Den hellige Paulus Jeong Ha-sang (1795-1839)

En av de 103 Korea-martyrene.

2. Den hellige Paulus Jeong Ha-sang [Chŏng Hasang] ble født i 1795 i Majae (nå Neung-nae-ri) i Yanggun-gun i provinsen Kyonggi i Sør-Korea. Han kom fra en tradisjonell adelsfamilie som tilhørte fraksjonen Namin. Han var sønn av den salige Augustin Jeong Yak-jong [Chŏng Yakchong], som led martyrdøden den 8. april 1801, og hans andre hustru, den hellige Cecilia Yu So-sa (1761-1839) [Yu Sosa], som led martyrdøden i fengselet den 23. november 1839. Hans eldre bror, den salige Karl Jeong Cheol-sang [Chŏng Ch'ol-sang], ble martyrdrept sammen med faren i 1801, og hans søster, den hellige Elisabeth Jeong Jeong-hye [Chŏng Ch'ong-hye] (1797-1839), som hadde avlagt jomfruelighetsløfte, ble halshogd den 20. desember 1839. Dette var i sannhet en familie av martyrer.

Guds tjener Johannes Jeong Yak-yong [Chŏng Yak-yong], en av de største intellektuelle i Korea og en berømt filosof, poet og statsmann, som også er kjent under forfatternavnet Dasan (Ta-san), var Augustins bror og dermed Paulus’ onkel. Han var blant de første konvertittene i Korea og skrev den første katekismen for Kirken i Korea med tittelen Jugyo Yoji. Augustins søster var gift med Peter Yi Seung-hun [Yi-Seung Hoon] (1756-1801), den første koreaneren som ble døpt som katolikk i Beijing i 1784 og som spilte en ledende rolle i de tidlige årene av Kirkens vekst. Han led martyrdøden i 1801 og er en del av den martyrgruppen på 133 medlemmer som ennå ikke er saligkåret. Augustins fettere var de salige martyrene Paulus Yun Ji-chung (1759-91) og Frans Yun Ji-heon (1764-1801).

Paulus’ far Augustin Jeong hadde skrevet en katekisme, «Viktige doktriner i katolisismen», og etter at han ble drept i 1801 sammen med sønnen Karl, måtte hele familien lide mye. Paulus var bare seks år gammel på denne tiden. Alt de eide ble konfiskert, og hele familien måtte vandre omkring i ekstrem fattigdom. Men på grunn av sin fromme mor beholdt Paulus sin tro.

I en alder av tyve år forlot Paulus moren og søsteren i hjemmet og dro til Seoul. Han prøvde å gjenoppbygge Den katolske kirke, som strevde uten noen prest etter at den salige p. Jakob Zhou Mun-mo, en kinesisk prest sendt fra Beijing, ble martyrdrept i forfølgelsen i 1801. Han bestemte seg for å prøve å bringe misjonærer inn i landet for å revitalisere Kirken. Han gikk til den store intellektuelle Justin Cho Tong-som, som hadde reist til provinsen Hamgyeong-do for å studere kinesisk. I 1817 dro Paulus til Beijing og ba biskop Joaquim da Souza Saraiva CM (1764-1818), apostolisk vikar av Beijing (1808-18), om å sende misjonærer til Korea. I Beijing ble Paulus døpt og mottok kommunion. Han fikk løfte fra biskopen av Beijing om å sende en misjonær til Korea. Men misjonæren døde før han kunne komme seg inn i Korea. Året etter søkte Paulus hjelp i sine anstrengelser fra den hellige Karl Cho Shin-chol og også sin onkel Johannes Jeong Yak-yong, som var i eksil i Gangjin i provinsen Sør-Jeolla helt sør i Korea (1801-18). Hans arbeid for å få misjonærer inn i Korea fortsatte.

