Den salige Basilios Velytsjkovskyj (1903-1973)

Minnedag: 2. april

Den salige Basilios Vsevolod Velytsjkovskyj (ukr: Vasyl) (Василь Всеволод Величковський) ble født den 1. juni 1903 i Stanislaviv (pl: Stanislawów; siden 1962 Ivano-Frankivsk) i Ukraina (da en del av Østerrike-Ungarn) Han var sønn av kateketen Volodymyr Fedorovytsj Velytsjkovskyj og hans hustru Anna, som begge kom fra familier med lange prestelige tradisjoner. De tilhørte den gresk-katolske («unerte») Kirken i landet, det vil si den kirken som har bysantinsk ritus, men er i union med Roma. Faren var kateket i den katedralen hvor Basilios ble døpt.

Familien flyttet snart til landsbyen Sjuparka nær Borsjtsjiv (pl: Borszczów). Her vokste Basilios opp og fikk sin utdannelse, hovedsakelig ved skolegang hjemme. Under en misjon ved hans bestefars kirke i Probizjnja i 1911 ble unge Basilios viet til Guds Mor. Hele sitt liv refererte han til denne begivenheten som sentral, siden han alltid siden følte seg under beskyttelse av hennes kjærlige omsorg. Etter at han ble redemptorist, fremmet han andakten til Vår Frue av Evig Hjelp på alle misjonene han ledet. Rosenkransen var for ham en pilar av styrke mens han satt fengslet.

Basilios gjennomførte sine gymnasstudier i byen Horodentsi, men Første verdenskrig (1914-18) avbrøt hans studier. Han var en ivrig ukrainsk patriot, så som femtenåring sluttet han seg til den ukrainske galiciske hæren og kjempet i krigen for ukrainsk selvstendighet (1918-19). Deretter avsluttet han sine videregående studier før han i 1920 begynte på det unerte seminaret i Lviv (ru: Lvov; pl: Lwów; ty: Lemberg; lat: Leopoli) i Øst-Galicia, som hadde tilhørt Østerrike-Ungarn, men som nettopp var blitt polsk (i dag i Vest-Ukraina).

I 1924 ble Basilios diakonviet av metropolitt Andreas Sjeptytskyj, og det var på denne tiden at han oppdaget sitt monastiske kall. Med assistanse fra sin tante Monica trådte han i 1924 inn i novisiatet hos redemptoristene (Congregatio Sanctissimi Redemptoris – CSSR) i landsbyen Holosko nær Lviv. Redemptoristene av bysantinsk ritus er en av de tre tradisjonelle bysantinske (gresk-katolske; «unerte») munkeordenene ved siden av basilianerne og studittene. Etter et års novisiat avla han den 29. august 1925 sine første religiøse løfter om fattigdom, kyskhet og lydighet i Holosko. Siden han allerede hadde fullført sine teologiske studier, ble han den 9. oktober 1925 presteviet i kapellet i Zboisk av biskop Josyf Botsian.

Fire salige redemptorister

Helt fra starten av p. Basilios' monastiske liv merket hans superiorer seg hans talent som misjonær. For å utvikle dette talentet tilbrakte han sine første to år som prest med å undervise på gutteseminaret Juvenate, men hans hjerte lå i å preke misjoner. Hans begavelse som predikant ble snart anerkjent, og han ble satt til å gjennomføre misjoner sammen med mer erfarne medbrødre, først i Stanislaviv.

Den 16. november 1928 kom p. Basilios til redemptoristenes kloster i Kovel i Volhynia. Der ble han straks involvert i misjonsarbeidet blant ukrainske katolske innvandrere fra Galicia (Halychyna), som var spredt ut over regionene Volhynia (Volyn), Pidljasjsja, Chelm (ukr: Kholm) og Polesia, (ukr: Polissja). De hadde forlatt den gresk-katolske Kirken og sluttet seg til den russisk-ortodokse kirken, men mange ønsket å vende tilbake. I tillegg til arbeidet blant nybyggerne fra Galicia organiserte p. Basilios også misjoner for lokalbefolkningen i Volhynia, Polesia og Hviterussland. Med økonomisk bistand fra metropolitt Sjeptytskyj og andre velgjørere grunnla han flere kirker og kapeller. Han hadde stor suksess, og hans følsomhet overfor de ortodokses skikker gjorde ham høyt elsket blant folket. Dessverre førte den politiske striden mellom polakker og ukrainere at han forlot Volhynia i 1935.

