Den hellige Hermenfrid av Verdun (d. ~621)

Den hellige Hermenfrid (Hermenfridus, Hermfried, Herminfried, Ermenfridus, Ermenfried, Ermfried, Irmenfrid, Irmfried; fr: Ermenfroi, Ermenfroy, Hermenfroi) ble født i andre halvdel av 500-tallet i Strasbourg i regionen Alsace. Han kom fra en adelig familie, og så snart han var blitt gammel nok, ble han som andre unge adelsmenn på den tiden sendt til hoffet til kong Kildebert II av Austrasia (575-95) og av Burgund (592-95). Der ble han oppdratt sammen med kongens to sønner, Theodebert og Theoderik (fr: Thierry). Da kong Kildebert døde i 595, vet vi at hans land ble delt: Theodebert overtok Austrasia som kong Theodebert II (595-612) og Theoderik overtok Burgund som kong Theoderik II (595-613).

Hermenfrid knyttet seg til Theoderik II og fulgte ham på hans militære ekspedisjoner. Men usedeligheten i leirene og synet av den uendelige elendigheten som var skapt av krigen, begynte snart å vekke i den unge adelsmannen en dyp avsky for en militær karriere, så han bestemte seg for å forlate verden.

Han hadde helt sikkert muligheten til mer enn en gang å se den hellige Kolumban, enten i palasset til kong Theoderik II, eller ved å ledsage sin herre på hans besøk til klosteret Luxeuil. Og han bevarte trolig dypt i sin sjel minnet om den store munkens fromme samtaler med monarken. Dette ville forklare både den unge alsasiske adelsmannens kall og hans valget av klosteret Luxeuil. For det var i Luxeuil Hermenfrid omfavnet klosterlivet.

Men berømmelse, som han ønsket å flykte ved å gjemme seg bort, kom snart til å finne ham i en annen form. De hadde ikke glemt ham ved hoffet i Austrasia, og heller ikke i naboprovinsene til Alsace, den adelige ungdommen som hadde mot til å gi opp en lovende fremtid ved å ikle seg drakten til de kolumbanske munkene. Man visste at han ville gjøre en god figur blant de hundrevis av hellige munkene, hvorav mange tilhørte de mest berømte familiene i det frankiske aristokratiet. Så da kirken i Verdun rundt 614 ble enke etter dødsfallet til sin biskop Harimer (Harimeris) (ca 595-ca 614), pekte folket og presteskapet i denne byen med én stemme på Hermenfrid til å etterfølge ham som biskop av Verdun (ca 614-21).

En så høy verdighet kunne ikke annet enn å alarmere beskjedenheten til den ydmyke munken, og han nektet energisk. Kong Theodebert II skyndte seg å gi sitt samtykke, og han erklærte at de ikke kunne gjøre et valg mer i tråd med hans ønsker. Magistratene og en deputasjon fra presteskapet i Verdun kom til Luxeuil for å oppfordre den fromme eneboeren til å akseptere valget. Hans overordnede insisterte også, men forgjeves.

Ingenting kunne overvinne Hermenfrids motstand, og uten tvil ville kirken i Verdun aldri ha kunne regne ham blant sine overhyrder om ikke en kraftigere stemme hadde talt i himmelens navn. Den andre abbeden av Luxeuil, den hellige Eustasius (610-25), beordret Hermenfrid til å akseptere valget i kraft av den hellige lydighet. Og den fromme munken bøyde hodet gråtende og påtok seg åket.

Etter å ha blitt bispeviet av sin hellige metropolitt Sabaudus av Trier (fr: Trèves) (ca 614-ca 620), levde han opp til sin oppgave. Uten å miste noen av dydene til en eneboer, måtte han fremvise dem som var egnet for en biskop. Uheldige omstendigheter som kort tid etter rammet kirken i Verdun, ga den hellige prelaten rikelig materiale til å utvise tålmodighet. Faktisk hadde den hovmodige dronning Brynhilda av Austrasia blitt tvunget til å flykte fra vreden til stormennene i dette riket, og hun hadde søkt tilflukt hos sin sønnesønn, kong Theoderik II av Burgund. Snart klarte hun å innpode sitt hat og sin bitterhet i kongen, som bestemte seg for å erklære krig mot sin bror, kong Theodebert av Austrasia. Blodige kamper ble utkjempet i Toul og Tolbiac, og Theodebert, som ble beseiret og tatt til fange, ble drept. Austrasia ble erobrerens bytte, og han overlot det til sine troppers plyndring.

