Den salige Jón Arason av Hólar (1484-1550)

Den salige Jón Arason ble født i 1484 på gården Gryta i Eyjafjörður på nordkysten av Island. Hans foreldre var Ari Sigurðsson og Elen Magnusdóttir. Faren døde tidlig, men moren levde fortsatt i 1519. Jón vokste opp under trange kår og gikk tidlig til hånde ved arbeidet i det nærliggende benediktinerklosteret Munkaþverá. Der tilegnet han seg kunnskaper som var uunnværlige for en geistlig, og han ble presteviet rundt 1504. Han steg raskt i anseelse og nevnes i 1507 som prest i Helgastaðir og i 1508 som prest i Hrafnagil. Deretter ble han i 1509 dekan (prost) i Vaðlaþingi og lensmann i 1518. Han ble på ulikt vis begunstiget av biskop Gottskálk Nikulásson av Hólar (1496-1520), det nordlige bispesetet på Island.

Etter at biskopen ble oppmerksom på Jón, var han økonom for domkirken i Hólar fra senest 1514, og biskop Gottskálk sendte ham på to oppdrag til Norge. Han viste seg som en velbegavet, energisk og selvrådig mann som kraftig arbeidet for å øke sin innflytelse og formue. På dette tidspunktet var Jón Arason blitt kjent for sine store talenter, om enn noe dårlige latinkunnskaper. Hans livsførsel var heller ikke helt regelmessig. Katolske biskoper var forpliktet til å leve i sølibat, men Island var så langt unna Roma på den tiden at den klerikale disiplinen var svært avslappet. Jón ignorerte åpenlyst budet om sølibat, og som skikken var blant katolske geistlige på Island, levde han sammen med en kvinne i et ekteskapslignende forhold. Denne kvinnen, Helga Sigurðardóttir, fødte hans i alt ni sønner og døtre, som han offentlig anerkjente som sine og som senere kjempet for hans sak.

Etter at biskop Gottskálk døde i 1520, ble Jón valgt til midlertidig administrator av bispesetet Hólar inntil ny biskop var blitt valgt. Det endelige valget tilkom erkebiskopen i Nidaros (Trondhjem) i Norge, som på dette tidspunkt var Erik Valkendorf (1510-22). Han forlot imidlertid sitt stift i 1521 før saken var avgjort, og domkapitlet i Hólar synes å ha opptrådt temmelig vaklende. På den ene side skrev de til presteskapet i Hólar stift at stiftets geistlige selv kunne velge seg en biskop. Jón hadde prestenes støtte og ble så å si enstemmig valgt til biskop av Hólar den 26. mai 1522 (bare en stemte mot).

På den andre side overdro de det ledige bispedømmets midlertidige bestyrelse til den nyvalgte biskopen av Skálholt, det sørlige bispesetet på Island, Ögmundur Pálsson (1521-40), som i 1522 vendte hjem fra sin bispevielse. Da han søkte å gjøre sin innflytelse gjeldende, brøt det ut en bitter strid mellom ham og Jón Arason, som ble støttet av stiftets prester. Ögmundur fikk imidlertid overtaket og drev snart bort Jón, som dro i eksil i 1523.

Med til tross for biskopen av Skálholts motstand klarte Jón ved sin rådsnarhet og freidighet å få sitt valg anerkjent av kong Frederik I av Danmark (1523-33), landets siste katolske konge. Han ble også godkjent i Norge og ble bispevigslet sommeren 1524 av sin erkebiskop i metropolittsetet Nidaros (Trondhjem), Olav Engelbrektsson (1523-37), Norges siste katolske erkebiskop. Erkebiskopens vigselsbrev er datert den 7. september 1524. Jón skulle bli den siste katolske biskopen av Hólar (1524-50). Han kom i 1525 tilbake til Island som vigslet biskop.

Forholdet til biskop Ögmundur var foreløpig så spent at de begge til og med på Alltinget møtte opp med et stort væpnet følge, men forholdet antok etter hvert en mer vennskapelig form, visstnok blant annet på grunn av felles frykt for reformasjonen. Biskop Jón administrerte lenge sitt bispedømme med dyktighet. Han var en utmerket poet og skrev både verdslige og åndelige dikt. Det var også han som brakte det første trykkeriet til Island.