Han vendte tilbake til Stanislaviv, hvor han ble superior i redemptoristenes kloster og fortsatte med sognemisjoner sammen med andre redemptorister. Han dro fra landsby til landsby og prekte en to uker lang redemptoristmisjon. Han prekte for hundretusener av troende. Hans hjerte var spesielt hos fattige landsens folk som kom til byen for å skaffe seg arbeid.

På begynnelsen av 1900-tallet ble den gresk-katolske kirken i Galicia (ukr: Halytsjyna) ledet på en eksemplarisk måte av metropolitt Andreas Sjeptytskyj (ukr: Andrej) (1901-44). Han var den åndelige lederen under to verdenskriger og syv politiske endringer, inkludert nazistisk og sovjetisk regime. Hans utrettelige pastorale arbeid, hans forsvar for sitt folks rettigheter og hans nestekjærlige og økumeniske arbeid gjorde Kirken til en innflytelsesrik sosial institusjon i Vest-Ukraina.

Stalins angrep på den ukrainske gresk-katolske Kirken startet umiddelbart etter den første sovjetiske okkupasjonen av Vest-Ukraina i september 1939. Denne okkupasjonen var en del av Molotov-Ribbentrov-pakten (sovjeternes og tyskernes deling av Polen) og varte til det tyske angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. I denne tiden ble all kirkelig eiendom konfiskert og skoler og sykehus nasjonalisert. Kirkelige publikasjoner og religiøse organisasjoner ble forbudt, religiøse utdanningsinstitusjoner og aviser ble stengt, aktiviteten til religiøse kongregasjoner ble begrenset og brutal ateistisk propaganda og masseterror og deportasjon av en fredelig befolkning begynte.

Da krigen begynte, var p. Basilios i Stanislaviv, hvor han betjente en blomstrende redemptoristisk misjonskirke. I 1940, på festen for Vår Frue av Evig Hjelp, mens byen var okkupert av sovjeterne, våget p. Basilios å arrangere en prosesjon med 20.000 mennesker gjennom gatene i Stanislaviv. Etter prosesjonen ble han arrestert. Men sovjeterne fryktet de menneskene som var villige til å ofre sitt blod for p. Basilios, så de satte ham fri. Basilios Velytsjkovskyjs intense apostolat før krigen førte til at mange legfolk og flere ortodokse prester gikk over til den gresk-katolske Kirken. Hans ry blant befolkningen var før krigen så høyt at de kommunistiske myndighetene ikke våget å røre ham under den første sovjetiske okkupasjonen mellom september 1939 og juni 1941.

Starten på krigen mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen den 22. juni 1941 betydde snart et bytte av okkupasjonsmakt. Siden p. Basilios hadde erfaring med å arbeide blant de ortodokse, ble han i 1941 sendt av metropolitt Sjeptytskyj til Kamjanets-Podilskyj i det sentrale Ukraina. På den tiden var byen nettopp okkupert av tyskerne. Der, som i Volhynia, opplevde p. Basilios en stor åndelig fornyelse. Men de pro-ukrainske aktiviteten til den nye presten vakte mistenksomhet blant de tyske okkupantene. Så bare tre dager etter sin ankomst ble p. Basilios beskyldt for å samarbeide med ukrainske nasjonale motstandsorganisasjoner og han fikk ordre om å forlate byen innen 24 timer. Han flyttet da til Ternopil, hvor han i 1942 ble superior for klosteret ved kirken Marias innsovning.

