Den katolske kirkes katekisme

2. artikkel: I tidens fylde

2598. Bønnens drama åpenbares for oss fullt ut i Ordet som ble kjød og har oppslått sin bolig iblant oss. Å forsøke å forstå Hans bønn gjennom det Hans vitner beretter for oss i Evangeliet, det er å gå nær til den Hellige Herre Jesus, som til den brennende tornebusk: først å betrakte Ham selv i bønn, dernest lytte til hvordan Han lærer oss å be, for til sist å få vite hvordan Han hører vår bønn.

Jesus ber

2599. (470-473, 584, 534) Guds Sønn som var blitt Jomfruens Sønn, lærte også å be etter sitt menneskehjerte. Han lærte bønneformularene av sin Mor som bevarte alle de "store ting" den Mektige hadde gjort, og grunnet på dem i sitt hjerte.45 Han lærte det i sitt folks bønneord og sanger, i synagogen i Nasaret og i templet. Men Hans bønn veller ut av en ganske annerledes og hemmelig kilde, slik Han lar skinne igjennom allerede i tolvårsalderen: "Jeg hører til der hvor min Far er" (Luk 2, 49). Her begynner det nye som ligger i det å be i tidens fylde, å komme for en dag: den barnlige bønn, den Faderen ventet fra sine barn skal nå til sist virkeliggjøres av den enbårne Sønn selv i Hans menneskenatur, sammen med menneskene og for dem.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

2600. (535, 554, 612, 858, 443) Lukasevangeliet understreker Den Hellige Ånds virke og bønnens betydning i Kristi virksomhet. Jesus ber før de avgjørende øyeblikk i sitt liv: før Faderen vitner om Ham ved dåpen46 og forklarelsen,47 og før Han ved sin lidelse oppfyller Faderens kjærlighetsplan.48 Han ber også forut for de avgjørende øyeblikk da utsendelsen av apostlene forberedes: før Han utvelger og kaller de tolv,49 før Peter bekjenner at Han er "Guds Salvede",50 og for at troen til apostlenes høvding ikke skal svikte i prøvelse.51 Jesu bønn forut for de frelsens begivenheter som Faderen ber Ham fullbyrde, består i at Hans menneskevilje ydmykt og tillitsfullt overgir seg til Faderens kjærlige vilje.

2601. (2765) "En dag var han et sted og bad. Og da han var ferdig med å be, sa en av disiplene til ham: Herre, lær oss å be" (Luk 11, 1). For er det ikke ved å se sin Mester be at Kristi disippel ønsker å be? Da kan han lære det av bønnens læremester. Det er ved å betrakte og lytte til Sønnen at barna lærer å be til Faderen.

2602. (616) Jesus trekker seg ofte tilbake i ensomhet, opp i fjellet, fortrinnsvis om natten, for å be.52 Han bærer menneskene i sin bønn fordi Han også bærer menneskeheten i seg ved sin inkarnasjon, og Han bærer dem frem for Faderen ved å frembære seg selv. Han, Ordet som "ble kjød", er ved sin bønn som menneske del av alt det Hans "brødre" (Hebr 2, 12) opplever; Han føler med deres skrøpelighet for å befri dem fra den.53 Det var til dette Faderen hadde sendt Ham. Hans ord og gjerninger fremstår dermed som synliggjøringen av Hans bønn "i det skjulte".

2603. (2637, 2546, 494) Fra Kristi virke har evangelistene bevart to mer uttalte bønner. Og begge begynner de med en takksigelse. I den første54 bekjenner Jesus Faderen, anerkjenner og velsigner Ham fordi Han har skjult rikets mysterier for dem som tror seg kloke og forstandige, og har åpenbart det for "de små" (de fattige i saligprisningene). Hans bevegelse, "Ja, Far!", kommer fra hjertet, det er Hans tilslutning til Faderens "behag", en gjenklang av Hans Mors "Fiat" da Han ble unnfanget, en foregripelse av det Han kommer til å si til Faderen under sin lidelse. Hele Jesu bønn består i Hans menneskehjertes kjærlighetsfylte samtykke i Faderens "skjulte vilje" (Ef 1, 9).

2604. (478, 2746) Den andre bønnen gjengis av St. Johannes55 før oppvekkelsen av Lasarus. Takken går forut for selve begivenheten: "Far, jeg takker deg fordi du alltid har hørt meg", noe som innebærer at Faderen alltid hører Hans bønn; og Jesus legger med én gang til: "Jeg visste at du alltid hører meg", noe som innebærer at Jesus, på sin side, alltid ber om noe. Slik åpenbarer Jesu bønn, båret av takksigelse, oss hvordan vi skal be: før gaven gis, slutter Jesus seg til Ham som gir og som gir seg selv i sine gaver. Giveren er mer verdifull enn den gave som gis, Han er "skatten", og det er i Ham Sønnens hjerte er; gaven gis "i tillegg".56

Jesu "yppersteprestelige" bønn57 inntar en særstilling i frelsens økonomi. Den skal vi meditere over på slutten av første bolk. Den åpenbarer nemlig vår yppersteprests bønn som stadig finner sted, og på samme tid inneholder den det Han lærer oss i vår bønn til Faderen, som skal behandles i annen bolk.

