Irregulær innvandring

Pressemelding fra Den skandinaviske bispekonferanse

Det økende antall irregulære innvandrere som oppholder seg uten papirer i de fleste europeiske land inkludert Norden, er et bekymringsfullt trekk for oss biskoper i Den skandinaviske bispekonferanse. Problemet berører våre land på ulike måter. Island har liten eller ingen irregulær innvandring, mens antallet for de øvrige fire land er varierende. I våre land er der lange tradisjoner for å ta vare på mennesker i nød, ikke minst blant våre politikere. Hva angår spørsmålet om irregulær innvandring, er der imidlertid påkrevd å henlede både våre politikeres og våre brødres og søstres oppmerksomhet på deres forpliktelser. Mange irregulære innvandrere lever i en umenneskelig situasjon. De er offer for forbrytelser og blir hensynsløst utnyttet av skruppelløse mennesker. Noen ser seg mer eller mindre nødt til å begå kriminelle handlinger for selv å overleve. Antallet innvandrere uten papirer er økende også i våre land.

Irregulære innvandrere kan deles inn i fire hovedkategorier:

Asylsøkere som er blitt nektet oppholdstillatelse, men som forblir i landet.
Mennesker som er kommet til landet uten tillatelse og som aldri har søkt asyl, vanligvis fordi håpet om å få det er lite.
Mennesker som er kommet inn på turistvisum og som forblir uten tillatelse.
Mennesker hvis oppholdstillatelse er utløpt, men som allikevel er forblitt i landet.

I våre land er alle fire kateorier representert. Det dreier seg om mennesker som har forlatt sine egne hjem fordi de har vært utsatt for brudd på menneskerettighetene, på grunn av fattigdom, krig og håpløshet eller også fordi de har sett en mulighet til å skape en bedre fremtid for seg selv og sine familier. På samme måte som nordiske innbyggere i forrige århundre forlot sine hjemland for å oppnå politisk, økonomisk eller religiøs frihet, kommer mennesker i dag med de samme motiver til våre land for å få del i den levestandard og de goder de fleste av oss har tilgang på, og for å nyte godt av de friheter vi tar som en selvfølge.

Våre Caritas-organisasjoner, våre menigheter og enkelte katolikker er ofte involvert i omsorgen for disse menneskene. Det betyr at vi deltar i en gradvis oppbygging av alternative strukturer på områder som sosialomsorg og helse. Så langt kjenner vi ikke til alternative undervisningstilbud for barn, men det er ventelig bare et tidsspørsmål før dette settes i verk. Alt utenfor samfunnets legale rammer.

Ingen vet hvor mange irregulære innvandrere som finnes, men vi antar at det i Norden dreier seg om tusentall.

Vi tror at flertallet av dem vil forbli i våre land med mindre de fjernes med makt. Som kristne erkjenner vi deres verdighet som mennesker, og det betyr at vi skal hjelpe dem på alle mulige måter; vi vil ikke la dem dø av sult eller mangel på medisinsk behandling så lenge vi kan fremskaffe det. Å sørge for at barn som lever under slike forhold får undervisning og nødvendig ettersyn er neste skritt.

Våren 1987 erklærte vi at asylretten måtte opprettholdes og at mennesker i virkelig nød skulle få anledning til å slå seg ned i Norden, selv om en totalt ukontrollert innvandring ikke er ønskelig. I dag er vi i den situasjon at der er stor fattigdom i mange land som er våre naboer eller nære naboer. Det kaller på politisk vilje til å investere mer i disse landene. Vi tror også at et trekk i retning av å løse problemet med irregulær innvandring er å tillate ordnet innvandring i våre land.

Vi er også alarmert over det voksende klima av motstand mot fremmede og mennesker som på en eller annen måte ikke er som vertskapsbefolkningen. Vi må igjen bli klar over hva vi mener med solidaritet, og hva som ligger i våre forpliktelser overfor våre brødre og søstre.

Mot denne bakgrunn vil de nordiske biskoper gi følgende retningslinjer til hjelpeorganisasjonen Caritas, kommisjonene for rettferdighet og fred (Justitia et Pax), og til alle som på en eller annen måte er berørt av problematikken.

Vi bekrefter hvert enkeltmenneskes verdighet som skapt i Guds bilde og likhet. Det betyr at grunnleggende menneskerettigheter, som retten til liv, personlig integritet, til grunnleggende respekt for menneskeverdet og religionsfrihet er ukrenkelige.
Vi anser at Kirken, gjennom sine medlemmer og sosial-pastorale organisasjoner, er forpliktet til å forsøke å ivareta regulære og irregulære innvandreres basale menneskelige behov der statlige myndigheter ikke gjør dette.
Den hjelpen vi gir må ha til hensikt å skape stabile forhold hvor disse brødre og søstre kan leve et normalt liv.
Den begrensede ekspertise vi har må brukes til å vurdere hvorvidt det er gjørlig at mennesker frivillig vender tilbake til sine hjemland, og bistå der dette er mulig.
Vi oppmuntrer våre ulike organisasjoner til å bringe dette forholdet opp for våre politiske ledere slik at mer varige løsninger kan finnes på dette problemet. Vi kan ikke si oss enige når våre regjeringer konsentrerer seg om våre lands økonomiske problemer, og ignorerer de klare moralske forpliktelser vi har overfor våre brødre og søstre i østlige deler av Europa og nødvendigheten av kontinuerlig og økte anstrengelser for å lette fattigdommen i Sør. Vi ber våre forskjellige organisasjoner hjelpe oss i å formulere en tilnærming til de enkelte regjeringer.
Vi er klar over at å hjelpe mennesker som oppholder seg irregulært i våre land, bidrar til å konsolidere et "alternativt" samfunn. Inntil der er funnet en politisk løsning på dette problemet synes det å være uunngåelig.
Vi er også klar over at andre grupper mennesker i våre land mangler nødvendige ressurser. Vi forsøker også å hjelpe disse menneskene og andre nødstilte. Men når menneskers verdighet blir ringeaktet, slik tilfellet er med mange irregulære innvandrere, finner vi grunn til å rette oppmerksomheten mot deres situasjon.

Vi ønsker sammen med alle mennesker av god vilje å bidra til en debatt som er basert på respekten for menneskets verdighet for å finne frem til en konkret løsning på denne situasjonen. Den katolske kirke i Norden lover å støtte opp om og ta del i en slik debatt.

Helsinki, Stockholm, Reykjavik, København, Oslo, Tromsø, Trondheim; 22. april 1998

+ Paul M. Verschuren: Biskop av Helsinki; Formann for Den skandinaviske bispekonferanse
+ Hubertus Brandenburg: Biskop av Stockholm
+ Johannes B. M. Gijsen: Biskop av Reykjavik
+ Czeslaw Kozon: biskop av København
+ Gerhard Schwenzer: Biskop av Oslo
+ Gerhard Goebel: Biskop-prelat av Tromsø
+ Georg Müller: Biskop-prelat av Trondheim
+ William Kenney: Hjelpebiskop av Stockholm