Bli kjent med Mariakirken menighet på Stabekk

Denne saken finner du også i siste utgave av St. Olav kirkeblad

• Få bladet hjem i posten. Tegn gratis abonnement! 

 

KJENTE TRAKTER: P. Arne Kirsebom SS.CC ble utnevnt til sogneprest for Mariakirken menighet på Stabekk 16. september 2013. Menigheten ligger i samme område som han vokste opp. Foto: Kathrine Låver

 

– Det spesielle for meg er at jeg har vokst opp her. Jeg flyttet hit da jeg var fem år gammel. Så det var jo litt rart å komme tilbake for å virke som sogneprest, sier p. Arne Marco Kirsebom SS.CC som har vært sogneprest for Mariakirken menighet i Bærum i over fem år.

 

TEKST: KATHRINE LÅVER

 

– Hvordan har det vært å være sogneprest for denne menigheten i disse årene?

– I det store og det hele har det vært greit. Da jeg først ble utnevnt til sogneprest for menigheten i september 2013, kom jeg rett inn i en stor byggeprosess der vi skulle gjøre om aldershjemmet, Villa Maria, til prestebolig og menighetslokale. Det var en stor jobb med mye opprydningsarbeid, men på den positive siden har jeg fått være med å forme resultatet. Da jeg begynte var vi bare to prester, nå er vi tre. Så fikk vi etterhvert ansatt menighetssekretær og vaktmester. Det har hjulpet å ha flere ansatte, og det skaper en bedre struktur. Menigheten har et godt fungerende menighetsråd, og mange av de troende har bodd her lenge og er til flinke til å hjelpe til.

 

FAKTA MENIGHETEN:

• Biskop Smit kjøpte tomten i Nyveien i 1923, med bygninger som skulle omgjøres til kapell, prestebolig og bolig for St. Franciskus-Xaveriussøstrene.
• Søstrene skulle ha ansvar for husholdningen, sakristi og menighetspleie.
• 12. september 1926 ble kapellet og prestegården innviet av biskop Smit.
• 1. april 1929 ble sognet skilt ut fra St. Olav i Oslo, og fikk navnet Jesu Hjerte.
• St. Franciskus-Xaverius-søstrene forlot Stabekk i 1931 for å vende tilbake til moderhuset i Bergen.
• Søstrene fra St. Antoniuskongregasjonen, som holdt til i Oslo, overtok arbeidet.
• Da Jesu-Hjerte prestene trakk seg tilbake fra sitt arbeid i Norge, bestemte biskop Mangers at menigheten skulle overtas av maristpatrene i 1932. Kirken som i dag står, ble bygget i 1960 av maristene, og fikk navnet Mariakirken.
• Lokalene til aldershjemmet Villa Maria, som var i tilknytning til kirken, ble i 2014 omgjort til kontor, møterom og prestebolig, og menigheten fikk mer plass.
• I dag omfatter Mariakirken menighet p. Stabekk hele Asker kommune, samt sørlige og vestlige deler av Bærum kommune.
• P. Arne Marco Kirsebom SS.CC. er sogneprest for de 6482 katolikkene som sogner til menigheten.

 

– Du har vært sogneprest og sogneadministrator for mange menigheter i Norge, og virket som kapellan i Tyskland og Argentina. Hva kjennetegner Mariakirken menighet her på Stabekk i forhold til din erfaring fra så mange andre steder?

– Det spesielle for meg er at jeg har vokst opp her. Jeg flyttet hit da jeg var fem år gammel. Så det var jo litt rart å komme tilbake for å virke som sogneprest. Det har skjedd mange endringer. Ikke bare i menigheten, men også i området rundt og i kommunen. De som var foreldre da jeg var ung, er nå menighetens eldre. Nå trives jeg veldig godt her, men etter å ha virket i flere storbyer, føler jeg nok at dette er et mer landlig sogn. Menigheten ligger ikke naturlig til i et bysentrum, men i et boligområde.

 

– Hva er det beste med å være sogneprest for denne menigheten?

– Det er mye positiv interesse blant de troende. Ombyggingen har skapt mulighet for mer aktivitet. Vi har Katolsk forum, bibelkurs, troskurs og norskkurs. Det er rundt åtti barn i den norske katekesen og over hundre barn i den polske. Vi har 38 konfirmanter i år. Det er mye som skjer og det er veldig morsomt.