For mange vestukrainere betydde den tyske okkupasjonen først og fremst at det forhatte bolsjevikregimet forsvant. Men forventningene om at man ville få tilbake sin religiøse frihet og oppnå sine nasjonale aspirasjoner, ble ikke oppfylt. For det ble snart tydelig at å bytte et blodig regime ut med et annet ikke ville forandre totalitarismens vesen. I løpet av de to siste månedene av 1942 ble for eksempel mer enn 40.000 jøder myrdet i Lviv. Da tyskerne ble beseiret på østfronten, ble det snart klart at Vest-Ukraina igjen ville komme under sovjetisk kontroll. Det fikk hierarkiet og de troende i den gresk-katolske Kirken til å frykte for dens skjebne. For de fortsatt friske minnene om kommunistregimets vold mot de troendes samvittighet under den forrige sovjetiske okkupasjonen mindre enn to år tidligere, var alt for smertefulle til at de var glemt.

Straks etter at Den røde hær vendte tilbake til Vest-Ukraina sommeren 1944, ble de tidligere begrensingene som var pålagt den gresk-katolske Kirken, gjeninnført. Men den store autoritet som Kirken og dens leder, metropolitt Andreas Sjeptytskyj, hadde, tvang staten til å unngå direkte konfrontasjon i den første perioden. Men den 1. november 1944 døde metropolitt Andreas i hellighets ry. Josef Ivanovitsj Slipyj var koadjutor av Lviv og ble automatisk metropolitt (eller erkebiskop av Lviv for ukrainerne) da Andreas døde. Etter den gamle metropolittens død planla den sovjetiske sikkerhetstjenesten å løsrive menighetene i den gresk-katolske Kirken fra Vatikanet og deretter innlemme dem i den russisk-ortodokse kirken. Denne planen var i samsvar med Stalins direkte ordre og ble prist av ham.

Natten mellom 10. og 11. april 1945 arresterte russerne representanter for hele det gresk-katolske hierarkiet. Uten noe bevis på skyld ble metropolitt Josef Slipyj arrestert sammen med hjelpebiskop Johannes Ljatysjevskyj (ukr: Ivan; Іван Лятишевський) av Stanislaviv, og de salige biskopene Gregor Khomysjyn, Nikita Budka og Nikolas Tsjarnetskyj. Kort etter ble biskopene av Peremyshl (Przemysl), de salige Josafat Kotsylovskyj og hans hjelpebiskop Gregor Lakota, arrestert sammen med rundt 500 prester over hele Vest-Ukraina. I tillegg ble nesten alle tjenestemenn i eparkiene arrestert sammen med professorene ved det teologiske akademiet i Lviv (LTA) og seminarene. Ved bruk av åpen terror og falsk demagogi og de samlede kreftene til parti- og regjeringsstrukturene, politiorganene og det ortodokse hierarkiet, ble i 1946 «Opphevelse av unionen» i Vest-Ukraina erklært av det såkalte «pseudo-Sobor («konsilet») i Lviv» og i 1949 i Transkarpatia (Rutenia). Til tross for forfølgelsen klarte myndighetene ikke å knekke biskopenes vilje og overbevise dem om å forråde sin Kirke for en karriere i regimets kirke – den russisk-ortodokse.

Våren 1945 prøvde sovjeterne å arrestere p. Basilios, men han unngikk dem ved å gå fra landsby til landsby og gi misjoner. Men til slutt den 26. juni 1945 ble p. Basilios arrestert i klosteret i Ternopil for «anti-sovjetisk propaganda». Under forhørene ble han tilbudt å slutte seg til den russisk-ortodokse kirken i bytte mot sin frihet, men hans svar var enkelt: «Aldri!» Han ble senere tatt med til fengsel i hovedstaden Kyjiv (Kiev). Der varte undersøkelsene av hans sak i nesten to år. Til slutt dømte regionaldomstolen i Kyjiv ham til døden ved skyting for to antikommunistiske uttrykk: «røde horde» og «røde gjeng», som opptrådte i en lommekalender utgitt av p. Basilios i Stanislaviv i 1939. Men mens han satt i fengsel i tre måneder og ventet på henrettelsen, ble hans dødsdom omgjort til ti års tvangsarbeid. I denne perioden forberedte han andre dødsdømte gjennom sakramentene på deres kommende død.

