Paven går inn for samarbeid mellom tro og fornuft i ny encyklika

Pave Johannes Paul II går inn for et nytt samarbeid mellom teologi, filosofi og naturvitenskap. Dette samarbeidet skal være en hjelp til å overvinne den mangelen på mening som mange mennesker opplever. Det skal også gi pålitelige etiske retningslinjer for å hanskes med den voksende trusselen mot mennesker og miljø vi i dag står overfor. Dette skriver Paven i sin 13. encyklika (rundskriv) Fides et Ratio (Tro og Fornuft) som ble offentliggjort i dag, dagen før han feirer 20-års jubileet for sitt valg.

I rundskrivet beklager Paven hvordan en rekke moderne filosofier benekter menneskets evne til å erkjenne sannheten, eller bent frem underslår at det finnes noe slikt som sannhet og fornuft. Imidlertid er det mennesket selv som blir skadelidende under dette tapet av tiltro til fornuften, fordi det skaper grobunn for umenneskelige, irrasjonelle og fundamentalistiske strømninger.

Paven trekker frem en rekke eksempler på slike tankesystemer, først og fremst positivismen som bare tillegger naturvitenskapelige erkjennelser gyldighet og ikke tar hensyn til spørsmål som gjelder meningen med livet, religion, moral og estetikk fordi den regner dem som irrasjonelle. "Vitenskapen forbereder seg altså på å beherske alle aspekter av den menneskelige eksistens gjennom teknologiske fremskritt," kritiserer Paven. Det faktum at naturvitenskap og moderne teknikk har gjort store fremskritt, har bidratt til en "grenseløs utbredelse" av denne holdningen. Mange mennesker har allerede godtatt forestillingen om "at det som er teknisk mulig, nettopp derfor [fordi det er teknisk mulig] blir moralsk akseptabelt."

En pragmatisme som ser bort fra spørsmål om sannhet og etikk, er en like stor fare, skriver Paven. Ifølge en slik holdning tjener fornuften bare som et middel til å nå mål som makt eller nytelse. En slik pragmatisme er også basis for en falsk demokratiforståelse som mener at et parlamentarisk flertall alene avgjør om et forhold er moralsk tillatelig eller ikke, mens dette i virkeligheten er basert på "uforanderlige" prinsipper og verdier.

Samtidig med disse tankeretningene - eller som en reaksjon på dem - har det også dukket opp irrasjonelle strømninger, som for eksempel "postmodernistisk" tenkning som gir avkall på "vissheter". På sin side står nihilismen, som har gitt fullstendig avkall på å søke etter mening, "ved begynnelsen av den utbredte holdningen som sier at man ikke må overta noen endelig forpliktelse fordi alt uansett er forgjengelig og forbigående." Derfor, slår Johannes Paul II fast, er en av de vanskeligste truslene ved slutten av dette århundret "fortvilelsens fristelse."

"Omfanget av problemene som nå trenger seg på, krever i praksis et felles arbeid, selv om det utføres etter ulike metoder, for at sannheten igjen kan bli erkjent og dermed komme til uttrykk," understreker Paven ordrett. Filosofi og teologi bør igjen sterkere berike og utfordre hverandre, slik tilfellet var i senantikken og i middelalderen. "Å tro på muligheten for å erkjenne en allmenngyldig sannhet, er på ingen måte en kilde til intoleranse. Det er derimot den nødvendige forutsetning for en ærlig og troverdig dialog mennesker i mellom," påpeker Johannes Paul II.

Troen som utfordring

Om man ser bort fra dokumentene fra Det annet Vatikankonsil, er denne encyklikaen det første paveskriv som befatter seg systematisk med forholdet mellom tro og fornuft siden Leo XIIIs Aeterni Patris fra 1879. Johannes Paul II knytter i sin tekst uttrykkelig an til denne forgjengeren.

Paven oppfordrer filosofien inntrengende til ikke å begrense seg til "beskjedne mål", til ikke å vike unna menneskenes "ytterste spørsmål" og til å våge filosofiske helhetsfremstillinger istedenfor å begrense seg til rent jordiske delområder av virkeligheten. Først slik blir filosofien tro mot sitt innerste vesen som er å være en "visdomslære". Vår moderne kultur har imidlertid trengt filosofien inn i en birolle, som én blant mange menneskelige kunnskapsområder.

Paven sier han er overbevist om at det er nødvendig å ta en "metafysisk komponent" med i beregningen for å overvinne krisen som har rammet store deler av våre dagers filosofi og for å rette på mange utbredte feilaktige handlingsmønstre i våre samfunn. Våre dagers filosofi bør slik la seg utfordre også av kristen lære og "vinne tilbake sitt forhold til teologien".