Kirken i Verdun led fryktelig etter denne ødeleggelsen. Hun sørget spesielt for å fjerne alle eiendommer og alle inntekter som Childebert hadde gitt av hensyn til sin dydige biskop Agericus. Dessverre hadde denne prelaten pådratt seg Brynhildas hat, for flere ganger hadde han forpurret hennes planer, inkludert ved å beskytte livene til de to adelsmennene Gontran-Boson og Bertefroi, til hoffets harme, og også ved å gi kong Kildebert råd som ikke passet ambisjonene til denne stolte prinsessen. Biskop Charimir, Agericus’ etterfølger, ble valgt og handlet mot hennes vilje, noe som bare økte hennes irritasjon mot kirken i Verdun.

På den andre side kunne Hermenfrid, som en elev av den hellige Kolumban, ikke være likegyldig til henne. Læremesteren, som hun fikk landsforvist, hadde hun hatet for dypt til at hun kunne la være å lufte sin vrede for hans disippel Hermenfrid. Disse motivene er tilstrekkelig forklaring på de spesielle ulykkene som kirken i Verdun måtte bære. Dens eiendommer ble delvis ført tilbake til kongens skattkammer, og delvis gitt til lederne i Burgund som militære kompensasjoner.

Man kan forestille seg hvordan den hellige biskopen måtte lide under alle disse ulykkene. Elendigheten gikk så langt at de geistlige i katedralen ble tvunget til å avbryte gudstjenestene, for de var nødt til å gå andre steder for å tigge til sitt levebrød. De måtte få inn prester fra landet for å feire noen enkle messer og dermed tilfredsstille hengivenheten til de troende.

Disse grusomme prøvelsene varte i hele Hermenfrids episkopat. Han prøvde forgjeves å stoppe urettferdighetene, men hans innsats forble mislykket. Selv under det reparerende regimet til enekongen Klotar II (584-629), som var positivt innstilt til Kolumban og hans tilhengere, forble den beklagelige situasjonen uendret, så skadene var omfattende og rotfestet. Hermenfrid fikk derfor ikke den trøst å se sin kirke restaurert. Hele hans regjeringstid var dermed preget av sorg og tristhet, og historikerne sier at å være vitne til den kontinuerlig elendigheten hos sitt folk, svekket gradvis hans helse, så han til slutt døde tidlig, offer for sin kjærlighet til sin hjord, en 8. desember rundt 621 (noen kilder sier 630). Han ble etterfulgt som biskop av Godo (fr: Godon) (623-26), som igjen ble etterfulgt av den hellige Paulus av Verdun (626-ca 649). Etter hans død ble bispedømmet Verdun administrert suksessivt av flere biskoper som hadde fått sin formasjon i klosteret Tholey i Saarland), som var grunnlagt tidlig på 600-tallet av den hellige irske munken Wendelin av Tholey (ca 550-ca 617), den første av dem var den berømte Paulus.

Hermenfrid ble tidlig tildelt tittelen helgen. Tidligere ble han feiret i bispedømmet Verdun, ikke den 8. desember, dødsdagen, men den 7. februar som trolig var årsdagen for en translasjon av helgenens relikvier. 8. og 9. februar nevnes også, og det samme gjør dødsdagen 8. desember. Han må ikke blandes sammen med den hellige Hermenfrid av Cusance (d. ca 670), som også var munk i Luxeuil.

I Verdun regnes alle de ti første biskopene som helgener: 1. Sanctinus (fr: Saintin) (332-56). 2. Maurus (fr: Maur) (356-83). 3. Salvinus (fr: Salvin) (383-420). 4. Arator (fr: Arateur) (420-54). 5. Pulchronius (Polychronius; fr: Pulchrone) (454-70). 6. Possessor (Possesseur) (470-86). 7. Firminus (Ferminus; fr: Firmin) (486-502). 8. Vitonus (fr: Vanne) (502-39). 9. Desideratus (fr: Désiré) (529-54). 10. Agericus (fr: Airy) (554-91). Deretter kom Charimir (fr: Charimire, Charimère, Caraimère) (591-ca 595), som noen regner som helgen, etterfulgte Agericus på bispestolen. Han var referendarius for kong Kildebert II av Austrasia (Childebert, Khildeberkht) (575-95). Han ble etterfulgt som biskop av Harimer (Harimeris) (ca 595-ca 614) før den hellige Hermenfrid (Ermenfred, Ermenfroy) (ca 614-621). Paulus av Verdun (ca 621-ca 649)

Kilder: zeno.org, heiligen-3s.nl, amisaintcolomban.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 13. august 2014