Martyrbiskopen Flavian Mikael Melki saligkåret på hundreårsdagen for sin død

Lørdag kveld den 29. august 2015 ble martyrbiskopen Flavian Mikael Melki (1858-1915) saligkåret i Harissa i Libanon, som ligger overfor Beirut og er det betydeligste katolske valfartsmålet i Det nære Østen utenfor Israel/Palestina. Det skjedde nøyaktig på dagen hundre år etter at biskop Melki ble drept. Messen ble feiret av den syrisk-katolske patriarken Ignatius Josef III Younan av Antiokia, mens Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB, leste opp pave Frans’ høytidelige saligkåringsdokument før ikonet av den nye salige ble avduket på det store alteret.

Ved denne historiske anledningen deltok alle medlemmene av den syrisk-katolske synoden, patriarker av Libanon, Syria og Irak under ledelse av den maronittiske patriark-kardinal Bechara Al-Rai, et stort antall biskoper og prester samt tusenvis av troende fra syrisk-katolske bispedømmer i Midtøsten og diasporaen. Til saligkåringsfeiringen kom også mange troende som er rammet av dagens kristenforfølgelse, tusener av kristne som har blitt fordrevet eller flyktet fra Syria og Irak og søkt tilflukt i Libanon.

Den salige Flavian Mikael Melki ble født som Jakob i 1858 i Kalaat Mara, fire kilometer øst for Mardin i Det osmanske imperiet, nå i Tyrkia ved grensen til Syria. Han tilhørte en ansett syrisk-ortodoks familie, og allerede i tidlige år bestemte han seg for prestekallet. I 1868 trådte han som tiåring inn i klosteret Saffron, hvor han studerte syrisk, arabisk og tyrkisk i tillegg til teologi. Han ble diakonviet i 1878, tyve år gammel. Men han hadde «katolske tilbøyeligheter» og sluttet seg senere til Den syrisk-katolske «unerte» kirken (i union med Roma) og begynte på skolen i deres kloster i Charafe.

Han tilbrakte fire år på klosterskolen og ble presteviet den 13. mai 1883 i Aleppo i Syria av Ignatius Georg V Shelhot, patriark av Antiokia for syrerne (1874-91). Deretter virket han i flere landsbyer i Tur Abdin. Under massakren i Diyarbakir i 1895, som skjedde på ordre fra den osmanske sultan Abdülhamid II, ble hans kirke og hus plyndret og brent ned, og blodbadet medførte også at mange i hans sogn ble drept, inkludert hans egen mor.

I de følgende årene tjente p. Melki som prest i flere nedbrente landsbyer i Tur Abdin, hvor han hjalp til med gjenoppbyggingen. På grunn av dette arbeidet ble p. Melki i 1897 vigslet til korbiskop og utnevnt til visebiskop av Mardin og Cizre, to blomstrende byer med kristent befolkningsflertall. I de syriske kirkene er korbiskop en rang lavere enn biskop.

Den 19. januar 1913 ble han konsekrert til «fullverdig» biskop av Djézireh (Gazireh, Gazarta; nå Cizre) for syrerne. Han ble bispeviet i Beirut i Libanon av Ignatius Efrem II Rahmani, patriark av Antiokia for syrerne (1898-1929), sammen med Gabriel Tappouni (1879-1968), den fremtidige syrisk-katolske patriark Ignatius Gabriel I Tappouni av Antiokia (1929-68), kardinal fra 1935.

Sommeren 1915, da den den osmanske regjeringens systematiske og til minste detalj planlagte kristenforfølgelsen av armenere, kaldeere og syrere som var etablert av den ungtyrkiske «Komiteen for enhet og fremskritt» (Ittihad ve Terakki), var på sitt høyeste i den landsens regionen Tur Abdin, og det allerede var altfor tydelig hva som var besluttet i Konstantinopel, var biskop Melki i Azakh, en liten landsby i dagens Irak. Biskop Melki vendte straks tilbake til Gazarta da han hørte om den nært forestående massakren mot de kristne der. Han nektet å flykte til tross for at han ble rådet til det av kristne og katolske venner og til og med av lokale muslimske ledere. Hans klare svar var: «Dra bort? Under ingen omstendigheter. Jeg vil gi mitt blod for mine får».

Han ble arrestert av osmanske myndigheter den 28. august 1915, sammen med den kaldeisk-katolske biskopen av Mardin, Jaqub Abraham OAOC (1882-1915). De falt som ofre for den osmanske vali (guvernør) av Amid (Diyarbakir), Resid Bey, en lege som kom fra en tsjerkessisk familie som var fordrevet fra Russland. Han var en fanatisk kristenhater som regnet de kristne fellesskapene som «parasitter på det osmanske folkets legeme» som måtte tilintetgjøres, og han sverget å gjøre sin provins til «et kristenfritt område». Resid Bey ble arrestert etter våpenstillstanden i 1918 og stilt for krigsrett i Konstantinopel, men han begikk selvmord før prosessen kunne starte.

Ifølge muslimske øyenvitner fikk de to biskopene dagen etter, den 29. august, begge valget mellom døden og konversjon til den «sanne tro» islam. Begge biskopene nektet, og da ble Jakob Abraham straks skutt og drept. Samme dag ble biskop Melki først slått til han mistet bevisstheten av menn fra det osmanske hemmelige politiet, og deretter ble han halshogd. Mordene skjedde i Cizre (Djézireh, Al-Jazīrah, Jazīrat IbnʽUmar) i det osmanske imperiet, nå Tyrkia, og han var 55 eller 56 år gammel.

Det ble lenge arbeidet for at det skulle igangsettes en helligkåringsprosess for biskop Melki, og tillatelsen fra Vatikanet som kalles nihil obstat («ingenting står i veien»), ble utstedt den 27. august 2003. Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet den 8. april 2010 og avsluttet den 30. september 2012. Deretter ble sakens papirer oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet.

Lørdag den 8. august 2015 anerkjente pave Frans biskop Melkis død som et martyrium in odium fidei («av hat til troen»), noe som betydde en snarlig saligkåring.

Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (pe)