Den katolske kirkes katekisme

7. avsnitt: Syndefallet

385. (309, 457, 1848, 539) Guds godhet er uten grense og alt Han har skapt, er godt. Men ingen unngår å erfare lidelse og det onde i naturen - onder som ser ut til å være forårsaket av skapningenes begrensning - og fremfor alt spørsmålet om det moralsk onde. Hvor kommer det onde fra? "Jeg forsøkte å finne ut hvor det onde kommer fra, og jeg fant ingen løsning", sier St. Augustin,439 og hans egen kvalfulle søken fant ingen utvei før han omvendte seg til den levende Gud. For "lovløshetens mysterium" (2 Tess 2, 7) kaster først "gudsfryktens mysterium" (1 Tim 3, 16) lys over. Åpenbaringen av Guds kjærlighet i Kristus har vist både syndens utbredelse og nådens overveldende fylde.440 Derfor må vi nærme oss spørsmålet om det ondes opprinnelse med troens øyne festet på Ham som alene har beseiret det.441

I. Hvor synden er stor, er nåden enda større

Synden er virkelig

386. (1847) Synden er til stede i menneskehetens historie. Det ville være lettsindig å forsøke å se bort fra dette eller å kalle denne dunkle virkelighet noe annet. Når vi skal forsøke å forstå hva synden er, må vi først innse at det finnes et sterkt bånd mellom mennesket og Gud, for ser vi bort fra det, kan vi ikke avsløre syndens ondskap for det den er, nemlig fornektelse av Gud og opprør mot Ham, samtidig som den forsetter å knuge menneskets liv og historie.

387. (1848, 1739) Syndens virkelighet, og særlig den opprinnelige synd, er det kun åpenbaringen som kaster lys over. Uten den Gudskunnskap den gir oss, kan vi ikke se synden klart som det den er, og vi fristes til å bortforklare den med feil i oppveksten, psykologiske mangler, feilgrep, som nødvendige konsekvenser av utilstrekkelige samfunnsmessige strukturer osv. Det er bare ved å kjenne Guds plan med mennesket at vi kan forstå at synd er misbruk av den frihet Gud gav menneskene da Han skapte dem, for at de skulle elske Ham og hverandre.

Den opprinnelige synd er en vesentlig trossannhet

388. (431, 208, 359, 729) Etter hvert som åpenbaringen skrider frem, kommer også syndens realitet for dagen. Selv om Guds folk i Det Gamle Testamente nærmet seg menneskets elendighet i lys av fortellingen om syndefallet, slik den berettes i Genesis, kunne det umulig fatte fullt ut hva fortellingen betydde, siden dette først trer klart frem i lys av Jesu Kristi død og oppstandelse.442 Det er nødvendig å kjenne Kristus som nådens kilde, før man i Adam kan gjenkjenne syndens utspring. Det er Ånden, Talsmannen, sendt av den oppstandne Kristus, som kom for å "gå i rette med verden og vise den hva som er synd" (Joh 16, 8), ved å åpenbare Ham som kjøpte oss fri fra den.

389. (422) Læren om den opprinnelige synd er så å si "baksiden" av Det Glade Budskap om at Jesus er alle menneskers frelser, at alle har behov for å bli frelst og at frelsen tilbys alle, takket være Kristus. Kirken som har Kristi forstand,443 vet godt at man ikke kan røre ved åpenbaringen av den opprinnelige synd uten samtidig å anfekte Kristusmysteriet.

Hvordan fortellingen om syndefallet skal leses

390. (289) Fortellingen om syndefallet (Gen 3) benytter seg av billedspråk, men beretter om en avgjørende begivenhet som fant sted på begynnelsen av menneskehetens historie.444 Åpenbaringen gir oss troens visshet for at hele menneskehetens historie er merket av den opprinnelige synd våre første foreldre med overlegg begikk.445

II. Englenes fall

391. (2538, 1850, 2482) Forut for det ulydige valg våre første foreldre traff, lyder en forførerisk røst som taler Gud imot,446 og som av misunnelse får Adam og Eva til å kjenne døden.447 Skriften og Kirkens Tradisjon ser i denne skikkelsen en fallen engel, kalt Satan eller djevelen.448 Kirken lærer at han først var en god engel, skapt av Gud. "Djevelen og de andre demoner ble visselig skapt naturlig gode av Gud, men de har gjort seg selv onde".449

392. Skriften taler om at disse englene hadde syndet.450 Deres "fall" består i et fritt valg hos disse skapte ånder, som har sagt et grunnleggende og ugjenkallelig nei til Gud og Hans rike. Vi hører som en gjenklang av dette opprøret i fristerens ord til våre første foreldre: "Dere vil bli som Gud" (Gen 3, 5). Djevelen "har syndet fra første stund av" (1 Joh 3, 8), han er "løgnens far" (Joh 8, 44).

