Olsokforedraget 2019: Cicignons katolske byplan for Trondheim

 

Trondheims byplan er del av motreformasjonen 

 

Johan Caspar de Cicignons byplan for Trondhjem fra 1681 har flere trekk som gjør den til en ensom svale i Norge og en sjeldenhet i Europa. Ser vi planen i lys av de ofte oversette kristne ideers betydning for byplanlegging, åpner det seg nye perspektiver som kan supplere bildet vi har. Hvilken betydning kan det ha hatt for byplanens utforming at Cicignon var katolikk og den siste aktive aktør for motreformasjonen i Norge?

 

Årets Olsokforedrag er basert på den samme forskningen som ligger til grunn for denne artikkelen. Den ble først publisert i Fortidsminneforeningens Årbok 2015.

 

Tekst: Eystein M. Andersen, cand. philol. i historie, rådgiver i kulturminnevern i Telemark fylkeskommune og har forfattet bøker og artikler innen flere kulturhistoriske temaer.
Foto: Jan Erik Kofoed

 

Natten til 19. april 1681 brant Trondhjem. I løpet av 12 timer var hele byen på halvøya ved Nidelvens utløp nedbrent. Hverken før eller siden har branner i byen vært så ødeleggende. Allerede 28. august ble en helt ny byplan signert av generalmajor Johan Caspar de Cicignon (ca. 1625 – 1696, bildet t.h.). Den 10. september godkjente kong Christian 5. den nye byplanen: «Efter dette dessein schal Trundhiembs Bye oc Fæstning byggis oc anleggis».¹

 

Man bygde ikke opp byens gater igjen etter de gamle eiendomsgrensene, slik man normalt gjorde. Byen fikk en helt ny og storslått struktur som snudde ryggen til fortiden og dens gatenett. Den nye planen sto i skarp kontrast til de tidligere krokete middelaldergatene som på typisk vis hadde etablert seg parallelt med elva. Det monumentale og barokke Trondhjem ble skapt med bruk av bl.a. vifteform, brede og rette gater i rutenett, stort barokt torv og akser med fondmotiv. Dette har gjort at Trondhjems byplan har fått en særstilling i Norge.² De øvrige fornyende byplaner i Norge på 1500- og 1600-tallet var rene renessanseplaner i rutenett.

 

 

Det er gjort få studier av Cicignons byplan. Guthorm Kavlis bidrag fra 1966³ og Gudmund Stangs bidrag fra 1981⁴ er fortsatt de mest fremtredende og brukte. Både Kavlis og Stangs analyser kan plasseres i en modernistisk tradisjon, hvor tilnærmingen er objektsentrert og funksjonalistisk. Arkitektur og byplanlegging i renessansen og barokken blir med denne tilnærmingen forstått som rent praktiske, sekulære og estetiske størrelser.

 

ÅRETS FOREDRAGSHOLDER: P. Egil Mogstad introduserer årets olsokforedragsholder Eystein M. Andersen. Se flere bilder fra Olsokforedraget 2019. Foto: Jan Erik Kofoed 

 

Kavli har en objektbeskrivende presentasjon hvor planens utforming blir forklart ut fra praktiske hensyn. Militære hensyn blir utdypet med fokus på Christiansten festning som ble anlagt på høyden utenfor byen, og de brede gatene blir knyttet til brannhindrende hensyn. Munkegaten med aksen fra Domkirken til Munkholmen fremstiller Kavli som et rent estetisk element. Han plasserer ikke planen i et større bilde, men peker kort på mulige nordiske forbilder med rutenettplaner ut fra formmessige likheter. Andre internasjonale sammenligninger blir uten begrunnelse avvist som «problematiske».