I oktober 1824 forberedte vinterens diplomatiske delegasjon seg på å reise til Kina. Kongens offisielle tolk, den hellige Augustin Yu Jin-gil (1791-1839), som var blitt kristen gjennom å lese kristne bøker, ønsket ikke å gå glipp av denne muligheten, så han gjorde hva han kunne for å bli inkludert i delegasjonen som tolk samt å få den adelig fødte Paulus Jeong Ha-sang med seg, forkledd som en tjener. Delegasjonen kom trygt frem til Beijing. De to katolikkene snek seg vekk fra de andre for å møte biskopen av Beijing, p. Verissimo Monteiro da Serra CM (1818-26) (valgt, ikke konsekrert). På kinesisk ba Augustin ham om dåpen. Biskopen var henrykt over å motta slike langveisfarende gjester, og Augustin ble døpt under en spesiell messe.

Biskopen spurte om behovene til kirken i Korea. Augustin fortalte om de vanskelighetene de måtte overvinne for å møte biskopen. Deres kirke var i en ynkelig forfatning, og i nesten tyve år hadde den vært uten prester. Augustin var heldig som var i stand til å komme til Kina og motta dåpen, men det var mange katekumener i Korea som ikke var i stand til å motta dåpen og mange katolikker som ikke kunne motta konfirmasjon, skriftemål, eukaristien eller andre sakramenter.

Biskopen ble beveget over det de sa. Han svarte med beklagelse at på grunn av forfølgelsene i Kina kunne ikke prester komme fritt inn i dette landet heller, så han hadde ingen å sende til Korea. Men hvis de skrev direkte til paven og forklarte situasjonen, ville biskopen gjøre alt han kunne for å støtte deres anmodning. Augustin og Paulus ble svært oppmuntret av dette, og da de kom tilbake til sitt losji, skrev de et brev til pave Leo XII (1823-29) og ba om prester. De visste at dersom brevet ble oppdaget av koreanske myndigheter, ville det føre til en ny forfølgelse, så de undertegnet brevet «Ambrosius».

Da de hadde gjort ferdig brevet, ga de det til biskopen. Han sendte det til representanten for Propagandakongregasjonen i Macao, p. Umpierres, som oversatte det til latin og sendte det til paven den 3. desember 1826. Da Augustin og Paulus kom tilbake til Korea, ga de full rapport til den hellige Damian Nam Myeong-hyeok og de andre lederne. Nyheten om det brevet de hadde sendt til paven, ga nytt håp og mot til den skrøpelige kirken. Det er vanskelig å si nøyaktig hvor mange katolikker det var i landet på denne tiden. Tallet på 10 000, som ble nevnt i brevet til paven, kan ha vært en overdrivelse, men det fantes opplagt mange fra alle samfunnslag, og av dem døde hundrevis for sin tro.

Brevet av 1825, som kom etter Johannes Kwons brev av 1811, beveget Roma mot en avgjørelse. I 1792 hadde den portugisiske fransiskanske biskopen av Beijing (1783-1808), Alexandre de Gouvea [Gouveia] TOR (1731-1808), første gang rapportert til pave Pius VI (1775-99) det faktum at Kirken eksisterte i Korea. Den hellige stol var forbløffet over å høre at Kirken hadde dukket opp der, ikke gjennom arbeidet til utenlandske misjonærer, men gjennom anstrengelsene fra landets egne intellektuelle. Paulus og hans ledsagere fortsatte med å skrive til biskopen av Beijing og be om misjonærer, og deres uopphørlige stemmer ble endelig hørt i Roma.

I september 1827 skrev kardinal Bartolomeo Alberto Cappellari, prefekt for Propagandakongregasjonen fra 1826, til p. Langlois, rektor for seminaret for «Det parisiske misjonsselskap» (Societas Parisiensis Missionum ad Exteras Gentes – MEP) eller Missions Etrangères de Paris, og spurte om han raskt kunne forplikte selskapet til å drive misjon i Korea. Den 2. februar 1831 ble kardinal Cappellari valgt til ny pave som Gregor XVI (1831-46). Den 9. september 1831 utstedte han to dekreter: et som etablerte Korea som et apostolisk vikariat utskilt fra og understilt bispedømmet Beijing, og et som utnevnte Barthélemy Brugière fra Det parisiske misjonsselskap som den første biskopen. Samtidig ble Det parisiske misjonsselskap bedt om å være ansvarlig for Kirken i Korea. Pavens initiativ skyldtes brevet fra 1825 som hadde beveget ham dypt.

