Den hellige Veranus av Cavaillon (513-589)

Skytshelgen for Saint-Véran, Fontaine-de-Vaucluse og Jargeau i Frankrike; for Abbadia Alpina og Peccioli i Italia

Den hellige Veranus (Uranus; fr: Véran, Vérand, Vérain, Vrain, Wrain; it: Verano) ble født på begynnelsen av 500-tallet (tradisjonen i Cavaillon sier 513) i Javols i den gamle provinsen Gévaudan (Gabalitannus) (ex pago Gabalitano sier Gallia christiana) i det sørlige Frankrike. Denne provinsen ble etter Den franske revolusjon til departementet Lozère i regionen Languedoc-Roussillon (fra 2016: regionen Languedoc-Roussillon-Midi-Pyrénées). Javols var fra grunnleggelsen av bispedømmet til midt på 900-tallet bispesete for det nåværende bispedømmet Mende (lat: Diocoesis Mimatensis), som dekker departementet Lozère. Wrain anses som et burgundisk navn, og Veranus/Uranus er en latinisering av navnet, Uranus har oppstått som en forveksling av bokstavene v og u.

Men historikerne er delt når det gjelder stedet for hans fødsel. For andre kilder mener at han ble født i Barjac i departementet Gard i regionen Languedoc-Roussillon-Midi-Pyrénées, andre igjen sier at han i stedet ble født i Lanuéjols i Gévaudan, nå i departementet Lozère. Andre sier at han ble født i kantonen Jargeau i arrondissementet Orléans i departementet Loiret i regionen Centre-Val de Loire og andre igjen sier at han ble født i landsbyen Vaucluse i departementet av samme navn.

Veranus ble tatt opp i det lokale presteskapet i Mende da han ble presteviet i 540 av biskop Evanthius av Mende (fr: Evanthe), på dagen for festen for den hellige Privatus av Gévaudan (d. 257), som Veranus alltid hadde en stor hengivenhet for. Som prest viet han seg til å tjene Gud og å redde og helliggjøre sjeler. I løpet av sitt pastorale arbeid skal han ha utført flere mirakler som ga ham et utbredt ry for hellighet. Men han fryktet den oppmerksomheten som ble ham til del, så han trakk seg tilbake for å leve i ensomhet i ødemarken i fjellene i Vaucluse. Der levde han som eremitt og fikk ry for hellighet. I Fontaine-de-Vaucluse grunnla han en eneboerhytte nær en heftig boblende kilde, som er den mest produktive i Frankrike og den femte kraftigste i verden.

Det var i Fontaine-de-Vaucluse han gjorde sitt mest berømte mirakel ved å befri området fra en fryktelig bevinget drage som ennå kalles Couloubre, som bodde i en grotte nær kilden og Veranus’ eneboercelle og tidligere hadde slukt bøndenes sauer. Ifølge legenden førte han dragen ut fra hulen ved å binde ham med en lenke. Han gjorde korsets tegn og ga udyret ordre «ved den levende og evige Gud» om aldri å skade noen igjen. Deretter tok han udyret opp i fjellområdet Lubéron og ga den ordre om å forlate området. Monsteret steg til værs og falt død ned på det stedet hvor landsbyen Saint-Véran nå ligger. De lokale innbyggerne ble informert om mirakelet av hyrdene fra Provençe, og de ga sitt land navnet til den hellige biskopen. Tidligere ble landsbyen kalt Sainte-Marie-Madeleine.

Siden hans apostolat spesielt var omvendelsen fra hedendom, og mange mener at når legenden forteller at han drev ut en drage, var det et symbol på hedendommen som ble drevet ut. Senere la han ut på en pilegrimsreise til Roma, ivrig etter å be ved apostlenes graver. På veien til Roma fulgte han delvis «Strada peregrinorum» som senere skulle bli Via Francigena eller Romea. Han dro via Embrun, Briançon, Ravenna og Milano, og returen gikk via Albenga i Liguria og Cassis i departementet Bouches-du-Rhône. I Albenga samarbeidet han med biskopen i evangeliseringen av hedningene, som også i disse områdene fortsatt var mange. Han oppnådde at hele byen omvendte seg til den kristne tro. I Peccioli i Pisa frigjorde han med korsets tegn landsbyen fra pesten og fra hedendommen som fortsatt var delvis til stede i befolkningen. I Ravenna gjenoppvekket han sønnen til en adelsmann og en ung jente, ødela avgudsbildene og omvendte mange til troen. I Torino frigjorde han en mann som var dømt til bålet og slukket ilden ved å kaste sin bispestav på den. I Milano frigjorde han med korsets tegn mange personer fra Embrun for demoner og sykdommer.

Veranus var en samtidig av den hellige biskopen og kirkehistorikeren Gregor av Tours (539-94), som forteller at han kort tid etter 581 kjente ham personlig og besøkte ham. Gregor av Tours skrev om ham: «Denne pontiffen ble gitt store dyder slik at han ofte, av Guds nåde, helbredet syke ved et korstegn». Veranus ble ifølge Gregor av Tours helbredet fra en alvorlig lidelse gjennom forbønn fra den hellige Martin av Tours. Legenden om Veranus omfatter mange mirakler som den hellige utførte på forskjellige steder hvor han levde eller besøkte. I Italia utførte han mirakler i Roma, Peccioli, Ravenna, Torino og Milano.

Kong Sigebert I av Austrasia (Sigibert) (561-75), som for å skape en passasje til sine stater ved Middelhavet hadde åpnet den austrasiske korridoren i Provençe, utnevnte Veranus etter at han kom tilbake fra Roma til biskop av Cavaillon i det nåværende departementet Vaucluse i regionen Provençe-Alpes-Côte d'Azur i Sør-Frankrike, og ikke av Chalon-sur-Saône som noen tror på grunn av sammenblanding av Caballionensis (Cavaillon) og Cabilonensis (Chalon-sur-Saône). Bispedømmet Cavaillon besto frem til Den franske revolusjon, men ble nedlagt ved konkordatet i 1801 og innlemmet i bispedømmet Avignon.

Det skjedde i 568, ifølge Manuscrit d'Orléans (manuskript 319 i Bibliothèque municipale i Orléans) av Vita Sancti Verani Cavallicensis episcopi. Men mange kilder sier at Veranus ble utnevnt til biskop først i 585, like før han deltok på det andre konsilet i Mâcon i Burgund samme år sammen med seksten biskoper fra Provençe, Der viste han en ekstraordinær glød i forsvaret av den kirkelige disiplinen. Veranus tilskrives en traktat mot ekteskap for prester, et synspunkt som på den tiden var temmelig uvanlig. Han lot bygge den første katedralen i bispedømmet Cavaillon, som var blitt grunnlagt rundt 395. Han huskes som en leder i utviklingen av karitativt arbeid og var en velynder for lokale klostre, ikke bare i Frankrike, men også i Italia, spesielt i byen Albenga, som han hadde omvendt. Han var en fremragende predikant. Den hellige kong Guntram av Burgund (fr: Gontran) (ca 525-92) beæret ham med sitt vennskap.

Den 24. februar 586 fikk dronning Fredegunda av Neustria (fr: Frédégonde) myrdet den hellige erkebiskop Praetextatus av Rouen. Da kong Guntram av Burgund fikk høre om dette, sendte han tre biskoper til den unge Klotar (Lothar) (f. 584), sønn av Fredegunda og antatt sønn av kong Kilperik I av Neustria (fr: Chilpéric) (567-84), som ble kong Klotar II (584-628), nemlig Veranus av Cavaillon, Agrecius av Troyes og den hellige Artemius av Sens (d. 609). De fikk beskjed om å konferere med guvernørene som oppdro den unge kongen og deretter finne ut hvem som hadde myrdet biskop Praetextatus og bringe ham for kongen.

Men guvernørene svarte at de var fullt i stand til å straffe lokale forbrytere selv. De svarte at hvis gjerningsmannen ikke ble ført for kongen, ville han komme med en stor hær og ødelegge området. Deretter dro de hjem uten å ha fått noe tilfredsstillende svar, men i det minste hadde de gjort det fullstendig klart at Melantius, som allerede var utpekt til å etterfølge Praetextatus, aldri kunne utføre sitt embete som biskop i katedralen der (Gregor av Tours: Historia Francorum, VIII, 31).

