Maltesernes opprør mot paven endte med stormesterens fall

Roma, 28.01.2017 (Kathpress/Catholic Herald) – Tirsdag den 24. januar 2017 møtte maltesernes ordensgeneral (stormester), den engelske fra’ Matthew Festing (f. 1949), en tidligere kunstekspert for Sotheby’s i London, pave Frans i Vatikanet og tilbød seg å gå av som stormester. Tilbudet ble umiddelbart akseptert, og dermed endte den månedlange og heftige striden innad i ordenen og mellom ordenen og Vatikanet. Malteserne er ikke særlig kjent i Norge, selv om mange vet at Janne Haaland Matláry (f. 1957) i 2001 ble utnevnt til dame i ordenen. Så først en historisk bakgrunn.

Malteserordenen er en katolsk militær religiøs orden som opprinnelig het Johannitterordenen og hadde sitt utgangspunkt i et hospital i Jerusalem, som var grunnlagt rundt 1050 til hjelp for pilegrimer til de hellige stedene. Etter at Jerusalem var tatt av korsfarerne i 1099, organiserte medlemmene av hospitalet seg som en munkeorden etter den hellige Augustins regel. Paven godkjente ordensreglene i 1113. Samtidig ble ordenen omorganisert, og i tillegg til å yte hjelp til pilegrimer, fikk de militære oppgaver med å verne de hellige stedene.

Ordenens hovedsete var i Jerusalem i Det hellige land til byen ble tatt av Saladin i 1187. Da ble hovedsetet flyttet til Acre (heb: Akko; arab: Akka; gr: Ptolemais), korsfarernes sterkest befestede by. Sammen med tempelherrene kjempet johannittene videre mot de muslimske erobrerne. Da Acre falt i 1291, hadde ordenen en tid hovedsete på Kypros, men 1309 erobret den øya Rhodos. Da Tempelridderordenen ble oppløst i 1312, overtok Johannitterordenen en stor del av dens eiendommer. I 1480 ble Rhodos angrepet av tyrkerne, men ordenen slo angrepet tilbake. Da sultan Suleiman angrep Rhodos i 1522, måtte johannittene kapitulere fordi hjelpen fra Europa uteble. Tyrkerne ga stormesteren fritt leide, og han dro til Messina på Malta. Etter forhandlinger med keiser Karl V (1519-58) fikk ordenen i 1530 overdratt øya Malta, hvor den regjerte frem til 1798. Etter flyttingen til Malta har den vært kalt Malteserordenen.

Malteserne ble en mektig internasjonal orden, og stormesteren hadde en nesten suveren stilling og anerkjente bare paven som sin overherre. Medlemmene var opprinnelig adelige, og fortsatt tilhører halvparten av ordenens 13 500 medlemmene adelen. De adelige ridderne avla løfter om fattigdom, kyskhet og lydighet. Legfolk kunne også bli medlemmer, men avla ikke de bindende løftene. Kvinner kunne også bli med som sykepleiere (legsøstre). Ordensdrakten er en svart kappe med et hvitt malteserkors på venstre side av brystet, og rød våpenkjole. Ordenens våpenskjold og banner har et hvitt malteserkors på rød bunn. Under reformasjonen mistet ordenen mye av sine eiendommer i Tyskland. Enkelte steder levde den allikevel videre som en protestantisk orden.

Under Den franske revolusjon mistet ordenen alle sine eiendommer i Frankrike, og i 1798 overga stormesteren Malta til Napoleon uten kamp. Katarina den stores sønn, tsar Paul av Russland (1796-1801), som hadde omgjort ordenens polske avdeling til et russisk storpriorat, krevde øya Malta utlevert, og da Napoleon nektet, ble tsaren med i krigen mot Frankrike. I 1800 erobret britene Malta, og da de også nektet å utlevere øya til tsar Paul, kom det til brudd mellom Storbritannia og Russland. Ordenen var nå nærmest i oppløsning, og retten til å velge stormester gikk over til paven.

Fra 1834 har ordenen hatt sitt hovedsete i Roma, og den ble anerkjent av Italia i 1935. Det offisielle navnet er nå Sovrano Militare Ordine Ospidaliero di San Giovanni di Gerusalemme de Rodi e di Malta («Den suverene militære hospitalsorden av St. Johannes av Jerusalem fra Rhodos og Malta»). Ordenens overhode, stormesteren, har tittelen fyrste. Hovedsetet i Roma kalles fortsatt Palazzo Malta, og ordenen eier også Villa Malta i Roma. Begge eiendommene på Aventinerhøyden er underlagt eksterritorialrett, og ordenen omtales derfor iblant som «verdens minste suverene stat». Ordenen har fortsatt en særlig suveren stilling med observatørstatus i FN siden 1984 og selvstendige diplomatiske forbindelser med 104 land. Ordenen har eget postvesen og utsteder pass. Den driver omfattende hjelpevirksomhet og annet humanitært arbeid, blant annet for flyktninger og statsløse.

