Den hellige Maximin den yngre av Micy (~515-593)

Den hellige Maximin (fr: Mesmin, Mémin; lat: Maximinus) må ha blitt født rundt 515. Ifølge Letaldus av Micy (fr: Letald) (d. ca 1010) ble han født i Orléans og båret til dåpen av den hellige abbed Maximin den eldre av klosteret Micy nær Orléans (510-20). Maximins andre etterfølger som abbed var den hellige Theodemir (520-23), som var unge Maximins onkel, bror av hans mor.

Mens Theodemir var domprost i Orléans, ble hans gifte søster blind. Han presenterte henne for abbed Maximin, som gjennom bønn og håndspåleggelse ga henne synet tilbake. Etter dette sluttet Theodemir et nært vennskap med abbeden av Micy. Etter at Maximin ga hans søster synet tilbake, ga hun i takknemlighet navnet på sin velgjører Mesmin til de to barna hun senere fikk, de skulle bli de hellige Maximin den yngre (Mesmin le Jeune) og hans hellige søster Maxima (Mesme). Kort tid etter dette miraklet fratrådte Theodemir embetet som domprost for å bli munk i Micy under veiledning av sin hellige venn.

Mens Maximin d.y. fortsatt var ung, trakk han seg tilbake i nærheten av sin onkel i Micy. Han følte snart at det våknet et religiøst kall i ham, så han ble ikledd klosterdrakten. Gamle historikere har etterlatt oss lite om hans liv. Han gikk gjennom livet i rolig obskuritet og praktiserte en stor grad av perfeksjon, disse vakre religiøse dyder som er ukjente i verden, men blir belønnet i himmelen med en lykke uten like.

Man tror at Maximin den yngres hellige søster Maxima (Mesme) bodde sammen med den hellige Sicharia og noen andre fromme kvinner i et kloster bygd på venstre bredd av Loiret, i Saint-Hilaire vis-à-vis Micy. Et gammelt manuskript fra dette klosteret og La Saussaye gir henne tittelen jomfru og plasserte hennes fest på 16. mai. Etter et langt liv tilbrakt i askese og bot ga hun sin hellige sjel til Gud. Hennes grav, som ligger i krypten i klosterkirken, ble målet for hyppige valfarter. Pasienter med ondartet feber dro for å be nær hennes ærede levninger, og sjelden gikk de bort derfra uten å ha merket virkningene av hennes beskyttelse. Denne krypten, det eneste gjenværende av klosteret Micy, eksisterer fortsatt. Siden ødeleggelsen av klosteret æres hennes minne i sognekirken Saint-Hilaire, hvor pilegrimer fortsatt finner et alter konsekrert til henne.

Etter den storslagne begravelsen av abbed Theodemir samlet munkene i Micy seg til kapittel for å velge hans etterfølger. Etter råd fra den hellige Lifardus av Meung (d. ca 550) valgte de den avdøde abbedens nevø Maximin. For å skille ham fra den første abbeden med dette navnet, ble han kalt Maximin den yngre (Mesmin le Jeune). På listen over abbeder står Theodemir med en embetsperiode fra 523 til 552 (29 år) og etterfølgeren Maximin den yngre fra 552 til 593 (41 år). Dersom Theodemir var abbed i 55 år, som det sies i hans biografi, skulle hans død ha inntruffet i 578 og Maximin den yngre ha vært abbed i femten år. Men i hans biografi heter det at han var abbed i mer enn tretti år. Dateringen her er altså usikker og selvmotsigende.

Mens Maximin den yngre var abbed av Micy, fant omvendelsen av en betydelig innbygger av Orléans sted. Det var den hellige Agylus (fr: Agyle, Ay, Y) (d. 593). Han var dommer og viscount (visegreve) for provinsen, mens Villichaire var greve.

Han foretok en lang pilegrimsreise til Roma og Jerusalem, og deretter vendte han tilbake til Orléans, hvor han endte sine dager. Da han følte at døden nærmet seg, kalte han til sin side biskop Austrinus (fr: Austrenne) (d. 604) og sin venn Maximin den yngre. Trøstet av deres tilstedeværelse og styrket av deres bønner, døde han i deres armer. Hans legeme ble båret inn i kirken til en villa han eide, tolv kilometer fra Orléans, ved bredden av Loire, og gravlagt med heder bak alteret. Rundt denne kirken som var viet til Guds Mor, var begynnelsen på sognet og byen Saint-Ay.

