«Milde» hertug Erik (1282-1318)

«Milde» hertug Erik var den svenske hertug Erik Magnusson av Södermanland. Han ble født i 1282 i Sverige og døde i 1318 (den 16. februar?) på Nyköpinghus slott i Nyköping i Sverige. Han var sønn av kong Magnus Ladulås av Sverige (1240-90) og Helvig av Holstein (d. 1324/26). Han ble i 1312 gift med Ingebjørg Håkonsdatter (1301-61), datter av den hellige kong Håkon V. Han ble far til kong Magnus Eriksson (1316-74) av Sverige (1319-64) som Magnus II («Smek») og av Norge (1319-55) som Magnus VII. Hertug Erik Magnusson var en sentral aktør i det nordiske maktspillet i de to første tiårene av 1300-tallet.

Under overskriften «Menigmands Følelser ved ulykkelige og ubetimelige Dødsfald. Talrige Exempler paa, at Personer, helst af Kongehuset, af denne Grund ere blevne holdte for hellige» har historieprofessoren Ludvig Daae (1834-1910) et eget kapittel i sin bok «Norske helgener» fra 1879. Her omtales kong Harald Gille, kong Øystein Haraldsson, tronpretendenten Olav Gudbrandsson, Torleiv Breiskjegg, den falske Margareta i Bergen, den falske Olav Håkonsson, «Milde» Hr. Alf og «Milde» hertug Erik.

Ludvig Daae skriver at det er et kjennetegn ved massenes betraktning av historiske begivenheter og personligheter at de er tilbøyelige til å ta parti for den ulykkelige og som oftest ikke forstår, langt mindre tiltales av, den straffende rettferdighet. En slik tankemåte, som i og for seg er i overensstemmelse med den menneskelige natur, er uten tvil blitt enda mer utviklet ved den katolske lære og geistlighet. Derfor kunne man ofte se at omdømmet til en som var lite påaktet mens han levde, eller til og med var en forhatt eller forbrytersk mann, kunne slå helt om dersom han fikk en ubetimelig eller grusom død.

Dette fremgår allerede tydelig i det første avsnittet av det vakre diktet Sólarljóð (Solsangen), et islandsk kristelig visjonsdikt fra middelalderen, som tilhører den norske Kirkens første tid. Her fortelles det nemlig om en røver, over hvis vei intet menneske pleide å komme levende frem, og som aldri unnet noen det minste av hva han eide. Men så fikk han en gang besøk av en utmattet vandringsmann, som han helt i strid med sedvane mottok med gjestfrihet. Den fremmede var imidlertid en niding som lønnet sin verts godhet med å tilføye ham et dødelig sår mens han sov. Da røveren våknet, ba han himmelens Gud om å hjelpe seg og fikk da straks tilgivelse, mens morderen fra nå av er ansvarlig for alle den myrdedes synder:

Hellige Engle kom / Fra Himlen ned / Og toge hans Sjæl til sig, / I herligt Liv / Den evig skal leve / Med almægtig Gud.

(Sólarljóð, v 1-7; Den eldre Edda, oversatt av Finn Magnusen, III, s 201).

Denne folketroen, som riktignok ikke lenger fremtrer med samme styrke, selv om dens levninger ennå langt fra er forsvunnet, men jevnlig viser seg i sentimentalt føleri, frembrakte i middelalderen mer enn ett påfallende helgensagn. De forestillinger av denne art som vi nå kjenner, angår medlemmer av kongehuset eller personer som utga seg for å være det, men lignende fabler har sikkert også vært i omløp i andre tilfeller som historien tier om.

Uten å gå så langt som å sette i gang en helgenkult for noen av disse personene, antydet man iblant sin andektige erindring av kjente personers sørgelige endelikt ved å tillegge dem predikatet «mild». Også hertug Erik av Sverige fikk etter døden det samme tilnavnet (Svenska Medeltidens Rim-Krönikor, utgitt av G. E. Klemming, I, s 155). Også dette er blitt misforstått, som i Historisk Aarbog for 1878 (utgitt av S. B. Thrige, s 106).

Hvor drap og ulykkelige hendelser hadde funnet sted, ble det også alltid reist et kors, hvor fromme forbifarende stanset med andakt. Man kjenner utallige eksempler på dette.