 

• Les intervju med foredragsholderen: På sporet av Jerusalem
• Se flere bilder fra Olsokforedraget 2019 

 

Stang prøver å plassere planen i en internasjonal sammenheng. Han deler imidlertid Kavlis tilnærming og tillegger dessuten de stedegne topografiske forhold stor vekt. Han fokuserer detaljert på hvordan planen faktisk ble gjennomført. Tidens europeiske byplaner blir presentert ut fra tanken om at rasjonalitet, klarhet og praktiske behov var styrende. Formgivning begrunnes i «tidens smak». Planens form forklarer han med at den skulle være estetisk tiltalende for kongen. Stang konkluderer med at Cicignons plan var preget av ad hoc løsninger som oppsto i møtet med topografien. Han mener planens karakter er grunnet i stedegne forhold og finner ikke sammenligningsgrunnlag i utlandet.

 

Internasjonalt har ikke minst den såkalte Warburg-skolens kunsthistorikere (fra 1933 i London) kommet med viktige bidrag med kulturhistorisk, interdisiplinær tilnærming. Den tysk-britiske kunsthistorikeren Rudolf Wittkower (1901 – 1971) er blant dem som har skapt et alternativ til den modernistiske tradisjonens fokus på estetikk og stil og den utbredte forståelsen av renessansensom verdslig. I sin innflytelsesrike bok Architectural Principles in the Age of Humanism (første utgave i 1949) vred han tilnærmingen fra den objektorienterte arkitekturhistorie til historien om arkitektonisk tenkning.⁵ Han viste hvordan man i renessansen gjenskapte og endret elementer fra antikken for å passe inn i tidens teologi og filosofi, og ikke bare kopierte. Antikken ble satt inn i en kristen ramme. Arkitektur og byplanlegging i renessansen og barokken blir dermed ikke forstått som rent sekulære størrelser. Wittkower åpnet veien for en mer generell kultur- og idéhistorisk tilnærming. Det er en tilnærming som så langt ikke er benyttet i studier av Cicignons byplan.

 

Kildegrunnlaget omkring planens tilblivelse er begrenset. Kildene er tause om prosessen rundt planen og hvorfor den ble som den ble. En kultur- og idéhistorisk tilnærming kan imidlertid åpne for teorier og perspektiver om hvilke ideer som styrte utformingen og hva man ønsket å oppnå. Dersom vi trekker inn de kristne ideers betydning for byplanlegging i perioden, åpner det seg nye internasjonale perspektiver for Trondhjems barokke byplan. Det er da mulig å supplere og fornye bildet som så langt er gitt av Cicignons plan. Kristne ideers innflytelse på byplanlegging i tidlig nytid har det tradisjonelt ikke blitt sett på i Norge. I det følgende skal vi se hvordan Cicignons katolske tro kan ha bidratt med flere karaktertrekk til det barokke Trondhjem.

 

Byer ble skapt for likhet med paradis

Naturlige forutsetninger og praktiske hensyn hadde selvsagt betydning for byplanlegging i tidlig nytid. Det betydde mye også for utformingen av det nye Trondhjem i 1681. Å tillegge disse tingene forrang fremfor andre hensyn som f.eks. filosofi og religion blir imidlertid en feilslutning. Kristen tro og forståelse var en sterkt integrert, og i dag ofte oversett, del av arkitektur, haveutforming og byplanlegging under renessansen og barokken.⁶

 

Middelalderens ideer og kristne forståelsesrammer ble videreført inn i renessansens og barokkens byplanteorier og -ideer. I løpet av middelalderen ble de jordiske byer i sterkere grad sett på som en gradvis oppbygging av et himmelsk Jerusalem på jorden.⁷ Det er illustrerende når byen Brescia i 1287 begrunner lovgivning om byutforming med «Quod civitates facte sunt ad similitudinem paradise» (at byer ble skapt for likhet med paradis). Orden og estetikk i gater, plasser og bygninger ble dermed mer enn regulering. Det ble etiske og teologiske kategorier i byplanleggingen og himmelske og transcendente kvaliteter ved byene. Det ultimate målet var å bringe livet på jorden nærmere Gud, dvs. gjøre det jordiske livet så likt den himmelske by som mulig for en dag å bli verdig å bo i den. Disse ideene utviklet seg videre i byplanteori på 1500- og 1600-tallet, og forble dypt kristne i sin tilnærming.⁸ Paradis, Salomos tempel, Esekiels tempelvisjon og andre teologiske temaer ble kombinert med nyplatonsk filosofi og antikke forbilder, da i særdeleshet Vitruvius’ ideer i flerbindsverket De architectura fra omkring år 20 f.Kr.