 

POSITIV INTERESSE: P. Arne syns noe av det beste med å være sogneprest for akkurat denne menigheten, er at det er så mye positiv interesse blant de troende. Foto: Ragnild Aadland Høen

 

– Hva er det mest utfordrende?

– Uansett hvilken menighet man er i, er det mest utfordrende å leve opp til forskrifter og andre administrasjonskrav. For min del skulle jeg gjerne brukt mer tid til sjelesorg.

Vi har hatt to store tekniske operasjoner med det elektriske anlegget her i menigheten. Vi har en heis som må være i stand. Det er mye som hele tiden må tas hånd om. Og så må jeg være tilgjengelig. Med mine møter og reiser, er det ikke alltid like lett. Man vet heller aldri når man bli kalt eller bedt om noe. Så planlegging av tiden er viktig. Det er en utfordring å få kabalen til å gå opp. Nå er vi heldigvis flere prester her i menigheten. Det hjelper. Noe som ikke er så enkelt, er plasseringen. Kirken ligger ikke så tilgjengelig til. Det ville kanskje vært mer hensiktsmessig om kirken var plassert i Sandvika.

 

Ønsker du å lese andre lignende saker som denne?

• Bli gratis abonnent av St. Olav kirkeblad

 

– I en artikkel om menigheten, publisert i kirkebladet «Broen» for en del år siden, står det at menigheten kanskje er en av landets «norskeste». Stemmer det i dag?

– Det var nok riktigere før. Halvparten av menigheten er polsk. Det feires tre polske messer i løpet av helgen og én norsk. I den norske messen kommer det troende med bakgrunn fra hele verden. Så vi er mer internasjonalt preget. Bærum har også mange internasjonale bedrifter, så det kommer mange hit for å jobbe en periode. Men menigheten har en aktiv norsk gruppe.

 

ÅTTE RASKE MED P. ARNE:

Kristus er: Det nye Templet og Verdens Frelser.

Tro betyr: Å åpne seg for Guds eksistens.

Kirken gir meg: Objektive møter med Gud i sakramentene.

Ett bibelvers: "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem". (1. Mos 1,27).

Favoritthelgen: P. Damian de Veuster SS.CC.

Favorittforfatter: Hans Urs von Balthasar.

Det å være sogneprest er: Tidsvis anstrengende.

Jeg vil gjerne bli husket for: Den jeg er.

 

– Hvem er det som kommer til messe?

– Det er noen tydelige grupper. De største er nok de polske, de norske og de vietnamesiske. Vi feirer også messe på spansk en gang i måneden. I det polske miljøet er det nok flere yngre blant dem som kommer til messen.

 

STORT SMIL: I fredens tegn hilser man hverandre med et stort smil. Foto: Ragnild Aadland Høen

 

– Hvordan er miljøet i menigheten?

– Mitt inntrykk er at det er godt. Jeg kjenner ikke til noen konflikter mellom gruppene. Det er plass til alle. Det gjør samhandlingen enklere. På juletrefestene de siste årene er vi sammen på tvers av språkgruppene. Vi ser at gruppene er blitt mer integrert med hverandre, og vi feirer flere felles fester.

 

– Kirken som tidligere ble kalt Kristi freds kirke på Eikeli var endel av Mariakirken menighet på Stabekk. I fjor ble denne kirken en egen menighet og fikk navn St. Elisabeth. Hvordan har denne endringen påvirket menigheten på Stabekk? Dere har jo gått fra to til en kirke.

– Det har ført til at jeg har et kirkeanlegg mindre å ha ansvar for. Anlegget stod stort sett ubrukt utenom helgene tidligere. Jeg synes det er positivt at det er blitt en egen menighet, med en prest på stedet, slik at det blir bedre muligheter for sjelesorg og aktiviteter. Den engelskspråklige gruppen som gikk i messen der tidligere, gjør fortsatt det. Jeg merker ingen forskjell på aktiviteten her i menigheten.

 

EUKARISTI: Det er noen tydelige grupper som kommer til messen. De største er nok de polske, de norske og de vietnamesiske. Foto: Ragnild Aadland Høen

 

– Har dere noe samarbeid med den nye menigheten og menighetene i nabokommunen Oslo?

– Ja, det har vi. Vi har allerede avtalt å samarbeide om ferieavvikling med menigheten på Eikeli. For ikke lenge siden holdt jeg trosskurs i St. Olav domkirkemenighet i Oslo. Vi hjelper hverandre når vi kan.

