Statssekretær kardinal Bertones uttalelse om kritikken mot Den Hellige Far

Lørdag den 16. september uttalte Vatikanets nye statssekretær, kardinal Tarcisio Bertone, den følgende beklagelse på vegne av pave Benedikt XVI:

Gitt reaksjonene i muslimske miljøer på noen deler av Den Hellige Fars tale ved universitetet i Regensburg, og de oppklaringer og forklaringer som allerede er gitt gjennom direktøren for Vatikanets pressekontor, ønsker jeg å legge til det følgende:

- Pavens holding til Islam er utvetydig det som er uttrykt i konsildokumentet Nostra Aetate (3):

"Det er også med aktelse Kirken betrakter muslimene, som tilber den ene, levende, i seg selv hvilende, barmhjertige og allmektige Gud, himmelens og jordens skaper, som har talt til menneskene. De prøver også av hele sitt sinn å bøye seg for Guds skjulte vilje, slik Abraham, som den islamittiske tro gjerne henviser til, underkastet seg Ham. Selv om de ikke anerkjenner Jesu guddom, ærer de ham ikke desto mindre som en profet, de viser ærbødighet for Maria, hans jomfruelige mor, og det hender til og med at de andektig påkaller henne. De venter dessuten på dommens dag, da Gud, etter først å ha vekket dem opp igjen, skal belønne alle mennesker. De legger derfor vekt på en moralsk livsførsel og dyrker Gud først og fremst gjennom bønn, almisser og faste".

- Pavens holdning til interreligiøs og interkulturell dialog er like utvetydig. I hans møte i Köln den 20. august 2005 med representanter fra muslimske miljøer sa han at en slik dialog mellom kristne og muslimer "ikke kan reduseres til et valgfritt tillegg", og la til: "Fortidens hendelser må hjelpe oss til å unngå å gjenta de samme feilene. Vi må søke veier til forsoning og lære å leve med respekt for hverandres identitet".

- Når det gjelder holdningen til den bysantinske keiser Manuel II Paleologus, som han siterte i sin tale i Regensburg, verken mente eller mener Den Hellige Far på noen måte å gjøre den holdningen til sin egen. Han brukte den kun med det formål å understreke - i en akademisk kontekst - visse generelle refleksjoner over temaet forholdet mellom religion og vold og for å konkludere med en klar og radikal avvisning av religiøse motiver for voldsbruk, uansett hvilken side den måtte komme fra. I forbindelse med dette er det verdt å gjenta hva Benedikt XVI selv bekreftet i sitt budskap til 20-årsjubileet for det interreligiøse møtet for bønn for fred, som ble startet av hans forgjenger Johannes Paul II i Assisi i oktober 1986: " ... utøvelse av vold kan ikke tilskrives religion som sådan, men de kulturelle begrensninger som den leves ut under og som utvikler seg gjennom tid... Vitnesbyrd om de nære bånd som finnes mellom gudsforhold og kjærlighetens etikk, er faktisk nedtegnet i alle store religiøse tradisjoner".

-Paven er dypt bedrøvet over at noen deler av hans tale kan ha blitt oppfattet som krenkende av muslimske troende og at de er tolket på en måte som ikke står i forhold til hans hensikt. Det var i sannhet han som, før den religiøse spenningen som oppsto blant de muslimske troende, advarte sekulariserte vestlige kulturer mot "Gudsforakten og kynismen som anser spott mot det hellige for å være en utøvelse av frihet".

- Ved å gjenta sin respekt for og verdsettelse av de som bekjenner islam, håper han at de skal få hjelp til å forstå det virkelige innholdet i hva han sa, slik at dette vanskelige øyeblikket kan overkommes og slik at vitnesbyrdet om "himmelens og jordens skaper, som har talt til menneskene" kan styrkes og bidra til å skape "gjensidig forståelse og til i fellesskap å forsvare og fremme den sosiale rettferdighet, de etiske verdier, freden og friheten for alle mennesker" (Nostra Aetate, 3).

www.vatican.va / KI-Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (18. september 2006)