Paven besøker den armenske katolikos
Møter en eldgammel, tradisjonsbevisst kirke
Pave Frans vil besøke den armenske republikk i perioden 24.–26. juni i år. I denne forbindelse kunne det være greit for leserne av St. Olav å få litt bakgrunnsinformasjon om armenernes kirkelige tilhørighet og deres forventninger til pavebesøket.
Det historiske landskap «Armenia», hvor armenerne like frem til folkemordet 1915–16 representerte den største folkegruppe, var fra middelalderen og frem til moderne tid delt mellom tyrkisk Armenia i vest og persisk Armenia i øst. Det var på alle måter tyrkisk Armenia som var viktigst; persisk Armenia spilte en underordnet rolle. «Republikken Armenia» er ikke noe annet enn en liten del av det tidligere persisk Armenia, som på 1820-tallet kom inn under russisk styre og senere ble til Sovjetrepublikken Armenia. Det er denne lille minirepublikk pave Frans skal besøke. Det armenske kjerneland får ikke noe pavebesøk. Det uveisomme armenske høyland, med byer som Erzurum, Bitlis, Kayseri og Harput, har aldri vært noe yndet reisemål for romerske paver.
Krig mot betegnelsen «Armenia»
Dagens armenske republikk, et land på størrelse med Hedmark fylke, representerer med andre ord ikke det gamle Armenias kjerneområde, men må beskrives som en provinsiell utpost lang mot øst.
Hvor ligger da det armenske kjerneland? I dagens Tyrkia. Det er de store områder som president Erdogan i dag refererer til som «Øst-Anatolia», som danner kjerneområdet i det gamle Armenia. Like fra folkemordet 1915–16 og frem til i dag har ulike tyrkiske regjeringer ført nådeløs krig mot betegnelsen «Armenia»; man ville fjerne minnet om at det noen gang hadde bodd armenere i området. Det var altså nødvendig å få byttet ut områdets navn. Etter mange års navnekrangel bestemte man seg i 1941 for å omdøpe området til «Doğu Anadolu Bölgesi», eller på norsk «den østlige anatoliske region». Dette tilsvarer det meste av det gamle tyrkiske Armenia og utgjør et område på 165 000 kvadratkilometer.
Det var i dette tyrkiske Armenia de fleste armenere var bosatt, det var i tyrkisk Armenia de fleste tunge armenske kulturinstitusjoner holdt til, og det var der de fleste store klostre med tilhørende klosterbiblioteker og skriftsamlinger fantes. På arealet til dagens lille armenske miniatyrrepublikk fantes sørgelig lite av slikt. Men i motsetning til i det tidligere tyrkisk Armenia bor det i det tidligere persisk Armenia fremdeles armenere.
Bispesetet Etsjmiadzin
Der fantes imidlertid én meget viktig institusjon innenfor grensene av persisk Armenia, og det var det høye armensk-apostoliske bispesete Etsjmiadzin. Overhodet for hele den armensk-apostoliske kirke sitter nemlig her og bærer tittelen «katolikos». Dette lille sted, som ligger 10 kilometer fra grensen til Tyrkia, innenfor grensene av dagens armenske republikk, regnes som den armensk-apostoliske kirkes sentrum. Dog er dette historisk sett en sannhet med store modifikasjoner. Da flertallet av armenere alltid har bodd utenfor persisk Armenia, har det tradisjonelt vært meget vanskelig for Etsjmiadzin å utøve reell styring med den kirkelige utvikling i ikke-persiske områder. Så oppstod tidlig andre katolikosater.
Historisk sett har katolikosatet i Sis (den tyrkiske by Kozan) i Lille-Armenia (områdene rundt og nord for den tyrkiske by Adana) spilt en vel så viktig rolle som katolikosatet i Etsjmiadzin. Dette katolikosat dominerte den siste selvstendige armenske stat i middelalderen, nemlig det kilikiske kongedømmet, som omfattet en tredjedel av det historiske Armenia fra rundt år 1080 og frem til 1375. Det var ikke minst arven fra dette armenske kongedømme som i århundrenes løp har sikret Sis-katolikosatet en så høy prestisje. Katolikosen av Sis ble av mange ansett for å være arvtager av den kilikiske kongeverdighet.
Det mektige kirkelige sentrum Sis med sine verdifulle kunstskatter, sine mange gamle klostre og kirker foruten sine uerstattelige biblioteker, ble tvangsoppløst av ungtyrkerne i 1916 og kirkebyggene ødelagt. Katolikosatet ble imidlertid etter kort tid reetablert i Libanons hovedstad Beirut. Under den kalde krigen var dette «Vestens» armenske katolikosat, mens Etsjmiadzin var sete for den «sovjetiske katolikos». Mange anså på den tid Etsjmiadzin for å være et slags sovjetetisk propagandasete, som det måtte være ønskelig å holde en viss distanse til. Konflikten ble ikke bilagt som følge av Berlinmurens fall, men var meget intensiv tidlig på 1990-tallet.