393. (1033-1037, 1022) Det er fordi englenes valg er ugjenkallelig at deres synd ikke kan tilgis, ikke på grunn av en mangel ved Guds uendelige miskunn. "Det finnes ingen anger for dem etter fallet, like lite som det finnes anger for mennesket etter døden".451

394. (538-540, 550, 2846-2849) Skriften vitner om ond innflytelse fra ham Jesus sier har vært "morder fra begynnelsen av" (Joh 8, 44). Han forsøkte til og med å få Jesus bort fra det oppdrag Han hadde fått fra sin Far.452 "Guds sønn trådte frem i verden for å ødelegge djevelens verk" (1 Joh 3, 8). Det mest skjebnesvangre av disse verk var at han ved løgn forførte mennesket, slik at det ble ulydig mot Gud.

395. (309, 1673, 412, 2850-2854) Satans makt er imidlertid ikke ubegrenset. Han er bare en skapning, mektig riktignok fordi han er rent ånd, men dog en skapning, og han kan ikke forhindre at Guds rike bygges opp. Selv om Satan virker i verden i hat mot Gud og Hans rike i Jesus Kristus, og til tross for at hans virke gjør stor skade - av åndelig art, og indirekte av fysisk art - på hvert menneske og på samfunnet, tillates allikevel dette av det guddommelige forsyn som både med styrke og mildhet leder menneskets og verdens historie. Dette at Gud tillater djevelen å virke, er et stort mysterium, men "vi vet at Gud i alle ting er med og virker til det beste for dem som elsker ham" (Rom 8, 28).

III. Den opprinnelige synd

Friheten settes på prøve

396. (1740, 311, 301) Gud skapte mennesket i sitt bilde og innsatte det i sitt vennskap. Som en åndelig skapning kan mennesket ikke leve i dette vennskapet på noen annen måte enn som fri underkastelse under Gud. Det er dette som kommer til uttrykk ved at mennesket forbys å spise av treet som gir kunnskap om godt og ondt, "for den dagen du spiser av det, skal du dø" (Gen 2, 17). "Treet som gir kunnskap om godt og ondt" (Gen 2, 17), er et symbolsk uttrykk for den grense som mennesket, fordi det er en skapning, ikke skal overskride, men fritt anerkjenne og tillitsfullt overholde. Mennesket er avhengig av Skaperen; det er underlagt skaperverkets lover og de moralnormer som bestemmer hvordan friheten skal utøves.

Menneskets første synd

397. (1707, 2541, 1850, 215) Mennesket ble fristet av djevelen og lot tilliten til Skaperen dø i sitt hjerte;453 det misbrukte sin frihet og var ulydig mot Guds bud. Det var dette menneskets første synd bestod i.454 I ettertid blir all synd ulydighet mot Gud og mangel på tillit til Hans godhet.

398. (2084, 2113) Ved denne synd foretrakk mennesket seg selv fremfor Gud, og viste dermed forakt for Ham. Mennesket valgte seg selv mot Gud, i motstrid til det som krevdes av det som skapning, og dermed i motsetning til sitt eget beste. Konstituert som det var i en tilstand av hellighet, var mennesket bestemt til å bli fullt ut "guddommeliggjort" av Gud i herligheten. Det ble forført av djevelen til å ville bli "som Gud",455 men "uten Gud, og før Gud, og ikke ifølge Gud".456

399. Skriften viser hvilke dramatiske følger denne første ulydighet fører til. Adam og Eva mister på stedet den opprinnelige hellighets nåde.457 De blir redde denne Gud458 som de har gjort seg opp et falsk bilde av, nemlig av en Gud som skinnsykt ruger over sin særfordeler.459

400. (1607, 2514, 602, 1008) Den harmoni de hadde levd i, takket være den opprinnelige rettferdighet, ble knust; de åndelige sjelsevners herredømme over kroppen slått i stykker;460 samlivet mellom mann og kvinne blir anspent;461 forholdet mellom dem vansiret av begjær og herskesyke.462 Det harmoniske forholdet til skaperverket blir ødelagt: den synlige skapning står for mennesket som noe fremmed og fiendtlig.463 På grunn av mennesket blir skaperverket "lagt under forgjengelighet" (Rom 8, 20). Og endelig fullbyrdes det som uttrykkelig var blitt sagt ville bli følgen av ulydighet:464 mennesket "vender tilbake til jorden, for av den er (det) tatt" (Gen 3, 19). Døden har holdt sitt inntog i menneskehetens historie.465

