Den hellige Manchan av Lemanaghan (d. 665)

Den hellige Manchan eller Manchán mac Silláin (Siollán, Sineall, Ionnach, Indagh, Indagli) levde på 600-tallet i Irland. Han skal opprinnelig ha kommet fra Mohill (irsk: Maothail) i grevskapet Leitrim i provinsen Connacht i det vestlige Irland. Der grunnla han sitt første kloster. Ifølge en versjon av hans avstamming tilhørte han Ulaidh fra det nordøstre Ulster, i likhet med de hellige Fursey av Lagny (ca 597-ca 649) (Fursa av Killursa), Colman av Lynn og andre. En annen versjon plasserer ham blant Eoghanachta fra Munster, en tredje, som blander ham sammen med hans navnebror Manchán sønn av Fáilbhe, knyttet ham til Ceinéal Conaill, mens en fjerde slo fast at han var waliser.

Identiteten til hans mor varierte tilsvarende. Ifølge en versjon skal hun ha vært Brónach datter av Míleac, og blant hennes andre barn var Fursa og Colman; mens en annen versjon kaller henne Mella (Mealla), som også var mor til helgenens to søstre, Grealla og Greillseach, som vi ikke vet noe mer om. En felles Ulster-bakgrunn ble brukt av forfatteren av biografien om den hellige Colmán Elo av Lynally (ca 555-611) til å foreslå et nært forhold mellom ham og Manchan.

Sognene Lynally (Colmans) og Lemanaghan (Manchans) er adskilt bare av sognet Rahan. Historien om utvisningen av Rahans skytshelgen, den hellige Carthagus den yngre (ca 555-637) (Mochuda), nevnte en munk ved navn Manchán, som beskrives som sub-erenagh av Clonmacnoise (Cluain Mhic Nóis) (cluain = eng) i grevskapet Offaly i den østlige irske provinsen Leinster. Innehaverne av det middelalderske irske embetet erenagh var ansvarlig for å motta sognets inntekter fra tiende og leie, å bygge og vedlikeholde kirkelig eiendom og forvalte termon-landet som genererte sognets inntekter. Termon er land som tilhører et religiøst hus i Irland, kirkelig land som er fritatt for sekulær skattlegging. Manchan opptrådte som en budbringer mellom Rahan og helgener som var misunnelige på Carthagus’ suksess. Hans belønning var sult for ham selv og hans etterfølgere.

Manchan må altså ha vært munk i Clonmacnoise. I 644 (649?) stanset high king Diarmait mac Áedo Sláine (Diarmit, Diarmuit, Diarmuid, Diarmaid, Dermot, Dermod), medkonge av Tara (d. 665), i klosteret Clonmacnoise og den hellige Kierans (Ciarán) (ca 515-ca 549) kommunitet, på vei til et slag mot kong Guaire av Connacht (d. 663). I Clonmacnoise gjorde abbed Áedlug mac Cammáin (Aed-lug mac Cumman) (638-52) bot til Gud for kongen og ba om at han måtte komme trygt hjem i kraft av deres garanti.

Da kongen gikk seierrik ut av slaget ved Carn Conaill og vendte tilbake i triumf, ga han det landet som var kjent som «øya i myra» (Tuaim n-Eirc) i baroniet Garrycastle i grevskapet Offaly i regionen Leinster med dets underavdelinger av land, som «altar-sod» til Gud og til St Kieran. Begrepet «altar-sod» betyr bokstavelig «alterland», det vil si kirkelig land. Han lyste også tre forbannelser over kongen av Meath hvis noen av hans folk skulle innta så mye som en slurk vann der, og han ga ordre om at han selv skulle gravlegges i Clonmacnoise. Den eneste betingelsen kongen satte, var at abbeden skulle sende en av sine munker for å kristne landet, og den munken ble Manchan.

Som en konsekvens av denne donasjonen av Tuaim n Eirc til klosteret Clonmacnoise, synes det trolig at noen munker derfra ble etablert der, og at disse dannet en celle eller an avhengig underavdeling av Clonmacnoise der. Manchan kan ha vært den første abbeden eller prioren over disse munkene, og han begynte å evangelisere i området og bygge et kloster. Det er umulig å fastslå om Manchan var den første grunnleggeren av et kloster i Leth, men det synes ikke usannsynlig. For etter hans død ble stedet kalt Liath Mancháin, «Manchans grå land», rundt to kilometer fra Pollagh. Det ble til Leamonaghan og i dag Lemanaghan. Han kalles derfor både Manchan av Liath og Manchan av Lemanaghan. Bare ruiner omgitt av en kirkegård står igjen. Sognet Lemanaghan ligger delvis i baroniet Clonlonan i grevskapet Westmeath, men hovedsakelig i baroniet Kilcoursey i Offaly.