Situasjonen roet seg først som følge av synodefedrenes meget kloke valg i 1995, da de ved en genistrek lyktes med å få valgt katolikosen av Beirut til katolikos av Etsjmiadzin. Man fikk slått to fluer i et smekk, i det man både fikk markert Sis-katolikosatets høye rang, samtidig som man fikk markert Etsjmiadzins primat. I 1999 døde så Karekin I, men hans arvtager, Karekin II, har fortsatt en indrekirkelig kurs som har bidratt til å styrke samholdet innenfor den armensk-apostoliske kirke. Pave Frans vil selvfølgelig besøke Etsjmiadzin, som også St. Johannes Paul II gjorde det mot slutten av sitt pontifikat, i 2001.
Ortodoks forfølgelse
For armenerne er det på mange måter en lykke at dette kirkelige sentrum ble liggende i persisk og senere russisk Armenia, for her har jo forfølgelsen av armenere vært mildere enn i det tyrkiske Armenia. Da Armenia ble kristnet på sent 200- eller tidlig 300-tall, oppfattet katolikosen av Etsjmiadzin seg som en representant for patriarken av Antiokia, men dette endret seg innen kort tid, og alt fra 400-tallet må man oppfatte den armenske katolikos i Etsjmiadzin som en form for armensk pave. Der oppstod alt tidlig læremessige stridigheter mellom den armenske kirke og den universelle kirke, ikke minst fordi den armenske kirke en lang rekke ganger konsekvent har nektet å godkjenne konsilet i Kalkedon i 451. Den armenske kirke har også på andre områder særegne læresetninger.
Den armensk-apostoliske kirke er altså en av flere orientalske kirker som må sees på som monofysittiske. Nå er det en moderne trend i alle monofysittiske kirker at man desperat prøver å bli kvitt betegnelsen «monofysittisk», samtidig som man nekter å ta avstand fra sin teologiske tradisjon, og den armenske kirke danner her intet unntak. Det er imidlertid et faktum at den armensk-apostoliske kirkes kristologi ikke er identisk med den katolske og ortodokse kristologi. Derfor har da også den armenske kirke gjennom århundrene vært stemplet som heretisk, noe som har ført til at den ikke bare har vært forfulgt fra muslimsk side, men også fra kristent hold. Ikke minst har den ortodokse kirke, representert ved patriarkatet i Konstantinopel, i århundrers løp, like frem til Konstantinopels fall i 1453, forfulgt og undertrykket den armensk-apostoliske kirke.
Det er altså fullstendig galt når uvitende vesteuropeere omtaler armenerne som «ortodokse»; det er nettopp det armenerne ikke er, det er nettopp hva de aldri noensinne har vært. Man kunne heller se det slik: Det armenske folks politiske tragedie ligger i det faktum at armenerne ikke er ortodokse. Den armensk-apostoliske kirke har gang på gang nektet å bli en autokefal kirke under Konstantinopels overhøyhet, selv under løftet om full indre frihet. Innenfor det bysantinske rike var den ortodokse undertrykkelsen av den armenske kirke spesielt sterk fra 1100- til 1300-tallet. Den muslimske maktovertagelse i Konstantinopel i 1453 førte til at presset fra den ortodokse kirke falt bort. Men mange århundrer senere, på 1800-tallet, kom den armenske kirke i russisk (tidligere persisk) Armenia under sterkt press fra den russisk-ortodokse kirke. Også den georgisk-ortodokse kirke har i perioder forsøkt å tvinge armenerne til underkastelse under ortodoksien, men uten å lykkes.
Katolske tilnærmingsforsøk
Fiendskapet mellom den armenske og den ortodokse kirke ble fra 1600-tallet av forsøkt utnyttet av den katolske kirke. Man tenkte at man kunne tvinge armenerne inn under Roma og dermed redde dem fra den ortodokse kirkes tilnærmelser. Her lyktes man faktisk til en viss grad. Den armensk-apostoliske munk Mechitar av Sebastia (dagens Sivas) ble på en reise til nettopp Edzmiadsin rundt år 1700 utsatt for en misjonerende jesuitt. Noen år senere gikk Mechitar over til den katolske kirke, i det han underkastet seg den meget lille armensk-katolske kirke, som anerkjente pavelig overhøyhet. Mechitars konversjon skulle få stor betydning for denne lille kirke da han like utenfor Venezia kom til å etablere et armensk-katolsk kloster, som snart kom til å utvikle seg til et intellektuelt kraftsentrum for armensk historieforsking og armensk-katolsk teologi. Dette klosteret er fremdeles i full drift. En stor del av den armenske diaspora i Sentral-, Syd- og Øst-Europa samt Storbritannia består av armensk-katolikker. Slik er f.eks. de fleste armenere i Wien, Roma og London katolske armenere. Også Polens og Romanias armenske minoriteter har for en stor del vært katolske. (Frankrikes 600 000 armenere er imidlertid primært armensk-apostoliske.) På verdensbasis tilhører omlag 10 % av armenerne den armensk-katolske kirke. De øvrige 90 % er med meget få unntak armensk-apostoliske.