Den svenske kongen Magnus Ladulås (1276-90), som regnes som hellig, var kanskje den svenske middelalderens mest betydelige herskerskikkelse, og i hans regjeringstid ble den europeiske ridderkulturen introdusert i Sverige. Han døde en naturlig død etter lengre tids sykdom den 18. desember 1290. Hans eldste sønn Birger Magnusson (1280-1318) var da bare ti år gammel. Han hadde allerede som fireåring blitt valgt til tronfølger, og han (og kongeriket Sverige) fikk nå en formynder, marsken Torgils Knutsson. Kong Birgers yngre brødre var hertugene Erik Magnusson av Södermanland (ca 1282-1318) og Valdemar Magnusson av Finland (ca 1285-1318). Da Torgils Knutsson kom tilbake fra det tredje og siste korstoget i Finland (1293-95), hadde det utviklet seg en feide mellom brødrene, hvor marsken støttet kong Birger.

Hertug Erik og kong Birger møtte i 1302 den hellige kong Håkon V Magnusson (1270-1319) av Norge (1299-1319) ved Göta elv, og samme år var hertug Erik kongens gjest i Oslo, hvor han feiret jul sammen med blant andre grev Jakob av Halland og fyrst Witzlav II av Rügen (ca 1240-1302), som var kong Håkons svigerfar, far til dronning Eufemia (ca 1280-1312). Hertug Erik ble da forlovet med kongens eneste ektefødte arving, hertuginne Ingebjørg (1301-61), som var ett år gammel. Hun kalles «Ingeborg» i Sverige.

Fra 1304 lå hertug Erik i strid med sin bror, kong Birger, mens han var alliert med den yngste broren, hertug Valdemar. Torgils Knutsson hadde vært riksforstander i årene frem til 1298, da kong Birger ble myndig. Frem til 1305 hadde han sterk innvirkning på kongens politikk, og han var nok å regne som den reelle regenten. I striden mellom kong Birger og hans brødre sto han fast på kongens side, og han hadde avgjørende innvirkning på forlikene i 1304 og 1305, der hertugene ble tvunget til å bøye av. I 1304 hadde hertugene skrevet under et dokument som innebar at de ikke hadde rett til å drive sin egen utenrikspolitikk og ikke skulle besøke hoffet om de ikke hadde blitt tilkalt.

Erik flyktet til Norge og herfra herjet han i Götaland, hvor han bygde borger. Målet var å frata broren den svenske kronen. Kong Birger gikk til motoffensiv, og hertug Erik dro i 1305 til Tønsberg. Like etterpå kjøpte han Varberg slott av grev Jakob, noe som stred mot danskekongens lensoverhøyhet. Hertugen stilte seg deretter under kong Håkons overhøyhet. I 1305 ble marsken overraskende fengslet av hertugenes menn, og etter kort tid i fengsel ble han i 1306 henrettet ved å bli halshogd i Stockholm. Det ble aldri kjent hva han var anklaget for, men tilsynelatende hadde han fått «for stor» makt i kampen mellom den svenske kongen og hans uregjerlige brødre, og det er rimelig å regne med at det var en allianse av hertugene og Kirkens menn som sto bak fengslingen.

Kongen fikk store problemer kort tid etter at marsken var fjernet, og maktbalansen i Sverige tippet i favør av hertugene. Følgene ble borgerkrig. Den 29. september 1306 ankom hertugene Erik og Valdemar til kong Birger på hans kongsgård Håtuna ved Mälaren. De kom fra en bryllupsfest i Bjälbo, og Birger tok imot dem som gjester og bød på en fest som utartet utover natten. Birger og hans hustru ble tatt til fange av hertugene og ble senere satt i fengsel på Nyköpinghus. Kong Birgers sønn Magnus ble reddet over til Danmark av en hoffmann, og der ble han tatt hånd om av kong Erik VI Menved (1286-1319).

Men allerede senere i 1306 hadde gemyttene kjølnet såpass at hertugene gikk med på å anerkjenne Birgers sønn Magnus som tronfølger. Brødrene tvang Birger til å gjøre store innrømmelser, og dette kalles «Håtunaleken». Bitterheten over avtalen fra 1304 var sannsynligvis hovedårsaken til Håtunaleken. Hertug Erik tok makten i Sverige. Men nærheten til Danmark ble en trussel, og den danske kongen Erik Menved angrep vinteren 1306/07 Sverige og herjet i Västergötland.