Manchan var kjent for sin sjenerøse natur, sin visdom og sine kunnskaper om Skriften. Han krediteres også for å ha skrevet et dikt på gælisk som beskriver lengselen til Irlands martyrer. Han tilskrives forfatterskapet av en rekke fromme dikt, inkludert en anmchairdeas («sjelevennskap»), av gælisk Anam (= sjel) og Cara (=venn). Manchan skal ha vært av samme type som den hellige Hieronymus (ca 342-420), som var svært lærd. Til tross for de mange inkonsekvensene dette ville føre med seg, har det vært foreslått at han var identisk med «Manchianus, doctor noster», som siteres som en autoritet i en bibelkommentar som tidligere ble oppbevart i klosteret Reichenau i Bodensjøen. Manchán (Mainchín) sapiens («den vise») var assosiert med kirker i Laois, og i en av dem, Mondrehid (Muin Droichid) i sognet Offerlane, blir det sagt at han døde i 652. Man mente at han tidligere hadde hatt en øyesykdom som ble helbredet ved kontakt med liket av den hellige Molua (554-608) fra nabosognet Kyle, tidligere Clonfertmulloe (Cluain Ferta Mo Lua), før dennes begravelse.

Det eksisterer mange historier og legender om helgenens liv. Blant annet fortelles det at han hadde en mirakuløs ku som ga melk til hele området og at det aldri ble tatt betaling for den. Det sies at folk i Lemanaghan helt frem til 1950-tallet aldri vil ta betalt for melk til minne om St Manchan!

Den mirakuløse kuas berømmelse vokste og vokste, og folk i naboområdet Kilmonaghan ble misunnelige. Så på en fin dag, da Manchan var borte, stjal de kua og drev den langs veien tilbake til Kilmanaghan. Den gode kua mistenkte at noe var galt og var svært lite samarbeidsvillig, og på reisen steilet og skled hun med vilje og klarte å sette merke på mange steiner mellom Lemanaghan og Kilmanaghan. Merkene er der til denne dag, merker etter klover, hale, hofter og så videre. Men til tross for kuas modige motstand ble den til slutt drevet til Kilmanaghan hvor den ble drept og flådd.

Da Manchan kom tilbake, begynte han straks å lete etter kua og klarte å spore tyvene ved hjelp av merkene på steinene. Han kom frem akkurat idet kua skulle til å kokes. Han tok omhyggelig kjøttstykkene ut av kjelen, la dem sammen på kuskinnet og slo dem med sin stav – og kua ble levende igjen. Den var like god som før, men var litt halt på grunn av en liten bit av en fot som Manchan ikke hadde klart å berge fra kjelen.

En tid etter Manchans død kom noen menn for å stjele hans kveg. Gjeterne, som ikke klarte å forhindre tyveriet, påkalte Manchan for hjelp, og han viste seg straks for dem. Men en gjeter var så overlykkelig over å se igjen sin herre at han slo armene om ham, men da falt han sammen til en haug av tørre knokler, for ingen dødelig synder skulle ha rørt ham. Gjeterne hadde imidlertid fått motet tilbake etter at Manchan viste seg, så de tok kveget tilbake og drepte tyvene.

Rundt 500 meter fra klosteret i Lemanaghan er det et lite steinhus som Manchan bygde for sin mor Mella (Mealla). Den ligger rett ved Manchans kilde. Legenden forteller at Manchan en dag var tørst og klosteret var uten vann. Da han slo på en klippe, strømmet en kilde frem, og området er nå kjent som St Manahan’s well. Mange har besøkt stedet fra hele verden, vanligvis på helgenens festdag. Det sies at mange har blitt helbredet fra sykdommer etter å ha besøkt kilden.

Manchan døde i sitt kloster i 664 eller 665 (661 ifølge annalene fra Clonmacnoise) sammen med mange av sine menn av den gule pesten eller Buidhe Chonailp, «den store dødeligheten» (mortalitas magna). «De fire mestrenes annaler» skriver at en stor dødelighet rådet i Irland dette året [664], og at de følgende av Irlands helgener døde av den: St Feichin, abbed av Fobhar; St Ronan sønn av Bearach; St Aileran den vise; St Cronan sønn av Silne; St Manchan av Liath; St Ultán Mac hUi Cunga, abbed av Cluain Iraird (Clonard); Colman Cass mac Fualascaig og Cummine (Cumméne), abbeder av Clonmacnoise (Cluain Mic Nois).

