Den hellige Josef Ludvig Sánchez del Río (1913-1928)

Den hellige Josef Sánchez del Río (sp: José) ble født den 28. mars 1913 i Sahuayo i distriktet Jiquilpán i delstaten Michoacán de Ocampo og bispedømmet Zamora i Mexico. I sognearkivet i sognet Santiago Apóstol («den hellige apostelen Jakob») finnes dåpsboken, og ifølge nr 44 side 33 ble José døpt i denne kirken, som var familiens sognekirke, den 3. april 1913, da han var seks dager gammel. Sognepresten var p. Pascual Orozco, men gutten mottok dåpens sakrament av kapellanen Luis Amezcua Calleja, som ga ham navnet Josef. Hans faddere var José E. Ramírez og Angelina Ramírez.

Han ble også fermet (konfirmert) i den samme kirken den 12. oktober 1917. Han var den sjette av de syv barna til Macario Sánchez y Sánchez og María del Río Arteaga, som tilhørte en av stedets ledende familier. Don Macario var en velstående bonde og eide en ransj i kommunen Jiquilpán i Michoacán de Ocampo som ble kalt «Moral». Josefs seks søsken (tre brødre og tre søstre) var María Concepción, Macario, María Luisa, Guillermo, Miguel og Celia.

Josef gikk på skolen i sin hjemby og senere i Guadalajara i delstaten Jalisco. Han hadde svart hår og hvit hud og var sterk, sunn og vakker og av en godmodig karakter, en god student og vennlig mot sine venner uansett sosial klasse. Han var rampete og munter som alle barn. Han lekte med klinkekuler, løp sammen med sine venner gjennom de brosteinsbelagte gatene og dro ut på landet for å skyte duer med sprettert. Hans lidenskap for hester og livet på landet var vanlig for de minste guttene i Sahuayo. Hans liv var fylt av skolen og normal lek som alle barn på hans alder, uten å forsømme pliktene i hjemmet. Han mottok sin første kommunion i kirken Santiago Apóstol den 10. februar 1923, nesten ti år gammel. Det var på dagen fem år før hans martyrium. Hans fadder ved denne anledningen var den føderale deputerte Rafael Picazo, som hadde vennskapelige forbindelser med familien Sánchez del Río.

Hjemme ble Josef kjent med fattigdom og arbeid fra han var liten, men fremfor alt vokste han opp omgitt av familiens enhet og kristne verdier som gir livet mening: tro og kjærlighet til fremmede, konkretisert i en solid fromhet som hans foreldre overførte til ham. I sin oppvekst søkte Josef et ideal og fant det i Kristus, og etter sin første kommunion bestemte han seg for å dyrke et oppriktig og trofast vennskap med Jesus. I sitt indre hørte han Jesu invitasjon: «Følg meg», veien, martyriet. Han begynte å konkretisere sitt kall i den setningen han ustanselig gjentok: «Aldri har det vært så enkelt å gjøre seg fortjent til himmelen som nå» (Nunca ha sido tan fácil ganarse el cielo como ahora).

Huset i Calle Tepeyac nummer 136 i Sahuayo hvor Josef ble født, ble solgt og tilhører ikke lenger familien Sánchez del Río, men det har i mange år hatt en plakett som forteller at dette var hans hjem. Han gikk på skole i nærheten som ble drevet av p. Alberto Navarro Orozco. Den lå på hjørnet som ble kalt La Ciudadela (Citadellet). Calle Tepeyac ble senere omdøpt til Calle Rafael Picazo etter den føderale deputerte for kommunen Jiquilpán, nettopp han som sendte Josef i døden. Det er faktisk merkelig at gaten bærer navnet til bøddelen og ikke offeret, slik tilfellet er i mange andre land. På plaketten står det:

Aquí nació el 28 de marzo de 1913 el niño José Luis Sánchez del Río que murió martirizado el 10 de febrero de 1928 a los 14 años y 11 meses por defender la libertad religiosa de Mexico al doble grito de Viva Cristo Rey, viva le Virgen de Gudalupe.

Her ble født den 28. mars 1913 gutten Jose Luis Sanchez del Rio som døde martyrdøden den 10. februar 1928, 14 år og 11 måneder gammel, for å forsvare den religiøse friheten i Mexico og med det doble ropet: Leve Kristus kongen, leve Jomfruen av Guadalupe.

Bilde: Familien Sánchez del Río. Stående bak f.v.: Macario, Miguel og Guillermo, sittende f.v.: María Concepción, Celia, María del Río (mor), Macario Sánchez (far), foto av Josef og María Luisa

Josef sluttet seg til fortroppen i den lokale avdelingen av «Katolsk forening for meksikansk ungdom» (Asociación Católica de la Juventud Mexicana – ACJM), og han var senere også aktiv i avdelingen i Guadalajara i Jalisco. For han levde på en tid som var svært vanskelig i Mexico på grunn av revolusjoner og borgerkriger. Mange familier i Sahuayo flyttet, noen til Mexico By, noen til Guadalajara og ikke minst til Ocotlán i delstaten Jalisco. Familien Sánchez del Río emigrerte til Guadalajara i Jalisco tidlig i Josefs barndom. Men på et ukjent tidspunkt flyttet familien tilbake til hjembyen Sahuayo.

Fra sine første dager følte Josef Maderista-revolusjonens herjinger og de påfølgende turbulente tidene. Maderistas var tilhengerne av Francisco Ignacio Madero González (1873-1913), en motstander av diktatoren Porfirio Díaz (1876-1910). Ved valget i 1910 hadde Díaz lovet et demokratisk valg, men han hadde sørget for at Madero var fengslet sammen med 6 000 av sine partifeller under dette valget. Díaz vant valget i 1910 og ble gjenvalgt som president, mens Madero klarte å rømme fra fengselet og over til Texas i USA. Den meksikanske revolusjonen (1910-28) brøt ut, og den 25. mai 1911 måtte Díaz si fra seg makten og flykte til Frankrike, hvor han døde i 1915. Madero var president i Mexico fra den 6. november 1911 til den 18. februar 1913. Madero ble tvunget til å gå av etter et statskupp ledet av general Victoriano Huerta. Madero ble skutt og drept noen dager senere sammen med sin visepresident.