I februar 1307 kom hertug Erik til Norge for å søke hjelp. Forholdet til kong Håkon var nå dårligere, men hertugen fikk likevel leidangen og landskylden av Elvesysle og Ranrike. Hertugene brøt med en styrke av tyske leiesoldater inn i Skåne, hvor de erobret forrådene og fanget danskekongens bror, hertug Christoffer. Kong Håkon V sluttet seg da til den danske kongen, noe som tvang frem at Birger ble sluppet ut av Nyköpinghus etter to års fangenskap. Han flyktet øyeblikkelig til Danmark.

I 1308 krevde hertug Erik bryllup med sin syvårige forlovede Ingebjørg, men kong Håkon vegret å gi bort sin datter ettersom han allerede hadde støttet kong Birger i den svenske maktkampen kjent som Håtunaleken. Den norske kongen så rimelig nok ikke med blide øyne på en som utfordret kongemakten, selv i et naboland. Kong Birger og hans brødre sluttet fred 1308 uten at kong Håkon fikk medvirke. Dette førte til et spent forhold, og forlovelsen med kongens datter ble brutt. Men de tre svenske brødrene holdt fred i rundt ti år med bare mindre intermessoer.

Det brøt ut krig mellom kong Håkon og hertug Erik, som beleiret festningen Ragnhildarholm, men kongen bygde Båhus slott og behersket dermed området. Hertug Erik rykket inn i Norge, hvor han tok Oslo, men ikke Akershus slott. Kongen gikk til motangrep, og hertugen flyktet. Han herjet også på Østlandet i 1310, men han sluttet samme år fred med kong Håkon. Hertugene overga da Halland og festningene Ragnhildarholm, Varberg og Hunehals til kongen.

I fredsslutningen ble det bestemt at hertug Erik innen tre år skulle gifte seg med Ingebjørg, og samtidig skulle hertug Valdemar gifte seg med Håkons niese, avdøde kong Eiriks datter Ingebjørg. Få måneder senere ville imidlertid hertug Erik gifte seg med Sofia av Mecklenburg-Werle (d. 1339), søsterdatter av kong Erik Menved av Danmark, mens fetteren Magnus Birgersson kunne få Ingebjørg. Men Erik gjorde senere en pilegrimsferd til Wien og opphevet deretter sin forlovelse med Sofia.

Deretter presset han på for det tidligere avtalte ekteskapet med Ingebjørg, noe han klarte til tross for at han hadde brutt alle sine løfter til den norske kongen. Erik og Ingebjørg ble gift i 1312 i Oslo. Da var Ingebjørg elleve år gammel, og hun fødte Erik en sønn våren 1316, da hun var femten år gammel. Han fikk navnet Magnus (1316-76), og Magnus Eriksson ble da arving til kongetronen i Norge, etter at kong Håkon i 1302 hadde forandret tronfølgeloven til fordel for en eventuell dattersønn.

Men hertug Erik og hans bror Valdemar hadde ikke gitt opp sine ambisjoner i Sverige, og de gikk i 1315 til åpen kamp mot kong Birger. Hertug Erik, som muligens var et bedre kongsemne enn broren Birger og en lederskikkelse og politiker, forsøkte å skape et eget rike omkring Bohuslän, som han fått gjennom ekteskapet med Ingeborg, og Halland på grensen mellom Sverige, Norge og Danmark. Fordi kong Håkon Magnusson ikke hadde noen sønner, anså Erik seg selv som den naturlige arvtakeren til den norske tronen. Da hertug Erik fikk sønnen Magnus, førte dette ikke til glede ved hoffet til svenskekongen, for den nye arvingen kunne være en ny utfordrer også til den svenske tronen.