Ordenen vokter omhyggelig sin uavhengighet og suverenitet. Tidlig på 1950-tallet prøvde kardinal Nicola Canali (1874-1961), pro-president for Administrasjonen av Den Apostoliske Stols patrimonium (APSA) (1951-61), å bringe ordenen mer under Vatikanets makt, men ridderne klarte å avverge det de anså som en maktovertakelse. Siden da har Roma for det meste latt ordenen drive i fred – det vil si frem til høsten 2016.

Den aktuelle striden oppsto rundt ordenens storkansler (Gran Cancelliere), den tyske aristokraten Albrecht von Boeselager (67). Storkansleren er nummer tre i ordenen, og Boeselager var valgt til embetet for en femårsperiode fra 2014 til 2019. Boeselager er ingen hvemsomhelst i Malteserordenen, for hans far Philipp, som deltok i julikomplottet som nesten klarte å ta livet av Hitler, er et av ordenens mest berømte medlemmer. Og Albrecht har i likhet med sin far gitt sitt liv til ordenen.

Stridens kjerne var at det var blitt avslørt at ordenens veldedige gren, Malteser International (MI), hadde delt ut tusenvis av kondomer til fattige mennesker i Burma mens Boeselager hadde embetet som Storhospitalier (Grande Ospedaliere) (1989-2014), nummer fire i ordenen. Det ble hevdet at Boeselager hadde prøvd å skjule dette for de andre i ordensledelsen, mens Boeselager hevdet at han hadde stanset dette programmet straks han fikk vite om det. Men dette var en delikat situasjon for en organisasjon som ofte opptrer mer som en familie enn som et byråkrati, og saken pågikk i lengre tid uten at det ble funnet noen løsning.

Dette hadde forblitt en intern sak om ikke pave Frans selv hadde blitt involvert. Den 10. november 2016 hadde paven et møte med ordenens kardinalpatron siden 2014, den amerikanske kardinalen Raymond Burke (f. 1948), som tjener som en mellommann mellom Vatikanet og ordenen. I begynnelsen av desember skal paven ha skrevet et brev til kardinal Burke, hvor han ba a ordenen om å gripe inn mot enhver mulig årsak til moralsk skandale. Brevets nøyaktige innhold er ikke kjent, men det ble allment antatt som en referanse til Boeselager-situasjonen.

Nå da paven hadde uttrykt sin uro over saken, syntes det umulig å utsette en avgjørelse. Fra’ Festing følte at han ikke hadde noe annet valg enn å avsette Boeselager. Den 6. desember innkalte han storkansleren til et møte og ba ham levere sin avskjedssøknad. Men Boeselager nektet. Da ga fra’ Festing ham en direkte ordre om å gå av med henvisning til hans lydighetsløfte, noe Boeselager igjen avviste. Stormester fra’ Matthew suspenderte ham da den 8. desember fra sin stilling, og ordenen begynte å se seg om etter en ny storkansler. Den 15. desember ble John Critien (67) fra Malta valgt til ny storkansler. Ordenens ledelse mente at skandalen var alvorlig og kalte det «skammelig» at Boeselager avviste en ordre om å adlyde fra’ Matthew og gå av.

Ordenens storkomtur (Gran Commendatore) (ordenens nummer to som vise-stormester) siden 1984, østerrikeren fra’ Ludwig Hoffmann von Rumerstein (f. 1937), åpnet en disiplinærsak mot Boeselager på grunn av ulydighet og utelukket ham fra ordenen. Dermed mistet Boeselager automatisk sine verv. Dette skjedde med tilslutning fra stormesteren, Malteserordenens suverene råd og «de fleste medlemmene av ordenen». Til stede ved møtet var også kardinalpatron Raymond Burke.

Etter avsettelsen appellerte Boeselager til sine allierte, og i en epost til sine venner erklærte han at han ble beskyldt for å være for liberal og ikke anerkjenne Kirkens lære, noe han kalte «usant og urettferdig». Hans støttespillere appellerte da til kardinal Pietro Parolin, Vatikanets statssekretær. Boeselager opplyste at fra’ Matthew hadde sagt til ham at Den hellige stol ville at han skulle gå av på grunn av skandalen. Men statssekretæren opplyste da at paven slett ikke ønsket storkanslerens avgang og ville at disputten skulle løses gjennom dialog.