I de to første årene var p. Basilios i fangeleiren i regionen Kirovsk. Deretter ble han sendt for å arbeide i kullgruvene i regionen Vorkuta nord for Polarsirkelen. Til tross for det utmattende arbeidet feiret han liturgien nesten hver dag og brukte blikkbokser som liturgiske kar. Høsten 1953 ble han anklaget for å ha startet en streik blant fangene, så han ble overført til et svært strengt fengsel i Vladimir nær Moskva. Etter å ha protestert og bedyret sin uskyld, ble han sendt tilbake til Vorkuta. Noen måneder før hans løslatelse sørget venner av p. Basilios blant medfangene for at han fikk arbeide på sykehuset i stedet for i gruvene, og denne endringen reddet hans liv, for hans helse var blitt ødelagt av ti års innesperring og hardt tvangsarbeid.

Den 9. juli 1955 ble p. Basilios satt fri etter å ha sonet sin straff. Han dro da tilbake til Lviv, hvor han fortsatte sitt pastorale arbeid i det skjulte. Han ble sentral i organiseringen av undergrunnskirken. Det fantes ikke noen kirke eller kapell hvor han kunne tjenestegjøre, men dette avskrekket ham ikke. Han bodde i et lite rom i Vozzyednannia gt. 11, og der bygde han et alter av tomme pappesker. De troende besøkte ham i grupper på fem og seks for å delta i liturgier. Leiligheten ble også sentrum for administrasjon av sakramentene, katekese, forberedelse av seminarister, rådgivning osv. Han begynte også å organisere ordenssøstre og lærte dem en ny måte å leve ut sitt monastiske og religiøse liv under sovjetisk ateismes tyranni. Mange kall ble fostret under p. Basilios' veiledning og omsorg.

I 1959 utnevnte Den hellige Stol p. Basilios til biskop i «Taushetens kirke», men forfølgelsene gjorde en bispevielse umulig. Det var ganske enkelt ingen biskop tilgjengelig som kunne ordinere ham. Metropolitt Josef Slipyj satt i kommunistregimets fangeleire i Sibir fra 1945 til den 6. februar 1963, da han ble satt fri fra arbeidsleiren og sendt i eksil til Roma. Metropolittens utreisetillatelse antydet klimaendringen i forholdene mellom Vatikanet og østblokken. På vei til sitt eksil var han innom Moskva, og derfra innkalte han p. Basilios til sitt hotellrom. Da han ankom, begynte metropolitten på riten for bispevielse. Slik vigslet Josef Slipyj i hemmelighet Basilios til erkebiskop i den ukrainske undergrunnskirken på et hotellrom i Moskva, og han ga dermed Basilios ansvaret for Kirken i katakombene. P. Basilios vendte tilbake til Lviv for å ta opp sin tjeneste.

Josef Slipyj ble den 23. desember 1963 utnevnt til storerkebiskop, det vil si leder av en østkirke som ennå ikke har patriarkat. Han ble kreert til kardinal den 22. februar 1965. Han døde den 7. februar 1984, 92 år gammel, og ble gravlagt i basilikaen Santa Sophia i Roma. Hans legeme ble overført til Lviv den 27. august 1992 og gravlagt i krypten i metropolittkatedralen der den 7. september 1992.

Basilios regnet med å bli arrestert på nytt, så i 1964 vigslet han nye undergrunnsbiskoper. Blant dem var hans etterfølger, erkebiskop Volodymyr Sternjuk (Володимир Стернюк), Locum Tenens (fungerende leder) for den ukrainske gresk-katolske Kirke i Ukraina (1972-91), som i 1989 skulle lede den gresk-katolske Kirken opp av sin underjordiske tilværelse.