Den meksikanske revolusjon var en svært vanskelig tid for familier i tettsteder og byer over hele landet på grunn av den vedvarende volden som utviklet seg mellom de ulike revolusjonære gruppene som kjempet om makten. Møter med døden ble mye vanligere, og det var ikke uvanlig at det om natten ble hørt skudd og de revolusjonæres rop, sammen med vrinskingen av deres hester. Om morgenen kunne kvinnene som gikk til messe og mennene som dro til sitt arbeid på markene, lett treffe på likene av revolusjonære eller uskyldige mennesker på de brosteinsbelagte gatene eller bak noen av portalene på torget. På grunn av denne situasjonen ble folk mer religiøse og begynte å forberede seg på å ta steget til det evige liv som en fremtid i den ustabile situasjonen i verden.

Under diktatoren Porfirio Díaz hadde de meksikanske biskopene brukt tiden til å konsolidere sin stilling etter tiår med periodisk tilbakevendende forfølgelser fra liberale regjeringer. Men den meksikanske venstreborgerlige revolusjonens triumf i 1910 brakte inn anti-kirkelige følelser og lovgivning. Opprørsgeneralen Venustiano Carranza og banditten Pancho Villa, rivaliserende motstandere av Porfirio Díaz med tilhengere som kalte seg villistas eller carrancistas, hadde gjort Den katolske kirke til et av sine fremste mål. I 1910 brøt det ut forfølgelser av Kirken, og utallige prester og legfolk ga sitt liv for troen. Tiden mellom 1915 og 1934 var preget av disse nådeløse antiklerikale forfølgelsene.

En ny grunnlov som ble vedtatt i 1917, innskrenket de sivile og politiske rettighetene alvorlig for prestene og Kirkens rett til å inneha eiendom. De relevante artiklene ble til slutt lov i 1926 under president Plutarco Elías Calles (1924-28). Frimureren Calles overgikk sine to forgjengere i brutalitet og forfølgelse av de kristne. I 1925 hadde han forsøkt å skape en meksikansk nasjonalkirke ledet av den sekstiårige presten Joakim Perez, som i sin livsførsel minnet sterkt om den alkoholiserte presten i forfatteren Graham Greenes «Makten og riket». Men folket ville ikke ha noe med denne «kirken» å gjøre, og snart brøt den sammen.

President Calles ville i juli 1926 bruke lovverket for å sette en stopper for Kirkens offentlige nærvær. Loven av 14. juli 1926, også kjent som Ley Calles, fastsatte antallet prester, forbød nærværet av utenlandske prester i landet, begrenset antall gudstjenester og forbød blant annet seminarer og klostre. Overfor disse begrensningene og etter de meksikanske biskopenes skuffende forhandlinger med representanter for regjeringen, besluttet biskopene å innstille offentlige feiringer av messen. Dette hadde knapt noen betydning for den rike eliten, som behandlet prestene som huskapellaner og fortsatt kunne få sakramentene så å si når de forlangte det. Prestene på landsbygda fikk ordre fra biskopene om å gå i dekning i byene.

Forfølgelsene provoserte frem den folkelige motstandsbevegelsen Cristeros, og deres opprør kalles Cristero-krigen (Guerra Cristera) (1926-29). I den vestlige delen av Mexico, spesielt i delstatene Jalisco, Aguascalientes, Michoacán, Guanajuato, Colima og Zacatecas og i mindre skala i resten av republikken, forsvarte mange katolikker sin religionsfrihet med våpen i hånd. Noen prester sluttet seg til dem, men det var ikke mange, for de fleste av dem valgte ikkevoldelig motstand. Ifølge historikerne deltok bare tyve prester i den væpnede kampen.

Kristi kongefest var innført i 1925 av pave Pius XI (1922-39), og slagordet for Cristeros var ¡Vivo Cristo Rey! «Leve Kristus, Kongen!» Cristeros besto av troende bønder og unge i Katolsk Aksjon som kjempet i forsvar av sine mest hellige rettigheter mot den føderale regjeringens urettferdige lover. Den offisielle Kirken støttet ikke det væpnede opprøret, men stilte seg bak en bredere bevegelse. Den 14. mars 1925 dannet flere katolske ledere med alle katolske organisasjoner «Den nasjonale liga for forsvar av religionsfriheten» (La liga Nacional Defensora de la Libertad Religiosa – LNDLR). Ligaen ble grunnlagt i Chalchihuites med det mål å forsvare Den katolske Kirkes rettigheter med lovlige og fredelige midler mot den meksikanske regjeringens sekteristiske angrep. Ligaen involverte Kirken på de fleste plan.

De få prestene som bestemte seg for å bli værende i landdistriktene for å forvalte sakramentene, var i ulik grad involvert med Cristeros. De måtte alle regne med å bli skutt hvis de ble funnet, og nitti av dem ble også det, men alle dem som er anerkjent som martyrer, var personlig viet til ikkevoldelige metoder.

I 1929 skulle det komme i stand forhandlinger om en stilltiende avtale mellom den daværende meksikanske presidenten Emilio Portes Gil (1928-30) og biskopene. Det ble avtalt at bestemmelsene i Ley Calles ikke skulle anvendes, selv om tiltakene ikke ble avskaffet. I bytte mot tillatelse til offentlige messer ble våpnene lagt ned, og dermed var den såkalte Cristero-krigen over. Likevel ble mange Cristeros drept av hæren og politiet etter at de hadde lagt ned våpnene, og konflikten fortsatte i enda ti år i syv stater.

Josef var tretten år og fem måneder gammel da Cristeros-krigen brøt ut i august 1926. Regionen hvor han bodde, var 100 % for Cristeros, og helt fra begynnelsen av opprøret utmerket menn og kvinner i det vestlige Michoacán seg for sitt modige forsvar av troen. Folk fra ulike landsbyer som Cotija, Sahuayo, Jiquilpán, Santa Inés, Los Reyes og andre steder i regionen, kjempet for Kristus Kongens sak i forsvaret av sine mest grunnleggende menneskerettigheter, som trosfrihet.

