Pavens fredsbudskap for 2000
Presentasjon av pave Johannes Paul IIs budskap til feiringen av Verdensdagen for fred 1. januar 2000
Tittelen på årets fredsbudskap er hentet fra englenes sang på Betlehemsmarken: "Fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag." Det skisserer en strategi for fred ved inngangen til det nye årtusen. Som en rød tråd gjennom det hele, går vektleggingen av at menneskeheten er kalt til å være én familie. Det er særlig to emner som opptar paven i dette fredsbudskapet. Det ene er at internasjonal politikk må respektere enkeltmenneskers rettigheter. Menneskerettighetene kjenner ingen grenser, sier Johannes Paul II. Det andre er det faktum at verdensøkonomien er moralsk forpliktet til å fremme enkeltmenneskers rettigheter og sørge for at alle får bidra med sin kreativitet og sine ferdigheter. Begge disse emnene er sett på bakgrunn av moderne globaliseringsprosesser.
Under følger noen sentrale sitater:
"Det vil bli fred bare hvis menneskeheten som helhet gjenoppdager at den er kalt til å være én familie. I denne familien skal alle individers rettigheter respekteres - uavhengig av status, rase eller religion. Disse rettighetene går forut for og er overordnet alt som skiller."
"En forbrytelse mot menneskerettighetene er en forbrytelse mot den menneskelige samvittighet som sådan, en forbrytelse mot selve menneskeheten. Selv om disse rettighetene krenkes innenfor bestemte politiske og geografiske grenser, overskrider vår plikt til å forsvare dem disse grensene. Forbrytelser mot menneskeheten kan ikke regnes som interne, nasjonale anliggender."
"Når vi står overfor slike tragiske og komplekse situasjoner, er det i alle tilfelle nødvendig å vektlegge den store verdi humanitær lovgivning har, og den plikt som følger til å garantere humanitær hjelp til lidende sivilbefolkning og flyktninger. Dette må skje uavhengig av hvilke såkalte "årsaker" en krig har. Vi må ikke tillate at anerkjennelsen og håndhevingen av disse rettighetene blir gjort avhengig av interessene til noen av partene i konflikten. Tvert imot er det viktig å finne frem til alle virkemidler, institusjonelle eller andre, som kan være praktisk anvendbare for å nå humanitære mål. Faktisk er den moralske og politiske legitimiteten til disse rettighetene basert på det prinsipp at menneskers velferd går foran alt annet og står over alle menneskelige institusjoner. Her vil jeg igjen understreke min overbevisning om at i våre moderne væpnede konflikter er forhandlinger av største viktighet."
"Det hender at sivilbefolkningen risikerer å bli ofre for urettferdige fiendtlige handlinger, og at politiske anstrengelser og ikkevoldelig motstand ikke fører frem. Da er det er klart at det er legitimt, og til og med en plikt å gripe inn for å avvæpne angriperen. Men slike tiltak må være tidsbegrensede og ha svært presise målsetninger. De må gjennomføres med respekt for det internasjonale lovverk og være godkjent av internasjonalt anerkjente myndigheter. I alle tilfelle må slike tiltak aldri være avhengige av væpnet intervensjon alene. Derfor må man dra mest mulig nytte av alle bestemmelser i FNs charter og arbeide videre med å definere effektive midler og fremgangsmåter for slik intervensjon innenfor rammen av internasjonal lov. I denne sammenhengen må FN selv gi alle sine medlemsland lik mulighet til å ta del i beslutningsprosessen. Slik kan de privilegier og den diskriminering som svekker organisasjonens troverdighet, elimineres."