Før Jón ble biskop, var han blitt en velstående mann, og også i sin nye stilling var han ivrig etter å utvide sin formue, som snart ble meget betydelig. Samtidig virket han med hell for å berike bispestolen. Med det fulgte han sine forgjengeres eksempel, men uten som disse å gjøre seg forhatt ved uforholdsmessig strenghet. Hans barn ble favorisert på mange måter. En av sønnene, Are (ca 1508-50), ble lagmann i 1530, mens tre andre sønner ble prester i stiftets beste kall, blant dem Bjørn (ca 1506-50). Gjennom sine barn ble biskopen besvogret med Islands rikeste og mest ansette familier. Sitt høydepunkt nådde hans makt under de urolighetene i Danmark og Norge som fulgte etter den såkalte «Grevens fejde», en borgerkrig som herjet Danmark i 1534-36, da de islandske biskopene ikke bare hadde det geistlige, men også det verdslige styret av landet.

Island tilhørte på denne tiden Norge, som på sin side var blitt underlagt Danmark. Den nye danske kongen Christian III (1534-59) var overbevist lutheraner og begynte å påtvinge sine undersåtter den lutheranske tro. Dette skjedde uten nevneverdige problemer i selve Danmark, men verken i Norge eller på Island var det noen innfødte lutheranere, så den nye tro måtte innføres med makt.

I 1538 sendte kong Christian III sin kirkeordinans til Island. Kirkeordinansen er kirkeordningen for den dansk-norske kirke etter reformasjonen, utstedt på latin den 2. september 1537. Biskopene Jón og Ögmundur som tidligere hadde vært motstandere, sluttet seg i 1537 sammen mot den påtvungne lutheranismen på Island. Men på det tidspunktet var biskop Ögmundur blitt gammel og blind, og hans motstand viste seg nytteløs. Han la derfor ned sitt embete. Han måtte finne en assistent og etterfølger, og han valgte først sin søsters sønn Sigmund, men Sigmund døde i Norge mindre enn tyve dager etter sin konsekrasjon i 1537.

Deretter valgte biskop Ögmundur med prestenes samtykke presten Gissur Einarsson (Gizur) til å etterfølge ham. Biskop Ögmundur hadde lenge vært hans beskytter, og Gissur benyttet seg av sine muligheter. Han var en svært dyktig mann, men det er vanskelig å vite hvor mye biskopen visste om Gissurs protestantiske sympatier. Trolig ble han svært skuffet da Gissur Einarsson viste seg å være luthersk sinnet. Den apostatiske presten Gissur Einarsson ble den første lutherske biskopen av Skálholt (1540-48). De første lutherske biskopene kalte seg egentlig superintendenter, men på Island var tittelen og navnet «biskop» alt for respektert til å bli erstattet av denne nye regjeringspåtvungne tittelen.

I 1539 reiste biskop-elekt Gissur til Danmark for å bli vigslet. Samme år kom et dansk angrep på øya Viðey nær Reykjavik, hvor klosteret der ble ødelagt. Fjorten mann i en åtteåret båt under ledelse av Didrik van Minden var en tilstrekkelig styrke. På Alltinget noen uker senere ble alle danskene som hadde angrepet klosteret, lyst fredløse. Danskene brydde seg lite om dette, og i august dro Didrik og hans menn til Skálholt for å trakassere den gamle biskopen, og deres plan var å dra lenger øst og ødelegge de store klostrene Thykkvibær (Þykkvibær) sørøst for Reykjavik og Kirkjubær. Men da Didrik satt og skrek forbannelser mot den divelz blindi biskup, hadde han gått for langt. Mennene på landsbygden rundt grep til våpen, og plutselig så Didrik en mengde hellebarder utenfor biskopens vindu. Han måtte kjempe for sitt liv, men tapte. Dette skjedde den 10. august 1539.

Biskop Ögmundur ble i 1540 fengslet av den kongelige embetsmannen Kristoffer Huitfeldt og holdt fanget om bord på et dansk krigsskip. På Alltinget i 1541 ble den nye kirkeordinansen vedtatt for Skálholt bispedømme, men den kom ikke til å gjelde for Hólar stift, ettersom deres representanter ikke møtte på Alltinget. Biskop Jón hadde vært underveis med sitt følge da nyheten om fengslingen av biskop Ögmundur nådde ham, og han anså det da for klokest å ikke møte. Derimot sendte han og hans sønn Are brev hvor de lovte kongen lydighet, men de klaget over at landets lov ikke ble overholdt og henviste de kirkelige sakenes avgjørelse til domkapitlet i Trondhjem. Senere i 1541 ble biskop Ögmundur sendt i eksil til Danmark, men han døde på veien i 1542 om bord på Huitfeldts skip.

