Den hellige Peter av Tarentaise (~1102-1174)

Minnedag: 8. mai

Den hellige Peter av Tarentaise (~1102-1174)

Den hellige Peter (fr: Pierre) ble født rundt 1102 i Saint-Maurice-l'Exil i bispedømmet Vienne i Dauphiné i Frankrike. Han kom fra en fri og from bondefamilie og hadde fire brødre og en søster. Han var et oppvakt barn, og mens han passet familiens sauer, lærte han seg hele Salmenes bok utenat. Familien var spesielt gjestfrie overfor reisende munker som kom forbi deres hjem. Det var som et resultat av denne gjestfriheten at Peter ble kjent med cistercienserordenen (Ordo Cisterciensis – OCist) og munker fra Cîteaux og det nærliggende klosteret i Bonnevaux ved Villeneuve-de-Marc, i nærheten av Saint-Jean Bournay i Dauphiné. Det ble grunnlagt i 1118 etter anmodning fra erkebiskopen av Vienne, Guy de Bourgogne.

Fra Peter var tolv år gammel hadde han bare ett ønske, og det var å bli cisterciensermunk. Som tyveåring trådte han rundt 1122 inn i Bonnevaux sammen med sin eldre bror Lambert, og han overtalte også sin far og sin yngste bror Andreas til å slutte seg til dem. Deres mor og søster sluttet seg til cisterciensernonnene i klosteret Bonnecombe i Saint-Paul-d'Izeaux i bispedømmet Vienne. I 1133 dro de til Savoia for å etablere et kloster for cisterciensernonner i bispedømmet Maurienne. Stedet som ble valgt, het Le Betton.

Bonnevaux hadde allerede to datterhus, og i 1132 ble klosteret i Tamié (mons qui stat medius) i regionen Tarentaise i Savoia grunnlagt fra Bonnevaux etter ønske fra den salige erkebiskop Peter av Tarentaise den eldre (d. 1140) – en cistercienser og en av Peters forgjengere som erkebiskop. Det ble bygd i et trangt pass for å tjene som husly for pilegrimer og reisende. Peter ble utnevnt til abbed, selv om han ennå ikke var tretti år gammel, og det embetet hadde han i åtte år.

Tarentaise er en avsidesliggende fjellregion rundt Moûtiers i det som nå er departementet Savoie i regionen Rhône-Alpes i det sørøstre Frankrike. Der var Peter fullstendig lykkelig, og han ble kjent for sin hellighet og for sin praktiske omsorg for dem som var i nød. Han sluttet et fruktbart vennskap med grev Amadeus III (Amédée) av Savoia (1103-48), og sammen bygde de et hospital for syke. Det tjente også som gjestehus for reisende som dro fra Genève til Savoia gjennom fjellpasset like ved klosteret. Peter likte ingen ting bedre enn å konversere med dem som bodde i dette hospitalet, og ydmykt hjalp han tjenerne med å stelle for dem.

I 1140 døde erkebiskop Peter I av Tarentaise, og grev Amadeus' kapellan Isdraël ble utnevnt til ny erkebiskop. Man han var så inkompetent og slapp i embetet at han var helt uegnet til stillingen, så paven ble tvunget til å avsette ham. I 1142 ble den førtiårige Peter bedt om å ta hans plass, men han var svært uvillig til å akseptere embetet og nektet først. Men den hellige Bernhard av Clairvaux, andre abbeder og cisterciensernes generalkapittel var blant dem som insisterte på at Peter måtte si ja, så til slutt aksepterte han embetet som erkebiskop. Hele cistercienserordenen vedtok at uansett hva Peter ønsket, måtte de akseptere det. Han ble erkebiskop som Peter II for å skjelne ham fra forgjengeren Peter I. Erkebispedømmet Tarentaise ble oppløst i 1801, men reetablert i 1825 som bispedømmet Tarentaise. I 1966 ble det slått sammen med bispedømmene Chambéry og Saint-Jean-de-Maurienne til erkebispedømmet Chambéry, Maurienne et Tarentaise.