Unge Josef var fullstendig klar over situasjonen, og han merket den også på kroppen, siden hans hjemby, Sahuayo, var i et av de fremste Cristeros-området, hvor folkets støtte var massiv i favør av religionen og dens modige forsvarere. Mange overgrep ble påført mennesker i Sahuayo av regjeringssoldater bare for det faktum at de hadde erklært seg som Cristeros. Josef så modige Cristeros som red raskt forbi på sine hester gjennom gatene i byen og hørte dem rope: «Leve Kristus Kongen! Lenge leve Jomfruen av Guadalupe». Han lyttet til historiene som ble fortalt av hans eldre arbeidskamerater på markene, og han drømte også om å dra med dem for å forsvare Kristus Kongens rettigheter i sitt hjemland.

Av Josefs tre brødre bestemte Macario og Guillermo seg for å hjelpe sine foreldre, mens Miguel bestemte seg for å gripe til våpen for å forsvare sin kirke. Det er antatt at Miguel gikk inn i ACJM umiddelbart etter utbruddet av Cristeros-revolusjonen, og sammen med sine venner Adán og Guillermo Gálvez vervet han seg i styrkene til general Ignacio Sánchez Ramírez, som kommanderte Cristeros-styrkene i regionen Sahuayo. Senere vervet også Josefs bror Macario seg. Josef ba foreldrene om tillatelse til å slutte seg til Cristeros som sine brødre. Moren forsøkte å holde ham tilbake, for hans unge år ville føre til at han snarere hindret enn hjalp soldatene.

Josef mistet ikke motet, og han fortsatte å insisterte. Han skrev flere ganger til Cristeros-general Prudencio Mendoza, som var basert i byen Cotija i Michoacán, for å innrullere seg, men generalen avviste ham også. Men gutten ønsket inderlig å få muligheten til å delta i konflikten. Ordene som overbeviste moren om å la ham få lov til å dra i krigen, var hans faste uttrykk: «Aldri har det vært så enkelt å gjøre seg fortjent til himmelen som nå». Hans mor ga ham tillatelse, men ba ham om å skrive til lederen for Cristeros i Michoacán, general Don Prudencio Mendoza, for å se om han lot ham verve seg. Han skrev flere ganger og ba inntrengende om å få tillatelse til å verve seg i Kristi milits.

Sommeren 1927 dro han til Cotija med hjelp fra sine tanter María og Magdalena, søstre av hans far, for å møte Cristeros-general Prudencio Mendoza og legge frem sin forespørsel direkte for ham. Han dro til Cotija sammen med José Trinidad Flores Espinosa, som også ønsket å verve seg i de revolusjonære rekkene. Da de ble ført for general Mendoza, hørte han på dem, men sa at Josefs unge alder gjorde det vanskelig å velge denne type liv, som var svært hardt. Josef svarte at hvis han ennå ikke var i stand til å håndtere en mauser, kunne han i det minste tjene soldatene ved å ta av deres sporer, ta vare på hestene og tjene dem i alt annet. Og han la til med naiv enkelhet at han «kunne bake og steke bønner» (sabía cocer y freír frijoles).

General Mendoza så Josefs besluttsomhet og vilje til å bli en Cristero og ble rørt og full av beundring. Til slutt skrev han: «Siden din mor gir deg tillatelse, aksepterer jeg deg». Dermed var gutten innrullert i generalens tropper, bare tretten år gammel. Før han dro av gårde, besøkte han i august 1926 graven til den nylig drepte martyren Anakletus González Flores (1888-1927) i Guadalajara, hvor han ba om hans forbønn for å oppnå den nåde å dø som martyr i likhet med ham. De to skulle bli saligkåret sammen.

Den 5. september 1926 ble Josef innlemmet i rekkene til general Prudencio Mendoza som troppens fanebærer. I de syv første månedene fikk Josef ikke lov til å bruke våpen, men han fungerte som en assistent for Cristeros-soldatene. Han ble satt pris på blant Cristeros-troppene fordi han helt fra begynnelsen utmerket seg for sin hjelpsomhet i hele leiren. Han oljet våpen, stekte bønner som mat for soldatene og sørget for at hestene ikke var uten vann og beite. Cristeros ga ham kjælenavnet Tarsicius, etter den tidlige kristne helgenen Tarsicius (d. ca 255) som ble martyrdrept for å beskytte eukaristien fra vanhelligelse.

Ettersom de sivile og militære myndighetene forfulgte og gjorde skade på slektninger av Cristeros, ønsket Josef at soldatene skulle kalle ham Josef Ludvig (José Luis), for å beskytte sin familie, som var kjent og velstående. Så alle Cristeros kjente ham deretter som Jose Luis, og det er under dette navnet han er kjent.

General Prudencio Mendoza flyttet med sine Cristeros-soldater til ulike steder i delstaten Michoacán for å utkjempe slag, og han så at det var svært farlig for Josef på grunn av hans alder. Derfor plasserte han ham under Cristero-generalen Luis Guízar Morfins omsorg og ordrer, og Josef fungerte som en feltassistent for ham. Helt fra første øyeblikk sa Josef ble opptatt som en Cristero, var han modig og lojal mot sine sjefer, og han delte troppenes harde liv, sov noen ganger i huler eller midt i en tett skog og spise den enkle maten som besto av bønner og tortillas, ofte harde og kalde, for det var ikke alltid mulig å tenne bål for å varme maten.

Sammen med de andre Cristeros ba Josef hver kveld den hellige rosenkrans til María Santísima før han gikk til sengs og hvilte etter den lange dagen. Det var et liv i offer og motgang for kjærligheten til Kristus Kongen og hans hellige mor, Jomfruen av Guadalupe. De sang også sangen «til himmelen, til himmelen, til himmelen ønsker jeg å gå ...» (al cielo, al cielo, al cielo quiero ir).