Det var over førti år siden innfødte intellektuelle hadde etablert Kirken og 33 år siden den kinesiske presten p. Jakob Zhou hadde kommet til Korea. Han tjenestegjorde for katolikkene i hemmelighet i fem år før han ble tatt og martyrdrept. Siden da hadde kirken i Korea vært en flokk uten hyrde og lengtet etter at prester skulle bli sendt til dem. Paulus reiste til Beijing hele ni ganger og tre ganger til grensen mellom Korea og Manchuria. Augustin Yu Jin-gil dro mange ganger til Beijing. Revitaliseringen av Kirken i Korea skyldtes for en stor del deres uselviske engasjerte arbeid.

Vinteren 1836/37 hjalp Paulus tre misjonærer til å reise inn i landet i all hemmelighet over fjellene. Det var den hellige biskop Laurentius Imbert MEP og hans to medbrødre, de hellige Jakob Chastan MEP og Peter Maubant MEP. De kom til Korea den 31. desember 1836. De arbeidet i to år i dypeste hemmelighet, sto opp klokken 2.30 og holdt messer på uvanlige tider under ekstremt fattige forhold. Men antallet kristne økte så sterkt at det ikke lenger var mulig å skjule virksomheten. Det er anslått at det nå var rundt 9 000 kristne.

Hver gang det kom nye misjonærer, møtte Paulus dem ved grensen i Uiju. Han lot biskop Imbert bo i sitt hjem og hjalp ham i hans tjeneste. Biskopen verdsatte Paulus’ trofasthet svært høyt, og han bestemte seg for å gjøre ham til prest. Han underviste ham selv i latin og teologi. Men så brøt det ut en ny forfølgelse, og biskopen måtte rømme til Suwon. Mens Paulus ventet på martyriet, skrev han Sangje-sangso [Sang-Je-Sang-Su] («Et brev til statsministeren»), som skulle overleveres til regjeringstjenestemenn i tilfelle han ble arrestert på grunn av sitt forsvar av Den katolske kirke. Dette var den første apologetiske boken i Korea og forklarte til den koreanske regjeringen hvorfor Kirken ikke var noen trussel for dem. Selv Kirkens fiender var imponert over det veltalende innholdet.

Til slutt ble Paulus den 19. juli 1839 arrestert sammen med moren Cecilia og søsteren Elisabeth. Paulus Jeong og Augustin Yu Jin-gil ble regnet som Kirkens ledere, som introduserte utenlandske misjonærer i Korea. Derfor var den torturen de ble utsatt for, mye verre enn andres. Paulus gjennomled standhaftig all torturen. Han ga dommeren en skriftlig erklæring som forsvarte katolisismen. Etter å ha lest den, sa dommeren: «Du har rett i det du har skrevet, men kongen forbyr denne religionen, så det er din plikt å avsverge den». Paulus svarte: «Jeg har fortalt deg at jeg er en kristen, og det vil jeg være til min død».

De tre franske misjonærene, biskop Imbert og patrene Maubant og Chastan, lot seg bli tatt for å unngå massakre og apostasi (frafall). Biskopen ble arrestert den 10. august og de to prestene ble arrestert den 6. september 1839. De tre ble halshogd sammen den 21. september 1839 i Saenamteo ved elven Han i Seoul. Dagen etter, den 22. september 1839, ble også Paulus Jeong og Augustin Yu Jin-gil halshogd utenfor Den lille vestporten (Seosomun) i Seoul. Paulus var 45 år gammel.

Paulus var blant de 79 som døde i forfølgelsene mellom 1839 og 1846 som ble saligkåret den 5. juli 1925 av pave Pius XI (1922-39). 24 martyrer som døde mellom 1861 og 1867, ble saligkåret i 1968 av den ærverdige pave Paul VI (1963-78). Hele gruppen ble helligkåret den 6. mai 1984 på Yeouido Plaza (fra 1999 Yeouido Park) i Seoul av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005). Deres minnedag i den romerske generalkalenderen er 20. september. Paulus hadde tidligere minnedag på dødsdagen 22. september.

Paulus Jeong Ha-sang har fått æren av å stå som den andre av de to navngitte martyrene som representanter for de 103 hellige koreanske martyrene i den romerske universalkalenderen (den første er den hellige Andreas Kim Dae-geon).