Til tross for hans uvillighet til å påta seg embetet har få biskoper hatt slik suksess som Peter, for han lot ikke sin personlige motvilje mot stillingen hindre ham i arbeidet. Han fant erkebispedømmet i en sørgelig forfatning, og han satte straks i gang med å rydde opp, Han brukte cisterciensiske prinsipper i restaureringen av bispedømmet, og han hadde betydelig suksess. Det første han gjorde, var å utnevne augustinerkorherrer til kapitlet i sin katedral, og sammen med dem levde han i kommunitet. I likhet med sin cisterciensiske medbror og navnebror og forgjenger i embetet fortsatte han å bære ordensdrakt og å følge ordenens regel. Han utnevnte også hengivne og eksemplariske prester til sognene, og han støttet dem ved hyppige visitasjoner, og han oppmuntret grunnleggelsen av skoler og hospitaler. Han fikk også ry som megler, og flere paver, inkludert den salige Eugenius III (1145-53) og Hadrian IV (1154-59), benyttet seg av hans evner, og det samme gjorde greven av Savoia.

Peter arbeidet i tretten år med å rette opp forholdene i bispedømmet, men han var åpenbart aldri helt lykkelig utenfor et kloster. Han beholdt kontakten med sitt gamle kloster Tamié, og i 1150 dro han for å innvie klosterkirken der. Mens han bila en disputt på oppdrag av pave Hadrian IV, ble det sagt at det skjedde mirakler på hans forbønn. Dette ga ham et ry for hellighet som gjorde ham skrekkslagen. I håp om å finne tilbake til den ensomheten han hadde mistet, rømte han en gang i 1155 i hemmelighet til det avsidesliggende cistercienserklosteret Lucelle i bispedømmet Basel i Sveits, hvor han søkte om å bli opptatt som legbror. Selvfølgelig ble han til slutt funnet igjen, men ikke før det var gått ett år. Da ble den motvillige erkebiskopen tvunget til å vende tilbake til sitt sete.

Igjen gikk han løs på arbeidet av alle krefter og med karakteristisk hengivenhet. Han gjorde om erkebispepalasset til et åpent hus for de fattige, og han delte sine måltider med dem. Han grunnla også ulike veldedige organisasjoner for å ta se av deres behov. Den best kjente var Pain de mai, «mai-brød», hvor han av egen lomme bekostet suppe og brød de første 28 dagene av mai til alle fjellbønder som i den magre perioden om våren før innhøstingen kom til palasset i sin nød. Denne praksisen fortsatte helt frem til Den franske revolusjon. Blant Peters hjertesaker var også velferden til pilegrimer og reisende til og fra Italia og Sveits gjennom Alpepassene, og han bygde opp igjen og utvidet et losjihus for reisende i Lille St. Bernhard-passet.

I 1159 ble Peter trukket inn i den tvilsomme verdenen av pavelig og keiserlig politikk. Pave Hadrian IV, som hadde gjort den feil å bli uvenner med keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90), som han selv hadde kronet i 1155, døde den 1. september 1159. Hans død ble fulgt av et omstridt valg. Flertallet av valgmennene stemte på Orlando Bandinelli, som ble pave som Alexander III (1159-81), men en gruppe av pro-keiserlige elektorer stemte på kardinal Ottaviano av Monticelli, som de innsatte som motpave Viktor (1159-64). Dermed startet et skisma som skulle vare i atten år.

