Pavens Angelus: Den ubarmhjertige tjeneren
I sin Angelus søndag 17. september tok pave Frans for seg lignelsen om den ubarmhjertige tjeneren. Vår Far får ikke gitt oss sin kjærlighet, hvis vi lukker hjertet for kjærligheten til andre, forklarte han.
Lignelsen om den ubarmhjertige tjeneren finner vi i Matteusevangeliet:
Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som syv?» «Ikke syv ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger syv!
Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført frem som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’ Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden.
Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden.
Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden.
Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.» (Matt 18,21–35)
Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:
I denne søndagens evangelietekst (jf. Matt 18,21-35) lærer vi om tilgivelse. Det benektes ikke at en har gjort en annen noe galt, men det erkjennes at mennesket, som er skapt i Guds bilde, alltid er større enn det onde det gjør. «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som syv?» spør Peter Jesus (vers 21). Å tilgi det samme mennesket sju ganger syns Peter må være nok; og kanskje syns vi at to ganger allerede er mye. «Ikke sju ganger», svarer Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!» (jf. vers 22). Altså alltid. Du må alltid tilgi. Og han bekrefter det ved å fortelle lignelsen om den barmhjertige kongen og den ubarmhjertige tjeneren, der han får frem at det er inkonsekvent av den som først selv er blitt tilgitt så å skulle nekte å tilgi.
Kongen i lignelsen er en sjenerøs mann, grepet av en inderlig medfølelse etter tjenerens bønn, ettergir han ham en enorm gjeld – «ti tusen talenter»: enorm. Men straks denne tjeneren møter en annen tjener som skylder ham «hundre denarer» – altså mye mindre – opptrer han ubarmhjertig og får den andre kastet i fengsel. Når vi nekter å tilgi våre søsken, har også vi den samme inkonsekvente holdningen. Og kongen i lignelsen er et bilde på Gud som elsker oss med en kjærlighet som er så rik på barmhjertighet, at han til stadighet elsker og tilgir oss.
Ved dåpen ettergir Gud oss en ubetalelig gjeld: den opprinnelige synden; det er den første gangen han tilgir oss. Med en grenseløs barmhjertighet tilgir han oss deretter vår skyld straks vi viser om ikke mer enn et lite tegn på at vi angrer. Gud er slik: barmhjertig. Når vi er fristet til å lukke hjertet for den som har krenket oss og nå ber om unnskyldning, så la oss huske det som vår himmelske Far sa til den ubarmhjertige tjeneren: «Hele gjelden etterga jeg deg, fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?» (vers 32-33). Enhver som har opplevd gleden, freden og den indre friheten som kommer av å bli tilgitt, kan i sin tur åpne seg for muligheten for selv å tilgi andre.
I Fadervår ønsket Jesus å legge inn den samme læren som denne lignelsen gir oss. Han satte den tilgivelsen som vi ber Gud om i direkte forbindelse med den tilgivelsen som vi bør gi våre søsken: «Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere» (Matt 6,12). Guds tilgivelse er tegnet på hans overstrømmende kjærlighet til hver av oss; det er kjærligheten som lar oss være fri til å gå vår vei, liksom den bortkomne sønnen, men som hver dag venter på at vi skal komme tilbake; det er gjeterens foretaksomme kjærlighet til den sauen som er kommet bort; det er ømheten som tar imot enhver synder som banker på hans dør. Den himmelske Far – vår Far – er full av kjærlighet og ønsker å gi oss den, men han kan ikke gjøre det hvis vi lukker hjertet for kjærligheten til andre.
Må jomfru Maria hjelpe oss til å bli oss stadig mer bevisst at den tilgivelse Gud gir oss er betingelsesløs og stor for at vi slik kan bli barmhjertige som han, god Far, sen til vrede og rik på miskunn.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse