Den salige Paulus av Ungarn og nitti ledsagere (d. 1241)

Den salige Paulus (ung: Pál; lat: Magister Paulus Hungarus) ble født en gang rundt 1080 i Ungarn. Mens han ennå var ganske ung, sendte foreldrene ham for å avslutte sin utdannelse på det berømte universitetet i Bologna i Nord-Italia. Der studere han jus og tok doktorgraden, og etter sin eksamen fikk han en lærestol på universitetet og ble kjent for sin lærdom, før den hellige Dominikus de Guzmán (ca 1173-1221) kom for å forkynne i byen.

Ettersom Paulus var svært from, var han blant de første i Bologna som strømmet til for å høre på prekenene til grunnleggeren av prekenbrødrenes orden eller dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP). Han var også blant de første i byen som sluttet seg til ordenen, etter å ha blitt tilskyndet av Dominikus selv, som ikledde ham drakten. Som ordensmann viste den tidligere universitetsprofessoren et like lidenskapelig ønske om å følge Dominikus’ instruksjoner og levevis som han tidligere hadde vist for å høre hans prekener. Resultatet var at han gjorde raske fremskritt i sitt nye liv. Han hadde knapt avlagt sine ordensløfter før han ble et av de mest fremstående medlemmene av kommuniteten i Bologna.

Hvor høyt Dominikus selv satte sin ungarske medbror, kan vi se i det faktum at han nesten øyeblikkelig utnevnte Paulus til den komiteen som skulle ha overoppsynet med byggingen av klosteret Sant’Agnese for dominikanersøstre i Bologna, som den salige Diana d’Andalò (ca 1200-36) hadde foreslått å etablere. Men på grunn av protestene fra hennes far måtte prosjektet foreløpig legges på. Men det ble gjennomført noen år senere.

Dominikus selv ønsket alltid å reise til det området som gikk under navnet Tataria, i middelalderen navnet på det indre Asia, det vil si Russland og Mongolia samt deler av Ungarn, Albania og Polen, og befolkningen der ble sammenfattet under navnet tatarer. På dominikanerordenens andre generalkapittel som samlet seg i Bologna den 30. mai 1221, lot grunnleggeren skjegget gro og prøvde å trekke seg som leder av ordenen slik at han kunne reise til Tataria som misjonær. Men kapittelfedrene mente at Dominikus var uunnværlig som ordenens leder.

På dette generalkapitlet ble ordenens ekspansjon til hele kristenheten planlagt i detalj. Kapitlet opprettet ordensprovinsen Ungarn, og Dominikus mente at Paulus var den beste til å etablere ordenen i sitt hjemland Ungarn, så han ble valgt til provinsial for den nyopprettede provinsen. Et av hans oppdrag var å utvide arbeidet til det folket som i middelalderen ble kalt kumaner. Det var en tyrkisk stamme som på 1000- og 1100-tallet hadde stor utbredelse i den sørøstlige del av Europa. Etter mongolenes invasjon i 1241 slo en stor del av kumanerne seg ned i Ungarn, med samtykke av den ungarske kongen Béla IV (1235-70). Der ble kumanerne snart kristnet, og etter hvert gikk de opp i den ungarske befolkningen.

Paulus var så ivrig etter å reise at han ikke en gang kunne vente til kapittelet var ferdig, men satte nordover sammen med de to polske medbrødrene Berengar og den salige Sadok (d. ca 1260), samt to andre vi ikke kjenner navnet på. De dro gjennom østerriksk Tyrol og prekte langs veien hvor de dro, og store folkemengder samlet seg for å høre deres prekener. Gruppen fikk flere rekrutter jo nærmere de kom området hvor de skulle arbeide. Den første natten i Ungarn forteller tradisjonen at Sadok var omgitt av djevelen og en mengde onde ånder, som bebreidet ham for å forstyrre deres arbeid. «Og det med slike barn som dette», sa djevelen bittert og pekte på de unge novisene.

I Enns i den østerrikske delstaten Oberösterreich ved elven Enns, en sideelv til Donau som danner grensen til Niederösterreich, som da var kjent som Lauriacum, undret folket seg over ordensmennenes veltalenhet og utseende, for deres like hadde de verken sett eller hørt før. Der fikk gruppen tre nye rekrutter til ordenen, studenter som var i et benediktinerkloster der. Deretter dro de alle åtte inn i Pannonia eller Ungarn. Paulus dro derfra vestover og deltok på generalkapitlet i Paris i 1222, hvor den salige Jordan av Sachsen (ca 1195-1237) ble valgt til Dominikus’ etterfølger. Dominikus selv var død den 6. august 1221 i Bologna.