Biskop Jón var intenst anti-luthersk og nektet å fremme lutheranismen på Island, men han ble holdt i sjakk mens «biskop» Gissur levde. I 1542 ble begge biskopene Jón og Gissur kalt til København til forhandlinger angående kirkeordningen. Biskop Jón unnskyldte seg med sin helsetilstand, men sendte tre fullmektiger, deriblant en av sine sønner, Sigurd, som var kannik i Nidaros. Resultatet av forhandlingene skal ha vært at de lovte på biskop Jóns vegne at reformasjonen skulle bli innført, men dette skjedde ikke, og i de følgende årene ble Jón sittende uantastet som katolsk biskop.

I mars 1548 døde biskop Gissur i sin beste alder. Hittil hadde Jón Arason ikke blandet seg inn i de kirkelige forholdene i Skálholt stift, men fra nå av trådte han frem med hensynsløs dristighet, men neppe med tilsvarende forutseenhet og klokskap, som den som med alle midler søkte å opprettholde den gamle tingenes tilstand over hele landet. Mange mener at Jón Arason ble mer en krigshøvding enn en biskop og at han ble drevet like mye av en slags primitiv nasjonalisme og personlig ærgjerrighet som av religion og kjærlighet til den gamle religionen. Men han mislikte at danskene endret det religiøse landskapet på Island og følte at landets kultur ville bli mindre ødelagt ved å forbli katolsk. Jón Arason var grenseløs i sin nidkjærhet for sin sak, ettersom han kjempet det han betraktet som en katolsk, islandsk og personlig kamp mot danskene. I denne kampen ble han hjulpet av sine illegitime barn, som kjempet sammen med ham i ulike slag.

Etter å ha hørt om Gissurs død, skrev biskop Jón til innbyggerne i Skálholt stift og tilbød seg å overta de biskoppelige forretningenes utførelse på gammel vis. Det lutherske partiets ledere skyndte seg å velge en biskop, Marteinn Einarsson, som straks ble sendt ut av landet for å søke kongelig stadfestelse av valget. Også en katolsk motkandidat ble sendt til Danmark, og under hans fravær blev Jón Arason valgt av det katolske presteskapet til administrator av stiftet. Det lyktes ham dog ikke å sette seg i besittelse av selve det sørlige bispesetet, hvor motpartiet var beredt til å ta imot ham med våpenmakt.

I stedet vendte han seg høsten 1548 mot en av reformasjonens støtter, storbonden og sysselmannen Daði Guðmundsson (ca 1495-1563) i Snóksdal i Dala syssel (Dalasýsla) på Vestlandet. Han var gift med Gudrun, som var søster av den nye superintendenten Marteinn Einarsson av Skálholt. Han var en av lederne for reformasjonen på Island, og Jón betraktet ham som en av sine hovedmotstandere. Han lot Daði dømme til å ha forbrutt hele sin eiendom. Da Daði fikk de verdslige myndighetene til å erklære dommen for ugyldig, lyste biskopen ham i bann i januar 1549. Jón dro vestover med sine menn for å fange Daði, men klarte det ikke. Daði turde ikke annet enn å ha samle et stort følge, og det blir fortalt at han hadde mellom femti og åtti væpnete menn i Snóksdal våren 1549.

I Danmark ble selvfølgelig den luthersk sinnede kandidaten til Skálholt bispedømme, Marteinn Einarsson, foretrukket, og han ble vigslet i København i april 1549. I tillegg ble Jón Arason erklært for fredløs på grunn av ulydighet og voldsgjerninger, og Daði Guðmundsson ble anmodet om å la ham og hans sønner gripe. På Alltinget samme år ble alle kirkelige handlinger som var utført av Jón Arason i Skálholt stift, erklært for ugyldige.

Selv om Jón Arason ble suspendert og erklært fredløs av kongen, var det langt fra å knekke biskopens mot. Tvert imot viet han seg nå til kamp for troen selv om det skulle gjelde livet. Han følte seg oppmuntret til å fortsette sine forsøk på å utrydde heresien av et støttebrev fra pave Paul III (1534-49), etter at biskop Jón hadde skrevet til ham året før for å spørre ham til råds. Selv om pavens anliggende var mer å stanse spredningen av protestantismen enn en støtte til Jón eller islandsk kultur, hjalp denne oppmuntringen til å styrke opposisjonen mot lutheranerne.