Donasjonene fra Agylus var ikke de eneste som beriket Micy under abbed Maximin den yngre. Fra hans tidlige år hadde frankerkongen Klotar I (511-61) gitt ham som ren veldedighet området Vienne-en-Val, med kirke, skoger og alle de avhengige land, gjennomskåret av den lille elven Colla, i dag Dhuy. Den samme kongen la til denne første donasjonen også territoriet til Ville-Marie, med sine annekser og skogen Tortfeuille som strakte seg over et område på åtte kilometer.

Senere, rundt år 570, ga også kong Kilperik I av Neustria (fr: Chilpéric) (567-84) flere områder til munkene i Beauce og Oimpuis og villaene Bilriac, Montquichet, Pirey, Sanorme og Nuisement med livegne og de to områdene av Gazelle og Châtaigniers, og til slutt i Beauvaisis, et annet område med sin kirke viet til Maximin, i nærheten av sognet Senlis. Denne tiden var en veritabel gullalder da klosteret hadde stor fremgang. Den monastiske disiplin ble nøyaktig observert og munkenes religiøse glød revitalisert. Kongene elsket og beskyttet dem, dets fem første abbeder var hellige og mange andre helgener fikk sin formasjon der. Ryktet om det perfekte liv som ble ført der, tiltrakk stadig nye noviser. Klosterets territoriale besittelser var enorme.

Før daggry, uansett årstid, samlet munkene seg i kirken Saint-Étienne. Deres celler var gruppert rundt kirken, bak den høye muren som beskyttet dem. Etter å ha sunget officiet, deltok de i messen som ble feiret av deres abbed. Deretter spredte de seg for å utføre de oppgavene som var tildelt dem. Blant dem var luking og vanning av grønnsakene i hagen, og de brukte også plogen. Avhengig av sesongen skar noen hveten og lagde tunge nek, noen sanket druene i klosterets vingårder, mens andre kjørte vognene som fraktet korn for å bli malt i deres møller, eller de gikk til vinpressen for å knuse de røde druene. Av og til seilte båter på elvene Loire og Loiret og transporterte klosterets avling til Chaingy, Ligny og Mareau, særlig ferskener, som var den store ressursen for disse mennene som levde i evig avholdenhet fra kjøtt.

Alt dette arbeidet, både på markene og det som ble utført inne i klosteret, skjedde i stillhet. Midt på dagen og i skumringen ga lyden av kirkeklokkene et signal, og arbeidslagene stanset da umiddelbart, sigdene falt til bakken, årene ble lagt opp i båtene og alle knelte på bakken og ba ubevegelige. De var kledd i en tunika av mørk ull med en hette av samme stoff. De spiste grovt brød, fisk og noen grønnsaker fra egen jord. Deres ansikter var bleke og avmagrete av trøtthet, men skinte av kjærlighet til Gud, styrket av Den Hellige Ånds nåde og støttet av de evige håp.

De cenobittiske munkene i Micy levde slik i mindre enn et århundre, de dyrket landet, gjødslet og ryddet store områder, laget diker mot Loires oversvømmelser og kanaliserte Loiret. De ødela de siste restene av hedenskap, ga mat og trøst til de fattige livegne, betjente mange sogn rundt sine kirker, bygde jorden gjennom praktisering av sublime dyder og befolket himmelen med over tretti kanoniserte helgener. Etter å ha nådd toppen av sin prakt, begynte klosterets nedgang, i kraft av den fatale lov som hviler på alle menneskelige institusjoner, selv de beste.

Men abbed Maximin den yngre, som administrerte klosteret fruktbart i mer enn tretti år, ble ikke vitne til denne nedgangen. Det antas at han døde kort tid etter Agylus, mot slutten av 593. Han ba også om å bli gravlagt i dragens hule, og hans ønske ble innfridd, slik at abbed Maximin den eldre hvilte mellom Theodemir og Maximin den yngre, onkel og nevø, begge hans etterfølgere som fortsatte hans misjon.