"Ingen må la seg lure til å tro at fraværet av krig, hvor viktig dette enn er, er det samme som varig fred. Det finnes ikke ekte fred uten rettferdig fordeling, sannhet, rettferd og solidaritet. Alle planer vil mislykkes dersom de atskiller to gjensidig avhengige rettigheter: retten til fred og retten til helhetlig utvikling basert på solidaritet. "Urettferdighet, overdrevne økonomiske og sosiale ulikheter, misunnelse, mistillit og stolthet som herjer mellom mennesker og nasjoner, truer stadig freden og forårsaker krig. Alt som blir gjort for å overvinne disse problemene, bidrar til å styrke freden og unngå krig". [Den katolske kirkes katekisme, 2317]"
"Kanskje tiden er inne for en ny og dypere refleksjon over økonomiens natur og mål. Det ser ut til å være stort behov for å revurdere selve begrepet "velstand", for å forhindre at det blir innsnevret til en smal, utilitaristisk betydning som gir lite rom for verdier som solidaritet og altruisme. Her vil jeg gjerne henvende meg til økonomer, ansatte i finanssektoren og politiske ledere. Jeg vil be dem om å innse hvor nødvendig det er å sikre at økonomisk praksis og beslektede politiske tiltak har hvert menneskes velstand og hele menneskets velstand som sitt siktemål. Dette er ikke bare et etisk krav, men en forutsetning for en sunn økonomi. Erfaring viser oss at økonomisk vellykkethet er avhengig av en rekke faktorer: Blant annet er det avhengig av en genuin verdsetting av enkeltmennesker og deres ferdigheter, av en mer fullstendig deltakelse for den enkelte, av bedre kunnskap og øket informasjon og solidaritet mellom mennesker."
"Samarbeid kan ikke reduseres til å være bare hjelp, hvis vi ser i det et frø til fred. Dette blir spesielt tydelig hvis vi kaster et blikk på de goder man får igjen når man stiller sine ressurser til rådighet. Samarbeid må heller uttrykke en konkret forpliktelse til en solidaritet som gjør de fattige til aktører i sin egen utvikling. I deres spesifikke økonomiske og politiske omstendigheter, må samarbeidet sette et større antall mennesker i stand til å være kreative. Dette er en egenskap som er svært karakteristisk for mennesket, og nasjonenes velstand er avhengig av den [Jfr. Johannes Paul II: Tale til FNs femtiende generalforsamling (5. oktober 1995), 13: Insegnamenti XVIII, 2 (1995), 739-740]. Det er særdeles viktig å finne en løsning på problemet med fattige lands utenlandsgjeld. Samtidig er det nødvendig å stille midler til rådighet for å bekjempe sult, underernæring, sykdom, analfabetisme og miljø-ødeleggelser."
"Jeg tenker særlig på dere, ungdommer, som på en særlig måte opplever livets velsignelse og har en plikt til ikke å sløse det bort. I alt dere gjør, på skoler og universiteter, på jobben, i fritiden og i sportsaktiviteter, la denne tanken stadig lede dere: fred i dere og rundt dere, alltid fred, fred med alle, fred for alle. Til ungdommer som dessverre har opplevd krigens tragedier og som bærer på hat og forakt, har jeg denne bønnen: Gjør alt dere kan for å finne veien tilbake til forsoning og tilgivelse. Det er en vanskelig vei, men det er bare den som kan gjøre slik at dere kan se til fremtiden med håp for dere selv, deres barn, deres hjemland og hele menneskeheten."
"I en av sine siste taler, snakket pave Johannes XXIII ennå en gang til alle "mennesker av god vilje". Han ba dem om å forplikte seg til et fredsprogram basert på "et evangelium av lydighet til Gud, nåde og tilgivelse". Videre sa han: "Uten tvil vil fredens flamme finne vei. Den vil tenne lys og fylle hjertene til folk over hele verden med lys og nåde. Den vil hjelpe dem til, bortenfor alle grenser, å se søsken og venner blant alle mennesker [Tale i anledning tildelingen av Balzanprisen (10. mai 1963): AAS 55 (1963), 455.]. Måtte alle dere unge i år 2000 oppdage venner og søsken og hjelpe andre til å gjøre den samme oppdagelsen!"
I dette jubelåret vil Kirken forplikte seg til særskilt å be for fred, og vi vil vende oss i barnlig hengivenhet til Guds mor. Vi vil påkalle henne som fredens dronning, og be om at hun generøst gir oss sin moderlige godhets gaver og hjelper menneskeheten å bli én familie i solidaritet og fred.
KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo)