Den hellige Siardus av Mariengaarde (d. 1230)

Den hellige Siardus (Siard; nl: Sjoerd, Sjaard, Sigaard) ble født rundt midten av 1100-tallet i Friesland i det nåværende Nederland. Han kom fra en velstående frisisk adelsfamilie. Som liten gutt kom han for å studere på den berømte skolen ved klosteret Mariengaarde (Mariëngaarde, Mariengart), som betyr Marias hage (Hortus Marianus) og reflekterer klosterets rike omgivelser. Klosteret tilhørte premonstratenserordenen (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Abbeden i Mariengaarde var den salige Fredrik, som hadde grunnlagt klosteret.

Siardus viste seg helt fra begynnelsen som en lovende student og kunngjorde senere sin lengsel etter selv å slutte seg til premonstratenserne. Han ba om å bli opptatt i novisiatet i 1175, og han ble tatt opp i ordenen av abbed Fredrik av Mariengaarde, som døde like etter, den 3. mars 1175. Da abbed Johannes, Fredriks tredje etterfølger som abbed, var døende den 20. juni 1194, ga han ordre om at Siardus skulle bli hans etterfølger. Dermed ble Siardus den femte abbed av Mariengaarde. Hans biograf bemerker: «Slik Elias' kappe falt på Eliseus, slik falt Fredriks kappe på Siardus».

Siardus var kjent for sin strenge overholdelse av regelen og for sitt asketiske liv. Som abbed nektet Siardus å få noen spesialbehandling og insisterte på å bli behandlet som en likemann blant sine brødre. Han bar de samme klærne og spiste den samme maten som dem. Hans rom var nakent og han sov ofte på gulvet eller i dormitoriet sammen med de andre munkene. På grunn av sin eksepsjonelle ydmykhet nektet han resolutt alt som ikke var strengt nødvendig. Han var en god administrator som ledet klosteret vel, både i åndelige og materielle spørsmål. Ordenens apostoliske ånd blomstret i Mariengaarde under hans ledelse.

Siardus deltok i brødrenes manuelle arbeid, spesielt i innhøstningen av hveten og i byggingen av diker mot den alltid truende Nordsjøen. Han pleide å lede medbrødrene i syngingen av Davidssalmene under innhøstingen. Til tider pleide han å falle i ekstase under bønn og høre englenes himmelske musikk. Han hadde den spesielle gaven å kunne stille hat og forsone fiender. Medbrødre som måtte forlate klosteret, formante han tre ting: en frydefull avreise, en fredelig reise og en lykkelig retur. Siardus hadde en spesiell andakt til de hellige søstrene Marta og Maria av Betania. Han så på Marta som et eksempel for sin omsorg for medbrødrene og på Maria som en påminnelse om nødvendigheten av å lytte til Kristus i bønn og meditasjon.

Som et mønster på perfeksjon ga Siardus den salige Dodo av Haskerland (d. 1231) hans norbertinske utdannelse i Mariengaarde før han ble eneboer. Siardus grunnla også filialklosteret Marienhof (Curia beatae Mariae), som ikke er bevart, i Bakkeveen ved Drenthe i Opsterland, sørøst for Leeuwarden. Abbed Siardus sendte også en rekke brødre til Pommern etter anmodning fra den salige hertuginne Anastasia av Pommern, hvor de grunnla klosteret Belbog. Der dannet de en frisisk koloni som utviklet landet. Det skjedde også en grunnleggelse der med nonner fra frisiske Betlehem (i dag Bartlehiem).

Siardus var også kjent som en venn av og forkjemper for de fattige. Han merket seg at i andre klostre ble de fattige skjøvet til side mens rike og berømte gjester ble mottatt med åpne armer, og han ville ikke tolerere noe slikt i Mariengaarde. Han sørget for at han alltid var tilgjengelig når enkle mennesker kom for å spørre ham om råd eller assistanse, og på denne måten gjorde han klostret ble et tilfluktssted for de fattige i området. Han elsket å dele ut brød til fattige selv, og selv på reiser tok han med seg en stor kurv med brød og annen mat som han delte ut blant de fattige langs veien.

En gang på reise med noen av sine medbrødre kom Siardus tilfeldigvis en høylydt feiring med musikk og dans. Han stanset og snudde seg mot sine brødre med kommentaren: «Bare forestill dere hvilke gledesanger englekorene må synge når de feirer omvendelsen av en eneste synder». På en annen reise møtte han en gammel venn som var blitt blind. Da vennen ikke gjenkjente ham, ble Siardus så beveget av medfølelse at han ba om helbredelse, og mannens øyne ble åpnet på stedet. Da denne episoden ble kjent, økte tilstrømningen til klosteret voldsomt.

