Den salige Daniel av Winchester (d. ~745)

Den salige Daniel (Danihel) ble født en gang på 600-tallet i England. Den prominente posisjonen han hadde blant det engelske presteskapet på sin tid, vises av det faktum at han var en nær venn av den hellige Aldhelm av Sherborne (ca 639-709), den hellige Beda den ærverdige (ca 673-735) i Jarrow og av den hellige Bonifatius (ca 675-754) i Tyskland. Han var en av informantene for den historiske informasjonen som finnes i Bedas kirkehistorie, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, «Den Engelske Kirke og det Engelske Folks Historie» i fem bind (fullført i 731).

I 705 døde den hellige biskop Hedda av Winchester (Haeddi), som var den første biskopen for vestsakserne som residerte i Winchester (Wintonia) i stedet for i Dorchester on Thames, bispesetet for Wessex som var grunnlagt av den hellige Birinus av Dorchester (ca 600-ca 650). Daniel ble utnevnt til hans etterfølger som biskop av Winchester (ca 705-44) og bispeviet. Samtidig ble det enorme bispedømme delt opp, ved at den vestlige delen Dorset, Wiltshire, Somerset og Berkshire ble bispedømmet Sherborne under Aldhelm, mens Daniel beholdt bare den østlige delen Hampshire, Surrey og Sussex, og av disse ble Sussex snart etter konstituert som et separat bispedømme. Det var mens han var biskop at bispedømmet for sørsakserne ble etablert i Selsey.

Daniel hadde i likhet med Aldhelm fått sin utdannelse under den hellige irske lærde Maildulf (d. ca 675) i klosteret i Malmesbury, og det var også utvilsomt der han hadde skaffet seg de kunnskapene som han var berømt for blant sine samtidige og som fikk Beda til å vende seg til ham som den som var best i stand til å gi ham informasjon om kirkehistorien i det søndre og vestre Britannia. Beda kaller ham «Danihel, den høyest ærede biskop for vestsakserne».

Daniel huskes imidlertid best for sin nære forbindelse til Bonifatius. Det var fra Daniel Bonifatius fikk anbefalelsesbrev da han startet på reisen til Roma, og det var til Daniel han kontinuerlig vente seg for råd under sitt misjonsarbeid i Tyskland. Det er bevart to brev fra Daniel til Bonifatius. I det siste av disse, som var skrevet etter at han hadde mistet synet, tar Daniel farvel med mottakeren av brevet. Det andre brevet gir råd til Bonifatius om hvordan han best kunne svekke hedningenes tro på deres guder. Brev fra Bonifatius til Daniel er fortsatt bevart, hvor Bonifatius ber biskopen om en bok som tidligere hadde tilhørt Bonifatius’ lærer.

Daniel hadde foretatt en pilegrimsreise til Roma i 721, og i 731 var han til stede ved konsekrasjonen av den hellige erkebiskop Tatwin av Canterbury (d. 734). I 744 førte hans tap av synet til at han ble tvunget til gå av som biskop på sine gamle dager, og han trakk seg tilbake til Malmesbury. Der døde han ikke lenge etter, rundt 745. Han ble etterfulgt som biskop av Hunfrid (744-ca 752).

Daniel synes ikke å ha vært æret som helgen. En visjon som omtales i Monumenta Moguntina antyder kanskje at han ble vurdert å mangle energi, men av William av Malmesburys referanse i Gesta Pontificum til en viss bekk hvor Daniel pleide å stå hele natten lang for å kjøle ned sine lidenskaper, ser vi at han var en mann av bemerkelsesverdig askese. Hans eventuelle minnedag er 10. desember. Den hellige Willibald av Eichstätt (700-87) kaller ham i Vita Bonifatii auctore Willibaldo (ca 768) for «salig ihukommet».

Kilder: CE, en.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 6. september 2013