Den katolske kirkes katekisme

Annet kapittel: Det menneskelige samfunn

1877. (355) Menneskeheten er kalt til å synliggjøre Guds bilde og bli omformet til Guds enbårne Sønns bilde. Dette kallet er personlig utformet fordi hver enkelt er kalt til å gå inn til saligheten hos Gud; det angår likeledes hele det menneskelige samfunn.

1. artikkel: Enkeltmennesket og samfunnet

I. Det menneskelige kalls samfunnsmessige preg

1878. (1702) Alle mennesker kalles til samme mål, Gud selv. Det finnes en viss likhet mellom enheten mellom de guddommelige Personer og det brorskap som skal råde mennesker imellom i sannhet og kjærlighet.119 Kjærlighet til nesten hører uoppløselig sammen med kjærlighet til Gud.

1879. (1936) Mennesket har behov for å leve i samfunn. Samfunnsliv er ikke noe som er lagt til mennesket utenfra, det er innskrevet i menneskenaturen. Ved å utveksle erfaringer med andre, ved å yte hverandre tjenester og ved å samtale med sine brødre utvikler mennesket sine muligheter, og slik svarer det til sitt kall.120

1880. (771) Et samfunn er en samling mennesker som er knyttet organisk sammen ved et enhetsprinsipp som står utenfor den enkelte. Fordi samfunnet er både et synlig og et åndelig fellesskap, varer det i tid: det tar fortiden opp i seg og forbereder fremtiden. Gjennom samfunnet er hvert menneske en "arvtager", det får seg tildelt "talenter" som beriker dets identitet, og som det skal få til å bære frukt.121 Det er med rette enhver skylder å yte sitt bidrag til det samfunn han er en del av, samtidig som han skylder aktelse for de myndigheter som har ansvaret for det felles beste.

1881. (1929) Ethvert samfunn bestemmes ut fra sitt mål og adlyder derfor bestemte regler, men "prinsippet, subjektet og målet for enhver sosial dannelse er - og bør også være - det enkelte menneske".122

1882. (1913) Visse samfunnsformer, slik som familien og staten, svarer mer umiddelbart til menneskets natur. De er en nødvendighet for mennesket. For å gi det størst mulige antall mennesker anledning til å ta del i sosialt liv, bør det oppmuntres til å danne frivillige organisasjoner og foreninger "med et økonomisk, kulturelt, sosialt, sportslig, rekreasjonsmessig, faglig eller politisk formål, både innenfor de enkelte politiske sammenslutninger og på verdensplan".123 Slik "sosialisering" er samtidig uttrykk for en naturgitt tendens hos mennesker til å slå seg sammen i et objektivt øyemed for å oppnå noe som overgår den enkeltes muligheter. Den utvikler personlige egenskaper, særlig den enkeltes medansvar og initiativrikdom. Den er en hjelp til å sikre den enkeltes rettigheter.124

1883. (2431) Sosialisering medfører også farer. For store inngrep fra statens side kan true det personlige initiativ. Kirkens lære har utviklet det som kalles subsidiaritetsprinsippet. Ifølge dette "skal ikke en høyere samfunnsinstans gripe inn i en lavere samfunnsinstans indre liv ved å frata den kompetanse, men den skal om nødvendig snarere støtte den og hjelpe den til å samordne sitt virke med andre samfunnsorganer, med det felles beste for øye".125

1884. (307, 302) Gud har ikke villet forbeholde all makt for seg alene. Han gir hver skapning mulighet til å gjøre det den er i stand til, etter de evner som er nedfelt i dens natur. Dette er en styringsform samfunnslivet bør etterligne. Guds måte å styre verden på, som vitner om stor aktelse for menneskets frihet, burde være en kilde til klokskap for dem som styrer det menneskelige samfunn. De har plikt til å opptre som tjenere for det guddommelige forsyn.

1885. Subsidiaritetsprinsippet står i motsetning til all form for kollektivisme. Det setter grenser for statlige inngrep. Det har til hensikt å harmonisere forholdet mellom individ og samfunn. Det går i retning av å innføre en sann internasjonal orden.

II. Omvendelse og samfunn

1886. (1779, 2500) Samfunnet er uomgjengelig nødvendig for at mennesket skal kunne virkeliggjøre sitt kall. Med dette mål for øye må man respektere et rettmessig hierarki mellom ulike verdier som "gjør at fysiske og instinktive sider underlegges de indre og åndelige":126

Samfunnslivet må først og fremst sees på som en åndelig virkelighet. Det består nemlig i å utveksle kunnskaper i lys av sannheten, i å utøve rettigheter og oppfylle plikter, i å kappes om å søke det moralsk gode, i felles nytelse av det skjønne i alle dets tillatte former, i alltid å være rede til å gi andre del i det beste hos en selv og felles ønske om stadig større åndelig berikelse. Dette er de verdier som bør besjele og være retningsgivende for kulturliv, økonomi, samfunnsorganisering, politiske bevegelser og regimer, lovgivning og alle andre uttrykk for samfunnslivet, som er under kontinuerlig utvikling.127

1887. (909, 1869) Ombytting av mål og midler,128 som fører til at noe som bare er et middel, blir et mål i seg selv, eller til at mennesker betraktes som rene midler med henblikk på et mål, avføder urettferdige strukturer som "vanskeliggjør, ja, umuliggjør kristen livsførsel i samsvar med den guddommelige lovgivers bud".129

1888. (47, 1430) Det er under slike forhold man må benytte seg av enkeltmenneskets åndelige og moralske evner og stadig på nytt kreve indre omvendelse, for å oppnå samfunnsmessige forandringer som virkelig tjener til menneskets beste. Selv om hjertets omvendelse inntar førsteplassen, utelukker den langt fra, den forplikter snarere, til å sanere samfunnsordninger og livsbetingelser, når de er årsak til synd, slik at de bringes i samsvar med normene for rettferdighet og fremmer det gode i stedet for å legge hindringer i veien for det.130

1889. (1825) Uten nådens hjelp er ikke mennesket i stand til "å finne den ofte smale sti mellom feighet som gir etter for det onde, og vold som mener seg å bekjempe det, men som i virkeligheten gjør vondt verre".131 Dette er kjærlighetens vei, det vil si kjærligheten til Gud og nesten. Kjærligheten utgjør det største sosiale bud. Den akter på medmennesket og dets rettigheter. Den krever rettferdighet og er det eneste som setter oss i stand til å ivareta den. Den ansporer til et liv i selvoppofrelse: "Den som prøver å frelse livet, han skal miste det, mens den som setter livet til, han skal vinne det og leve" (Luk 17, 33).