Etter at Josef hadde vært et år og fem måneder hos Cristeros, havnet troppene under general Luis Guízar Morfin om morgenen mandag den 6. februar 1928 i en konfrontasjon med de føderale styrkene under general Anacleto Guerrero. Dette skjedde i «El Nopal» mellom Cotija og Jiquilpán. Cristeros var bare en tiendedel så mange som de føderale soldatene. Da Josef så at generalens hest var blitt drept, steg han av sin egen og sa med en veterans bravur: «Min general, her er min hest. Du er mye viktigere for saken enn meg». General Guízar Morfin klarte å komme i sikkerhet, men han ble svært rørt av Josefs mot og raushet. Noen kilder skriver at Josef etter å ha gitt fra seg hesten, søkte dekning og skjøt på fienden helt til han slapp opp for ammunisjon. Men andre kilder sier at Josef aldri avfyrte et eneste skudd mens han var soldat.

Men uansett var de føderale styrkene svært overlegne, så utfallet av slaget var åpenbart. De soldatene fra Cristeros som ikke hadde falt, flyktet eller ble tatt til fange, og blant de sistnevnte var også Josef Ludvig Sánchez del Río. Fangene ble ført i håndjern til Cotija, hvor general Anacleto Guerrero hadde sitt hovedkvarter. Han skjelte ut Josef for å kjempe mot regjeringen og sa: «Vet du ikke at det er en forbrytelse som straffes med døden?» Josef svarte med mot og besluttsomhet: «Her er jeg!» (Aquí estoy). Normalt skjøt regjeringssoldater alle Cristeros som ble fanget i live eller hengte dem i trærne på torget eller i telefonstolper. Dette gjorde de for å skremme og pasifisere fredelige borgere og alle som støttet Cristeros sak. Men generalen så Josefs unge alder og usedvanlige mot, så han henrettet ham ikke, men inviterte ham til å slutte seg til regjeringsstyrkene. Josef svarte: «Før vil jeg heller dø! Skyt meg!» Generalen satte da Josef Ludvig i fengsel i Cotija slik at han kunne reflektere over sin situasjon og bli skremt til å forlate Cristeros sak. I fengselet i Cotija spurte Josef fangevokteren etter papir og blekk, og han skrev et brev til sin mor:

«Cotija, Michoacán de Ocampo, mandag den 6. februar 1928.

Min kjære mamma:

Jeg ble tatt til fange i kamp i dag. Jeg tror i øyeblikket at jeg kommer til å dø, men det er ikke viktig, mamma. Jeg overgir meg til Guds vilje og jeg dør lykkelig, fordi jeg dør i rekkene på vår Guds side. Ikke bekymre deg for min død, som er det som plager meg.

Fortell mine to andre brødre som følger deres yngste brors eksempel og gjør Guds vilje. Ha mot og send meg din velsignelse sammen med min fars. Hils til alle for siste gang, og du får til slutt hjertet til barnet ditt som du både vil og ønsket å se før han dør.

José Sánchez del Río».

En offiser tok vare på dette brevet, men han sendte det ikke til adressaten. Da han imidlertid leverte inn klærne til vask i Jiquilpán i Michoacán de Ocampo, fant kvinnene i vaskeriet brevet og leverte det til presten Antonio Rojas, som fikk gitt det til guttens mor.

Sammen med Josef ble også en annen ung mann ved navn Lázaro tatt til fange. Han var noe eldre enn Josef og kom opprinnelig fra fjellene, kanskje fra Jiquilpán. De ble arrestert i Cotija, men tirsdag den 7. februar ble de ført til Josefs hjemby Sahuayo for å bli henrettet. Der ble de to fangene overlevert til den føderale deputerte Rafael Picazo Sanchez, som var deputert for distriktet Jiquilpán og hadde stor politisk makt og myndighet i hele regionen, siden han støttet ubetinget ordrene fra general Plutarco Elias Calles. Rafael Picazo, som var leder for gruppen som ble kalt La Acordada, ble informert om avgjørelsen som hans overordnede hadde tatt om å overgi de to ungdommene til våpnene.

Da Rafael Picazo så barnet José Sánchez del Río, som han hadde vært fadder til ved hans første kommunion for noen år siden, sa han: «Hva har du gjort, José?» Han svarte: «Slåss som en mann». Rafael Picazo ga gutten flere gode muligheter til å bli løslatt. Først tilbød han ham å dra til utlandet for å bo der, men Josef svarte at hvis han ble sluppet fri, ville han neste dag være hos Cristeros igjen. Da Picazo foreslo å sende ham til Militærkollegiet for å satse på en militær karriere på alle måter, avviste Josef alle tilbud fra Picazo. Da ble Josef og Lázaro sperret inne i dåpskapellet i kirken Santiago Apóstol i Sahuayo med bakbundne hender. Josef så med stor tristhet og dyp sorg hvilken ynkelig tilstand sognekirken var i etter å ha blitt overtatt av regjeringens styrker. Der ladet og klargjorde soldatene sine rifler, og der var alle typer lidelser og utskeielser som forbindes med soldatlivet Kirken fungerte også som stall for Picazos hest!

I tillegg var dåpskapellet i kirken Santiago Apóstol forvandlet fra Guds hus til et hønsehus av Picazo, for der oppbevarte han sine verdifulle importerte kamphaner. Unge Josef ble rasende ved synet av denne vanhelligelsen av Guds hus. Da han til slutt sent på kvelden klarte å få løs tauet som bandt hendene hans på ryggen, tenkte han seg ikke om to ganger, så den kvelden ble viet til å vri halsen rundt på alle Picazos kamphaner. Deretter satte han inn et nøyaktig slag som blindet hesten. Da han hadde avsluttet sin oppgave, lente han seg tilbake i et hjørne og sovnet. Unge Lázaro sa: «Å, Joselito, hva har du gjort? De kommer til å drepe oss».

Neste dag, onsdag den 8. februar, fikk Picazo høre om skjebnen til sine kamphaner og sin hest, og rasende dro han til kirken, hvor han med sterke ord og fornærmelser protesterte mot det Josef hadde gjort. Gutten svarte: «Guds hus er for dem som kommer fra å be, ikke et ly for dyr». Picazo truet ham og spurte ham til slutt om han var klar for alt. Gutten svarte: «For alt. Siden jeg sluttet meg til Cristeros-hæren, har jeg vært klar for alt. Skyt meg! Så kommer jeg enda raskere til vår Herre og ber ham om å forvirre deg». Dette var dråpen som fikk Picazos raseri til å renne over, og en av hans assistenter ga Josef et slag i munnen som slo ut flere tenner. Nå var de to unge fangenes død uunngåelig.