Helgenens knokler ble samlet og et skrin ble laget i Clonmacnoise for å oppbevare relikviene i. Skrinet kan opprinnelig ha blitt oppbevart i Mohill, Manchans første kloster, men da det ble ødelagt på 1100-tallet, ble skrinet brakt tilbake til Lemanaghan. Skrinet er formet som et hustak eller telt og laget av barlind og dekket med bronse og noe flettverk av gull. Det er det største i sitt slag som er bevart og betraktes som et mesterverk av romansk metallarbeid. På hver av de skrå sidene er det et stort gresk (likearmet) kors. Det mest slående er de små figurene som er naglet fast individuelt. Det var opprinnelig rundt 52 av dem, men bare ti er bevart. Det meste av utsmykningsarbeidet er en blanding av viking- og irsk stil, noe som daterer hoveddelen av skrinet til rundt 1125. En av de originale figurene fra skrinet som holder en øks, er i en nylig avhandling identifisert som den hellige Olav av Norge. Hvis det er riktig, er det den eldste avbildningen av helgenkongen som døde i 1030, som ble påkalt av irske vikinger i 1052 og som det var relikvier av i Christ Church i Dublin før 1074.

Det kom med tiden til sognet Boher near Lemanaghan, hvor det fortsatt oppbevares i den katolske kirken der. Noen av Manchans relikvier er bevart i skrinet i kirken i Boher. Tradisjonen hevder at Manchan var en høy mann som haltet når han gikk, og dette ble bekreftet for noen år siden da skrinet med innhold ble sendt til British Museum i London for restaurering. Knoklene ble da undersøkt av eksperter, som konkluderte med at de tilhørte en høy mann som led av leddgikt. Skrinet er uvanlig nok ikke utstilt i det irske nasjonalmuseet i Dublin, men er en levende del av menighetslivet i Boher Skrinet synes å ha levd et temmelig spennende liv på 1800-tallet, da det reiste rundt til utstillinger hjemme og utenlands. Det har fortsatt å leve farlig også i våre dager ettersom det ble stjålet fra kirken sommeren 2012. Men ettersom tyvene beskrives som knuckleheaded (dumskaller), kom skrinet til rette igjen dagen etter. Etter en sikkerhetsmessig oppgradering ble det brakt tilbake til kirken i mai 2014, etter at sognebarna hadde samlet inn €50 000 til dette formålet.

Den irske kanniken, hagiografen og historikeren John O’Hanlon (1821-1905) forteller i sin biografi om Manchan at det har hersket en viss forvirring om denne helgenens eksakte identitet i forhold til andre med samme navn. Han sier at fem kjente helgener av dette navn kan skjelnes fra hverandre gjennom dødsår og andre omstendigheter. I tillegg finnes det andre i de irske kalendrene med ulik staving av navnet. Den hellige Oengus Culdeus av Tallaght (d. ca 824) i sitt martyrologium Félire eller Festilogium (Félire Óengusso) regner opp åtte ved navn Manchan, hvorav syv kan skjelnes ved stedsnavn som er lagt til deres navn. I tillegg navngir den irske hagiografen og historikeren John Colgan OFM (1592-1657) navngitt fem andre.

O’Hanlons fem hellige ved navn Manchan er: 1) St Manchain abbed av Menadrochit (Mundrehid) i baroniet Upper Ossory i Laois, d. 652. 2) St Manchan av Leth (Lemanaghan) i Offaly, d. 664. 3) St Manchin av Lethglenn (Leighlin) i grevskapet Carlow, d. 725. 4) St Manchin, abbed av Tuaim-grene (Tomgrany) i grevskapet Clare, d. 735. 5) St Manchen, biskop av Lethglenn (Leighlin) i grevskapet Carlow, d. 863.

Óengus Culdeus’ åtte ved navn Manchan: 1) Manchan av Leth. 2) Manchan av Moethail. 3) Manchan av Achad tairbh. 4. Manchan av Eascair. 5) Manchan av Kill-aird. 6) Manchan av Kilmanach [Kilmanaghan]. 7. Manchan mac Erc. 8) Manchan av Ardtrichim.

Colgans fem helgener i tillegg: 1) St Manchan av Disert Chuilinn. 2) St Munchen av Lismore. 3) St Manchen av Tuain-Grene. 4-5) To stk Manchen av Leithglenn.

Manchans minnedag er 24. januar, som skal ha vært hans dødsdag. Han fikk aldri noen egen biografi, og hans kirke, en sen ankomst i kongeriket Delbnae Bethra, ble åpenbart overskygget av sin nabo i vest, Clonmacnoise. Nabosognet til Lemanaghan er sognet Kilmanaghan, som også har sitt navn etter Manchan. Ved siden av denne ligger sognet Kilcleagh i Westmeath hvis helgen var kjent som Moynaghan, utvilsomt en anglifisering av Manchan. Helgenen i Kilcleagh minnes den 29. september, mens Manchán Sapiens ble minnet den 2. januar.

Kilder: Ó Riain, Infocatho, en.wikipedia.org, ODNB, heiligen-3s.nl, eircom.net, ardaghdiocese.org, omniumsanctorumhiberniae.blogspot.com, offalytourism.com, irishcentral.com, ucc.ie, irelandsholywells.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 10. juli 2015