På misjonen til Ungarn bestemte gruppen seg for å dele seg for å dekke området mer effektivt. De polsktalende brødrene med Sadok i spissen tok høyre side av Donau, mens ungarerne med Paulus i spissen tok den venstre siden. Ungarerne reiste opp Donau så langt som til Raab, hvor det var et benediktinerkloster, og der etablerte de sitt første kloster. Paulus valgte dette stedet fordi det lå nært benediktinernes berømte klosterskole i Martinsberg, hvor han håpet å tiltrekke seg mange kall. Flere av benediktinerne sluttet seg til dem, og det gjorde også noen av studentene ved klosterskolen.

Paulus glemte ikke eksempelet fra Dominikus, som begynte sin orden i Prouille, så han opprettet derfor klostre for nonner, som snart ble fylt av hellige kvinner. Blant de første var klosteret St Katarina av Alexandria i Veszprém, har han personlig la ned grunnsteinen i 1222. Blant de første nonnene der var den salige Helena av Ungarn (ca 1200-70), som trådte inn allerede i grunnleggelsesåret 1222 og skulle bli novisemester og senere priorinne i klosteret. Klosteret skulle senere bli berømt som klosteret til den hellige Margareta av Ungarn (1242-70), datter av kong Béla IV (1235-70).

Flere klostre ble grunnlagt i rask rekkefølge, i Székesfehérvár (ty: Stuhlweissenburg; lat: Alba Regia Regina), Agram i Kroatia (nå Zagreb) og andre steder, som alle snart var fylt av nidkjære misjonærer som spredte troen i alle retninger. I begynnelsen ser ikke patrene ut til å ha hatt mye suksess have met, men i løpet av kort tid ble de overalt mottatt med åpne armer av både prester og folket. De to gruppene forberedte seg på å reise inn i Tataria ved å arbeide blant folket i grenseområdene i både Ungarn og Polen. Der kunne de lære språket og etablere sine egne klostre for å lære opp rekrutter, som de snart hadde hundrevis av. Naboprovinsene, stripen av ingenmannsland mellom kristent land og Tataria, var et blodbad der hvor sivilisasjonen møtte villskapen.

Ikke før var Paulus’ hus fylt med misjonærer fylt av en brennende iver, før han knyttet noen av dem nærmere til seg og overlot ledelsen av husene til andre. Sammen med sine nærmeste medarbeidere begynte han å utvide sine apostoliske aktiviteter mer og mer. Paulus reiste ikke bare rundt overalt i selve Ungarn, men også de ytre provinsene, som Transilvania, Slavonia, Kroatia, Dalmatia og Bosnia. På alle disse stedene var det mange manikeere, hedninger og greske skismatikere blandet med katolikkene, og han omvendte mange manikeere og skismatikere og fikk hundrevis av rekrutter til ordenen (etter det store skismaet i 1054 ble de gresk-ortodokse kalt skismatikere av katolikkene).

Midt i dette harde arbeidet husket Paulus alltid det folket som Dominikus hadde lengtet etter å vie sitt liv til, og som han selv hadde blitt valgt til å omvende, nemlig de hedenske stammene som da ble kalt kumanerne, et krigersk steppefolk som var nomader, svært usiviliserte og med et nådeløst temperament, og de var fiender av alle kristendommens prinsipper. Det krevde ikke lite mot for å forsøke å utbre troen blant dem. Disse hordene ser ut til å ha okkupert det nordlige Romania, noe av det østlige Ungarn og tilstøtende områder i Russland. I denne situasjonen var Paulus omhyggelig med å etablere hus i den østlige utkanten av Ungarn, som straks kunne tjene som forsyningssteder og tilfluktssteder for misjonærer blant kumanerne.

Etter seks år hadde de fortsatt ikke trengt inn i Tataria. De to første dominikanerne som hadde prøvd, Albert og Dominikus, led straks martyrdøden. Et andre forsøk mislyktes også, og misjonærene måtte trekke seg tilbake for kumanernes brutalitet. Det virket som galskap å prøve seg på nytt, for de hadde brukt mer enn et år uten å oppnå noen resultater. Faktisk hadde misjonærenes utholdenhet bare økt kumanernes raseri. Men Paulus mistet ikke motet. Han trodde fullt og helt at det var himmelens vilje at han skulle vende tilbake til sitt oppdrag, og at han i dette bare ville utføre Dominikus’ ønske. Han følte også at martyrene Alberts og Dominikus’ blod ville være det såkorn som troen skulle vokse frem fra til slutt.

