Den hellige Landelin av Crespin (~625-~686)

Den hellige Landelin (Landelinus, Lando) ble født rundt 625 i en villa ved navn la Vallée eller Vaulx nær Bapaume (Bapalma) i den franske provinsen Artois, nå departementet Pas-de-Calais i regionen Nord-Pas-de-Calais i Nord-Frankrike. Foreldrene tilhørte den frankiske høyadelen og han ble født i regjeringstiden til kong Dagobert I av Austrasia (623-34) og Neustria (629-39). Helt fra barndommen viste han et lyst sinn og hans foreldre overlot ham som syvåring til den hellige biskop Autbert av Cambrai (Cambrai-Arras) (Aubert, Autbertus) (633-69) for å læres opp til å bli prest, og han fikk en omhyggelig oppdragelse. Biskop Autbert var også den som hadde døpt ham.

Men da biskopen ville ta ham opp i den klerikale stand, var det noen medlemmer av hans familie som gjorde alt de kunne for å lede gutten bort fra åndelige spørsmål slik at han heller skulle foretrekke fornøyelser og livets gleder. Det endte med at han lyttet til disse svikefulle rådene og trosset biskopens formaninger, og som attenåring stakk han av sammen med en gruppe andre unge menn. Det endte med at han ble leder av en bande som begikk tyverier og andre forbrytelser som gjorde ham berømt i hele Artois. I den forbindelse endret han til og med sitt navn til «Maurosus».

Da Landelin en gang sammen med sine bandekamerater ville plyndre huset til en rik mann om natten, døde en av hans ledsagere plutselig på en fryktelig måte. Han så i drømme denne mannens sjel ført bort av onde ånder til Helvete, mens det ved Landelins side sto en engel som formante ham alvorlig til å gjøre bot. Dødsfallet og drømmesynet sylte ham med en slik skrekk at han ved daggry forlot sine ledsagere og alt annet.

Han skjønte nå han hva han hadde gjort og angret bittert. Han vendte tilbake til biskop Autbert, som hadde grått over Den fortapte sønn og bedt inderlig for ham, og han kastet seg for biskopens føtter. Autbert ga ham som bot å leve i klosteret noen år for å reparere for sine synder, og dette gjennomførte han med inderlighet og anger. På biskopens bønn mottok han også tonsuren. Deretter foretok han en valfart til Roma og de hellige apostelgravene, som han vætet med sine angertårer. Hans nidkjærhet var så stor at biskop Autbert ved hans tilbakekomst viet ham til diakon, og etter kort tid reiste han for andre gang til Roma. Da han kom tilbake, var han rundt tretti år gammel, og da ble han presteviet. Autbert utnevnte ham til predikant, men Landelin tryglet om å få fortsette sitt botsliv som eremitt. Han dro også på en tredje reise til Roma, denne gang sammen med sine hellige disipler Domitian og Hadelin.

Deretter trakk han seg med Autberts godkjennelse tilbake til Lobbes (Laubach) ved Thuin ved bredden av elva Sambre/Samber i grevskapet Hainaut/Henegouwen (Hennegau; lat: Hannonia; eng: Hainault) sør for Brussel i dagens Belgia. Det var et vilt og ensomt sted og åstedet for hans tidligere forbrytelser, og han dro dit for å sone for sine synder. Han slå seg ned der hvor den lille bekken Laubacus rant ut i Sambre, og stedet som tidligere skal ha hatt navnet Labieni Castra, fikk navnet Laubacum, også Laubium, nå Lobbes. I likhet med mange andre eremitter ble han snart omgitt av andre unge menn som ønsket å følge hans levemåte, og de levde først i hver sin celle. Men i 654 sluttet de seg sammen i et kommunitetsliv ved å grunnlegge det store klosteret Lobbes (Laubiae, Lobias). Da klosteret var ferdig, prøvde brødrene å overtale Landelin til å lede dem. Men han mente at han selv var helt uskikket til å lede en kommunitet, så han utnevnte sin disippel, den hellige Ursmar, til abbed.

Ursmar brukte det meste av sin energi til å forkynne kristendommen blant de fortsatt hedenske belgierne. Lobbes er heldigere enn de fleste klostre ved at dets gamle annaler, Annales Laubicenses, er bevart, slik at dets historie er kjent i minste detalj. Berømmelsen til Ursmar, hans hellige etterfølger Erminus og andre hellige menn trakk snart en mengde disipler til Lobbes, som snart ble periodens viktigste kloster i Belgia. Klosterskolen ble spesielt berømt under Anson, klosterets sjette abbed.

