Troskongregasjonen formaner katolske politikere til troskap mot etiske grunnprinsipper

Vatikanet offentliggjorde i dag (16. januar 2003) retningslinjer for katolske politikere, der de formanes til å respektere katolsk lære i livsvernsspørsmål som abort, eutanasi, homoseksuelt partnerskap/ekteskap, embryoforskning. De har "en klar forpliktelse til å motsette seg enhver lov som innebærer et angrep på menneskelivet", heter det blant annet. Katolikker kan være uenige om mange politiske spørsmål, men katolske politikere må ikke relativere selve grunnlagene for Kirkens moral- og sosiallære.

De nye retningslinjene kommer som en "læremessig note" fra Kongregasjonen for Troslæren, og er undertegnet av kongregasjonens prefekt, kardinal Joseph Ratzinger.

Katolske politikere - likesom enhver katolikk - kan ikke "engasjere seg i meningsdannende kampanjer, eller stemme" for lover innebærer angrep på disse prinsipper i livsvernsspørsmålene. Men samtidig tilføyes innskrenkende det som Pave Johannes Paul II uttrykte i sin encyklika "Evangelium Vitae" i 1995: "Et særlig samvittighetsproblem kan oppstå når det dreier seg om parlamentarisk stemmegivning der man stemmer for en lov som er mer restriktiv når det gjelder å tillate abort enn eksisterende liberale lover. Slike saker er ikke sjeldne. Det er et faktum at mens der fortsatt er deler av verden hvor man har kampanjer for lover som favoriserer abort, ofte støttet av internasjonale organisasjoner, så er der i andre nasjoner voksende tegn på en fornyet refleksjon på området. Det gjelder ikke minst de land der man allerede har høstet de bitre fruktene av en liberal lovgivning. I det nylig nevnte tilfelle hvor det ikke er mulig å omgjøre eller fullstendig oppheve en pro-abortlov, så kunne en parlamentariker hvis personlige stillingtagen mot abort er vel kjent, støtte forslag som går ut på å begrense skaden av en slik lov og dermed bidra til å minske dens negative konsekvenser for opinionen og moralen i alminnelighet. Dette representerer ikke et utillatelig samarbeide med en urettferdig lov, men det er heller et legitimt og riktig forsøk på å begrense dens skadelige virkninger."

Betenkelige standpunkter

Foranledningen for den "Læremessige note om visse spørsmål knyttet til katolikkers deltagelse i det politiske liv" er ifølge dokumentet at det i visse katolske kretser i forskjellige land har utbredt seg "betenkelige standpunkter" vedrørende forholdet mellom etikk og politikk. Mange steder ser man at katolikker gir sin støtte til politiske bevegelser eller partier som i sine verdisystemer og politiske program avviker fra Kirkens sosial- og morallære på avgjørende punkter. Selv om det finnes et berettiget rom for meningsforskjeller blant kristne om den konkrete utforming av løsninger innen politikk, økonomi og samfunn, er det ikke tillatt med "etisk pluralisme" i den forstand som relativiserer de kristne grunnverdier og prinsipper, heter det.

Dokumentet kritiserer også en misforstått oppfatning av "laisismen". (Den katolske moralteologi mener med "laisisme" - fra "laicus", legmann - at den sivile og politiske sfære er autonom i forhold til den religiøse og kirkelige.) Pave Johannes Paul IIs budskap til Verdensfredsdagen 1991 siteres: "Svært delikate situasjoner oppstår når en spesifikk religiøs norm blir - eller tenderer til å bli - borgerlig rett uten at det skjelnes korrekt mellom det som er religionens og det politiske samfunns respektive kompetanser. Der den religiøse lov identifiseres med den borgerlige rett, kan dette kneble religionsfriheten, og endog innskrenke eller helt tilsidesette ukrenkelige menneskelige rettigheter".

Men laisitet innebærer heller ikke en autonomi i forhold til den moralske sfære, understreker Troskongregasjonen. Også demokratiet må respektere umistelige fundamenter og verdier, demokratiets fundament er respekten for den menneskelige persons verdighet og den naturgitte morallov. "Politisk frihet er ikke - og kan ikke være - grunnlagt på den relativistiske idé om at alle oppfatninger om den menneskelige persons beste er av den samme verdi eller samme sannhetsgehalt", heter det dokumentet. Det er alle katolikkers, ja, alle borgeres, rett og plikt å oppriktig søke sannheten, og fremme og forvare sannhetene som må prege samfunnslivet: Rettferd, frihet, og ærefrykt for livet og menneskets øvrige rettigheter.

Det forhold at noen av disse sannheter også læres av Kirken, innebærer ikke at disse sannheter er mindre "berettiget" i den offentlige sfære. I denne sammenheng kritiserer Troskongregasjonen en "intolerant laisisme", og sikter da til en holdning som vil fraskrive de kristne deres rett til forholde seg politisk i samsvar med sine overbevisninger. "Denne innstillingen fornekter ikke alene den kristne religions politiske og kulturelle relevans, men fornekter også grunnlaget for en naturgitt etikk. Dermed åpnes porten til et moralsk anarki som på ingen måte er å likestille med noen form for legitim pluralisme. Den sterkestes makt over den svakere er da den åpenbare konsekvens av en slik innstilling", heter det i den vatikanske redegjørelsen. I tillegg ville en slik marginalisering av kristendommen true sivilisasjonens åndelige og kulturelle grunnlag.

Uten å nevne noen navn, kritiserer dokumentet katolske foreninger og publikasjoner som tar stilling til fordel for politiske krefter og bevegelser "som avviker fra Kirkens moral- og sosiallære i grunnleggende etiske spørsmål." Slike standpunkter kan ikke forenes med at disse foreninger betegner seg som katolske, heter det.

I tillegg til de spørsmål som er knyttet til livsvern, tematiserer dokumentet også uttrykkelig den monogame ekteskap mellom mann og kvinne. Også det gjelder det å forsvare. Ordrett heter det i dokumentet, som er approbert av Pave Johannes Paul II: "Man kan på ingen måte likestille andre former for samliv med familien, eller gi dem rettslig anerkjennelse." Videre tar dokumentet for seg plikten til å beskytte mindreårige, forsvare religionsfrihet, og fremme rettferdige økonomiske ordninger, og avvise vold og terrorisme.

Disse etiske grunnverdier har på ingen måte bare gyldighetsområde innen en katolsk kontekst. Slike fundamentale etiske krav tilhører den almengyldige morallov, og må dermed forsvares av alle, også av ikke-kristne. Kirken ønsker verken å utøve statsmakt, eller å innskrenke katolikkers frie meningsutveksling på dagspolitikkens områder. Katolikker kan engasjere seg i forskjellige politiske partier, men det betyr ikke at politikk er uavhengig fra den moralske sfære.

Utover dette understreker Troskongregasjonen at en avvisning av etisk indifferentisme og religiøs relativisme på ingen måte står i motsetning til samvittighets- eller religionsfriheten. Disse friheter er begrunnet i den menneskelige persons verdighet. Det er galt å anta at alle religioner og læresystemer har mer eller mindre den samme verdi.

Kathpress 16. januar 2003 KI - Katolsk Informasjonstjeneste, Oslo (ct)
16. januar 2003