Den salige Maria Guadalupe Ortiz de Landázuri y Fernández de Heredia (1916-1975)

Den salige Guadalupe Ortiz de Landázuri Fernández de Heredia ble født den 12. desember 1916 i Madrid i Spania. Ettersom det var minnedagen for Vår Frue av Guadalupe, fikk hun navnene María Guadalupe ved dåpen den 24. desember i kirken San Ildefonso i Madrid. Hun var den yngste av fire barn og eneste datter av Manuel Ortiz de Landázuri García («Manolo»), som var militær, og hans hustru Eulogia Fernández de Heredia y Gastañaga. Hennes tre eldre brødre var Manuel (f. 1909) og Eduardo María Enrique (f. 1910) samt Francisco de Asís, som døde i 1916 like før hun ble født, tre år gammel. Hennes bror Eduardo (1910-85), som ble lege og professor, og hans hustru Laurita Busca Otaegui (1913-2000), som han giftet seg med i 1941, har begge fått tittelen «Guds tjenere» (Servi Dei) da det ble åpnet saligkåringsprosesser for dem.

Hun begynte på sin skolegang i skolen La Emulación for døtre av artillerister. Hennes fars karriere i de væpnede styrker gjorde at familien måtte flytte hver gang han ble beordret til nye tjenester. Den 31. august 1923 ble han sendt til Segovia i provinsen av samme navn i regionen Castilla y León som lærer ved Artilleriakademiet, og hele familien flyttet dit. Der mottok Guadalupe sin første kommunion på Kristi Himmelfartsdag den 29. mai 1924, syv år gammel. Allerede i barndommen viste hun to varige trekk ved sin personlighet, mot og frimodighet.

Da Guadalupe var ti år gammel i 1927, ble hennes far beordret til den spanske hærens hovedkvarter i Afrika, og hele familien flyttet til Tétouan i det daværende spanske protektoratet Marokko. Der begynte hun på gymnaset Nuestra Señora del Pilár, som ble drevet av marianistbrødrene. Hun var den eneste jenta i klassen. I 1928 ble hun rammet av giktfeber, og selv om hun ble frisk, førte sykdommen til en bakteriell endokarditt, det vil si en betennelse i hinnen som dekker innsiden av hjertet samt overflatene av hjerteklaffene, som senere førte til hjertesvikt.

Da hennes far i 1932 ble forfremmet til oberstløytnant og beordret til tjeneste i Forsvarsdepartementet, flyttet familien og den sekstenårige Guadalupe til Madrid, hvor hun tok sin gymnaseksamen ved Instituto Miguel de Cervantes i juni 1933. Deretter ble hun opptatt ved Universidad Central de Madrid for å studere kjemi, og hun var en av bare fem kvinner i en klasse på sytti studenter. Ettersom hun ønsket å vie seg til å undervise i kjemi på kollegier, begynte hun deretter på doktorgraden i kjemi. Hennes kollegaer husket hennes som en seriøs student i det akademiske arbeidet med et tiltalende vesen som hadde en sans for eventyr. I en alder av tyve år begynte hun å gå ut med en studiekamerat ved navn Carlos, men hun hadde ikke lyst til å gifte seg. Men hun trodde at hun en gang kom til å stifte en familie og arbeidet i det faget hun studerte for.

Men en krise rammet landet med utbruddet av Den spanske borgerkrig (1936-39) den 18. juli 1936, da general Franco begikk statskupp. At hennes studier ble avbrutt, var den minste krisen, for hennes far ble tatt til fange og dømt til døden ved skyting. Manuel Ortiz de Landázuri García var den tredje sjefen for Escuela de Tiro i Carabanchel, men han måtte påta seg kommandoen da han kom til brakkene den 18. juli 1936, fordi de øverste offiserene ikke var der. Han ble tvunget til å møte angrepet fra mobben som kom for å ta hånd om våpnene. Han ble arrestert, og i La Cárcel Modelo ble han stilt for en folkedomstol og dømt til døden. Da han ble arrestert, var hans hustru Eulogia Fernández de Heredia og datteren Guadalupe på ferie i Fuenterrabía (ba: Hondarribia) helt nordøst i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Hans eldste sønn Manuel (Manolo), som også var artillerist, var i San Fernando i provinsen Cádiz i regionen Andalusia. Bare Eduardo var i Madrid, og han fortalte hele historien til en kjent journalist som kondolerte ham da Guadalupe døde. Hans brev av 12. september 1975 forteller om det som skjedde den 7. september 1936:

«Min mor og Guadalupe var blokkert og ute av stand til å forlate stedet, men gjennom de republikanske avisene i Guipúzcoa visste de hva som skjedde med vår far gjennom opprørernes politiske nyheter. De klarte å forlate Fuenterrabía med et «rødt» tog fra Barcelona til Madrid som kom fra Hendaye Port-Bou i Sør-Frankrike den 7. september, fordi nasjonalistene tok den internasjonale broen den 2. eller 3. september. (...) Min mor og Guadalupe kom til Madrid den 7. september. Jeg var den eneste i familien som mottok dem på Plaza de Santa Bárbara. De andre, som vår eneste bror Manolo, var i den andre sonen, og min mors brødre, alle militære, hadde blitt skutt (Jorge, Asís, Antonio) eller var i den nasjonalistiske sonen (Paul) eller i London (Enrique), og min far hadde ikke brødre. (...)

Den kvelden den 7. i Santa Bárbara var uforglemmelig. Vi spiste middag: min mor, Guadalupe og to Nestekjærlige søstre, sr. Bárbara og sr. Pura, som hadde søkt tilflukt i vårt hus, kommenterte hvordan de gjorde den skremmende reisen og håpet å gå og hilse på min far neste dag, i den berømte Cárcel Modelo, for de tenkte at han da ville ha blitt satt fri. Men før klokken elleve om kvelden ringte det på, fulgt av insisterende banking på døren. Det var den berømte anarkisten Manuel Muñoz, som hadde vært involvert i ran før revolusjonen, omgitt av sine ‘gutter’ (muchachos). (...) Jeg gikk inn i spisestuen for å formidle deres forstyrrende nyheter til min mor og min søster. Guadalupe ble ikke opprørt, men grep min mor og sa: ‘Kom igjen, de tre av oss’. Vi dro, og i militsbilen malt med hodeskaller og høyttravende bokstaver, som det var vanlig på bilene fra FAI (Federación Anarquista Ibérica), dro vi gjennom Madrid fra Plaza de Santa Bárbara til modellfengselet, mens vi i det absolutte nattemørket hørte kanonskudd og vislingen av haubitsene fra den nasjonale hæren som bombarderte Madrid fra Universitetsbyen. Denne natten som fascistene visste at henrettelsen av min far skulle skje, ble det mye oppstyr.

Til slutt kom vi etter mange kontroller og låser som åpnet seg til et rom som var som et lite kontor, hvor samtalen mellom min mor, Guadalupe og jeg med min far skulle finne sted. De fortalte oss at de skulle hente ham, og straks etter ankom min far, som nettopp hadde fått nyhetene. Han var rolig, med fastheten til en som oppfyller en plikt. Vi var med ham til litt etter klokken fem om morgenen, da han ble ført bort for å bli skutt. Manuel Ortiz de Landázuri som kort tid etter skulle møte eksekusjonspelotongen, ba datteren Guadalupe om rosenkransen. Det er mye som kunne fortelles om de fem timene den kvelden da Guadalupe og jeg var gjenforent med våre foreldre. For eksempel min fars styrke da han ikke ville akseptere en benådning som ikke omfattet hans medsoldater i artillerikorpset, og Guadalupes mot og hennes ro som ga styrke til min mor og selvfølgelig til meg». Guadalupe for sin del tilga dem som hadde bestemt seg for å dømme faren til døden.

I 1937 klarte hun å flykte sammen med Eduardo og deres mor til Valladolid i den «nasjonalistiske» sonen (den delen av landet som var erobret av Franco), hvor hennes eldre bror Manuel bodde. Der ble hun værende til de vendte tilbake til Madrid etter at borgerkrigen var over den 1. april 1939. Guadalupe tok da sin avgangseksamen og begynte sin lærerkarriere på Det franske statsgymnaset (Liceo Francés de Madrid) (fr: Lycée Français de Madrid) og på Colegio de la Bienaventurada Virgen María eller Colegio de las Irlandesas i Madrid, som ble drevet av Loretosøstre. I sin karriere som lærer ble hun gode venner med studentene, som husket henne både for hennes gode humør og hennes tålmodighet og hengivenhet for dem rundt henne.

En søndag i januar 1944 var hun i en messe da hun følte et plutselig rykk som hun tolket som et tegn fra Gud og kjente seg berørt av Hans nåde. Hun vendte hjem for å rådspørre en venn og uttrykte et ønske om å snakke med en prest. Hennes venn ga henne da telefonnummeret til en kjent prest, den hellige Josemaría Escrivá (1902-75). Hun ringte til ham og de avtalte en samtale. Guadalupe gikk den 25. januar 1944 til sin avtale med p. Escrivá i Calle Jorge Manrique, som var det første kvinnesenteret i Opus Dei. Senere fortalte hun at hun regnet deres møte som det tidspunktet da hun oppdaget kallet fra Jesus Kristus til å elske Ham gjennom sitt arbeid og sitt liv. Dette var i tråd med mottoet til Opus Dei, som Escrivá fortalte henne om. Han hadde begynt grunnleggelsen den 2. oktober 1928, og i begynnelsen var verket bare for menn, men det ble åpnet for kvinner den 14. februar 1930.

Deretter dro hun på en åndelig retrett for å vurdere dette, og den 19. mars 1944 bestemte hun seg for å svare på det kallet hun hadde mottatt, så hun sendte et brev til Escrivá og ba om å bli tatt opp i Opus Dei. Hun var 27 år gammel og en av de første kvinnene i Opus Dei. Riktignok var Guadalupe ikke den første, men hun spilte en vesentlig rolle i å trekke kvinner inn i arbeidet. Mens Escrivá hovedsakelig møtte unge kvinner i skriftestolen, kunne Guadalupe være en venn for dem. Den 18. mai 1944 flyttet hun inn i huset i Calle Jorge Manrique. Det var også på dette stadiet at hun bestemte seg for å tilbringe mer tid foran tabernaklet. Hennes mor forsto hennes valg og ønsket å følge henne for å be i helligdommen for Vår Frue av Guadalupe i Extremadura, for å be Vår Frue om å velsigne hennes kall. Hennes bror Eduardo og hans hustru Laura flyttet inn i sin mors hus for ikke å forlate henne alene. Han fulgte alltid sin søster til huset på Calle Manrique, hvor han bodde siden. Opus Dei har siden 1983 vært personalprelatur, offisielt på latin: Prælatura Sanctæ Crucis et Operis Dei. Den 18. mai 1947 ble hun formelt innlemmet som numerarier.

Opus Dei består av flere ulike typer medlemmer 1) Supernumerarier, den største gruppen, som utgjør 70 % av det totale antallet medlemmer. De er vanligvis gifte menn og kvinner med karrierer. 2) Numerarier, den nest største gruppen i Opus Dei som utgjør rundt 20 % av det totale antallet. De er sølibatære medlemmer som stiller seg fullstendig til disposisjon (plena disponibilitas) for prelaturet. De bor vanligvis i Opus Deis sentre. 3) Assisterende numerarier (bare kvinner) tar seg av husarbeidet i prelaturets sentre, og dette utgjør hoveddelen av deres yrkesarbeid. 4) Assosierte medlemmer i prelaturet lever i sølibat, enten med sin familie eller der det passer best av yrkesmessige årsaker. 5) Prelaturets prester, som kommer fra legmennene i Opus Dei, numerarier og assosierte. Etter å ha tilhørt prelaturet i mange år og gjennomført studier, blir de presteviet. 6) Presteselskapet av Det hellige kors, som delvis består av prester i prelaturet og delvis av sekularprester som er underlagt sine biskoper. 7) Medarbeiderne, som ikke er medlemmer, men som samarbeider med Opus Dei på ulike områder.

Da Guadalupe sluttet seg til Opus Dei, var det en ung organisasjon, og blant de nødvendige oppgavene var administrasjonen av studentresidenser som ble etablert i Madrid og Bilbao. Guadalupe viet seg til dette arbeidet i noen år. Dette var år med knapphet og rasjoneringskort etter borgerkrigen. I tillegg til disse vanskelighetene var det for Guadalupe også et slit å lære et arbeid som hun ikke hadde noen spesielle evner i. Den 16. mars 1945 utnevnte p. Escrivá henne til direktør for huset på Calle Manrique, da han den 16. september flyttet til Bilbao for å arbeide i administrasjonen av universitetets residens Abando. Dette minsket ikke hennes lidenskap for kjemi, og når hun kunne, fortsatte hun sine kjemistudier midt i sine mange forpliktelser. I oktober 1947 deltok hun i fem kurs for å få doktorgrad i kjemi. Det følgende året, etter å ha bestått fire eksamener, begynte hun å arbeide med avhandlingen. I det akademiske år 1947-48 var hun direktør for universitetsresidensen Zurbarán. Hun ble raskt venn med universitetsstudentene, som satte pris på hennes tålmodighet og hengivenhet, men også den humoristiske sans som hun hjalp dem i deres akademiske og personlige liv med.

I oktober 1949 svarte Guadalupe ja til dem som på vegne av p. Josemaría Escrivá spurte henne om hun ville akseptere å delta i oppstarten av Opus Dei i Mexico sammen med Manolita Ortiz Alonso og Maria Esther Ciancas Raner. Hun intensiverte sine bønner for å be Herren om den nødvendige nåde for den nye veien som lå foran henne. Da grunnleggeren selv møtte henne, kommenterte han med en spøk: «Siden navnet ditt er Guadalupe, må du dra for å starte opp i Mexico». De tre kvinnene ankom den 5. mars 1950. Til tross for at de var nesten uten økonomiske midler, innviet de allerede den 1. april den første kvinnelige universitetsresidensen i landet, i Calle Copenhague i Zona Rosa i Mexico By. Den 18. mai ble den første messen feiret i residensens kapell. I Calle Copenhague møtte hun Ernestina Champourcin, som søkte om opptak i Opus Dei i 1952. Zona Rosa er en del av bydelen Colonia Juárez nord for sentrum i Mexico By. Området tiltrakk seg byens elite som ville komme seg unna bysenteret. Området ble fylt av kafeer, konditorier og en rekke grøntarealer som skulle skape en europeisk atmosfære. Av den grunn fikk gatene navn etter europeiske byer som Hamburg (Hamburgo), London (Londres), København (Copenhague), Nice (Niza), Antwerpen (Amberes), Genova (Génova) og Liverpool.

Guadalupe var svært entusiastisk for det arbeidet som skulle utføres der under beskyttelse av Vår Frue av Guadalupe. Hun hadde ennå ikke fullført sine doktorgradsstudier, men nå måtte hun først fordype seg i den nye virkeligheten. Derfor ble Guadalupe med på de nødvendige kursene. Hennes tilpasningsdyktige ånd førte henne også til å dempe sin spanske aksent, som kunne ha virket for hard for meksikanere, samt til å ikle seg typiske klær. Universitetsstudentene og de andre kvinnene som bodde i residensen, fant henne sympatisk for alle måtene hun prøvde å gjøre sitt beste for dem. Selv de bondekvinnene som ble betrodd henne av biskopen av Tacámbaro, satte pris på hennes engasjement i de alfabetiseringskursene hun satte i gang for dem. Under en av disse møtene høsten 1952 kjente Guadalupe en sterk smerte i et ben, som et insektstikk. Som om ingenting hadde skjedd, knuste hun dyret og fortsatte å snakke, og først på slutten avslørte hun hva som hadde skjedd med henne. Hun tok de nødvendige medisinene, men snart fikk hun en kraftig feber. I en alder av tolv år var hun blitt rammet av giktfeber og hadde tilsynelatende kommet seg etter den. Men sykdommen hadde ført til at hjertet var rammet, noe som senere førte til hjertesvikt. Denne andre episoden undergravde hennes helse ytterligere, men hennes aktiviteter ble bare minimalt redusert.

Hun oppmuntret dem som bodde i universitetsresidensen til å ta deres studier seriøst, og hun fikk dem til å sikte høyere til idealet av tjeneste for Kirken og for det samfunnet de var en del av. Hun la vekt på omsorg for de fattige og de eldre. Sammen med en legevenn opprettet hun en mobil klinikk, og de to gikk fra hus til hus i fattige bydeler for å gi gratis legeundersøkelser og medisiner til folk. Hun fremmet den kulturelle og yrkesmessige formasjonen til befolkningen i de fjellrike og isolerte delene av landet, som ofte ikke hadde den mest grunnleggende utdannelse. Guadalupe hadde et stort hjerte og en sterk karakter, som hun forsøkte å mildne ved å anstrenge seg for å behandle andre på en forfinet og hensynsfull måte. Hennes kristne optimisme og hennes vanlige smil var svært attraktive, og hun ga ofte uttrykk for sin glede gjennom sang, selv om hun ikke var spesielt god til å synge. I sine år i Mexico var Guadalupe en av hovedpersonene som var involvert i å etablere Santa Maria di Montefalco i delstaten Morelos, en tidligere koloni-hacienda som da lå i ruiner og som i dag har blitt omgjort til et konferansesenter og retretthus, og et sted for to utdannelsesinstitusjoner: Montefalco-skolen og det gårdsskolen El Peñón for bønders profesjonelle utvikling. Hun meldte seg også på et doktoratprogram i kjemi som hun hadde begynt på i Spania.