Etter mye bønn og konsultasjoner med en hellig eremitt samlet han igjen en rekke av sine medbrødre rundt seg, som han innpodet den samme ånden i. Men før de begynte på det tredje forsøket på å omvende kumanerne, overdro Paulus embetet som ungarsk provinsial til p. Theoderik, muligens etter å ha skrevet til generalmagister Jordan av Sachsen med bønn om å utnevne Theoderik til provinsial, slik at prekebrødrene i Ungarn ikke ville stå uten leder i tilfelle han selv skulle falle som offer for sin egen iver. Vi vet ikke når og hvor Theoderik trådte inn i ordenen, og hans «etternavn» er ikke kjent, det vil si hjemstedet.

Men nå ga kumanerne uttrykk for større villighet til å lytte til misjonærenes prekener og deres undervisning, muligens delvis på grunn av sin forbløffelse over den fryktløshet og utholdenhet som Kristi budbringere viste. Som et resultat begynte konvertitter å tre inn i Kirken. Brødrene arbeidet så hardt de kunne, men likevel oppnådde de få resultater blant folket, mens høvdingene forble halsstarrige. Det ble åpenbart at skulle man omvende dette folket, måtte man først omvende høvdingene.

Det virkelige misjonsarbeidet begynte med konversjonen av hertug Borics sammen med en rekke familiemedlemmer og tilhengere. Det er mest sannsynlig at Paulus selv døpte disse nye kristne, eller i det minste hertugen. Nesten alle forfattere gir ham denne kreditten. Borics levde i flere år etterpå, og det sies at hans omvendelse var så oppriktig at han ved sin død bare angret en ting, nemlig at han ikke hadde kjent Gud hele sitt liv for å elske og tjene Ham. Noen av misjonærene satt hos lederen under hans siste sykdom, ga ham Kirkens sakramenter og gravla ham i kapellet for Jomfru Maria, det første katolske gudshuset som var bygd i landet.

Borics’ omvendelse ble snart fulgt av en annen, som kanskje var av enda større betydning på grunn av det antallet som var involvert. Det gjaldt omvendelsen av Membrok, en av lederne blant kumanernes fyrster. Han var forbløffet over brødrenes utholdenhet og sendte bud på noen av dem for å forklare ham hvorfor mennene var så oppsatt på martyriet. De omvendte ham, noe som ga dem en åpning inn i hans land. Han brakte med seg hele sin familie og rundt tusen av sine tilhengere inn i Kirken. Kong Andreas II av Ungarn (ung: András) (1205-35), far til den hellige Elisabeth av Ungarn (1207-31), var en av fadderne ved Membroks dåp.

Membrok ble også en entusiastisk katolikk. Misjonærer satt ved hans seng i hans siste øyeblikk. Da han innså at slutten nærmet seg, sa han: «Jeg vil at alle hedenske kumaner skal gå ut av rommet, for jeg ser heslige demoner ved siden av dem. Men la misjonærene og de kristne kumanerne bli. Blant dem ser jeg martyrene som venter på å ta meg med til de himmelens gleder som de gjorde kjent for meg». Med disse ordene døde han. I likhet med Borics ble han gravlagt i kapellet for Jomfru Maria.

Etter omvendelsen av Borics og Membrok [Butler kaller dem Brut og Bernborch], som var signalet til fornyet entusiasme i alle grenseprovinsene, møtte Paulus og hans medbrødres arbeid en enestående suksess. Tusenvis av kumaner omfavnet kristendommen og levde trofaste katolske liv. Deres umenneskelige og ville natur var blitt temmet i en nærmest utrolig grad. Rapporter nådde snart Roma om religionens fremgang i den hittil så gjenstridige nasjonen. Pave Gregor IX (1227-41) var ubeskrivelig henrykt. I sin iver etter å hjelpe den gode sak, og muligens etter anmodning fra lederen av misjonsgruppen selv, utnevnte han erkebiskop Robert av Esztergom (ty: Gran; lat: Strigonium) (1226-39) til sin legat a latere (ekstraordinær) blant kumanerne i et pavelig brev datert den 31. juli 1227.

Paulus ba sannsynligvis den pavelige legaten innstendig om å få utnevnt en biskop for kumanerne, og han foreslo den dominikanske provinsialen for Ungarn, p. Theoderik. Roma overlot valget til erkebiskopen av Esztergom. Den 21. mars 1228 skrev pave Gregor til erkebiskopen, hvor han lovpriste ham for utnevnelsen av «en mann av store kunnskaper og dyder, p. Theoderik av prekebrødrenes orden». Samme dag skrev han til ordensgeneralen Jordan og ba ham å sende en ny prelat og så mange misjoner han fant nødvendig for å arbeide blant kumanerne, og å velge dem han selv mente var best egnet for arbeidet. Atten måneder senere, den 13. september 1229, satte pave Gregor Theoderiks bispedømme direkte under Den hellige stol, slik at han skulle ha friere hender i sitt arbeid.

Under biskop Theoderiks ledelse og Paulus inspirasjon fortsatte religionen å ha voldsom fremgang. Kirker reiste seg her og der, og noen ganger ble klostre bygd ved siden av dem. Alle disse husene hadde en stort antall dominikanske misjonærer. Gjennom dem og prestenes hellige liv og utrettelige arbeid, ga kumanerne gradvis opp sin hedendom for kristendommen. Mange av dem gikk inn i ordenen og ble gode ordensmenn og entusiastiske arbeidere i vingården. En stund så det ut til at hele Tataria ville bli omvendt, da Gud i sin uransakelige visdom tillot denne lovende Kirken å bli nesten fullstendig ødelagt.

For plutselig rammet katastrofen. Den kom fra hjertet av Tibet, hundrevis av mil unna. En ny tilstrømming tatarstammer begynte, og presset på grensestatene økte. Horder av mongolske krigere strømmet inn i Sentral-Europa «som ødeleggende lava» i 1241. De herjet Transilvania og strømmet inn i Ungarn under ledelse av Batu, barnebarn av Djengis Khan.

Det er mulig at biskop Theoderik da var død og at Paulus hadde blitt nødt til å etterfølge ham, i alle fall skriver flere forfatterne at han ble biskop. Men få dominikanske forfattere sier noe om at Paulus ble biskop. Uansett, sent på vinteren eller tidlig på våren i 1241 strømmet tatarene under ledelse av Batu inn i kumanernes land fra nord. Deres konge, som Fleury kaller «Cuthen», og som fortsatt var hedning, ble beseiret i slag og flyktet til Ungarn. Der lovte han kong Béla IV (1235-70) at om asyl ble gitt til ham og hans menn, ville han bli både en kristen og en undersått av den fromme katolske herskeren.

Cuthen fikk asyl, men han viste seg å være like løgnaktig i sine løfter som han hadde vist seg døv for misjonærenes budskap. Og mens hans flukt påskyndet hans eget lands fall, gjorde hans og hans menns handlinger at ungarerne rettet sin vrede mot kong Béla, som hadde gitt dem beskyttelse. Det virket også som om kongens velmente hjelp til en kollega også skjerpet tatarenes vrede mot Ungarn. Begge landene ble plyndret og lagt fullstendig øde. Spesielt ungarerne opplevde prøvelser i hendene på de barbariske inntrengerne. Byer ble lagt i aske, kirker ble vanhelliget og ødelagt og tusenvis av innbyggerne ble drept på alle tenkelige måter.

Etter slaget ved Muhi den 11. april 1241, som var hovedslaget mellom mongolriket og kongeriket Ungarn, flyktet den ungarske kongefamilien til Dalmatia. De gjorde en siste stopp på en øy i Donau, hvor kong Béla IV (1235-70) og hans greske hustru Maria Laskaris lovte sitt neste barn til Gud hvis Han ville stanse disse ugudelige ødeleggelsene. Invasjonen stanset på det punktet fordi mongolene ble kalt tilbake til Tibet for å velge en ny leder. Det lovede barnet ble Margareta, som ble oppkalt etter sin eldste søster som nettopp var død, og hun skulle bli en stor dominikansk helgen.

Paulus ble drept under denne mongolinvasjonen i 1241 sammen med mange ledsagere. De var da i Valakia, et landskap i det sørlige Romania mellom Donau og Karpatene, hvor de fortsatt arbeidet med å omvende de hedenske kumanerne. Vi vet ikke hvor mange som døde sammen med ham, men tallet nitti angis i folkelige legender. Noen av dem ble til og med brent levende. Alle forfatterne skriver at de ble drept «blant kumanerne» og oppgir Cumania (ung: Kunország) som stedet for martyriet. Noen kilder oppgir 1240 som dødsår, men da hadde ikke mongolene angrepet ennå.

På grunn av den omfattende og langvarige uroen, som fortsatte i mer enn to år, har vi naturlig nok ingen skildringer av Paulus’ død, og verken stedet eller omstendighetene er kjent. For da tidevannet snudde, lå dominikanerklostrene over hele Polen og Ungarn i ruiner, uten nok mennesker i live til å fortelle om hva som hadde skjedd. Men martyrenes vitnesbyrd gjorde mye for å oppmuntre misjonærene til å gjenoppta sitt arbeid i Ungarn og blant kumanerne strak tatarene hadde forlatt deres land.

Paulus og hans martyrgruppe har vært æret siden dominikanerordenens tidligste tider, selv om de aldri er formelt saligkåret slik som Sadok og hans 48 ledsagere. Paulus’ og hans ledsageres minnedag er 10. februar.

Kilder: Benedictines, Bunson, Dorcy, CSO, CatholicSaints.Info, en.wikipedia.org, zeno.org, op.org, dominicanfriars.org, opcentral.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. februar 2016