Pave Frans utnevnte deretter en kommisjon for å undersøke saken. Kommisjonen ble ledet av en Vatikandiplomat, erkebiskop Silvano Tomasi CS (f. 1940), tidligere permanent observatør ved FNs organisasjoner i Genève (2003-16). De andre medlemmene var en anerkjent jesuittisk kirkerettsekspert og tre medlemmer av Malteserordenen, alle angivelig tilhengere av Boeselager. I en offentlig erklæring uttrykte ordenen overraskelse og sa at avsettelsen av Boeselager var en «handling av intern styringsadministrasjon i den suverene Malteserordenen som følgelig utelukkende faller innenfor dens kompetanse». En vatikansk granskning ville være «uakseptabel», og ordenens ledelse sa at de ikke ville samarbeide med kommisjonen med henvisning til ordenens status som en suveren enhet etter internasjonal lov.

I et brev av 14. januar satte fra’ Matthew spørsmålstegn ved kommisjonens troverdighet og sa at det fantes «alvorlige anklager om en interessekonflikt» som involverte tre av kommisjonens fem medlemmer. De tre hadde forbindelser til et Genève-basert fond som orden hadde økonomiske interesser i, og derfor kunne man ikke stole på at de ville se objektivt på kontroversen. National Catholic Register har meldt at de tre sammen med Boeselager var involvert i en arv til ordenen på 118 millioner US$ (835 millioner kroner).

I midten av januar leverte Boeselager inn en protest mot sin avsettelse og utelukkelse fra ordenen til den ansvarlige ordensinterne magistraldomstolen. Der hevdet han at hans avsettelse manglet «ethvert rettslig grunnlag». Vatikanet reagerte på stormesterens brev med en offentlig uttalelse i uvanlig skarpe ordelag. De forsvarte sin inngripen gjennom en granskningskommisjon. Med hensyn til den foreliggende informasjonen tilbakeviste de ethvert forsøk på å diskreditere medlemmene av undersøkelseskommisjonen og dens medlemmer. Vatikanet stolte på «fullt samarbeid fra alle i denne delikate fasen», og etter kommisjonens beretning ville det treffes beslutninger til det beste for både ordenen og Kirken.

Vatikanobservatører er generelt svake for konspirasjonsteorier, og noen mente at hele saken skyldtes det mildt sagt spente forholdet mellom pave Frans og kardinal Burke, som er en av de fire kardinalene som med sitt dubia har bedt paven om å besvare fem ja/nei-spørsmål om Amoris Laetitia er i samsvar med Kirkens tradisjonelle lære. Disse observatørene mente at det egentlige formålet med granskningskommisjonen var å diskreditere kardinal Burke

En langt mer sannsynlig teori er at det hele skyldtes en serie av misforståelser. Pave Frans er jo kjent for noen ganger å komme med nokså uklare uttalelser, og mye tyder på at han ikke fra begynnelsen var klar på hva han ønsket fra ordenen. Det var kardinal Parolin som opplyste fra’ Festing om undersøkelseskommisjonen, og ordensledelsen trodde at statssekretæren handlet på egne vegne og følte dette som en krenkelse av ordenens suverenitet. Fra’ Festing sa offentlig at ordenen er lojal til paven, men det betyr ikke at medlemmene må følge befalinger fra enhver tjenestemann i Vatikanet. Dermed var det ikke lenger snakk om en «bagatell» som utdeling av kondomer, men om selve pavens autoritet.

Etter at granskningskommisjonen hadde levert sin rapport, hvor konklusjonen var at beskyldningene mot storkansler Boeselager var grunnløse, innkalte paven stormester fra’ Festing til et møte tirsdag den 24. januar. Der oppfordret han Festing til å gå av, og stormesteren tilbød straks sin avgang fra embetet som maltesernes 79. stormester som han var valgt til på livstid i mars 2008. Paven aksepterte tilbudet onsdag den 25. januar. I perioden frem til ny stormester skal velges, blir ordenen styrt av storkomturen fra’ Ludwig Hoffmann von Rumerstein som «stedfortreder ad interim» (Luogotenente Interinale).

Lørdag den 28. januar trådte ledelsen i Malteserordenen sammen under ledelse av sin interimsleder Ludwig Hoffmann-Rumerstein for offisielt å stadfeste stormester Festings avgang. Samtidig ble Boeselager gjeninnsatt som storkansler og hans etterfølger John Critien avsatt. Ordenen kunngjorde også at interimlederen sammen med Det suverene råd om kort tid ville innkalle til et generalkapittel for valg av en ny stormester.

av p. Per Einar Odden. Kilder: Kathpress desember 2016-januar 2017, catholicherald.co.uk, Store norske leksikon