Hun reiste til den første generalkongressen i Opus Dei som ble holdt i Los Rosales i Madrid fra 11. til 13. oktober 1953, og den andre som ble holdt i Roma den 24. oktober 1956. På denne kongressen traff hun igjen Mgr. Escrivá etter fem år. Han befalte henne å bli værende i Roma for å samarbeide med ham i ledelsen av Opus Dei og de ulike apostolatene. Som alltid aksepterte hun at Gud ønsket dette av henne. Men bare noen måneder senere, den 6. mars 1957, følte Guadalupe seg syk og fikk brystsmerter, som viste seg å være en alvorlig hjertelidelse. For legene fant hos henne en alvorlig mitralstenose, en forsnevring av mitralklaffene i hjertet. Forsnevringen er oftest fremkalt av en revmatisk betennelse og kommer gjerne ti til tyve år etter en giktfeber. Tilstanden var blitt forverret av feberepisoden i 1952. Mgr. Josemaría kom til henne, og da situasjonen så alvorlig ut, ga han henne sykesalvingens sakrament.

Takket være behandlingen kom hun seg, men hennes helsetilstand tvang henne til å vende tilbake til Madrid for en operasjon. Den 19. juli 1957 gjennomgikk hun en operasjon på Concepción-klinikken i Madrid, hvor hun var blitt overført etter forespørsel fra broren Eduardo. I operasjonen fikk hun byttet ut mitralklaffen, en bindevevsklaff mellom venstre forkammer og venstre hjertekammer. Navnet kommer av likheten med en bispemitra. Operasjonen, som på denne tiden var risikabel, var vellykket, mens pasienten viste tillit til hjelp fra legene og Gud. Hun ble utskrevet den 3. august, og etter en rekreasjonstid vendte hun tilbake til Roma. Men den 29. desember 1957, mindre enn en måned etter at hun kom tilbake til Roma, ble hun syk igjen. Etter krisen kom hun tilbake til Madrid den 12. mai 1958 for en sjekk. Mgr. Escrivá, som alltid hadde vært bekymret for hennes tilstand, beordret henne til å bli værende i Spania, fordi Romas fuktige klima ikke ville gjøre henne noe godt.

I Spania fortsatte hun sitt akademisk arbeid. På denne tiden begynte hun på et forskningsprosjekt om isolerende lysbrytende materialer og verdien av aske fra risskall til det bruk. Hun vant prisen Juan de la Cierva for dette prosjektet, og senere fullførte hun og forsvarte den 8. juni 1965 sin doktoravhandling om «Isolerende ildfaste stoffer i asken av risrester» med høyeste karakter. Hun hadde også arbeidet med sin avhandling når hun var sengeliggende.

Hun var nå 45 år gammel, og av helsemessige årsaker kunne hun ikke vie seg til en karriere på universitetet. Han valgte derfor å fortsette med undervisning. Fra en uspesifisert periode rundt denne tiden arbeidet hun i to år som kjemilærer ved instituttet Ramiro de Maeztu, og den 1. oktober 1964 begynte hun å forelese i matematikk, fysikk og kjemi som midlertidig assisterende professor i naturvitenskap ved «Kvinneskolen for naturvitenskap» (La Escuela Femenina de Maestría Industrial), hvor hun fikk en ledende stilling som viserektor, som hun hadde det neste tiåret, fra 1964 til 1975. Fra 1968 deltok hun også i planleggingen og etableringen av «Senteret for studier og forskning i mat og helsefag», hvor hun var viserektor og professor i tekstilfibre. Dette var en institusjon som Mgr. Escrivá ønsket for å hedre aktiviteten i hjemmet.