Under et søndagsofficium adresserte Veranus dronningen for å irettesette henne for drapet. Dette gjorde at han ble bedt om å være gudfar for den fremtidige kong Theoderik II av Burgund (fr: Thierry) (595-613) og Austrasia (612-13), sønn av kong Kildebert II av Austrasia (575-95) og Burgund (592-95) og hans hustru Faileuba (fr: Faileube) (572-96). Kildebert II (570-95) var eneste sønn av kong Sigebert I og dronning Brynhilda (fr: Brunehaut), dronning Fredegundas erkefiende. Barnefaren var sytten år og moren femten år gammel, og det var deres andre sønn, for Theodebert ble født året før. Han skulle bli kong Theodebert II (fr: Théodebert, Thibert) av Austrasia (595-612). Theoderiks dåp fant sted i 587 i Orléans, hovedstad for kong Guntram av Burgund (fr: Gontran) (561-92).

Den hellige dronning Radegunde tilbrakte sine siste år i fullstendig og streng klausur i klosteret Sainte-Croix i Poitiers, hvor hun døde den 13. august 587. Abbedisse Agnes døde omtrent samtidig med henne. Gregor av Tours forteller at i 589 var klosteret blitt et stridens sted hvor kommuniteten ble splittet i rivaliserende grupper. Dette skyldtes delvis at biskop Maroveus av Poitiers nektet å utføre sin kirkelige plikt til å veilede klosteret. Til slutt gjorde en del av nonnene opprør, og det førte til at et konsil av biskoper ble sammenkalt for å undersøke beskyldningene som nonnene kom med. Mange av disse ble funnet å være grunnløse, men Maroveus ble beordret til å ta seg av klosterets åndelige behov. På konsilet i 589 for kong Guntram av Burgund forsvarte Veranus sammen med åtte andre biskoper de biskopene som med rette hadde bannlyst kommuniteten av nonner. Han bidro dermed til å gjenopprette ro og orden blant nonnene i klosteret.

Senere i 589 reiste biskop Veranus til Arles i departementet Bouches-du-Rhône i regionen Provençe-Alpes-Côte d’Azur for å delta på et konsil der, men han ble rammet av pesten som herjet der og døde den 13. november 589 (eller 590?) etter selv å ha spådd dagen. Etter hans død var bispesetet i Cavaillon vakant i 199 år. Under begravelsen steg hans kappe opp i luften og pekte på det stedet som helgenen hadde bestemt for sin begravelse.

Den italienske forfatteren Francesco Petrarca (1304-74) forteller at Veranus ble gravlagt i Vallis Clausa i en kirke i Fontaine-de-Vaucluse som var liten, men utsmykket og solid og som Veranus hadde vigslet til Jomfruen. Denne kirken ble ødelagt under barbarenes folkevandringer på 500-tallet, men i 979 ble den erstattet av prioratet Notre-Dame-et-Saint-Véran. På dette stedet står den nåværende sognekirken i Fontaine-de-Vaucluse, som ble bygd på 1000-tallet og bærer spor av senere rekonstruksjoner. I krypten i denne kirken finnes fortsatt Veranus’ merovingiske sarkofag.

På 1000-tallet kom en stor del av Veranus’ relikvier til Jargeau ved Orléans, hvor han under navnet Saint-Vrain ble utnevnt til skytshelgen for kapittelet ved kollegiatskirken Saint-Étienne i Jargeau i bispedømmet Orléans. På 1300-tallet bedømte man det slik at levningene av den berømte prelaten heller burde være i hjertet av hans bispedømme av sikkerhetsmessige årsaker, og den 7. juli 1311 fikk biskop Pontius II Auger de Lagnes av Cavaillon (1311-17) overført de siste relikviene fra Vaucluse til Cavaillon, hvor de ble stedt til hvile i katedralen. Dette skjedde i nærvær dikteren Petrarca. Da prosesjonen ville krysse elven Sorgue som hadde sitt utspring i kilden ved Veranus’ eneboercelle, delte ifølge overleveringen vannet seg av ærefrykt for den hellige slik at prosesjonen kunne gå tørrskodd over elven. Før 1030 ble det på klippen overfor kilden bygd et slott, som senest fra 1200-tallet tjente som sommerresidens for biskopene av Cavaillon. På 1500-tallet ble slottet oppgitt, og deretter forfalt det til en ruin.