Peter var en kompromissløs forsvarer av Kirkens enhet, så han var en av de få biskopene som sto opp mot keiseren og motpaven. Han reiste utrettelig rundt i Tarentaise, men også i Alsace, Lorraine, Burgund og Italia og prekte enhet og lojalitet til pave Alexander. Han sørget for at de 700 klostrene i cistercienserordenen forble lydige mot Alexander III. Alexander bestemte derfor den 3. februar 1171 at fra da av skulle erkebispesetet Tarentaise ligge direkte under Roma. Peter støttet åpent pave Alexanders sak på flere konsiler, selv i nærvær av keiseren i egen person og selv om han var hans undersått. Peter prøvde flere ganger å overtale keiseren til å være mindre steil ved å appellere direkte til hans bedre natur, men alle forsøkene var mislykket, til tross for det faktum at han hadde støtte fra en rekke cistercienserabbeder, blant dem den salige Lambert av Cîteaux og den hellige Ailred av Rievaulx. Peters ord ble stadfestet gjennom mange helbredelser.

På sine eldre dager besøkte Peter ofte Grande Chartreuse nær Grenoble, hvor han ble mottatt av den unge munken Hugo av Avalon, som senere skulle bli kjent som den hellige Hugo av Lincoln. Hugos politikk som biskop synes å ligge nært opp til Peters.

En mann som var så rakrygget selv overfor de høyeste i landet, kunne betros å megle mellom de stridende kongene Ludvig VII av Frankrike (1137-80) og Henrik II av England (1154-89). I 1174 møtte Peter på pave Alexanders anmodning begge kongene, og selv om han ble godt mottatt av begge to i Chaumont i Vexin, hvor det franske hoffet ble holdt, lyktes han ikke i å forsone dem. Walter Map, som da tjenestegjorde ved Henriks hoff, bidro til å underholde Peter, og han skrev varmt om hans hellighet, mirakler og kjærlighet til de fattige. Han beskrev også Peters karakter som munter, beskjeden og ydmyk, og han forteller at han selv så et mirakel Herren utførte via Peters hender og hørte om flere andre. Maps vitnesbyrd er desto mer imponerende siden han var en kyniker og ingen venn av cistercienserne.

På vei hjem til Tarentaise var Peter på askeonsdag 1174 i cistercienserklosteret Mortemer, hvor han velsignet asken og feiret messe for den engelske kongen og hans følge. Han var ikke før hjemme før paven ba ham reise til klosteret Bellevaux i Franche Comté for å bilegge en strid som var oppstått mellom brødrene der. På veien ble Peter syk av feber nær Besançon, og selv om han rakk frem til Bellevaux, døde han der den 14. september 1174. Han ble gravlagt foran Maria-alteret i klosterkirken i Bellevaux.

Abbed Geoffrey av Auxerre, som da var abbed av Hautecombe og som hadde vært i hyppig kontakt med Peter, skrev på oppdrag av pave Lucius III (1181-85) en biografi om Peter med henblikk på en helligkåring, som ble offentliggjort ikke senere enn 1185. Peter ble da også helligkåret mindre enn tyve år etter sin død, den 10. mai 1191, av pave Celestin III (1191-98), og hans relikvier ble delt mellom Savoia og Frankrike. De største delene fikk Tarentaise, Tamié, Cîteaux og Saint-Georges de Vesoul. Hans minnedag er 8. mai, men dødsdagen 14. september nevnes også. I Menologium Cisterciense minnes han den 12. september. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

I Menologium Cisterciense minnes den 12. mai Peter av Tarentaises familie, det vil si hans mor og søster i klosteret Le Betton og hans far og to brødre, Lambert og Andreas, som fulgte ham til Bonnevaux. Lambert æres for øvrig som salig med minnedag 22. august.

Peter av Tarentaise er en av cistercienserordenens ledende skikkelser. De to hovedkildene til hans livshistorie er abbed Geoffreys samtidige biografi og Walter Maps De nugis curialum. Han kan lett forveksles med dominikaneren Peter av Tarentaise (Pierre), som i fem måneder og én dag satt på Peters stol som den salige pave Innocent V (januar-juni 1276) – den første dominikanerpaven. Han må heller ikke forveksles med sin forgjenger, den salige Peter av Tarentaise den eldre, som også kalles Peter I for å skjelne ham fra etterfølgeren Peter II.

av Webmaster publisert 19.11.2010, sist endret 28.11.2015 - 02:52