Hun var i stand til å vekke studentenes interesse og å involvere dem gjennom vitenskapelige eksperimenter. Klimaet rundt henne var hyggelig, fordi hun visste å forstå dem hun snakket med. En av hennes tidligere elever, Carmen Molina, senere professor i industriell økonomi, fortalte: «Jeg husker at hun etter å ha fylt tavlen med kjemiske formler, snudde seg mot oss og snakket med oss om alt som kunne gjøres ved å kombinere de forskjellige kjemiske elementene, noe som fikk oss til å se at alt var en imponerende manifestasjon av skapelsens mangfold. Så konkluderte hun: Tenk på hvordan Gud gjør ting!» Guadalupe næret sitt arbeid og sin apostoliske aktivitet med hyppige besøk til det hellige sakrament, som ble husket av dem som bodde sammen med henne. Hennes hengivenhet til Jomfru Maria var også svært intens, spesielt som Vår Frue av Guadalupe, av åpenbare årsaker. I mai besøkte hun mange helligdommer og overlot hele sitt liv til den salige jomfru. Hun forpliktet seg til å forbli trofast til normene i livets plan, eller heller til de tradisjonelle kristne bønner. Hun levde imidlertid med den hensikt alltid å finne Gud og være i hans nærhet.

Til tross for sin hjertelidelse klaget hun aldri over den og prøvde ikke å bry seg og trettheten hun kjente ved å spasere eller gå i trapper etter hvert som hennes tilstand gradvis forverret seg. I 1972 var det 25 år siden Guadalupe ble endelig innlemmet i Opus Dei den 18. mai 1947. To år senere ble hennes mor Eulogia syk og innlagt på La Clínica Universidad de Navarra i Pamplona, hvor hennes sønn Eduardo arbeidet. I 1975 sa legene til Guadalupe at det ville være best å operere hennes hjerte på nytt, til tross for at det var en viss risiko involvert. Guadalupe forlot sitt hjem i Madrid for å bli innlagt ved den samme klinikken i Pamplona den 2. juni 1975. 24 dager senere bestemte legene seg for å operere. Selv om Guadalupe måtte holde seg i ro, besøkte hun sin mor og de andre pasientene. Hun gjennomførte også kjemiske eksperimenter i vasken på badet i hennes rom.

Den 26. juni døde p. Josemaría Escrivá av et hjerteinfarkt i Roma. Guadalupe, som hadde sett ham for siste gang den 15. mai, kjente på seg at noe alvorlig hadde skjedd. Hun ble bare informert av sin bror, som presenterte henne med to muligheter: enten å dø og slutte seg til Padre, som alle kalte ham i Opus Dei, eller hun kunne be Gud om å holde henne i live. Hun mottok meldingen om Padres plutselige død med stor smerte. Men hun fant også fred ved det faktum at han nå var hos Gud.

Operasjonen ble utført den 1. juli. Den innebar å bytte ut mitralklaffen og aortaklaffen, ventilen mellom venstre hjertekammer og livpulsåren (aorta), sammen med en utvidelse av trikuspidalen, klaffesystemet mellom høyre forkammer og høyre hjertekammer. Før operasjonen mottok Guadalupe kommunion. Utviklingen etter operasjonen syntes å være god. Den 4. juli forlot hun intensivavdelingen og to dager senere klarte hun å gå igjen. Men etter å ha gjennomgått operasjonen, den postoperative behandlingen og alt annet med optimisme og uten å klage, og var nær ved å bli utskrevet, ble hennes tilstand plutselig forverret den 14. juli da hun fikk en plutselig respirasjonssvikt. Den etterfølgende behandlingen var mislykket, men hun fortsatte å bry seg mer om dem som var ved siden av henne, enn om seg selv. Hun døde i hellighets ry klokken 6.30 om morgenen den 16. juli, festen for Jomfru Maria av Karmelberget. Hennes mor døde på den samme klinikken en uke senere, den 23. juli. Guadalupe ble gravlagt på kirkegården i Pamplona, men den 5. oktober 2018 ble hennes levninger flyttet til Real Oratorio del Caballero de Gracia i Madrid, hvor den pastorale tjenesten var betrodd prester fra Opus Dei