I løpet av formiddagen onsdag den 8. februar brakte Josefs tante Maria guttene lunsj, men den forpinte Lázaro hadde verken appetitt eller humør. Josef var et par år yngre, men hadde større mot, så han sa: «Ha mot, Lázaro, kom og spis godt. Det er en tid for alt, og først senere blir vi skutt. Under straffen kan vi lukke våre øyne». Rundt klokken halv seks på ettermiddagen ble Lázaro tatt med ut for å henges, og Josef ble tvunget til å stå ved treet under henrettelsen. Josef oppmuntret Lázaro og sa: «Du kommer til himmelen før meg. Forbered en plass til meg. Si til Kristus Kongen at jeg skal komme til ham snart».

Så ble Lázaro hengt, og etter noen minutter antok bødlene at han var død, så de tok ned hans kropp og brakte den til en nærliggende kirkegård, hvor de forlot ham. Men Lázaro var ikke død, så han våknet igjen og flyktet møysommelig. Noen dager senere sluttet han seg igjen til Cristeros’ tropper. Josef var tatt med til henrettelsen for å skremme ham og se om han ville forsake sin tro på Kristus, men han fortalte bødlene at han også ville bli drept. Da de skjønte at de ikke hadde klart å skremme ham eller få ham til å falle fra, brakte de ham tilbake til kirkens dåpskapell, hvor han ble innelåst alene.

På grunn av Josef unge alder og det faktum at hans far var en mann med penger, vurderte politiske og militære myndigheter muligheten for å sette ham fri i bytte for en stor sum penger. Rafael Picazo var tilbøyelig til en slik ordning, siden den unge Cristero var hans gudsønn ved førstekommunionen og han også hadde vennskapelige forbindelser med familien Sánchez del Río. Josefs familie og alle mennesker håpet at guttens gudfar ville gripe inn for å få gutten løslatt, men det gjorde han ikke. I mellomtiden hadde Don Macario allerede gjort desperate forsøk på å prøve å redde sønnen ved hjelp av penger. Men Picazo brølte at gutten skulle drepes uansett, penger eller ikke.

Den føderale generalen Guerrero krevde fem tusen pesos i gull i bytte mot Josefs frihet, et beløp som var en formue på den tiden. Den sørgende faren kunne ikke skaffe en så stor sum på så kort varsel, og i stedet tilbød han sitt hus, møbler og alt han eide, noe som ble avslått. Don Macario dro da straks til Guadalajara for å prøve å skaffe midler. Da han kom tilbake fra Guadalajara med penger, var Josef allerede drept, noe hans far ikke visste. Så han ga pengene til Rafael Picazo og bodde hos ham.

Da Josef hørte om familiens innsats for å få ham løslatt, ba han om at det ikke måtte bli brukt penger på å redde ham, ikke en eneste centavo. Josef hadde allerede tatt sin beslutning om å dø heller enn å forråde Kristus Kongen. Alle menneskene i Sahuayo visste hva som skjedde og ba for Josef og hans familie. Spenningen om hva som skulle skje med den unge Cristero-gutten, vokste ettersom som timene gikk. Men Josef var klar over at hans skjebne var beseglet, for dåpskapellet hadde et vindu med utsikt over gaten, så Josef så alt som skjedde.

Vitner fortalte at familien brakte ham mat i en liten kurv, og i den maten pleide hans onkel, p. Ignacio Sánchez, å legge en konsekrert hostie. Når han fikk den, knelte han der i kirken, takket og konsumerte Jesu legeme. Folk som gikk forbi kirken på gaten, sa at de kunne høre Josef be rosenkransen og synge katolske hymner til Vår Frue.

Rundt klokken seks om kvelden fredag den 10. februar 1928 ble Josef hentet ut fra sitt fengsel i dåpskapellet og brakt til Mesón del Refugio i Calle Santiago overfor kirken, som var omgjort til den føderale generalens hovedkvarter. Der fikk han beskjed om at han skulle henrettes samme kveld. Josef ba umiddelbart om papir og blekk for å skrive et siste brev. Han rettet det til sin tante Maria, som hadde brakt ham mat i fengselet etter at han kom til Sahuayo, for å takke henne for hennes støtte og ubetingede hjelp:

«Sahuayo, den 10. februar 1928. Fru María Sánchez de Olmedo. Min kjære tante.

Jeg er dømt til døden. Klokken 20.30 kommer det øyeblikket som jeg har lenget så etter. Jeg takker deg og Magdalena for alle de tjenester som dere har gjort for meg. Jeg føler meg ikke i stand til å skrive til min mor, så jeg ber deg om å gjøre meg den tjenesten å skrive.

Be Magdalena om å la meg se henne for siste gang, og jeg tror ikke at hun slutter å komme. Hils til alle, og du får som alltid og til slutt hjertet til din nevø, som elsker deg veldig mye ... Kristus lever, Kristus råder, Kristus regjerer og Santa Maria de Guadalupe (Cristo vive, Cristo reina, Cristo impera y Santa María de Guadalupe).

Signert: José Sánchez del Río, som døde i forsvar av troen».

Hans tante Magdalena kom da også klokken åtte samme kveld for å bringe ham kommunion som viaticum («vandringsbrød») før martyriet. Hun fant at nevøen var svært glad fordi han kom til å dø for Gud. De militære turte ikke å henrette ham klokken åtte som planlagt, men ventet på menneskene som var samlet, kom seg hjem før portforbudet som gjaldt etter klokken ni. Klokken ti om kvelden begynte Josefs Via Dolorosa, da regjeringssoldater skar bort skinnet under hans føtter med en kniv, for de tenkte at smertene ville få gutten til å mykne og ende opp med å rope om nåde, men der tok de feil.

Soldatene tok ham ut fra brakkene under slag og fornærmelser, og han ble tvunget til å gå til kirkegården barbeint med sine skadde føtter gjennom de brosteinsbelagte gatene i landsbyen. De gikk ned Calle de Constitución, og under marsjen skar de ham også fra tid til annen med en machete inntil han blødde fra flere sår. De skar ham i bein og armer, men ikke vitale organer, fordi det de ønsket, var å få ham til å lide, ikke å dø ennå. Han gråt og stønnet av smerte, men han ga seg ikke. Da enorme smertene holdt han ut ved å tenke på Kristus på korset og ofret alt til Ham. Flere ganger stanset soldatene ham og sa: ‘Dersom du roper ‘Død over Kristus Kongen, Leve den øverste regjeringen! (¡Viva el suprema gobierno!)’ vil vi spare ditt liv’. Josef ropte: ‘Jeg gir aldri opp! Leve Kristus Kongen!’»

Klokken hadde passert elleve om kvelden da de nådde kirkegården i Sahuayo. Bødlene ønsket fortsatt å få Josef til å forsake sin tro ved å utsette ham for barbarisk tortur, men det klarte de ikke. Til slutt ble han ført til sin åpne grav. Offiseren som ledet troppen, het Alfredo Amescua med kallenavnet «La Aguada», og hans bror, «La Pispirria», kanskje beveget av den unge mannens rettskaffenhet, gikk bort til Josef og spurte: «Hva vil du at vi skal si til foreldrene dine?» Josef svarte med en svært trett stemme: «Fortell dem at vi snart ses i himmelen. Leve Kristus Kongen!». Offiseren ble blindet av raseri da gutten ikke krøp, så han beordret soldatene til å stikke ham med sine bajonetter for å hindre at folk hørte skuddene. Ved hvert stikk ropte Josef: ¡Viva Cristo Rey! I gruppen av bødler var også brødrene Gutiérrez, som ble kalt los borregos («sauene»).

Guttens gjentatte rop gjorde at offiseren Rafael Gil Martinez med kallenavnet «El Zamorano» ble rasende, og for å få slutt på dem, trakk han sin pistol og skjøt Josef i tinningen. Han falt blodig i bakken og hvisket: ¡Viva Cristo Rey! Historien forteller at han tegnet et kors i den sølete bakken med sitt eget blod, før han døde mens han kysset dette korset. Klokken var blitt 23.30 i Sahuayo og Josef var fjorten år og elleve måneder gammel.

Tilskuernes sjokk og respektfulle stillhet var ubeskrivelig, og bare Josefs mors stille hulking kunne høres. Hun fulgte sin sønn til siste øyeblikk mens hun ba for ham. Landsbyboerne hadde aldri sett noe lignende, og det hadde heller ikke de føderale soldatene som handlet motvillig, men adlød ordre og beundret så mye mot. Martyren ble gravlagt som et dyr, rett i jorden uten kiste eller liksvøp.

Etter at Josef var blitt drept og dekket av jord, gikk kirkegårdsgraveren Luis Gómez, som var øyenvitne til martyriet, til huset til p. Ignacio Sánchez, Josefs onkel, for å fortelle ham om drapet på hans nevø. Han ba om et laken av lin, og sammen med p. Ignacio gikk han tilbake til kirkegården. Der gravde han opp liket av Josef og svøpte ham i linkledet og gravla han igjen sammen med en flaske som inneholdt et papir med hans navn, José Sánchez del Río. Der ble Josefs levninger liggende i 26 år, til 1954.

Neste dag, etter at landsbyens innbyggere hadde hørt om Josefs død, dro mange mennesker i hemmelighet til kirkegården for å samle noe av hans blod som relikvier, fordi de anså ham som en martyr fra første stund. Men snart ble kirkegården bevoktet av soldater for å hindre folk i å samle opp blodet.

Martyren for Kristus Kongen kom inn i herligheten, men etterlot andre Cristeros og alle sine landsmenn et eksempel på mot og troskap til den hellige sak, noe som bare kan forklares med at Jesus Kristus selv hadde gitt ham styrke til å oppføre seg som en ekte martyr. Mange modige Cristeros i alle aldre og sosial status, barn, ungdom og voksne, tilbød sjenerøst sitt blod for å bekjenne Kristus og forsvare den religiøse frihet som martyrer. Dette skjedde i hovedsak i delstatene Jalisco, Guanajuato, Michoacán, Colima, Zacatecas, Coahuila, México, Durango, Tabasco og Guerrero, som var de stedene hvor forfølgelsen var mest voldelig. I disse vanskelige årene var tanken på å bli martyr for Kristus Kongen vanlig og ikke fremmed for menneskene. Folk hadde en klar idé om martyriet, og hva Cristeros ble utsatt for. Men Josefs sak er et gripende tilfelle og helt unikt blant martyrene som Cristeros ga til Mexico og til Kirken.

De ydmyke martyrene for Kristus Kongen i Mexico var enkle mennesker, dypt troende. De døde ikke av forakt for livet, men var beveget av vissheten om at det ville få livet tilbake i den evige herligheten av kjærlighet til Kristus Kongen, som de hadde satt sin lit til.

To meksikanske ordensgrunnleggere, p. Marcial Maciel Degollado (1920-2008) og p. Enrique Amezcua Medina (1918-92), møtte begge den unge martyren. P. Maciel grunnla senere kongregasjonen «Kristi legionærer» (Congregatio Legionariorum Christi – LC) og legbevegelsen Regnum Christi (RC), «Kristi rike». Han var en av den hellige pave Johannes Paul IIs favoritter, men karrieren endte i en voldsom skandale som pave Benedikt XVI måtte rydde opp i. Maciel døde i dyp vanære. P. Amezcua var grunnlegger av prestebrorskapet «Arbeidere for Kristi rike» (Confraternidad de los Operarios del Reino de Cristo – CORC).

Den syvårige Marcial Maciel var en av to barndomsvenner som var øyenvitner til sin unge venns martyrium, og han forteller om dette i sin selvbiografi «Mitt liv er Kristus» (Mi Vida Es Cristo) fra 2003: «Josef ble tatt av regjeringsstyrker, som ønsket å gi sivilbefolkningen som støttet Cristeros, en lærepenge. De ga ham ordre om å avsverge sin tro på Kristus, under trusler om døden. José Luis nektet å gå med på apostasi. Hans mor var overveldet av sorg og smerte, men oppmuntret hele tiden sin sønn».

Enrique Amezcua var ni år gammel da Josef ble drept. Han sier i biografien om det brorskapet han grunnla, at han betrakter sitt møte med den unge martyren som bestemt av forsynet. Han møtte unge Josef og spurte ham om han kunne følge ham, men da den fremtidige martyren så at han var så ung, sa han til ham: «Du skal gjøre ting som jeg ikke vil være i stand til å gjøre». Unge Enrique ble senere prest. Brorskapets seminar i Salvatierra i Guanajuato har fått navnet «Kristus Kongen», og kostskolen fikk navnet José Luis til ære for den fremtidige meksikanske helgenen.

Mer enn åtti år etter at martyrene ga sine liv, æres fortsatt minnet om de modige heltene fra årene med religiøs forfølgelse med stolthet og beundring i det katolske kjerneområdet i Mexico. De døde mens de bekjente sin katolske tro: «Leve Kristus Kongen!» «Leve Jomfruen av Guadalupe!» (¡Viva Cristo Rey! ¡Viva la Virgen de Guadalupe!). Etter mange av dem er det bevart noen beskjedne gjenstander som dyrkes som dyrebare relikvier av folket i byene og stedene hvor de døde. Kanskje en gammel sombrero, noen blodige sandaler, rosenkransen som ble funnet i bukselommen til en martyr, skjerfet som de hadde rundt halsen eller tauet som martyrene ble hengt i.

Et sted som er verdt å besøke, med dokumenterte historier og fotografier av landets Cristeros-helter og martyrer, er Museo Cristero, som finnes to steder. Et ligger i byen Aguascalientes og det andre i byen Encarnación de Diaz i delstaten Jalisco. Statuen av Kristus Kongen velsigner nasjonen der den står i det geografiske hjertet av Mexico, et over tyve meter høyt monument som står majestetisk på toppen av høyden El Cubilete i delstaten Guanajuato, 2 600 meter over havet. Hos mange katolikker som valfarter til det hellige fjellet hvert år på festen for Kristus Kongen, er minnet fortsatt levende om de martyrene som tilbød deres blod slik at Kristus Kongen var i sentrum for oppmerksomheten. Historiene om martyrenes bedrifter har blitt overlevert fra besteforeldre til foreldre og deres barn, blant disse pilegrimene til Kristi Kongen.

Josefs levninger lå på kirkegården i 26 år frem til 1954. Da skjedde den første ekshumasjonen av hans levninger, etter initiativ fra hans mor, Doña María del Río. Hans jordiske rester ble gravd opp fra den kommunale kirkegården, og sammen med Josefs skjelett ble glassflasken med hans navn funnet, og denne flasken beholdt hans mor. I Josefs kranium var det et synlig kulehull. Sogneprest Miguel Serratos overførte levningene fra kirkegården til krypten i kirken Sagrado Corazón.

Etter anmodning fra hr. Manuel Pérez Valencia åpnet biskop Carlos Suárez Cazares av Zamora den 17. mars 1996 prosessen for Josefs helligkåring. Informativprosessen på bispedømmenivå i Zamora for tretten meksikanske martyrer ble åpnet den 1. mai 1996 og avsluttet den 25. oktober 1996 etter at Vatikanet den 21. oktober 1996 hadde utstedt dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis). Msgr Oscar Sánchez Barba ble utnevnt til postulator og Antonio Berumen til visepostulator for saken.

Den 23. april 1996 ble Josefs levninger ekshumert igjen og overført til dåpskapellet i kirken Santiago Apóstol i Sahuayo, hvor han var blitt døpt og senere satt fanget. Avslutningen av bispedømmefasen av prosessen ble høytidelig feiret i katedralen i Zamora den 6. april 2000.

Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen ble utstedt den 29. november 2002. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Roma i 2003. De teologiske konsulentene møttes den 15. mai 2004 og ga et positivt votum, og det samme gjorde medlemmene av kongregasjonen den 1. juni 2004. Den 22. juni 2004 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente tretten meksikanske menns død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». En av dem var Josef Ludvig Sánchez del Río.

Den 12. november 2005 ble Josefs levninger kanonisk identifisert og overført til et nytt sølvskrin, som ble plassert i et sidealter i kirken Santiago Apóstol i anledning saligkåringen. De Tretten meksikanske martyrer (d. 1927-31) ble saligkåret den 20. november 2005 av pave Benedikt XVI (2005-13) på Jalisco stadion i Guadalajara i Mexico. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans utsending, kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Den 21. november 2005 ble den første messen for den salige martyren José Sánchez del Río feiret i kirken Santiago Apóstol av kardinal Martins.

En annen gruppe, de 25 hellige Mexico-martyrene (d. 1915-37) var 22 sekularprester og 3 legmenn som ble drept mellom 1915 og 1937. De ble saligkåret den 22. november 1992 og helligkåret den 21. mai 2000 av pave Johannes Paul II. Blant martyrene fra Cristero-krigen er også de salige Mikael Pro SJ (1891-1927), som ble saligkåret den 25. september 1988, og Elias del Socorro Nieves OSA (1882-1928), som ble saligkåret den 12. oktober 1997.

For martyrer behøves ikke noe mirakel for å bli saligkåret, men for å bli helligkåret er kravet som for alle andre salige at Kirken må godkjenne at et mirakel har skjedd på den saliges forbønn. Frem til miraklet blir anerkjent, må det omtales som et «angivelig mirakel». Et slikt angivelig mirakel på den salige Josef Ludvig ble undersøkt på lokalt plan, og bispedømmeprosessen ble avsluttet den 30. januar 2015.

Det angivelige miraklet skjedde med datteren til Paulina Gálvez Ávila, som var født i Sahuayo i Michoacán, hvor hennes foreldre hadde en sjømatrestaurant. Hennes datter Ximena Guadalupe Magallón Gálvez ble født den 8. september 2008 i USA. Fra svangerskapets fjerde måned var hun blitt anbefalt å ta abort, ettersom hennes blodtype (rhesus minus) var uforlikelig med barnets (rhesus pluss). I slike tilfeller kan moren danne antistoffer mot fosterets blod, noe som kan medføre blodmangel og skadelig opphopning av slaggstoffer hos fosteret. Men Paulina valgte å fullføre svangerskapet mens hun ba til hjembyens egen helgen, den salige Josef Ludvig. Helt siden barndommen hadde hun vært svært knyttet til ham, takket være hennes tante Magdalena Sánchez og hennes bestemor María Guadalupe Ávila, som fortalte henne mye om ham. Etter et svangerskap på ni måneder fødte hun datteren. De amerikanske legene fortalte henne at datteren ikke kunne puste da hun ble født, ettersom navlestrengen hadde viklet seg to ganger rundt halsen hennes. De ønsket å sende henne til et annet sykehus for intensiv pleie, men dette viste seg ikke nødvendig.