Maximin den yngre fikk i likhet med sine forgjengere som abbeder tittelen helgen. Hans disipler plasserte hans bilde på sine altere og feiret hans minne i mange århundrer. Vi har imidlertid ikke klart å finne noen minnedag for ham. Det gamle merovingiske klosteret plasserte de fem hellige abbedene i sin våpenskjold i form av fem gullstjerner på asurblå bunn.

Mot slutten av 593, etter dødsfallet til den femte abbed Maximin den yngre, kjenner vi ingen abbeder i nesten to hundre år. Klosteret sto ikke i fare for å forsvinne, siden det er bevart dokumenter om donasjoner til det av kongene av Neustria Dagobert I (629-39) og Theoderik III (673; 75-91). Levningene av Maximin den eldre, Theodemir og Maximin den yngre ble overført til et kapell inne i Orléans rundt 675.

I 788 utnevnte den salige kong Karl den store (768-814; keiser fra 800) Theodulf til biskop av Orléans og til abbed av Fleury Saint-Benoît, Micy, Saint-Aignan i Orléans og Saint-Liphard i Meung-sur-Loire. Theodulf var ikke en regulær abbed av Micy, men hadde abbedstillingen som beneficium (abbé bénéficiaire). Han merket seg tilstanden i klosteret, og han begynte å heve den ved å innføre den hellige Benedikt av Nursias regel. For å innføre regelen spurte han den hellige Benedikt av Aniane (ca 750-821) om å lære munkene den. Tolv munker under ledelse av en overordnet, kanskje Dructesinde, ble sendt til klosteret Micy rundt 836.

François de La Rochefoucauld III, biskop av Clermont (1585-1609) og senere kardinal, mottok klosteret Micy i 1598. Han påtok seg å fullføre restaureringen av bygningene i 1606. Benediktinermunkene i klosteret ble kritisert for sin oppførsel, så abbeden bestemte seg for å utvise dem fra deres kloster, og i deres sted kom munker fra kongregasjonen av reformerte cistercienserne, kjent som Feuillants. Denne kongregasjonen var blitt etablert i 1583 i Feuillants’ kloster i Toulouse. Han fikk godkjenning av pave Paul V (1605-21) etter å ha vært i Roma i 1607, da han ble kreert til kardinal. Paven sendte den 12. oktober 1607 et brev om dette til biskopen av Orléans, Gabriel de L’Aubespine (1604-30). Etter en periode med utfordringer da benediktinermunkene i klosteret ble beordret til å forlate det, ble Feuillants høytidelig installert den 10. desember 1608.

Under revolusjonen ble munkene utvist i 1790, klosteret solgt som nasjonal eiendom og materialene solgt. En bibel fra den andre tredjedelen av 1200-tallet, et kartularium fra 1246, to missaler fra 1100-tallet og et breviar fra 1600-tallet for klosterets bruk, har blitt bevart av Les Monuments Historiques.

I 1939 ble det karmelittklosteret som var grunnlagt i 1617 i Orléans, overført og installert i Rue Claude Joliot på den tidligere eiendommen til klosteret i Micy. I Saint-Pryvé-Saint-Mesmin er det fire meter høye korset fra Micy bevart. Det ble bygd i 1858 av steiner som var de siste restene av klosteret. Korsets sokkel bærer følgende inskripsjon:

«Jeg er bygd på ruinene av klosteret grunnlagt i Micy av Klodvig I, kristen, frankernes konge, i det Herrens år 1858, da paven er Pius IX og keiseren Napoleon III. Felix Dupanloup, biskop av Orléans, vier dette minnesmerket til det ærverdige minnet om de hellige Euspicius og Maximin, grunnleggere av klosteret Micy».

Karmelittklosteret består i dag av et stort kloster lenger mot øst på ruinene av klosteret på slutten av 1800-tallet. Kapellet ligger i den sørlige fløyen. I nord er andre bygninger og et lite kapell.

Kilder: Histoire de l'abbaye de Micy-Saint-Mesmin lez-Orléans (502-1790), lafrancedesclochers.clicforum.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 13. januar 2016