Den «hellige» Olav Gudbrandsson Ugjæva (1150-1169)

Den «hellige» Olav Gudbrandsson Ugjæva (gno: Ólafr) ble født i 1150 som sønn av Gudbrand Skavhoggsson (Guðbrandr Skafhoggsson) og Maria Øysteinsdatter (María Eysteinsdóttir), datter av kong Øystein I Magnusson (1103-23). Olav ble oppfostret av Sigurd Agnhatt (Sigurðr agnhottr) i Oppland. Under borgerkrigene i Norge i middelalderen ledet han et opprør mot riksstyrer Erling Skakke (ca 1115-79) og døde av sykdom i 1169.

Under overskriften «Menigmands Følelser ved ulykkelige og ubetimelige Dødsfald. Talrige Exempler på, at Personer, helst af Kongehuset, af denne Grund ere blevne holdte for hellige» har historieprofessoren Ludvig Daae (1834-1910) et eget kapittel i sin bok «Norske helgener» fra 1879. Her omtales kong Harald Gille, kong Øystein Haraldsson, tronpretendenten Olav Gudbrandsson, Torleiv Breiskjegg, den falske Margrete i Bergen, den falske Olav Håkonsson, «Milde» Hr. Alf og «Milde» hertug Erik.

Ludvig Daae skriver at det er et kjennetegn ved massenes betraktning av historiske begivenheter og personligheter at de er tilbøyelige til å ta parti for den ulykkelige og som oftest ikke forstår, langt mindre tiltales av, den straffende rettferdighet. En slik tankemåte, som i og for seg er i overensstemmelse med den menneskelige natur, er uten tvil blitt enda mer utviklet ved den katolske lære og geistlighet. Derfor kunne man ofte se at omdømmet til en som var lite påaktet mens han levde, eller til og med var en forhatt eller forbrytersk mann, kunne slå helt om dersom han fikk en ubetimelig eller grusom død.

Dette fremgår allerede tydelig i det første avsnittet av det vakre diktet Sólarljóð (Solsangen), et islandsk kristelig visjonsdikt fra middelalderen, som tilhører den norske Kirkens første tid. Her fortelles det nemlig om en røver, over hvis vei intet menneske pleide å komme levende frem, og som aldri unnet noen det minste av hva han eide. Men så fikk han en gang besøk av en utmattet vandringsmann, som han helt i strid med sedvane mottok med gjestfrihet. Den fremmede var imidlertid en niding som lønnet sin verts godhet med å tilføye ham et dødelig sår mens han sov. Da røveren våknet, ba han himmelens Gud om å hjelpe seg og fikk da straks tilgivelse, mens morderen fra nå av er ansvarlig for alle den myrdedes synder:

Hellige Engle kom / Fra Himlen ned / Og toge hans Sjæl til sig, / I herligt Liv / Den evig skal leve / Med almægtig Gud.

(Sólarljóð, v 1-7; Den eldre Edda, oversatt av Finn Magnusen, III, s 201).

Denne folketroen, som riktignok ikke lenger fremtrer med samme styrke, selv om dens levninger ennå langt fra er forsvunnet, men jevnlig viser seg i sentimentalt føleri, frembrakte i middelalderen mer enn ett påfallende helgensagn. De forestillinger av denne art som vi nå kjenner, angår medlemmer av kongehuset eller personer som utga seg for å være det, men lignende fabler har sikkert også vært i omløp i andre tilfeller som historien tier om.

På slutten av 1160-talet ble Norge styrt av jarl Erling Skakke mens hans sønn, kong Magnus V Erlingsson (1161-84), var mindreårig. Erling hadde lyktes i å få gjort sønnen til konge etter langvarige kamper mot andre kongsemner siden midten på 1150-tallet.

I 1167 reiste Sigurd Agnhatt og fostersønnen Olav en flokk i Oppland og ga Olav kongsnavn, mens Erling Skakke var i Danmark (han var lendmann i Viken for kong Valdemar I av Danmark). Tronpretendenten Olav var anfører for de såkalte hattesveinene (hættesvende), som fikk en del tilhengere i Opplandsbygdene. Etter at Erling vendte tilbake til Norge for å bekjempe reisningen, angrep Olav og hans menn Erling i et bakhold på Rydjokul i Sørum. Erling ble skadet og kom seg så vidt unna. Ifølge sagaen ble det sagt at Olav var uheldig som ikke hadde drept Erling i denne kampen, og slik fikk Olav sitt tilnavn Ugjæva (gno: úgæva = uheldig).

Året etter (i 1168) reiste Olav og flokken hans til Viken (Oslofjord-området), der de ble slått i et slag ved Stanger (i Våler i Østfold). Sigurd Agnhatt ble drept i slaget, men Olav kom seg unna og flyktet til Danmark. Etter å ha tilbrakt en vinter der ble han i 1169 syk og døde. Olav og hans opprør blir omtalt i kongesagaene Heimskringla og Fagrskinna. Disse to sagaene er uenige om han døde i Århus eller Ålborg. Han skal ha blitt gravlagt i Mariakirken i Ålborg, som også inneholdt levningene av en annen norsk pretendent, Sigurd Slembe. Sagaene forteller at danskene holdt Olav Ugjæva for å være hellig («De Danske holdt ham for en Helgen»), men noen helgenkult har ikke spredt seg. Vi kjenner ingen minnedag.

Kilder: Daae, snl.no, no.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 16. desember 2018