Den katolske kirkes katekisme

V. "Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere"

2838. (1425, 1933, 2631) Denne bønnen er egnet til å forbause. Dersom den bare inneholdt første del av setningen - "forlat oss vår skyld" - kunne den være underforstått i de tre første bønner i Herrens bønn, siden Kristi offer er "til syndenes forlatelse". Men ifølge annet ledd i setningen vil vi bare bli bønnhørt dersom vi har imøtekommet et krav. Vår bønn er fremtidsrettet, kravet må være innfridd; ett ord binder dem sammen: "som".

"Forlat oss vår skyld"...

2839. (1425, 1439, 1422) Vi begynte med å be til vår Far med dristig frimodighet. Ved å be om at Hans navn må holdes hellig, bad vi om å bli stadig mer helliggjorte. Men selv om vi har iført oss dåpskjolen, synder vi til stadighet og vender oss bort fra Gud. Nå, i og med denne bønnen, vender vi, lik den fortapte sønn,302 tilbake til Ham, og lik tolleren303 bekjenner vi at vi er syndere for Ham. Vår bønn begynner med en "bekjennelse" hvor vi på én og samme tid bekjenner vår skrøpelighet og Hans miskunn. Vårt håp er visst, for i Hans Sønn "er vi da frikjøpt, gjennom ham er våre synder tilgitt" (Kol 1, 14; Ef 1, 7). Det virksomme og utvilsomme tegn på Hans tilgivelse finner vi i Hans Kirkes sakramenter.304

2840. (1864) Men det skremmende er at denne bølge av miskunn ikke kan skylle inn i vårt hjerte så lenge vi ikke har tilgitt våre skyldnere. Kjærligheten, på samme måte som Kristi legeme, kan ikke stykkes opp: vi kan ikke elske den Gud vi ikke ser, dersom vi ikke elsker den bror eller søster vi ser.305 Når vi nekter å tilgi våre søsken, stenges hjertet vårt til og blir hårdt og ugjennomtrengelig for Faderens miskunnsrike kjærlighet; når vi bekjenner våre synder, åpnes hjertet for Hans nåde.

2841. Denne bønnen er så viktig at den er den eneste Herren kommer tilbake til og videreutvikler i bergprekenen.306 Dette helt grunnleggende kravet i paktmysteriet er umulig for mennesker. Men "alt er mulig for Gud".

..."som vi og forlater våre skyldnere"

2842. (521) Dette "som" er ikke en engangsforeteelse i Jesu undervisning: "Men dere skal være fullkomne, "slik som" deres himmelske Far er fullkommen" (Matt 5, 48); "Vær barmhjertige, "slik som" deres Far er barnhjertig" (Luk 6, 36); "Et nytt bud har jeg å gi dere: elsk hverandre. "Som" jeg selv har elsket dere, slik skal også dere elske hverandre" (Joh 13, 34). Det er umulig å leve opp til dette budet fra Herren dersom det dreier seg om å etterligne Guds forbilde utenfra. Men det dreier seg om et livssamkvem som kommer "fra hjertets dyp", med vår Guds hellighet, miskunn og kjærlighet. Bare Ånden som er "vårt liv" (Gal 5, 25), kan la Jesu Kristi sinnelag prege "vår" ferd.307 Bare slik er det mulig med en enhet i tilgivelsen, og vi kan "tilgi hverandre, slik som Gud i Kristus har tilgitt dere" (Ef 4, 32).

2843. (368) På denne måten blir Herrens ord om tilgivelse blir levende for oss, den kjærlighet som elsker inntil det ytterste.308 Lignelsen om den ubarmhjertige tjener, som er høydepunktet i Herrens undervisning angående fellesskapet i Kirken,309 avsluttes med følgende ord: "Og slik kommer min himmelske Far til å gjøre med dere, dersom ikke hver enkelt av hjertet tilgir sin bror." Det er nemlig i "hjertet" alt utspiller seg og avgjøres. Det står ikke i vår makt å la være å føle oss såret og å glemme krenkelse; men det hjerte som åpner seg for Den Hellige Ånd, omdanner såret til medlidenhet og renser hukommelsen ved å gjøre krenkelse om til forbønn.