Relikviene i katedralen ble reddet av kannikene i 1562 da katedralen ble plyndret av de protestantiske troppene til baronen av Adrets, og de ble stilt ut i 1613 for de troendes venerasjon. Da relikviene ble flyttet til katedralen i Cavaillon, ble også noen relikvier sendt til katedralen i Albenga i provinsen Savona i Liguria, hvor Veranus deltok i kristningen av byen på 500-tallet. De ble brakt til Albenga i 1251 av erkediakon og kannik ved katedralen, Giacomo Cepulla, sekretær for pave Innocent IV (1243-54), som det fremgår i et manuskript fra 1637. Der blir relikviene fortsatt blir æret i et skrin i katedralen San Michele Arcangelo. Den eldste notisen om Veranus i Albenga finnes i en liste over helligdager i de kommunale vedtektene for 1288. En identifikasjon av levningene i Albenga ble foretatt i 1989. Den toskanske byen Peccioli i provinsen Pisa er også i besittelse av en relikvie av Veranus.

Veranus feires i Albenga den 14. november og dessuten den 8. juni, en feiring av translasjonen av levningene til det nye alteret som var vigslet til ham i 1460 av biskop Napoleone Fieschi (ca 1400-66) av Nolo (1448-59) og deretter apostolisk administrator av Albenga (1459-66) til sin død. I Cavaillon minnes han den 11. november med en translasjonsfest den 20. oktober. I Peccioli feires han den 25. oktober. Hans translasjon til Jargeau blir feiret den 19. oktober. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 19. oktober:

Cabellióne in Província, sancti Veráni, epíscopi, qui magnis Virtútibus, præsértim in ægrótis curándis, prǽditus fuit.

I Cavaillon i Provençe, den hellige Veranus, biskop, som var full av store dyder, spesielt for å hjelpe syke.

Veranus fortsatte også å utføre mirakler etter sin død, for eksempel et som virker mer knyttet til materialistiske hensyn. Marki Raimund IV av Provençe levde på 1100-tallet. En gang han skulle på jakt i Lubéron, ga han beskjed om at biskop Benedikt av Cavaillon (1156-78) skulle vente litt med messen, ettersom han var litt forsinket. Men det brydde ikke biskopen seg om, så han begynte messen til vanlig tid. Det førte til at markien etterpå ga ham det som bare kan kalles et godt spark i baken. Markiens «skyldige» fot visnet umiddelbart, og markien begynte å halte merkbart. Da måtte han halte av gårde for å be til Veranus av Vaucluse. For å få tilgivelse av den døde eremitten, måtte markien gi en rekke privilegier til biskop Benedikt, sammen med halve lenet Vaucluse. Raimund adlød og ble helbredet ipso facto («som resultat»).

I middelalderen ba mødre ofte til Veranus for sine små barns helse. Han er skytshelgen for gjetere og beskytter av flokkene. Hans forbønn påkalles mot avgudsdyrkelse og pesten. Han ble også valgt til skytshelgen for byen og bispedømmet Cavaillon, som siden 1801 har vært forent med bispedømmet Avignon. Helgenen ble valgt til beskytter av følgende steder: Den franske landsbyen Saint-Véran i departementet Hautes-Alpes i regionen Provençe-Alpes-Côte d'Azur, kommunen Peccioli i provinsen Pisa i Toscana i Italia og Abbadia Alpina, tidligere egen kommune, nå en del av byen Pinerolo i provinsen Torino i regionen Piemonte. Han er også skytshelgen for Fontaine-de-Vaucluse i departementet Vaucluse og Jargeau i departementet Loiret i regionen Centre-Val de Loire. Katedralen i Cavaillon er viet til ham (Cathédrale Notre-Dame-et-Saint-Véran de Cavaillon). Den er et nasjonalt monument i Frankrike.