Før 1915 fantes også over 100 000 armenske protestanter og noen få tusen armenske ortodokse, men disse minoriteter, som holdt til i tyrkisk Armenia, ble totalt utryddet i folkemordet 1915–16 og spiller i dag ingen rolle som kirkelige størrelser. Dessuten finnes der blant Tyrkias muslimer mange mennesker med skjult armensk identitet, men disse går vi ikke inn på her.
Karekin II – dagens katolikos
Dagens katolikos heter Karekin II og har vært overhode for den armensk-apostoliske kirken fra 1999. Han blir ansett for å være den 132. katolikos av Etsjmiadzin og står altså i en mektig 1 700 år gammel kirkelig tradisjon. Karekin II bodde mange år i Tyskland og Østerrike. Han har studert i Bonn og Wien og har virket som armensk prest i Köln.
Da St. Johannes Paul II i 2001 besøkte Armenia, takket han ja til å være gjest hos katolikos Karekin II. Fem år senere besøkte Karekin Istanbul og møtte da ikke kun byens armenere, men også den ortodokse patriark Bartholomeus av Konstantinopel. Karekin II er imidlertid meget upopulær hos tyrkiske myndigheter da han flere ganger har tordnet mot den tyrkiske regjerings manglende anerkjennelse av folkemordets realitet. Ifølge Karekin II er anerkjennelse av folkemordet et helt nødvendig første skritt for å kunne danne forsoning mellom armenere og tyrkere.
Karekin II har ikke i spesiell grad søkt kontakt med den katolske kirke, men har istedenfor vært aktiv innenfor Kirkenes Verdensråd, hvor han er president for de orientalske medlemskirker. De fleste observatører tror at katolikos Karekin II vil legge større vekt på politiske enn på kirkelige diskusjonstema i sine møter med pave Frans. Alle armenere taler russisk som fremmedspråk, og mange fulgte interessert med på russisk fjernsyn da paven møtte patriark Kirill av Moskva på Cuba i februar i år; et møte som i Armenia ble tolket som en ren politisk gestus, og ikke som noe forsøk på dype teologiske samtaler. For den lille armenske republikk er Russland den eneste virkelige garant for deres sikkerhet, omgitt som de er av en potensielt fiendtlig stat som Tyrkia og en reelt fiendtlig stat som Aserbajdsjan. Det er Iran og Russland som Armenia har et godt forhold, og av disse to er det naturlig nok Russland man har søkt tett sikkerhetspolitisk samarbeid med. F.eks. spiller russiske soldater fremdeles en viktig rolle i bevoktningen av den armenske republikks ytre grenser.
Romerske og armenske forventninger
Den armenske republikks tre millioner armenere har i det store og det hele forsvinnende liten kjennskap til den katolske kirke, som jo knapt nok er representert i Kaukasus, og vil nok primært se pavens besøk i en ren politisk kontekst. Økumenikk er ikke et tema som fenger i Armenia. Så forventer da også de fleste kommentatorer at katolikos Karekin II vil ta opp folkemordet på armenerne som tema under pavens besøk. Mange paver har utvist stor forsiktighet i omgangen med dette tema, noe som ved flere anledninger har frembrakt irritasjon i Armenia.
For Karekin II er det med sikkerhet et mål å få pave Frans til å uttale seg om folkemordet på armenerne. Han vil nok også ønske å diskutere konflikten rundt Nagorno-Karabakh med paven, samt det vanskelige forhold til Tyrkia. Likeså sikkert er det at paven selv vil forsøke å unngå disse tema og i stedet fokusere på økumeniske og sosialpolitiske spørsmål. Det vil sikkert bli undertegnet en eller annen uforpliktende felles læreerklæring, som er forberedt i forkant. Slike læreerklæringer, undertegnet av en katolikos, har imidlertid ingen bindende kraft for den armensk-apostoliske kirke, som i det store og det hele stiller seg avvisende til vestlig økumenisk tenkning.
Sigurd Sverre Stangeland er ph.d. og tidligere foreleser i tysk og armensk historie ved NTNU. Før dette hadde han vært major i Luftforsvaret. Han er nå prestekandidat for København katolske bispedømme.
Bilde: Katedralen i Etsjmiadzin, Wikimedia Commons