2844. (2262) Kristen bønn går så langt som til tilgivelse av fiender.310 Den forvandler disippelen ved å likedanne ham med Mesteren. Tilgivelse er noe av det høyeste i kristnes bønn; bønnens gave kan bare tas imot i et hjerte som er i samklang med Guds medlidenhet. Tilgivelse vitner også om at i vår verden er kjærligheten sterkere enn synden. Martyrene fra i går og i dag bærer et slikt vitnesbyrd om Jesus. Tilgivelse er grunnforutsetningen for forsoning,311 både mellom Guds barn og deres Far, og mann og mann imellom.312

2845. (1441) Det finnes hverken grense eller mål for slik tilgivelse som i alt vesentlig er av guddommelig opphav.313 Dreier det seg om krenkelser (om "synder" etter Luk 11, 4 eller om "skyld" etter Matt 6, 12), er vi i virkeligheten alltid skyldnere: "La ingen ha noe annet krav på dere enn brorkjærlighet" (Rom 13, 8). Den Hellige Treenighets fellesskap er kilde og sannhetskriterium for ethvert forhold.314 Dette fellesskapet leves ut i bønnen, fremfor alt i eukaristien:315

Gud tar ikke imot offer fra den splidaktige; Han befaler ham å gå bort fra alteret for å forsone seg med sin bror, slik at Gud kan tilfredsstilles ved fredsommelige bønner. Det beste offer til Gud er fred og broderlig samhold oss imellom, det folk som er forenet i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds enhet.316

VI. "Og led oss ikke inn i fristelse"

2846. (164, 2516) Denne bønnen angriper roten til den som går forut, for våre synder er frukt av at vi har gitt etter for fristelser. Vi ber vår Far om ikke å "lede oss inn i" slike. Det er vanskelig å oversette det greske uttrykket med ett ord: det betyr "bær ikke inn i",317 "la oss ikke falle for fristelsen". "For Gud kan ikke fristes av det onde, og frister heller ingen" (Jak 1, 13), Han vil tvert imot fri oss fra fristelser. Vi ber Ham om å ikke la oss slå inn på den vei som fører til synd. Vi kjemper i striden "mellom kjødet og Ånden". Denne bønnen ber om at råds og styrkes Ånd må bli gitt oss.

2847. (2284) Den Hellige Ånd lærer oss å skjelne mellom prøvelse, som er nødvendig for det indre menneskets vekst,318 for å oppnå "en standhaftighet som har stått sin prøve" (Rom 5, 3-5), og fristelse som fører til synd og død.319 Vi må også skjelne mellom å "fristes til" og å "falle for" fristelsen. Til sist river dømmekraften fristelsens maske av: tilsynelatende er dens gjenstand "god", "herlig å se på", "prektig" (jfr. Gen 3, 6), mens dens frukt i virkeligheten er døden.

Gud vil ikke påtvinge det som er godt, Han vil ha vesener som er frie (...). En fristelse er alltid godt for noe. Ingen uten Gud vet hva vår sjel har fått fra Ham, ikke engang vi selv. Men fristelsen legger det for dagen, slik at vi kan lære oss selv å kjenne, og dermed erkjenne vår skrøpelighet, og for å gjøre oss nødt til å takke for de goder fristelsen har latt komme for en dag.320

2848. (1808) "Å ikke gå inn i fristelse" innebærer en hjertets beslutning: "For der hvor din skatt er, der kommer også ditt hjerte til å være. (...) Ingen kan tjene to herrer" (Matt 6, 21. 24). "Siden vi da har fått vårt liv i kraft av Ånden, la oss også ledes av Ånden i vår ferd" (Gal 5, 25). Til dette "samtykket" til Den Hellige Ånd er det Faderen som gir oss kraft. "Dere har ikke vært satt på noen prøve som mennesker ikke kan bestå. Og Gud er trofast; han vil ikke tillate at dere blir prøvet over evne, men sammen med prøvelsen sørge for en utvei, ved å gi dere kraft til å bære den" (1 Kor 10, 13).

2849. (540, 612, 2612, 162) Slik kamp og slik seier er bare mulig i bønn. Det er ved bønn Jesus overvinner fristeren, både i begynnelsen321 og i sin siste angstfylte kamp.322 Det er med sin kamp og smerte Kristus forener oss i denne bønnen til Faderen. Han understreker hjertets vaktsomhet i forening med sin egen.323 Vaktsomhet er "hjertets årvåkenhet", og Jesus ber sin Far om å bevare "i ditt navn dem du har gitt meg" (Joh 17, 11). Den Hellige Ånd søker uten opphør å holde denne vaktsomheten levende i oss.324 Denne bønnen får sin fulle dramatiske tyngde sett i forhold til den siste fristelse i vår jordiske strid; den er en bønn om å holde ut inntil enden. "Se, jeg kommer som en tyv! Salig den som våker (...)" (Åp 16, 15).