Ximena Guadalupe var bare noen få uker gammel da hennes foreldre senere i september 2008 tok henne med til Sahuayo i Mexico. Under besøket fikk Ximena en feber som hennes faste lege ikke var i stand til å behandle. Han var redd for at feberen var et tegn på noe alvorligere, for eksempel lungebetennelse, så han sendte henne til sykehuset Santa María i Sahuayo for å ta røntgenbilder. Legene der utelukket lungebetennelse, men de var heller ikke i stand til å få ned feberen. Foreldrene tok Ximena med for å få en annen vurdering fra dr. Rosendo Sánchez i delstaten Aguascalientes. Han fikk barnet innlagt på sykehus på nytt og sa at hun muligens led av en atypisk lungebetennelse.

Deretter opplevde foreldrene et to måneder langt mareritt mens legene ikke visste hva som skjedde, ettersom barnet ikke responderte på noen behandling. De søkte en ny vurdering fra dr. Adán Macías, som stilte diagnosen pneumokokk-infeksjon (streptococcus pneumoniae), en bakterieinfeksjon som kan forårsake flere ulike livstruende sykdommer, inkludert meningitt (hjernehinnebetennelse), alvorlig lungebetennelse og infeksjoner i blodomløpet. Ximena ble overført tilbake til Aguascalientes, hvor dr. Rosendo oppdaget at Ximenas høyre lunge var fylt med væske. Hun måtte øyeblikkelig gjennomgå en operasjon som kunne være svært risikabel hos et så ungt barn. Men foreldrene ga sitt samtykke og ba legen om å gjøre alt hva han kunne for å redde Ximena og sa at de la henne i Guds hender. De bestemte seg også for å få henne døpt før operasjonen.

Operasjonen var vellykket, men da legene undersøkte hennes lungevev, oppdaget de at Ximena led av tuberkulose. Straks begynte legene en intens behandling, men hennes helse ble verre. Til slutt informerte legene foreldrene om at lille Ximena hadde fått et slag (hjerneblødning), med det resultat at 90 % av hennes hjerne var død. Paulina ba om å få se datteren, men før hun gikk inn i rommet, informerte en av legene henne om at barnet allerede var i en vegetativ tilstand og at formålstjenlige prosedyrer burde igangsettes. Dr. Rosendo kom til, og moren tryglet ham gråtende om å redde datteren. De la henne da i kunstig koma og ga henne 72 timer for å se om hun kunne leve, siden 90 % av hennes hjerne var død.

I disse tre dagene gikk Ximenas foreldre til messe hver dag for å be Gud og Joselito om å gå i forbønn for datteren og at de måtte utføre et mirakel for henne. Joselito var det hengivne kjælenavnet som hennes familie brukte om den salige José Luis Sánchez del Río. Etter de 72 timene ba hun legene om å få være hos datteren og holde rundt henne, og så koblet de henne fra maskinene. I det øyeblikket la hun barnet i Guds hender og Joselitos forbønn, og da åpnet datteren øynene og smilte. Ximena så på legene, «og hun begynte å le til dem».

Legene kunne ikke forklare hva som hadde skjedd, ettersom de hadde gjort alt som var medisinsk mulig. Da sa de at dette var et mirakel. Legene tok med Ximena for en CT-undersøkelse og et encefalogram (EEG) av hjernen. De var svært overrasket over å se at 80 % av hennes hjerne var blitt restituert. Da de undersøkte henne dagen etter, var hennes hjerne fullstendig frisk igjen. Selv etter en slik uforklarlig tilfriskning sa legene til Ximenas foreldre at som et resultat av den midlertidige hjerneskaden, kunne hun aldri bli i stand til å spise eller gå skikkelig, og at hun mest sannsynlig ville bli blind og døv og ute av stand til å snakke på grunn av slaget. Men da moren ga henne en flaske melk på sykehuset, drakk hun straks ¼ liter. Legene var forbløffet.

Stikk i strid med legenes dystre spådommer ble Ximena fullstendig restituert, og i en alder av åtte år er hun «helt frisk takket være Den allmektige Gud for miraklet og den salige Joselitos forbønn» sier Paulina Gálvez. Pave Frans undertegnet den 21. januar 2016 dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente at Ximenas helbredelse var et mirakel på Josef Ludvigs forbønn. Pave Frans traff Ximena i februar 2016 under sitt besøk i Mexico

Josef Ludvig ble helligkåret av pave Frans på Petersplassen den 16. oktober 2016 sammen med seks andre, de hellige Manuel González García (1877-1940), spansk biskop og ordensgrunnlegger, Salomo Leclercq (1745-92), ordensbror FSC, Ludvig Pavoni (1784-1849), prest og ordensgrunnlegger, Alfons Maria Fusco (1839-1910), prest og ordensgrunnlegger, Elisabeth Catez (av den helligste Treenighet) (1880-1906), ordenssøster OCD, Josef Gabriel del Rosario Brochero (1840-1914), argentinsk sekularprest.

Josefs minnedag er dødsdagen 10. februar. Han er en av dem som blir portrettert i filmen For Greater Glory. The True Story Of Cristiada, som forteller historien om Cristero-krigen inkludert Josefs martyrium.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, es.wikipedia.org, it.wikipedia.org, it.cathopedia.org, hagiopedia.blogspot.com, newsaints.faithweb.com, josesanchezdelrio.com.mx, es.catholic.net, iveminorseminary.org, elobservadorenlinea.com, santuariojosesanchezdelrio.es.tl, findagrave.com, aciprensa.com, catholicnewsagency.com (CNA), zenit.org, Kathpress – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 13. oktober 2016