2605. (614) Da timen var kommet da Han oppfylte Faderens kjærlighetsplan, lar Jesus ane hvor ufattelig dyp Hans bønn som Sønn er, ikke bare før Han frivillig overgav seg ("Far ... men la ikke min, men din vilje skje": Luk 22, 42), men like til sine siste ord på korset, hvor bønn og hengivelse går i ett: "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør" (Luk 23, 34); "Sannelig, det lover jeg deg: ennå i dag skal du være med meg i Paradis" (Luk 24, 43); "Kvinne, der står din sønn. (...) Der står din mor" (Joh 19, 26-27); "Jeg tørster" (Joh 19, 28); "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Mark 15, 34);58 "Det er fullbrakt" (Joh 19, 30); "Far, i dine hender overgir jeg min ånd" (Luk 23, 46), like til det "høye rop" da Han utåndet og overgav sin ånd.59

2606. (403, 653, 2587) All menneskets nød til alle tider, syndens og dødens trell som det er, all bønn og forbønn gjennom frelsens historie samles i dette ropet fra Ordet som er blitt kjød. Så tar Faderen imot det, alt sammen, og bønnhører ved å oppreise sin Sønn. Slik blir bønnens drama fullendt og fullbragt i skapelsens og frelsens økonomi. Salmenes bok gir oss nøkkelen i Kristus. Det er på oppstandelsens "i dag" Faderen sier: "Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Be meg, og jeg vil gi deg hedningefolkene til arv og den vide jord i eie" (Sal 2, 7-8).60

Brevet til hebreerne uttrykker på en dramatisk måte hvordan Jesu bønn vinner frelsens seier: "I sine levedager her på jorden bad og bønnfalt han ham som kunne frelse ham fra døden, under gråt og høy klage; og han ble bønnhørt, for sin fromhets skyld. Enda han var sønn, lærte han lydighet ved det han led; så, da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for enhver som gir seg inn under ham" (Hebr 5, 7-9).

Jesus underviser i bønn

2607. (520) Når Jesus ber, lærer Han oss allerede å be. Vår bønns teologale vei er Hans bønn til Faderen. Men Evangeliet overleverer oss en uttrykkelig undervisning i bønn fra Jesu side. Som den pedagog Han er, tar Han oss der hvor vi befinner oss, og fører oss litt etter litt til Faderen. Når Jesus taler til folkemengden som følger Ham, tar Han utgangspunkt i det de allerede vet om bønn ifølge den gamle pakt, og gjør dem mottagelige for det nye i riket som kommer. Deretter åpenbarer Han dette nye i lignelser. Til sist taler Han åpent om Faderen og Den Hellige Ånd til sine disipler som skal være bønnens pedagoger i Hans Kirke.

2608. (541, 1430) I bergprekenen understreker Jesus hjertets omvendelse: å forsone seg med sin bror før man bærer frem sin gave til alteret,61 å elske sine fiender og be for dem som forfølger en,62 å be til Faderen "i det skjulte" (Matt 6, 6), ikke lire av seg en mengde ord,63 tilgi fra dypet av hjertet i bønn,64 ha et rent hjerte og søke Guds rike.65 Denne omvendelsen er helt rettet mot Faderen, den er barnets omvendelse.

2609. (153, 1430) Hjertet, som slik er fast bestemt på å omvende seg, lærer å be i tro. Tro er å klynge seg til Gud som et barn, hinsides følelser og fatteevne. Troen er mulig fordi den elskede Sønn har gitt oss tilgang til Faderen. Han kan be oss "lete" og "banke på", for Han er selv døren og veien.66

2610. (165) På samme måte som Jesus ber til Faderen og takker før gaven er blitt gitt, lærer Han også oss å ha barnlig frimodighet: "Alt hva dere ønsker og ber om - tro at dere har fått det, så skal dere få det" (Mark 11, 24). Så stor er bønnens makt at "alt er mulig for den som tror" (Mark 9, 23), "dersom bønnen er bedt i tro" (Matt 21, 22). Samtidig som Jesus undrer seg over sine nærmestes "vantro" (Mark 6, 6) og over at Hans disipler er så "lite troende" (Matt 8, 26), begeistres Han over "en slik tro" hos den romerske offiseren (Matt 8, 10) og den kananeiske kvinnen (Matt 15, 28).

