Gregorio Maria (Luigi) Almerici

ALMERICI, Gregorio Maria C.S.P. (en annen navneform i Norvegia Catholica: ALMARICI) var en italiensk marchese (markgreve) født i 1822 i Italia. Han inntrådte hos barnabittene i Monza i 1856. Monza lå da i kongedømmet Lombardia-Venetia, innen det østerrikske keiserdømme.

At barnabittene fattet interesse for misjon i Nord-Europa, var innflytelsen fra en høytstående russisk konvertitt inne i bildet. Det var grev Grigorij Sjuvalov som konverterte til den katolske tro i 1843 og som tretten år senere sluttet seg til barnabittenes orden. Marchese Almerici hadde under innflytelse av Sjuvalov lagt til side sine tidigere revolusjonære idéer og atter begynt å praktisere sin barndoms katolske tro. Etter sin prestevielse i 1857 tok Sjuvalov initiativ til å grunnlegge et barnabittkollegium i Paris, som i tillegg til den indre misjon i den franske hovedstad, skulle arbeide for, som det ble kalt, Russlands tilbakevending til katolsk enhet (al unità cattolica).

Sjuvalov døde i 1859, men i løpet av sin korte tid som barnabitt rakk han å vekke en varig interesse for den russiske misjon blant sine medbrødre i Paris. For et knippe russisk-orienterte barnabitter fremstod et engasjement i Skandinavia – i den svensk-norske misjon – som en forberedelse til et fremtidig virke i Russland. I kretsen var også italienerne Cesare Tondini de’Quarenghi, og Carlo Maria Moro, og nordmannen Johan Daniel Stub. Under kollegietiden i Paris studerte Almerici den russisk-ortodokse liturgi.

Almerici ble presteviet i 1868 i Paris, og ankom i september samme år Norge. Verken han eller de andre barnablttene lyktes i å bruke Sverige-Norge som springbrett til Russland, og de tenkte seg da å konsentrere seg om den norske del av det apostoliske vikariat.

September 1868 – 6. juli 1869

Kapellan i St. Olaf, Christiania. Samtidig ble det tydelig at barnabittenes norske prosjekt heller ikke skulle realiseres. I et brev til Stub fra juni 1869 rapporterte Teppa om et møte han hadde hatt to måneder tidligere med kardinalene Alessandro Barnabò og Luigi Maria Bilio, hvor det ble konkludert med at barnabittene rett og slett manglet tilstrekkelige personlige og økonomiske ressurser til den norske misjon. De italienske barnabittene hadde vanskeligheter med å akklimatisere seg i Norge. Moro og Almerici gjorde et tappert forsøk på å skape entusiasme for misjonen i Norge, men mislyktes med det. Høsten 1868 ba de om å bli kalt tilbake. Norske pater Johan Daniel Stub ville bli.

Etter at pater Bernard Bernard ble utnevnt til apostolisk prefekt for det nye norske apostoliske prefektur, ble barnabittkommuniteten i Christiania oppløst, og Moro og Almerici ble overført til Paris. Stub fikk bli, og kom til sin hjemby, Bergen.

1869 – 1873

Almerici i Paris.

September 1873 – sommer 1875

Almericis tid i Stockholm: Han var der den katolske enkedronning Josefines hoffkapellan og skriftefar. Det var da en tid lansert at barnabittene skulle kunne overta misjonen i Sverige.

Men samtidig var jesuittene i anmarsj. Barnabittene oppfattet planene om en jesuittmisjon i Sverige som en trussel mot egen virksomhet. I løpet av sin tid som hoffkapellan for enkedronningen understreket Almerici gjentatte ganger viktigheten av å motvirke en slik utvikling, og han hadde også samtaler med enkedronningen og Oscar II om dette spørsmålet. Kongen, understreket han i en rapport fra november 1873, hadde forsikret ham om at han ville gjøre alt i sin makt for å forhindre at jesuittene etablerte seg i Sverige, og at han gjerne ville se barnabittene overta ansvaret for den svenske misjon.

Men barnabittene sentralt var ikke lydhøre. Almerici følte seg isolert i Stockholm, og ble sendt tilbake til Paris.

Sommer 1875 – 1877

i Paris.

1877 – 1879

i Monza.

1879

i Senna.

1882

i Firenze.

Pater Gregorio Maria Almerici døde i 1917.