Det senere prioratet Saint-Vérain i arrondissementet Cosne i kantonen Saint-Amand-en-Puisaye i departementet Nièvre i regionen Burgund (fr: Bourgogne) (fra 2016: regionen Bourgogne-Franche-Comté) fikk hans navn, og det har gått over til kommunen. Der befant det seg i lang tid et verdifullt relikvar, som i 1793 ble sendt til myntverket i Paris og smeltet ned. Relikviene i skrinet ble kastet midt i kirken, hvor de ble berget av François Chotard, sakristan i kirken, som oppbevarte dem respektfullt i sitt hus. Klosteret Saint-Vérain skal ha bevart hodeskallen til den hellige biskopen, som ble båret i prosesjoner i tider med katastrofe. Mange ganger har byen Nevers tydd til Veranus’ forbønn for opphør av pesten som desimerte dens innbyggere, spesielt i 1498, i 1584 og i 1597. Vi kjenner ikke det nøyaktige tidspunktet og begrunnelsen for translasjonen dit.

Da freden ble gjenopprettet i Kirken i Frankrike, brakte François Chotard de hellige relikviene til presten som administrerte sognet. De ble gjenkjent av to av de fremste av de mennene som sto for vanhelligelsen, men også av andre pålitelige vitner. En ny muntlig prosess ble gjennomført for å etablere deres autentisitet, og levningene ble plassert i et fattigslig relikvar av kartong, som ble forseglet. I 1818 ble de høytidelig plassert av Jean-Jacques Vée i to relikvarer av forgylt tre (et relikvar inneholdt levningene av Veranus, det andre dem av den hellige Blasius, og den 10. oktober 1843 satte biskop Dominique Augustine Dunfètre av Nevers sitt segl på de nevnte relikvarene. Han hadde nøye undersøkt rapporten som var blitt sendt til ham av sogneprest Mercier, og han konstaterte ektheten av disse hellige relikviene.

I alt syv franske kommuner bærer Veranus’ navn, og han er også skytshelgen for fire klostre og har inspirert mange hymner. I Peccioli i Pisa ble det viet til en kirke til ham som ble et mål for pilegrimer fordi den inneholder en berømt relikvie av ham.

I 1665 utga François Mathieu i Avignon La vie admirable du bienheureux saint Véran, évêque de Cavaillon et patron de la ville et du diocèse («Det beundringsverdige livet til den salige helgenen Veranus, biskop av Cavaillon og skytshelgen for byen og bispedømmet». Hans minne som en trofast hyrde i alle de oppgaver som tilhørte hans bispeembete, en vokter av læren og minister for veldedighet, har aldri forsvunnet. Et kapell for Saint-Véran eksisterte i katedralen i Mende. I sognet Barjac, hvor han muligens ble født, ble det ved bredden av elven Lot bygd et kapell med hans navn, men det har blitt ødelagt av flommen.

Denne Veranus er den mest kjente av de helgenene som bærer dette navnet. Han æres i flere departementer (84, 05, 45, 48, 91) under navnet Vrain. De tre andre ved navn Veranus er mindre kjent: 1) En martyr i Calenzana på Korsika i 303 (21. mai), 2) En biskop av Vence i 449 (11. november) og 3) En irsk eremitt i Coolus i departementet Marne i regionen Champagne-Ardenne (fra 2016: regionen Alsace-Champagne-Ardenne-Lorraine) på 500-tallet (7. mai). Innbyggerne i dalen Queyras i departementet Hautes-Alpes minnes biskopen av Cavaillon.

Han fremstilles med en drage, som han gjerne tramper under føttene, og med en ødelagt fot. Det eksisterer også et panel med tittelen Verano tra due angeli e storie della sua vita («Veranus mellom to engler og historier fra hans liv») av en anonym kunstner fra Pisa-skolen og datert til 1270-75, hvor den hellige er avbildet i full høyde og velsignende. Panelet er for tiden på museet i Brera i Milano.

Veranus tilhører de såkalte «Dragehelgener». Det finnes en rekke dragedrepere blant de eldste helgenene. I hagiografenes skrifter kan vi finne opptil 45 mannlige og tre kvinnelige helgener som forbindes med en legendarisk drage. De mest kjente er muligens de hellige Georg og Margareta av Antiokia, men vi har også de hellige Vitonus av Verdun, Julian av Le Mans, Quirinus av Malmédy, Leonard av Limoges, Klemens av Metz, Beatus av Vendôme, Crescentian av Saldo, Mercurialis av Forlì, Veranus av Cavaillon og mange andre.

Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, nominis.cef.fr, saintveran.com, diocese-avignon.fr, catholozere.cef.fr, orthodoxievco.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 24. april 2000 – Oppdatert: 19. januar 2016