 

– Hvordan er forholdet med lokalsamfunnet?

– Bærum kommune er en grei kommune å forholde seg til. Jeg er medlem av Bærums tros- og livssynsforum, som jeg var med på å grunnlegge. Det er først og fremst et økumenisk kontaktpunkt for å bli kjent med hverandres trossamfunn. I mars inviterer vi til et åpent møte hos oss hvor vi presenterer et tema og samtaler om det etterpå. Ellers har vi vært rådgivere for kommunen da den skulle lage en brosjyre mot hatkriminalitet.

 

TENT DÅPSLYS: Mikkel Fielding har blitt døpt i Mariakirken. Her med familien FOTO: Ragnild Aadland Høen

 

– Du er født i Oslo, men trådte inn i kongregasjonen av Jesu og Marias helligste hjerter (picpuspatrene) i Tyskland. Hvorfor falt valget på akkurat denne kongregasjonen og hvorfor i Tyskland?

– Det er egentlig en ganske enkelt. Da jeg oppdaget kallet, var jeg student i Trondheim, og den tyske delen av ordenen var i Midt-Norge, hvor biskop Gerhard Schwenzer var biskop. Jeg undersøkte ikke andre ordener, men koblet kallstanken med den ordenen jeg møtte. Derfor ble det naturlig å tre inn i Tyskland.

 

– Hvorfor kalles ordenen både Picpusordenen og Jesu og Marias helligste hjerter?

– Det offisielle navnet på ordenen er «Jesu og Marias Helligste Hjerter og den evige tilbedelse av Det allerhelligste Altersakrament» Det blir veldig langt, så Picpus er et kallenavn som kommer av at ordenens første hus i Paris, ligger i gaten Rue de Picpus. Gaten er historisk kjent. Men ordet Picpus er nok ikke kjent i hele verden. På engelsk kan man si for eksempel «The Sacred Hearts Fathers», og i Chile «Los Padres Franceses».

 

SAMHOLD: Menigheten er aktiv, og på kirkekaffen går praten løst. – Mange av de troende har bodd her lenge og er til flinke til å hjelpe til, forteller pater Arne. FOTO: Ragnild Aadland Høen

 

– Har du gjort noen endringer i menigheten siden du ble utnevnt til sogneprest?

– Den største endringen var at vi flyttet katekesen fra Eikeli ned hit til Mariakirken. Ellers har jeg ikke gjort så mange endringer. Som sogneprest er det viktig for meg å jobbe for å skape engasjement blant menighetens medlemmer.

 

– Hva vil du si til dem som lurer på å besøke menigheten, eller har flyttet til området?

– Kirken er alltid åpen, og mange er positive til kirkerommet, så det er verdt å avlegge kirken et besøk. Vi har mange aktiviteter og tilbud til dem som flytter til området, så det er bare å komme!

  

FAKTA P. ARNE MARCO KIRSEBOM SS.CC.

• P. Arne Marco Kirsebom, født 5. januar 1959 i Oslo, utdannet sivilingeniør ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim.
• Mottok ordensdrakten og påbegynte novisiatet som 24-åring i 1983 hos picpusfedrene i Kloster Arnstein i Tyskland. Avla de evige løfter samme sted 15. august 1987.
• Presteviet i Kloster Arnstein av biskop Gerhard Schwenzer 7. april 1990.
• Virket som kapellan i Tyskland før han returnerte i 1994 og ble sogneprest i Trondheim. Oppholdt seg i Tyskland og Argentina 1997–2001.
• Har virket som sogneadministrator og sogneprest for flere menigheter i Norge, og har mange ulike verv i råd og kommisjoner.
• Var generalvikar for Oslo katolske bispedømme 2006–2010.
• Utnevnt til sogneprest for Mariakirken menighet på Stabekk 16. september 2013.

 

Les mer om andre menigheter i serien:

• Bli kjent med St. Mikael menighet i Hammerfest
• Bli kjent med St. Magnus menighet i Lillestrøm
• Vi besøkte Vår Frue menighet i Ålesund
• Min menighet med p. Ole Martin Stamnestrø

 

Les mer fra St. Olav kirkeblad:

• St. Olav kirkeblad: Fra Avignon-pavenes tid til dagens utfordringer
• Les i nye og eldre utgaver av St. Olav kirkeblad