I lys av hennes voksende rykte for hellighet og etter mange vitnesbyrd og bønnesvar oppnådd gjennom hennes forbønn, begynte Opus Dei, som i mellomtiden var blitt opphøyd til nyvinningen personalprelatur i 1983 i tråd med grunnleggerens ønske, å arbeide for hennes salig- og helligkåring. I 2001 gjorde Opus Deis andre prelat, biskop Javier Echevarría Rodríguez (1994-2016), de første forberedelsene for å få åpnet en slik prosess. Den 6. januar 2001 utnevnte prelaten p. Benito Badrinas Amat til sakens postulator. Saken ble den 30. mars 2001 overført fra bispedømmet Pamplona-Tudela til erkebispedømmet Madrid med samtykke fra erkebiskop Fernando Sebastián av Pamplona. Den 3. november 2001 utstedte Vatikanet det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga henne tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei). Kardinal Antonio María Rouco Varela (f. 1936), erkebiskop av Madrid (1994-2014), åpnet informativprosessen på bispedømmenivå den 18. november 2001 og avsluttet den senere den 18. mars 2005. Fra 2002 til 2003 ble det holdt 66 sesjoner med 32 vitner fra Madrid, mens i løpet av en uke i midten av 2003 hørte 22 vitner i 37 sesjoner i Mexico By.

I 2005 ble alle dokumentene fra informativprosessen, 3008 sider i syv bind, oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Den 12. mai 2005 utnevnte prelaten p. Antonio Rodríguez de Rivera som postulator for sakens romerske fase. Den 17. februar 2006 utstedte kongregasjonen et dekret som anerkjente gyldigheten av informativprosessen. Den 5. mai 2006 utnevnte Helligkåringskongregasjonen p. Cristoforo Bove OFMConv til sjefsrelator for å lede samlingen av Positio super vita, virtutibus et fama sanctitatis. Den 4. august 2009 overga postulatoren sakens Positio til kongregasjonen. De teologiske ekspertene ga sitt positive votum til saken den 7. juni 2016, noe som ble stadfestet av kardinalene og biskopene som var medlemmer av kongregasjonen den 2. mai 2017. Den 4. mai 2017 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

Deretter var det bare et mirakel på hennes forbønn som gjensto før hun kunne saligkåres. Det ble meldt om mange angivelige mirakler på hennes forbønn, men det som så mest lovende ut og ble utvalgt for granskning, skjedde i Barcelona i Catalonia med Antonio Jesús Sedano Madrid. Han var 76 år gammel og enkemann siden 1991 da han sommeren 2002 oppdaget et sår på huden ved høyre øye. Det lignet en kvise og svidde og var iblant smertefull. Såret grodde ikke, og etter noen uker påpekte hans tre barn og noen venner dette. Men ingenting ble gjort på dette tidspunkt. På grunn av problemer med synet ble Antonio innkalt til en undersøkelse hvor det ble vurdert om han burde gjennomgå en grå stær-operasjon på et helsesenter i Barcelona. Ved undersøkelsen den 2. august 2002 viste Antonio såret til øyelegen, som umiddelbart sendte ham til sykehuset i Barcelona med mistanke om at det kunne være en svulst.

Den 30. oktober 2002 ble Antonio undersøkt på sykehuset, og den kliniske diagnosen lød på basalcellekarcinom (hudkreft) i form av noe som kalles Ulcus rodens, et pigmentert basaliom (en knute). Dette er en av de vanligste ondartede hudkrefttypene og rammer oftest eldre mennesker, og den forekommer vanligvis i hårbunnen eller i nakken. Slike svulster fjernes vanligvis ved en operasjon, som normalt gjør pasienten frisk. I Antonios tilfelle så situasjonen mer alvorlig ut ettersom den linseformede svulsten satt så nær øyet, og det var en stor mulighet for at øyet kunne rammes. Legen informerte Antonio om at svulsten måtte fjernes ved en operasjon, og han sendte ham videre til en spesialist i plastisk kirurgi. For at ikke ventetiden skulle bli for lang, ble det bestilt en akuttoperasjon for å fjerne svulsten.

Kreftdiagnosen gikk inn på Antonio, og hans nærmeste merket hans angst. Da operasjonsdagen nærmet seg, økte hans uro, ettersom svulsten stadig ble verre, med sårdannelse som også begynte å blø. I kirken Santa Maria de Bonaigua i Barcelona, hvor Antonio ofte gikk til messe, fant han et bønnekort for Guds tjenerinne Guadalupe Ortiz de Landázuris forbønn. På kortet var det også informasjon om hennes liv. Straks begynte han å be om hennes forbønn for å bli helbredet. Hans barn og andre slektninger gjorde det samme etter at Antonio hadde gitt kopier av Guadalupes bønnekort til hele familien.