Kirken respekterer filosofiens selvstendighet

Samtidig legger Paven frem kriterier som de kristne, og teologene i særdeleshet, skal benytte i sin dialog med filosofien. Her understreker han at Kirken alltid respekterer filosofiens selvstendighet og uavhengighet og følger dens forskning med "oppmerksomhet og sympati." filosofien må følge egne regler og lover, ellers ville den være "til liten hjelp". Derfor presenterer Kirken ingen egen filosofi, heller ikke gir den noen filosofi forrang på bekostning av en annen.

Imidlertid har Kirken Åpenbaringen å takke for sin kristne sannhet, ikke egne overveielser. Det kristne budskap "sprenger" alle forstandens forsøk på "å bygge opp tilstrekkelig belegg for meningen med tilværelsen på rent menneskelige argumenter." Ordrett sier Paven: "Den virkelige utfordringen for filosofien er Jesu Kristi død på korset. For her er ethvert forsøk på å forstå Faderens frelsesplan med rent menneskelig logikk, dømt til å mislykkes."

Avvisning av esoterikk og fundamentalisme

Kristendommen har fra begynnelsen av befattet seg med filosofiske strømninger og brukt deres erkjennelser for å forstå sine egne sannheter bedre og for å gjøre dem forståelige for andre. Men ved siden av denne positive integrasjonen har det hele tiden kommet til avgrensninger mot lærer som er uforenlige med troen. Kirken, og fremfor alt biskopenes læremyndighet, må si hvilke filosofiske forutsetninger og slutninger som står i et motsetningsforhold til den åpenbarte sannheten og hvilke som ikke gjør det. Dette er nødvendig, selv om det ikke alltid er enkelt å foreta en slik bedømmelse. I rundskrivet nevner Paven en rekke slike vranglærer som i historiens løp er blitt fordømt av Kirken, slik som "overtroisk esoterikk" og astrologiske oppfatninger som også i dag brer seg blant "mange troende som ikke har tilstrekkelig kritisk sans". Han avviser også (bibel)fundamentalistiske og tradisjonalistiske strømninger som underslår betydningen fornuftserkjennelse har for troen.

Kritikk av "modernisme"

Johannes Paul II kritiserer imidlertid også en viss teologisk "modernisme" som bare benytter seg av "de nyeste utsagn og gjengs filosofisk sjargong" og overser eller nedvurderer tradisjonen. Her blir "aktualitet forvekslet med sannhet." I denne sammenhengen henviser Paven også til faren det innebærer å "ukritisk overta oppfatninger og metoder fra marxismen i frigjøringsteologien." Filosofiske modeller som ser sannheten som et resultat av konsensus, kan heller ikke overtas. Det samme gjelder teologier som ensidig går frem "nedenfra" eller vil forme Kirken etter modell av det sivile samfunn.

Paven befatter seg også med argumentet om at teologien istedenfor å vende seg mot en filosofi av gresk eller eurosentrisk opphav, heller bør vende seg mot tradisjonelle former for visdom eller andre filosofiske tradisjoner, som for eksempel de asiatiske. Dette er delvis et berettiget krav, skriver Paven. Imidlertid kan en bestemt kulturell tradisjon "aldri bli et kriterium for bedømmelse, og ennå mindre det endelige sannhetskriteriet overfor Guds åpenbaring." Det gjelder å hente fra disse tradisjonene de elementer som er forenbare med troen og beriker den. Ved å gjøre dette, må Kirken likevel ikke gi avkall på det den har tatt til seg gjennom sin inkulturasjon i gresk- romersk tenkning.

Teologer trenger filosofisk skolering

Paven understreker særlig at det er absolutt nødvendig at teologer og prestekandidater får en grundig filosofisk utdannelse. Han slår med "undring og bedrøvelse" fast at "ikke så få teologer deler likegyldigheten overfor filosofistudiet." Om teologen vegrer seg for å gjøre bruk av filosofien "løper han en risiko for å drive med filosofi uten å vite det og lukke seg inne i tankestrukturer som er lite tilpasset forståelsen av troen."

Ordrett heter det: "Den tro som mangler fornuften, har betont følelser og erfaring og står dermed i fare for ikke lenger å være et universelt tilbud. Det er illusorisk å mene at troen har større overbevisningskraft overfor en svakere fornuft. Tvert i mot havner den i en alvorlig fare for å bli redusert til myte eller overtro." Til sist er filosofien også "åstedet for møtet mellom kulturene og den kristne tro, stedet for forståelse mellom troende og ikke-troende."