Etter at Marteinn Einarsson var blitt stadfestet av kongen som den andre superintendent av Skálholt (1549-57), ble han vigslet i Danmark den 7. april 1549, og sommeren 1549 returnerte han til Island. Som administrator for Skálholt stift under den motkandidaten til biskop Marteinn som i sin tid var valgt av det katolske partiet, fastholdt Jón Arason sin biskoppelige myndighet også i det sørlige stiftet, og han lot en dom utgå mot det lutherske kjetteriet, gjeldende for hele landet. Deretter lot han høsten 1549 i henhold til denne dommen, sine to sønner som trofast fulgte ham, presten Björn og lagmannen Are, gripe biskop Marteinn som befant seg med et lite følge i en prestegård på Vestlandet, og føre ham til Nordlandet, hvor han ble holdt i fangenskap i nesten et år, lengst hos Are i Möðrufell.

Som tidligere søkte Jón Arasons tvilrådige motstandere hjelp i København, og derfra utgikk det nå nye skriv. Høvedsmannen fikk befaling om å fengsle ham, mens Daði Guðmundsson ble anmodet om å yte sin hjelp til dette. Videre ble prestene i Hólar bispedømme pålagt å velge en ny biskop som var lydig mot ordinansen, ettersom Jón Arason nå var avsatt. Peder Palladius (1503-60), den første lutherske superintendent av Sjælland stift med sete i København (1537-60), skrev en inntrengende anmodning til Jón Arason om å gå over til den evangeliske tro og stilte ham i utsikt at han dermed ville kunne oppnå forlik med kongen og beholde sitt embete.

I stedet for å lytte til disse tilbudene, besluttet Jón Arason å sette inn et avgjørende slag. Ledsaget av sønnene Björn og Ari og over 400 bevæpnete menn, samt den fangne biskop Marteinn, red han sommeren 1550 til Alltinget, hvor ingen våget å sette seg opp mot ham. Han lot seg bekrefte i bestyrelsen av Skálholt bispedømme, og deretter besøkte han Skálholt bispegård, som nå overga seg. I nærvær av en mengde mennesker ble kirken renset, mens den avdøde biskop Gissur ble gravd opp som kjetter og gravlagt utenfor kirkegården. Den katolske tro ble gjeninnført overalt i stiftet, og de lukkede klostrene ble gjenopprettet.

Av biskop Jóns motstandere var nå først og fremst Daði Guðmundsson som var igjen. Derfor red han i oktober 1550 vest til Dali sammen med sine to tidligere nevnte sønner, enten for å prøve å få Daði i sin makt eller å inngå en avtale med ham. Daði var ikke i Snóksdal, men i Sauðafell, hvor han også hadde en gård. Toktet var dårlig forberedt, og Daði benyttet anledningen og samlet en stor hær, og han klarte å overrumple biskop Jón og tok ham og hans menn til fange på kirkegården i Sauðafell. Det ble sendt bud etter den danske kongelige ombudsmannen Christian Skriver (Kristján skrifari), og det ble nedsatt en domstol i Snóksdal som den 23. oktober 1550 dømte at fangene skulle forvares til neste Allting, hvor den endelige avgjørelsen i deres sak skulle tas. Deretter ble de ført til Skálholt. I følget befant seg blant andre Daði og Christian Skriver samt den nå løslatte lutheranske «biskop» Marteinn Einarsson. Legenden forteller at da en av biskop Jóns hissige døtre hørte om dette, samlet hun sammen sine styrker for å berge ham, men enten dette stemmer eller ikke, ble forsøket uten suksess.

I Skálholt viste det seg at ingen våget å påta seg ansvaret for fangenes forvaring, og man besluttet da, til tross for dommen og uten at noen ny dom ble avsagt, å avlive dem. Biskop Jón og hans to sønner Are og Björn ble alle halshogd ved daggry den 7. november 1550 i Skálholt. Den 66-årige Jón ble henrettet til slutt. Halshoggingen foregikk like utenfor bispegården. Legender hevder at da Jón skulle halshogges, var en prest ved navn Svein ved hans side for å gi ham trøst. Svein sa til Jón: Líf er eftir þetta, herra! («Det er et liv etter dette, herre!») Jón snudde seg til Svein og sa: Veit ég það, Sveinki! («Jeg vet det, lille Svein!») Etter det har uttrykket veit ég það, Sveinki vært en del av det islandske språket og brukes ertende når noen har sagt noe fullstendig opplagt.

Befolkningens sympati synes allerede den gang å ha vært på de henrettedes side. Særlig på Nordlandet var harmen stor, noe som blant annet viste seg da nordlandske fiskere den påfølgende vinteren oppsøkte Christian Skriver og andre dansker og drepte dem. Biskop Jóns legeme var først blitt gravlagt i Skálholt, men året etter ble det ført i triumf fra Skálholt til domkirken i Hólar. Som et tegn på folkets ærbødighet for ham, valgte de hans sønn Jón til hans etterfølger. Men valget manglet stadfestelse.

Sommeren 1551 kom fire danske krigsskip til Island med ordre om å hente Jón Arason og hans sønner, ettersom nyheten om deres henrettelse ennå ikke var nådd til København. Da katolisismen ikke lenger hadde noen leder, møtte protestantismen ingen åpen opposisjon. Reformasjonens innføring ble nå vedtatt uten motstand på Nordlandet og en luthersk sinnet prest ble valgt til Jón Arasons etterfølger.

Folket fortsatte imidlertid å verne om sine fedres tro i lang tid og så på Jón Arason som både en nasjonal og en religiøs helt og martyr. Fem lutheranske biskoper av Skálholt og tre av Hólar var hans etterkommere, og i senere tider var en av konvertittene ved en katolsk misjon som ble holdt på Island, en kvinne som nedstammet fra heltebiskopen.

Jón Arasons spilte også en viktig rolle i Islands alminnelige historie som tidens største dikter. I sine større kvad fortsatte han den kirkelige katolske diktningens tradisjon slik den hadde utviklet seg på Island i de foregående århundrene, uten dypere originalitet, men med religiøs følelse og versifikatorisk dyktighet. I tillegg finnes det av ham spøkende og satiriske leilighetsvers, hvorav flere sikter til hans livs bevegede hendelser. Også på annen måte har Jón Arason betydning for Islands litteraturhistorie, idet han var den første som innførte boktrykkerkunsten da han i begynnelsen av 1530-tallet tilkalte en svensk trykker, Jon Matthiasson den svenske. Pressens virksomhet synes imidlertid å ha vært liten i hans tid. Det sies at han lot trykke et Breviarium Holense samt en islandsk oversettelse av de fire evangeliene, og det er bevart et par blader som man mener hører til den første av disse bøkene, mens det ikke kjennes noe eksemplar av den andre.

Jón Arason var den siste katolske biskop på Island. Hans oppførsel var kanskje lite helgenaktig, men han ble feiret som en martyr fordi han døde i forsvaret for den sanne katolske tro mot den påtvungne lutherdommen. Han er aldri blitt formelt salig- eller helligkåret, men hans minnedag kunne i tilfelle være dødsdagen 7. november.

Den hellige Thorlákr Thorhallsson av Skálholt (1133-1193) er den eneste offisielle islandske helgenen, men det finnes også flere andre: de hellige Isleif Gissurarson (~1006-1080) og Gissur Ísleifsson av Skálholt (~1042-1118) samt Jón Ögmundsson (1052-1121), Gudmund Arason (1161-1237) og Jón Arason av Hólar (1484-1550).

Island skulle ikke få noen ny innfødt katolsk biskop på 393 år, på et tidspunkt da landets katolske befolkning var sunket til et minimum. I juli 1943 ble p. Johannes Gunnarsson SMM konsekrert i St. Patrick’s Church i Washington til titularbiskop av Hólar og apostolisk vikar for Island (1942-67), hvor det på det tidspunkt vrimlet av amerikanske soldater. Den første apostoliske vikaren hadde vært Martino Meulenberg SMM (1923-41). De første apostoliske vikarene av Island var titularbiskoper av Hólar. Biskop emeritus Gerhard Schwenzer ss.cc. av Oslo var også titularbiskop av Hólar fra 1975 til 1979, da han var apostolisk vikar for Det apostoliske vikariat Mellom-Norge (fra 1979 Trondheim Stift).

Kilder: CE, en.wikipedia.org, is.wikipedia.org, denstoredanske.dk, 1911encyclopedia.org, executedtoday.com, W. P. Ker i Saga Book Viking Society for Northern Research, Vol VIII, Part II, London 1914 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 4. april 2012