Men han var fortsatt både motløs og engstelig, også på grunn av andre helseproblemer. En natt da han følte seg spesielt nervøs, tok han Guadalupes bønnekort i hendene og ba spontant om hennes forbønn. Deretter roet han seg og sov uten avbrudd, og neste morgen våknet han rolig og uthvilt. Da han så seg i speilet, oppdaget han at svulsten var borte. Han fortalte nyheten til sine døtre, som ble forskrekket da de skjønte at svulsten var blitt borte over natten uten engang å etterlate et lite arr. Etter å ha ringt til sin sønn og noen venner for å gi dem nyheten, ringte han også til den plastiske kirurgens sekretær for å avbestille operasjonen, da det ikke lenger fantes noe å fjerne.

Da den plastiske kirurgen undersøkte Antonio, bekreftet han at kreften var blitt helt borte og at det var et mirakel. Hans reaksjon var skrekk. Hans første spørsmål var: «Hvor har du blitt operert?» Antonio forklarte da detaljert om Guadalupe Ortiz de Landázuris forbønn. Helbredelsen som hadde inntruffet i løpet av natten, var uforklarlig. Det ble bekreftet ved senere undersøkelser at kreften var helbredet. Antonio Jesús Sedano Madrid døde tolv år senere (2014) av en hjertesykdom. Han ble 88 år gammel. Hudkreften kom aldri tilbake.

Det angivelige mirakelet ble undersøkt i en bispedømmeprosess i erkebispedømmet Barcelona. Prosessen ble åpnet den 25. mai 2007 av kardinal Lluís Martínez Sistach (f. 1937), erkebiskop av Barcelona (2004-15), som avsluttet saken den 16. januar 2008. Helligkåringskongregasjonen utstedte den 24. oktober 2008 et dekret som anerkjente gyldigheten av denne prosessen. Den medisinske kommisjonen møttes den 5. oktober 2017 for å se på den ekstraordinære helbredelsen. De la spesiell vekt på at den skjedde innenfor et tidsrom på noen få timer uten behandling, og de uttalte at den undersøkte helbredelsen ikke hadde noen vitenskapelig forklaring. Positio super martyrio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen den 2. januar 2018. Den teologiske kommisjonen behandlet saken den 1. mars 2018, og de bekreftet at mirakelet hadde skjedd på Guadalupes forbønn. Den 5. juni 2018 ble dette stadfestet av medlemmene i kongregasjonen. Den 8. juni 2018 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente dette mirakelet på hennes forbønn, noe som åpnet veien for en snarlig saligkåring.

Hun ble saligkåret den 18. mai 2019 på Palacio Vistalegre Arena i Carabanchel i Madrid. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Koncelebranter var kardinal Carlos Osoro Sierra (f. 1945), erkebiskop av Madrid (2014- ), Mgr. Fernando Ocáriz (f. 1944), Opus Deis tredje prelat (2017- ), flere kardinaler, mange biskoper og utallige prester. I tillegg var rundt 11 000 mennesker fra mer enn seksti land tilstede, hvorav 3 000 utenfor Spania. En stor gruppe pilegrimer kom fra Mexico, hvor Guadalupe arbeidet i seks år. Ved saligkåringen ble det opplyst at Guadalupes minnedag skal feires den 18. mai, dagen for hennes saligkåring som skjedde på dagen 75 år etter at hun i 1944 flyttet for å bo i residensen i Calle Jorge Manrique.

Guadalupe Ortiz de Landázuri y Fernandez de Heredia ble den tredje salige fra Opus Dei, etter grunnleggeren (saligkåret i 1992 og helligkåret i 2002) og hans etterfølger, Opus Deis første prelat biskop Alvarus del Portillo (saligkåret i 2014). Hun er den første kvinnen og den første legpersonen fra Opus Dei som har blitt saligkåret. Saligkåringsprosesser er også åpnet for hennes bror Eduardo og hans hustru Laura.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, es.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, opusdei.org, odnmedia.s3.amazonaws.com, catholicherald.co.uk, okdiario.com, es.catholic.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 24. mai 2019