I 1569 slo Lobbes og flere andre klostre seg sammen, det viktigste var St. Vaast/St. Vedast i Arras, for å danne «Den benediktinske kongregasjonen av eksempte klostre i Flandern», noen ganger kalt «kongregasjonen av St. Vaast». I 1793 ble Vulgise de Vignron valgt til klosterets siste abbed. Tretten måneder senere ble abbeden og hele kommuniteten drevet fra sitt kloster av franske tropper, og loven av 2. september 1796 formaliserte utvisningen. De 43 munkene ble opptatt i ulike tyske og andre klostre. Klosterbygningene ble senere ødelagt, unntatt av gården og visse andre deler som ble inkorporert i jernbanestasjonen. Klosteret Aulne ble ødelagt på samme tid, men i motsetning til i Lobbes eksisterer det fortsatt ruiner av dette klosteret.

Etter grunnleggelsen av Lobbes dro Landelin selv videre for igjen å søke ensomheten. Men igjen samlet det seg disipler om ham, noe som i 656 førte til grunnleggelsen av klosteret Aulne (Aune, Alne, Alna), som fra 1148 tilhørte cistercienserne. Mønsteret gjentok seg enda en gang: Landelin dro videre for å søke ensomheten igjen, nye disipler samlet seg rundt ham, og i 657 ble det lille klosteret i Waslare (Waslaus) i området Fagne (Fania) i Ardennerskogen (nå Walers/Wallers i Thiérarche), som han i likhet med de to andre, viet til den hellige apostelfyrsten Peter. Dette klosteret satte han den hellige Dodo til å lede.

Igjen dro Landelin videre, denne gangen sammen med de to disiplene Domitian og Hadelin. De dro til den tette skogen i Amblise (Ambligis, Amligis) i Hennegau, mellom Mons og Valenciennes, hvor de slo seg ned ved elven Honneau (Hosneau, Haineau, Hion, Hon, Hou), hvor de bygde seg hver sin celle av greiner. Igjen ble de funnet av nye disipler, og de bygde i 670 et kapell som ble kjernen til det store klosteret Crespin (Crispinii) (Créspin, Crepy; lat: Crespiacum), også kalt Cavea eller Cagia Sancti Crispini, ikke langt fra Escaut og byen Condé. Dette klosteret hadde også en kirke som var viet til St. Peter. Endelig forsto Landelin at Gud kanskje forsøkte å si ham noe, så han gikk med på å lede sin flokk, noe han gjorde til sin død. Han fortsatte sine botsøvelser og tilbrakte mye av sin tid i ensomhet i et lite hus et stykke borte fra kommuniteten, men han begynte også å preke i de omliggende landsbyene, noe Autbert hadde prøvd å få ham til å gjøre mange år tidligere.

Abbeden mente at det ville være klokt å skille Hadelin og Domitian, så han sendte dem i hver sin retning for å arbeide til Guds større ære. Hadelin slo seg ned ved elven Haineau og Domitian ved elven Haine. Landelin ble plutselig rammet av en voldsom feber, og han tilkalte da sine munker. Han tok farvel med dem og sa at det var siste gang de så hverandre på denne jord. Alle brøt da ut i gråt, men Landelin forsikret dem om at Jesus Kristus alltid ville være med dem. Deretter la han seg på aske og sovnet stille inn. Det skal ha vært den 15. juni 686, selv om bollandistene mener at han døde rundt 707. Han ble gravlagt i klosteret i Crespin.

Landelins minnedag er 15. juni og hans navn står i Martyrologium Romanum. Folkwin av Lobbes skrev hans biografi rundt et århundre etter hans død. I kunsten fremstilles han som døende i sekk og aske mens djevelen bærer hans tidligere ledsager til helvete. Andre ganger avbildes han i messeklær mens han får en kilde til å strømme frem ved å slå hyrdestaven i jorden. Han kan også fremstilles med en pisk. Landelin æres i Cambrai.

Hans første translasjon skjedde den 15. juni 770 av biskop Gottfried av Cambrai. Relikvier av ham kom i 836 til Paderborn i Tyskland. I 870 ble klosteret Crespin ødelagt av normannerne, men det ble snart gjenoppbygd og bemannet med sekularprester, inntil det i 1080 igjen ble gitt til benediktinerne. Den 21. september 1105 skjedde en ny overføring, og relikvier av Landelin ble brakt til flere steder, blant dem Cambrai, Flechdors i bispedømmet Paderborn, og derfra brakte presten Konrad Luther relikvier til Odacker ved Arnsberg i Westfalen og i 1622 til Hersberg. I 1648 kom hans hode til Osnabrück.

I 1032 bestemte munkene i Crespin seg for å bygge et ølbryggeri på det stedet hvor Landelin hadde oppdaget en kilde med naturlig mineralvann. Dermed oppsto ølmerket Saint Landelin, som fortsatt er populært.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VI), Benedictines, Bunson, KIR, CE, CSO, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, brasseurs-gayant.com, ohwy.com, sainte-maria-goretti.com, crespin.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 30. mars 2008