I 1317 var hertug Erik igjen i Sverige sammen med broren Valdemar. I desember 1317 ble hertugene innbudt til kong Birger i Nyköping, som sa at han ville ha forsoning. Hertug Erik var nok skeptisk, men lot seg overtale, og den 10. desember møttes de tre brødrene på Nyköpingshus slott. Det ble en overdådig feiring med mye og sterk drikke. Utpå natten ble hertugene ført til rommene sine, mens mennene deres fikk losji utenfor slottet. Forsvarsløse og uten vakter ble de to hertugene overfalt om natten og satt i arresten i slottskjelleren. Kongen var fornøyd, og ifølge sagnene skal han ha sagt: «Nå er hele Sverige i min hånd!».

Brødrene ble sperret inne i et av borgtårnene, og der ble de sittende til februar 1318, da de enten sultet i hjel eller mest trolig ble drept. Kildene vet ikke sikkert hvor lang tid det tok, men testamentene til hertugene er datert den 18. januar 1318. En dødsdato som oppgis, er 16. februar 1318. I et skriv fra juni 1318 kan en se at hertug Erik var regnet som fremdeles i live, men litt senere ut på sommeren det året kalte hertugenes hustruer seg for enker. De tragiske brodermordene har gått inn i svensk historie som «Nyköpings gjestebud». Kong Birger fikk imidlertid liten glede av sitt svik. Nidingsverket vakte sterk harme over hele riket, og tilhengerne av de to hertugene samlet store styrker. Kong Birger ble jaget fra Sverige kort tid etter. Han søkte tilflukt i Danmark, hvor han døde i 1321.

Etter Eriks død fikk Ingebjørg Varbergs slott som bosted, og der fikk hennes sønn, tronfølgeren Magnus Eriksson, vokse opp under hennes overoppsyn. Kong Håkon V Magnusson døde den 8. mai 1319 på Tunsberghus, og det betydde slutten på «gullalderen» i norsk middelalderhistorie. Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden. Ingebjørgs treårige sønn Magnus Eriksson ble konge i Norge etter sin morfar som Magnus VII (1319-43). To måneder senere ble han valgt til Birgers etterfølger som Sveriges konge i Uppsala som Magnus II Eriksson (1319-64) (Magnus Smek), sittende på armen til riksstyreren Mats Kettilmundsson. Norge og Sverige var da offisielt forent i en personalunion og dermed begynte unionstiden. Gjennom Oslotraktaten ble de nærmere detaljene regulert. Ingebjørg fikk etter kongevalget sitte i det svenske riksrådet.

Magnus Eriksson møter vi igjen i historien om den hellige Birgitta av Sverige, som kongen rundt 1335 utnevnte til overhoffmesterinne hos sin nygifte dronning Blanka (Blanche) av Namur for å lære henne svensk. I 1343 overlot han makten i Norge til sin yngre sønn Håkon VI Magnusson (1343-80). I 1356 måtte han ta sønnen Erik (f. 1339) til medkonge i Sverige (1356-59). Tiden som fulgte, var preget av en sterk svensk stormannsopposisjon som ble ledet av Erik. Etter at Erik døde i 1359, hyllet adelen Magnus’ søstersønn Albrekt av Mecklenburg som konge (1364-89).

Etter et mislykket forsøk på å gjenerobre den svenske tronen, ble Magnus tatt til fange og ble ikke sluppet fri før han ga avkall på tronen. Magnus søkte tilflukt hos sønnen Håkon i Norge. Han druknet i et skipsforlis utenfor Bømlo i 1374. En kort tid etter sin brå død i Bømlafjordens bølger, hadde han et slags helgenry («Ok kalla menn hann helgan») (Gustav Storm (ed.), Islandske Annaler, Christiania, 1888, s 326).

Hertug Erik kan virke som en vinglete politiker som stadig skiftet side, men han må sees som en typisk representant for 1300-tallets maktpolitikere. Han er den sentrale skikkelsen i Erikskrøniken, som ble nedskrevet mellom 1322 og 1332. Han står også sentralt i de nordiske kongehusenes genealogi. Hans mannslinje hersket i Norge til hans sønnesønns sønn Olav IV døde 1387. Via datteren Eufemia ble han stamfar til alle de senere dansk-norske kongene. Milde hertug Erik har naturligvis ingen minnedag, men vi setter ham under den mulige dødsdagen 16. februar.

Kilder: Daae, nbl.snl.no, no.wikipedia.org, se.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 6. desember 2018