2611. (2827) Troens bønn er ikke bare å si:"Herre, Herre", men å legge sitt hjerte i å gjøre Faderens vilje (Matt 7, 21). Jesus oppfordrer sine disipler til i bønnen å bære omtanke for samarbeidet med Guds plan.67

2612. (672, 2725) I Jesus "er Guds rike kommet nær", og Han kaller til omvendelse og tro, men også til årvåkenhet. I bønn venter disippelen årvåkent på Ham som er og som kommer, idet han minnes Hans første komme i kjødets ydmykhet og håper på Hans annet komme i herlighet.68 I samfunn med Mesteren er disiplenes bønn en kamp, og det er ved å våke i bønn at man ikke ledes inn i fristelse.69

2613. (546, 2559) St. Lukas har overlevert oss tre grunnleggende lignelser om bønn:

• Den første, om "den pågående vennen",70 oppfordrer til å insistere: "Bank på, så skal det lukkes opp". Den som ber slik, skal Faderen "gi alt han trenger", særlig Den Hellige Ånd som bærer alle gaver i seg.
• Den annen, om "den brysomme enken",71 går på en av bønnens egenskaper: man skal alltid be, uten å gå trett, og med troens tålmodighet. "Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?"
• Den tredje lignelsen, om "fariseeren og tolleren",72 angår hjertets ydmykhet hos den som ber. "Gud, vær meg synder nådig." Den bønnen gjør Kirken uopphørlig til sin: "Kyrie eleison!"

2614. (434) Når Jesus åpent betror sine disipler mysteriet i bønnen til Faderen, åpenbarer Han for dem hvordan deres og vår bønn skal være etter at Han er vendt tilbake til Faderen i sin herliggjorte menneskenatur. Det nye er nå å "be i Hans navn" (jfr. Joh 14, 13). Troen på Ham fører disiplene til kunnskap om Faderen, for Jesus er "veien, sannheten og livet" (Joh 14, 6). Troen bærer frukt i kjærlighet: å holde Hans ord, Hans bud, være med Ham i Faderen som i Ham elsker oss like til å være i oss. I denne nye pakt bygger vissheten om å bli bønnhørt når vi ber, på Jesu bønn.73

2615. (728) Men her er mere: det Faderen gir oss når vår bønn er ett med Jesu bønn, det er "en annen Talsmann, som skal være hos dere for alltid, (...) sannhetens Ånd" (Joh 14, 16-17). Dette nye i bønnen og bønnens betingelser gis til kjenne i avskjedstalen.74 I Den Hellige Ånd er den kristne bønn kjærlighetsfellesskap med Faderen, ikke bare ved Kristus, men også i Ham: "Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, så skal dere få, og deres glede skal bli full og hel" (Joh 16, 24).

Jesus hører bønnen

2616. (548, 2667) Bønner rettet til Jesus bønnhører Han allerede under sitt virke på jorden, ved tegn som foregriper kraften i Hans død og oppstandelse: Jesus hører troens bønn, uttrykt i ord (den spedalske;75 Jairus;76 den kananeiske kvinnen;77 den gode røver)78 eller bare taust (de som bærer den lamme;79 kvinnen med blødninger som rører ved kappen Hans;80 synderinnens tårer og velluktende olje).81 De blindes innstendige bønn: "Ha miskunn med oss, du Davids sønn" (Matt 9, 27), eller: "Du Davids sønn, ha miskunn med meg" (Mark 10, 48), er blitt tatt opp i tradisjonen med Jesus-bønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, ha miskunn med meg synder!" Hva enten det dreier seg om helbredelse for sykdom eller tilgivelse av synder, hører Jesus alltid den bønn som rettes til Ham i tro: "Gå med fred, din tro har frelst deg!"

St. Augustin sammenfatter på en bemerkelsesverdig måte de tre sider ved Jesu bønn: "Han ber for oss som vår yppersteprest, Han ber i oss som vårt hode, Han bes til av oss som vår Gud. La oss kjenne våre stemmer igjen i Ham og Hans i oss".82

Jomfru Marias bønn

2617. (148, 494, 490) Marias bønn åpenbares oss i gryningen av tidens fylde. Før Guds Sønns inkarnasjon og før utgydelsen av Den Hellige Ånd samarbeider hennes bønn på en enestående måte med Faderens frie beslutning, ved bebudelsen med Kristi unnfangelse,83 ved pinse med dannelsen av Kirken, Kristi legeme.84 I sin ydmyke tjenerinnes tro får Guds gave den mottagelse Han ventet seg fra tidenes opphav. Hun som den Mektige har gjort "full av nåde", svarer ved å gi seg selv helt: "Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt." "Fiat" er den kristne bønn: helt å tilhøre Ham fordi Han helt tilhører oss.

2618. (2674, 726) Evangeliet viser oss hvordan Maria ber og bønnfaller i tro: i Kana85 ber Jesu Mor Ham om det som trenges til et bryllupsmåltid, som er tegn på et annet måltid, nemlig lammets bryllupsmåltid hvor lammet gir sitt legeme og blod når Kirken, Hans brud, ber om det. Og i den nye pakts time, ved foten av korset,86 bønnhøres Maria som kvinnen, den nye Eva, den sanne "mor for alle levende".

2619. (724) Slik har det seg at Marias lovsang,87 det latinske "Magnificat", det bysantinske "Megalynarion", på samme tid er Guds Mors hymne og Kirkens hymne, Sions datters og det nye Gudsfolkets sang, takkesalme for den nådens fylde som er blitt utøst i frelsens økonomi, sangen til de "fattige" som har fått oppfylt det som var lovet våre fedre, "evig miskunn mot Abraham og hans ætt".