401. (1865, 2259, 1739) Etter den første synd oversvømmer synden jorden: Kains brodermord på Abel;466 ondskapen på jorden som følge av synd;467 på samme måte løfter synden ofte sitt hode i Israels historie, særlig i form av troløshet mot paktens Gud og overtredelse av Mose lov; også etter forløsningen i Kristus viser synden seg på mangfoldig vis blant de kristne.468 Skriften og Kirkens Tradisjon minner stadig på nytt om syndens nærvær og allmenne utbredelse i menneskehetens historie:

Det vi således lærer av Guds åpenbaring, stemmer også med vår egen erfaring. Når vi gransker vårt hjerte, finner vi at det drages mot det onde og synker ned i all slags elendighet som ikke kan stamme fra dets gode Skaper. Ved å nekte å erkjenne Gud som sitt opphav, kommer mennesket ofte ut av likevekt i forhold til sin høyeste bestemmelse, og dermed også til seg selv, sine medmennesker og hele skaperverket.469

Følgene av Adams synd for menneskeheten

402. (430, 605) Alle mennesker blir berørt av Adams synd. St. Paulus sier: "De mange (det vil si alle mennesker) er blitt syndere fordi en enkelt mann var ulydig" (Rom 5, 19): "Det er her som med synden: den kom inn i verden ved ett menneske, og med synden også døden. Og slik nådde døden alle mennesker, siden de alle syndet" (Rom 5, 12). Opp mot alles synd og død setter apostelen alles frelse i Kristus: "Likesom én manns fall ble årsak til alle menneskers fordømmelse, på samme måte blir én manns (dvs. Kristi) rettferdiggjørende verk til liv og rettferdighet for alle mennesker" (Rom 5, 18).

403. (2606, 1250) I samsvar med den hellige Paulus har Kirken alltid lært at den uhyre elendighet menneskene lider under, og deres hang til ondskap og død, bare kan forståes sett i forbindelse med Adams synd, og fordi han har etterlatt oss en synd som vi alle fødes merket av, og som er "sjelens død".470 I kraft av denne trosvisshet døper Kirken selv spedbarn, som ennå ikke har begått noen personlig synd.471

404. (360, 50) Hvordan ble Adams synd alle hans etterkommeres synd? Hele menneskeslekten er i Adam "som én eneste manns eneste kropp".472 Ved "menneskeslektens enhet" blir alle mennesker berørt av Adams synd, på samme måte som alle er berørt av Kristi rettferdiggjørelse. På hvilken måte den opprinnelige synd blir overført, er imidlertid et mysterium vi ikke fullt ut kan forstå. Men gjennom åpenbaringen vet vi at Adam hadde fått hellighet og opprinnelig rettferdighet, ikke bare for seg selv, men for hele menneskenaturen: ved å gi etter for fristeren begår Adam og Eva en personlig synd, men denne synd virker inn på hele menneskenaturen som de så fører videre i fallen tilstand.473 Dette er en synd som videreføres ved forplantning til hele menneskeheten, det vil si at det er en menneskenatur uten den opprinnelige hellighet og rettferdighet som føres videre. Derfor kalles den opprinnelige synd "synd" ved analogi, fordi det dreier seg om en synd som er "pådratt", ikke "begått", en tilstand, ikke en handling.

405. (2515, 1264) Selv om Adams synd er hver enkelts egen synd,474 kan ingen av hans etterkommere sies å ha begått den personlig. Den opprinnelige hellighet og rettferdighet er borte, men menneskenaturen er ikke helt ødelagt: dens egne naturlige krefter er svekket, den er underlagt uvitenhet, lidelse og dødens herredømme, og den har hang til å synde (denne hangen til det onde kalles "den onde lyst" - "concupiscientia"). Dåpen, som formidler Kristi nådes liv, sletter ut den opprinnelige synd og vender mennesket til Gud, men de følger den har for menneskets natur, svekket som den er, og med hang til å gjøre det onde, blir værende i mennesket og maner til åndelig kamp.

