og Susana oppfordret alle sine venner om å be om Don Alvaros forbønn. I lys av den uventede utviklingen bestemte legene seg for å endre planene og operere barnets hjerte den 30. juli. Resultatene av kirurgien virket positivt, men to dager senere ble Susana og Javier kalt til intensivavdelingen fordi barnet hadde falt tilbake i en alvorlig krise.

Da de kom til sykehuset, ble de fortalt at José Ignacio var under gjenoppliving, men en av hans leger tilsto senere at barnet var dødt. Susana visste ikke dette, og sammen med ektemann og svigerfamilie ba hun hele tiden Don Alvaro om å gå i forbønn for barnet slik at han måtte leve og komme seg. Etter en halvtime med hjertestans begynte guttens hjerte å slå. Det var dr. Felipe Heusser som fortalte foreldrene at deres sønn var i live, men hadde lidd en større blødning i hjerteposen og rundt en nyre. Familien sluttet ikke et øyeblikk å be.

Neste morgen kom dr. Heusser og spurte når barnet døde, bare for å finne at gutten ikke bare levde, men syntes å være i bedring. Etter det var fremgangen radikal og absolutt uforklarlig. Det var ingen tegn som ga legene en indikasjon om at barnet ville komme seg, langt mindre så raskt og stabilt. I dag er José Ignacio Ureta Wilson elleve år og er en helt friskt barn. Hans mor forteller at han bare tar en medisin som hjelper han å konsentrere seg, men det er den eneste. José Ignacio er en lidenskapelig fotballspiller, dyktig for sin alder og en stor elsker av musikk, dans og sang. Ved saligkåringen av Don Alvaro var han til stede og bar frem en relikvie av den nye salige.

Alvarus del Portillo y Díez de Sollano ble saligkåret av pave Frans den 27. september 2014 på et 200 mål stort område i Valdebebas nord for Madrid, ved siden av fotballklubben Real Madrids treningsfelt. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet, som også presiderte ved messen. Ved alteret koncelebrerte kardinal Antonio María Rouco Varela, nylig pensjonert erkebiskop av Madrid, og Opus Deis prelat siden 1994, biskop Javier Echevarría Rodríguez, Don Alvaros etterfølger. Rundt 180 biskoper og seksten kardinaler fra over tretti land koncelebrerte, blant dem kardinalene Gerhard Ludwig Müller, prefekt for Troslærekongregasjonen, Jean Louis Pierre Tauran, president for Det pavelige råd for inter-religiøs dialog, Robert Sarah, president for Det pavelige råd «Cor Unum», Stanislaw Rylko, president for Det pavelige råd for legfolket og George Pell, prefekt for sekretariatet for økonomien. Det var 150 000 troende fra åtti land som var til stede ved saligkåringen.

Under saligkåringsseremonien ble det kunngjort at Dom Alvaros minnedag skal være 12. mai. Den kan feires i Opus Dei og i bispedømmer med tilknytning til den nye salige.

Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org, catholic-hierarchy.org, opusdei.es, infovaticana.com, infocatolica.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. september 2014