Ikke alle Siardus' medbrødre likte hans asketiske regime. I 1230 prøvde en kannik i klosteret å myrde Siardus ved å stikke ham i ansiktet med en kniv mens han sov. Abbedens skrik tilkalte de andre brødrene så raskt at han bare ble lettere såret og reddet livet. Senere samme år døde Siardus, den 13. november 1230, etter 36 år som abbed [noen kilder opererer med 14. november som dødsdato]. Han ble først gravlagt i sakristiet i Mariengaarde, men hans jordiske rester ble senere flyttet til en marmorgrav i koret i kirken av den salige abbed Sibrand (1230-38). Vita Siardi ble skrevet ikke lenge etter Siardus' død, ikke av abbed Sibrand, men av abbed Theodorus (1259-75).

Allerede like etter hans død startet hans kult, og utallige troende opplevde spesielle nådebevisninger fra Gud ved hans grav. Før 1252 er det nevnt 49 mirakler. Et av disse skjedde i 1242 med hustruen til skolelæreren i Farmsum, som hadde hatt fødselsveer i ni dager da hun ba om hjelp både av Fredrik og Siardus. I de andre 48 miraklene nevnes bare Siardus. Etter reformasjonen ble klosteret i Mariengaarde oppløst i 1561 og ødelagt av kalvinister i 1578. Siardus' jordiske rester ble berget av den frisiske adelsmannen Siardus av Hensema, som brakte dem til Hildesheim i Tyskland. Men en slik overføring var ikke mulig uten pavelig godkjennelse, og den kom den 29. januar 1594 med det apostoliske skrivet Pastoralis sollicitudinis ratio fra pave Klemens VIII (1592-1605) til Johannes Husius, apostolisk vikar av bispedømmet Hildesheim.

De salige Siardus og Fredrik (oppe t.h.), sakristiet i klosteret i Grimbergen

Etter 1594 vet vi ikke hva som skjedde med Siardus' relikvier, men i et brev fra 1608, skrevet av erkebiskop Welharpus Connus av Köln, gis det tillatelse til å ære og distribuere relikviene. Den 10. april 1608 ble de delt og plassert i to separate relikvarer. Et av disse med hodeskallen og nesten halvparten av knoklene, ble i 1617 brakt til klosteret Saint-Feuillien i Le Roeulx i provinsen Hainaut/Henegouwen i Vallonia i dagens Belgia. Etter at dette klosteret ble oppløst under Den franske revolusjon, ble relikviene brakt til kirken i Strépy. Den 24. februar 1938 brakte prelat Bauwens dem høytidelig til premonstratenserklosteret Leffe i Dinant i Belgia, hvor de fortsatt hviler.

Det andre relikvaret med Siardus' relikvier ble gjemt blant noen grønnsaker og smuglet til klosteret i Leffe i Dinant i dagens Belgia, og etter en lang reise via flere premonstratenserklostre kom det den 6. juli 1617 til premonstratenserklosteret Tongerlo/Tongerloo i Westerlo nær Antwerpen (fr: Anvers) i Flandern i dagens Belgia. Der har folket alltid siden holdt Siardus høyt i akt og feirer hvert år hans fest med stor høytid. I 1619 bygde abbed Stalpaerts et vakkert skrin for relikviene. Men i 1796 ble Tongerlo rammet av virkningene av Den franske revolusjon, og i en periode ble relikviene gjemt på et trygt sted i et sogn i nordre Brabant, men i 1860 ble de returnert til klosteret. Der æres de fortsatt i det lille, men vakre kapellet i klosterkirken. En del av Siardus' hodeskalle fant et hjem i norbertinernes generalat i Roma inntil år 2000, da den ble overført til klosteret i Windberg i nærheten av Straubing i Bayern.

Siardusschrijn i Tongerlo/Tongerloo

Siardus regnes vanligvis som hellig, men noen kilder kaller ham salig. I premonstratenserordenen feires han som hellig etter at pave Benedikt XIII (1724-30) stadfestet hans og Fredriks kult den 22. januar og 8. mars 1728 sammen med en rekke andre premonstratensere (dette nevnes imidlertid ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999).

Hans minnedag er dødsdagen 13. november, som har vært feiret i premonstratenserordenen siden både hans og Fradriks fester ble tatt inn i deres generalkalender i 1675. 14. november nevnes også som minnedag. En translasjonsfest feires den 6. juli. Før kalenderreformen ble han minnet den 17. november, mens 14. november var festen for alle relikviene i premonstratenserkannikenes kirker. I motsetning til Fredrik har Siardus aldri blitt tatt opp i de offisielle helgenkalenderne i den nederlandske kirkeprovinsen. Likevel var han mer populær enn Fredrik på 1600- og 1700-tallet takket være norbertinernes anstrengelser.

Han avbildes kledd som premonstratenserabbed i hvit drakt med et brød for de fattige, en skovl for sitt manuelle arbeid og hveten han høstet i sitt ansikts sved. Han kan også avbildes med pisk eller med en brødkurv ved føttene og kors i hånden. På fremstillinger deler han oftest ut brød til de fattige. Han er skytshelgen for gravide kvinner og unge mødre og anropes mot øyesykdommer og kvegsykdommer.