VII. "men fri oss fra det onde"

2850. (309) Vår siste bønn til Faderen bæres også oppe av Jesu bønn: "Jeg ber deg ikke om å ta dem bort fra verden, men om å bevare dem fra det onde" (Joh 17, 15). Den angår hver og en av oss, men det er fremdeles "vi" som ber, i fellesskap med hele Kirken og for hele menneskeslektens befrielse. Herrens bønn åpner hele tiden hele frelsens økonomi for oss. Vår gjensidige avhengighet i syndens og dødens tragedie snus til solidaritet innenfor Kristi legeme, til "de helliges samfunn".325

2851. (391) I denne bønnen er det onde ikke noe abstrakt, men betegner en person, Satan, den onde, engelen som står Gud imot. "Djevelen" (dia-bolos) er den som "legger seg imellom" Guds plan og Hans "frelsesverk", utvirket i Kristus.

2852. "Han har vært en morder fra begynnelsen (...) for han er en løgner og løgnens far" (Joh 8, 44), "Satan er hans navn, han som fører hele verden vill" - det er ved ham synden og døden kom inn i verden, og det er ved hans endelige nederlag at all skapningen skal bli "forløst fra synden og døden".326 "Vi vet at den som er født av Gud, synder ikke; for Guds Sønn bevarer ham, og den Onde kan ikke røre ham. Vi vet at vi er av Gud, mens hele verden ligger i den Ondes makt" (1 Joh 5, 18-19):

Herren som har tatt bort deres synd og tilgitt deres synder, er i stand til å beskytte og verne dere mot djevelens anslag, han som står dere imot, slik at fienden, som er vant til å avle synd, ikke kommer uforvarende over dere. Den som stoler på Gud, frykter ikke demonen. "Hvis Gud er for oss, hvem skal da være mot oss?" (Rom 8, 31).327

2853. (677, 490, 972) Seieren over "denne verdens fyrste" (Joh 14, 30) ble vunnet én gang for alle i den time da Jesus frivillig gav seg i dødens vold for å gi oss sitt liv. Da ble verden dømt, og denne verdens fyrste "støtes ut" (Joh 12, 31; Åp 12, 11). Han som "forfulgte (...) kvinnen",328 får ikke tak i henne: den nye Eva, "full av" Den Hellige Ånds "nåde", er satt fri fra synden og dødens forgjengelighet (Den Hellige Guds Mor Maria, alltid Jomfrus, ubesmittede unnfangelse og opptagelse). "I sitt raseri mot kvinnen drog da Dragen bort for å føre krig mot resten av hennes barn" (Åp 12, 17). Derfor ber Ånden og Kirken: "Kom, Herre Jesus" (Åp 22, 17. 20), for Hans komme vil befri oss fra den onde.

2854. (2632, 1041) Når vi ber om å bli fridd fra den Onde, ber vi også om å bli befridd fra alle de nåværende, tidligere og fremtidige onder som han er opphavsmann eller pådriver til. I denne bønnen bærer Kirken all verdens elendighet frem for Faderen. Sammen med befrielse fra alt det onde som tynger menneskeheten ned, nedber den fredens kostelige gave og nåde til i utholdenhet å vente på Kristi gjenkomst. Ved å be slik foregriper den i troens ydmykhet alt og alles gjenopprettelse i Ham som har "nøklene til døden og dødsriket" i sin makt (Åp 1, 18), "Han som er og som var og som kommer, Allherskeren" (Åp 1, 8):329

Fri oss, Herre, fra alt ondt og gi oss nådig fred i våre dager, så vi med din barmhjertighets hjelp alltid må være fri fra synd og trygget mot all trengsel, mens vi lever i det salige håp og venter vår Frelser Jesu Kristi komme.330

4. artikkel: Den avsluttende doksologi

2855. (2760) Den avsluttende doksologi, "For riket er ditt, og makten og æren i evighet", tar opp igjen de tre første bønnene i Fadervår: herliggjøringen av Hans navn, Hans rikes komme og makten i Hans vilje til frelse. Men denne gjentagelsen gis nå tilbedelsens og takksigelsens form, slik det er i den himmelske liturgi.331 Denne verdens fyrste tilla seg selv løgnaktig tre titler, forbundet med kongevelde, makt og herlighet;332 Kristus, Herren, gir dem tilbake til Ham som er Hans Far og vår Far, inntil Han overgir riket til Ham når frelsens mysterium endelig er fullbyrdet og Gud blir alt i alle.333

2856. "Så, når bønnen er avsluttet, sier du: Amen, og ved dette Amen, som betyr "det skje"334, skriver du under på hele innholdet i den bønn Gud har lært oss".335