De ti årene med tvangsarbeid «korrigerte» eller endret ikke biskop Velytsjkovskyj. Han fortsatte «å spre antikommunistisk propaganda blant folket, deltok ikke i sosialt nyttig arbeid, utførte ikke pliktene til en sovjetisk borger. Han skrev en bok om ikonet av Vår Frue av Evig Hjelp, og der ble det gjort forsøk på å bevise gjennom spesifikke eksempler at ateister ikke kunne være gode borgere. Han lyttet til Vatikanets radiosendinger».

Denne listen var tilstrekkelig til å rettferdiggjøre en ny arrestasjon av biskop Basilios Velytsjkovskyj den 2. januar 1969. Denne gangen varte fengselsoppholdet i tre år, og straffen ble sonet in Kommunarsk nær Donbass i det østlige Ukraina. Han ble imidlertid løslatt etter noen måneder på grunn av en alvorlig hjertesykdom. Han ble arrestert igjen, og da han ble løslatt den 27. januar 1972, var han allerede døden nær. Han fikk ikke lov til å vende tilbake til Lviv, men fikk reise ut av landet. Han ble sendt til Jugoslavia på «rekreasjon».

Han benyttet anledningen til å besøke sin søster i Zagreb i Kroatia før han dro til Roma, hvor han møtte kardinal og selvutnevnt patriark Josef Slipyj. Den 8. april 1972 ble han mottatt av pave Paul VI (1963-78). Deretter dro han den 15. juni til Winnipeg i staten Manitoba i Canada, etter invitasjon fra metropolitt Maxim Hermaniuk. Der døde han imidlertid før et år var gått, den 30. juni 1973. Dødsårsaken var angivelig en alvorlig hjertesykdom som begynte mens han var i fengsel, men obduksjonen viste at dødsårsaken var en langsomt virkende gift som han hadde fått før løslatelsen i 1972. Han var sytti år gammel og hadde virket som biskop i ti år. Etter begravelsesseremonien i den ukrainsk-katolske katedralen Ss Vladimir og Olha ble han gravlagt den 5. juli på Saints Cemetery nær Winnipeg.

I forbindelse med Det hellige år 2000 ble det startet en saligkåringsprosess for martyrer fra forfølgelsestiden. Den 2. mars 2001 var prosessen fullført på eparki-nivå (bispedømme) og saken ble oversendt til Den hellige Stol. Den 6. april 2001 anerkjente teologkommisjonen deres martyrium, og denne beslutningen ble stadfestet av kardinalene. Den 24. april 2001 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente biskop Basilios' og andre ukraineres martyrium in odium fidei («av hat til troen») (gruppen den salige Nikolas Tsjarnetskyj og hans 24 ledsagere). Dermed fikk de tittelen Venerabilis, «Ærverdige», og veien til saligkåring var åpnet.

Gruppen besto av åtte biskoper, seks sekularprester, syv ordensprester, tre ordenssøstre og en legmann. De ble saligkåret den 27. juni 2001 av pave Johannes Paul II under hans besøk i Ukraina. Deres minnedag er 2. april, Nikolas Tsjarnetskyjs dødsdag. Samtidig ble to andre gresk-katolske ukrainere, en rutensk biskop og to latinske katolikker også saligkåret. Alles navn står i Martyrologium Romanum.

Etter saligkåringen begynte forberedelsene for å åpne biskop Basilios' grav. Hans legeme ble avdekket den 16. september 2002. I henhold til Vatikanets protokoll ble det undersøkt av et team av leger og kirkelig personell. Hans legeme skal ha blitt funnet med muskelmassen hel og intakt. Det ble kledd i nye biskoppelige gevanter og plassert i en sarkofag av rustfritt stål. Den 22. september 2002 ble relikviene skrinlagt i et kapell i den ukrainsk-katolske kirken St. Joseph's i Winnipeg.

(I denne artikkelen har vi fulgt Norsk Språkråds regler for transkripsjon fra ukrainsk, som er noe annerledes enn for russisk)

av Webmaster publisert 20.01.2009, sist endret 27.04.2019 - 00:42