406. Kirkens lære angående videreføringen av den opprinnelig synd ble klargjort fremfor alt i det 5. århundre, særlig under innflytelse fra St. Augustin i hans oppgjør med pelagianismen, og i det 16. århundre i striden med den protestantiske reformasjon. Pelagius hevdet at mennesket er i stand til å føre et etisk godt liv, bare i kraft av den frie viljes naturlige krefter og uten å ha behov for hjelp fra Guds nåde. Dermed reduserte han betydningen av Adams synd til kun å være et dårlig eksempel. De første protestantiske reformatorer lærte derimot at mennesket var blitt gjort grunnleggende ondt av den opprinnelige synd og fratatt sin frie vilje. De satte likhetstegn mellom den synd som er nedarvet i hvert menneske, og hangen til det onde ("den onde lyst" eller "concupiscientia"), en hang som skulle være uoverkommelig. Kirken har, særlig på det annet konsil i Orange i 529475 og på konsilet i Trento i 1546,476 uttalt seg om innholdet i åpenbaringen angående den opprinnelige synd.

Så hård en strid...

407. (2015, 2852, 1888) Læren om den opprinnelige synd, forbundet som den er med Kristi forløsningsverk, gir grunnlag for et klart omdømme når det gjelder menneskets handel og vandel i denne verden. Takket være de første foreldres synd fikk djevelen et visst herredømme over mennesket, selv om det forblir fritt. Den opprinnelige synd medførte "trellekår i hans vold som eide dødens rike, det vil si djevelen".477 Å se bort fra at menneskets natur er svekket, med hang til det onde, gir opphav til alvorlige feilgrep hva oppdragelse, politikk, samfunnsmessig engasjement478 og moral angår.

408. (1869) Følgene av den opprinnelige synd og av alle menneskenes personlige synder fører til at verden som helhet lever i en tilstand av syndighet som kan betegnes som det St. Johannes kaller "verdens synd" (Joh 1, 29). Med dette uttrykket kan man også betegne den negative innflytelse som forhold i fellesliv og samfunnsstrukturer utøver på enkeltindividet, da også disse skyldes menneskers synd.479

409. (2516) Den tragiske situasjon i en verden som "ligger i den Ondes makt" (1 Joh 5, 19), gjør menneskelivet til en kamp:

Menneskenes historie viser seg i sin helhet å være et hårdt oppgjør med mørkets makter. Det begynte ved verdens opphav og vil, ifølge Herrens ord, fortsette til den ytterste dag. Menneskene er blitt trukket inn i denne konflikt, og er derfor nødt til stadig å kjempe for å holde fast ved det gode. Således er det bare under store anstrengelser, og aldri uten bistand av Guds nåde, at de kan sikre sin egen indre enhet.480

IV. "Du overgav oss ikke i dødens vold"

410. (55, 705, 1609, 2568, 675) Etter syndefallet blir ikke mennesket forlatt av Gud. Tvertimot kaller Gud på mennesket481 og varsler det på lønnlig vis om seier over det onde og oppreisning etter fallet.482 Dette avsnittet av Genesis er blitt kalt "Protoevangelium" fordi det inneholder det første forvarsel om en forløsende Messias, om en kamp mellom slangen og kvinnen, og om hennes etterkommers endelige seier.

411. (359, 615, 491) Den kristne tradisjon leser dette avsnittet som et forvarsel om "den nye Adam",483 Han som ble "lydig til døden -ja, døden på et kors" (Fil 2, 8), og som ved sin lydighet i rikt mål gjør opp for Adams ulydighet.484 Dessuten har mange Fedre og kirkelærere sett Kristi mor, Maria, "den nye Eva", i den kvinnen Protoevangeliet bærer bud om. Hun var den første som på en enestående måte høstet fruktene av Kristi seier over synden: hun ble bevart ubesmittet av den opprinnelige synd,485 og hele sitt jordeliv igjennom, ved en særlig nåde fra Gud, begikk hun ingen synd av noe slag.486

412. (310, 395, 272, 1994) Men hvorfor hindret ikke Gud det første menneske i å synde? St. Leo den store svarer: "Kristi uutsigelige nåde gav oss goder som er bedre enn dem demonens misunnelse tok fra oss".487 Og St. Thomas Aquinas tilføyer: "Det er ingenting i veien for at menneskenaturen ble bestemt for et høyere mål etter synden. For Gud tillater jo at ondt blir gjort for å vende det til et større gode, slik den hellige Paulus sier: "Der synden var stor, ble nåden enda større" (Rom 5, 20). Og i Exultet synges det: "Å salige synd, som fortjente en slik og så stor en gjenløser".488