Den hellige Desideratus av Bourges (512-550)

Skytshelgen mot regn

Den hellige Desideratus (fr: Désiré, Dizier), kalt Theodule, ble født i mars 512 i Sauciacum oppidum (Sancy) mellom Soissons og Meaux i Gallia Lugdunensis (nå i departementet Aisne i regionen Picardie i Nord-Frankrike). Hans fromme foreldre Auginus og Agia utmerket seg gjennom å bry seg om de fattiges helse. Han var bror av de hellige Desiderius og Deodatus (fr: Didier et Déodat), som var henholdsvis munk og skattmester for kongen og som begge led martyrdøden. Han var også bror til Agia av Sancy (f. ca 482), som giftet seg med Gondebaud av Burgund, en adelsmann fra Lyon og sønnesønns sønn av Gundobad (fr: Gondebaud) (ca 452-516), konge av Burgund (473-516). De fikk sønnen Desideratus («vår» Desideratus’ nevø), som skulle bli niende biskop av Verdun (529-54).

En annen sønn av Auginus skal ha vært gift med en datter av Toniantius Ferreol og Industria av Narbonne, foreldre til Auginus, senator av Bourges, som ble far til den hellige Austregisile (551-624), erkebiskop av Bourges, og Bobila, senatrix romanax Severus av Bourges, bror av Dodo av Bourges.

Auginus (hans latiniserte navn er Austregilde) var en rik og mektig mann i Sancy, og ifølge Desideratus’ biografi var han soldatkamerat av kong Klodvig og hans fidëis. Han kjempet ved kongens side i slagene ved Soissons (486) og Tolbiac (496). Auginus og Agia levde i Sancy. Ifølge de samme hagiografene til Desideratus av Bourges ga kong Klodvig dem området og slottet Braine (Brana, Brena, Breina, Brema). Dette området inneholder både slottet Braine og den enorme skogen som strekker seg til bredden av elven Marne. Imidlertid forteller en annen hagiograf oss om Desideratus’ forfedres avstamning som gallo-romanske adelsmenn, og hans fars militære karriere synes mer sannsynlig i den romerske hæren enn under kong Klodvig. De gallo-romanske adelsmennene ble fratatt de fleste politiske posisjonene de hadde i den keiserlige administrasjonen da «barbarene» etablerte seg i landet, og mange vendte seg til Kirken.

Ikke mye er kjent om Desideratus, og detaljene er ikke særlig troverdige. Men han tjente først ved hoffet til den frankiske kongen Klotar I (511-61), sønn av Klodvig I (482-511), hvor han steg til embetet som seglbevarer (cancellarius), en forløper til kanslerne av Frankrike. Dette medførte betydelig utøvende makt både i sivile og kirkelige saker, noe som var vanlig under merovingerkongene. Desideratus ønsket å bruke sin posisjon til å bygge mange kirker og klostre samt søke å eliminere simoni og kjetteri i Klotars land, selv om han fortsatt bare var legmann. Men han forsøkte å leve et stille og botspreget liv midt i palassets glans og korrupsjon, men hadde også ofte ønsker om å forlate dette hoffet fullt av utskeielser og grusomhet og trekke seg tilbake til et kloster.

Men så anbefalte kong Klotar i 538 sin kansler Desideratus som etterfølger til den hellige Arcadius, og han ble vigslet til den 22. erkebiskop av Bourges. Kort tid etter hans ankomst til byen holdt han en offentlig bønn om regn i Spania etter en usedvanlig lang periode med tørke. Han helbredet ifølge legenden de syke og skaffet relikvier av martyrer til sin kirke. I løpet av de tolv årene han ledet bispedømmet, ble hans ry for mirakler og inngrep i favør av fred svært berømt. Han deltok på det femte konsilet i Orléans den 28. oktober 549, og på det andre konsilet i Clermont i Auvergne, som ble avholdt senest i begynnelsen av 550. Disse konsilene fordømte kjetterne Nestorius’ og Eutykios’ feiltakelser vedtok kloke regler for opprettholdelsen eller gjenopprettelsen av kirkelig disiplin. Desideratus var en av de største biskopene i den merovingiske perioden og bidro til å trekke Gallia opp av det kaos som var skapt av Romerrikets undergang og gi landet en kristen sivilisasjon.

Det femte konsilet i Orléans i 549 var det største galliske konsilet på 500-tallet. Til stede var seks metropolitter (Lyon, Arles, Vienne, Bourges, Eauze og Sens), og også Bordeaux, Reims og Tours sendte en delegat, 43 biskoper og 21 delegater. Innkalt av Kildebert I, konge av Paris, men det deltok også biskoper fra de to andre galliske kongerikene, det til kong Klotar I av Soissons og Orléans og det til sønnen av Thierry av Metz, hvor hans to onkler utøvde et slags regentskap. Dette konsilet fordømte feiltakelsene til eutykianerne, nestorianerne og tilhengerne av Baluze, de arianske kjetterne som vant frem i Orléans. Concile Arvernense møttes i Clermont i Auvergne like etter konsilet i Orléans, og det vedtok seksten nye canones.

Desideratus døde i henhold til den mest sannsynlige oppfatning, den 8. mai 550, på vei hjem fra konsilet i Clermont i Auvergne, som han hadde forutsagt. Han ble rammet av feber og døde i den nåværende kirken Saint-Désiré i landsbyen Salviacus, sør i erkebispedømmet Bourges, mellom Bourges og Clermont i Auvergne. Noen kilder sier at Desideratus døde i Bourges, mens andre sier at han døde i 552 i landsbyen Salviacus. Han ble enten gravlagt i kirken Saint-Ursin i Bourges eller i Salviacus, om han døde der. Salviacus fikk senere navnet Saint-Désiré. Rundt 1055 grunnla Archambault de Bourbon, hans bror Aymon, erkebiskop av Bourges, og Ebbes de Déols et priorat viet til Saint-Désiré.

Kollegiatskirken Saint-Ursin i Bourges ble grunnlagt av Desideratus. Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours forteller oss at kirken ble bygd utenfor murene av den gamle byen og vigslet til Saint-Symphorien. Senere ble legemet til den første erkebiskopen av Bourges, den hellige Ursinus (Saint-Ursin) (200-t), mirakuløst funnet under en vinranke rundt år 558 og transportert til kirken av den hellige biskop Probianus (Saint-Probien) (552-59), Desideratus’ etterfølger, og den hellige biskop Germanus av Paris (Saint-Germain) (555-76).

Desideratus ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 24. november 1900 (gruppen «Niketius av Besançon og hans ti ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag er dødsdagen 8. mai, men 11. mai og 13. mai (Moulins) nevnes også. Han regnes som skytshelgen mot regn.