 

GODT OPPMØTE: Foredragsholderen ble tatt imot av et lydhørt og interessert publikum. Foto: Jan Erik Kofoed

 

På 1400-tallet gjenoppdaget italienske arkitekter det romerske rutenettet og Vitruvius’ ideer om skjønnhet, proporsjoner, symmetri og harmoni. De satte dette inn i den kristne forståelsesrammen som var arvet fra middelalderen. Arkitektur og byplanlegging ble teologisk legitimert.

 

Renessansens og barokkens byplaner ble frem til og med 1700-tallet gitt religiøse og symbolske attributter, ved f.eks. den utbredte bruken av tallsymbolikk.⁹ Symbolsk representasjon og matematikk var utbredt som sanselig kommunikasjon på 1600-tallet. Alt, også fortifikasjoner, ble en estetisk jakt på perfeksjon i geometri og harmoni for å reflektere det guddommelige.

 

Ideene om å gjenskape paradis og Salomos Tempel ble et viktig grunnlag for arbeider innen byplan, arkitektur og haver i perioden. Den politiske og religiøse turbulens i Europa på 1500- og 1600-tallet bidro til et mål om å gjenoppbygge kong Salomos tempel og skape det nye Jerusalem med klare paradisiske analogier.¹⁰ En tilsvarende tanke om å gjenskape det jordiske paradis preget den overlappende havekunsten i perioden. De spredde botaniske restene av det jordiske paradis etter syndfloden skulle samles i en have formgitt som et nytt paradis. Havekunsten bidro, sammen med trykkekunst og dannelsesreiser, til å spre ideene, teoriene og formene.

 

Dette idégrunnlaget finner vi både i det katolske og protestantiske Europa i perioden, men med ulikt teologisk innhold, vinkling, bredde og tyngde. På protestantisk side videreførte man ideene i egen teologisk og bibelsentrert drakt med mindre bruk av symboler og allegorier. De var f.eks. opptatt av templet, men utviklet egne bibelske typologier og var opptatt av det autentiske templets uttrykk. Kvadratet som form ble med bakgrunn i bibelske beskrivelser av både templet og det himmelske Jerusalem derfor den klart foretrukne byform på protestantisk side, mens det varierte mer for katolske byer som bygde på et bredere grunnlag.¹¹

 

Den kvadratiske byen Freudenstadt i Tyskland ble etablert omkring 1600 med elementer fra bl.a. Bibelens tempelbeskrivelser og med tydelige symboler på fyrsten som øverste kirkelige leder.¹² Freudenstadt var en av inspirasjonskildene for teologen og matematikeren Johann Valentin Andreaes (1586 – 1654) lutherske idealby. Kalvinisten Nikolaus Goldmann (1611 – 1665) er en annen protestantisk arkitekturteoretiker i perioden som arbeidet med disse ideene.¹³ Goldmanns idealby skal bl.a. ha vært forbilde for byutvidelsen av Potsdam i Tyskland. I Danmark har vi verdensarvbyen Christiansfeld fra 1700-tallet som eksempel på de utbredte realiseringer av de særpregede herrnhutiske idealbyer.

 

Den katolske kirke og katolikker videreførte og utviklet ideene fra middelalderen. De brukte disse med tyngde i sin kamp under motreformasjonen gjennom bygningers, byområders og hele byers utforming. Jesuittordenen var aktiv med å spre ideene, og influerte også fortifikasjonsanlegg i barokken. ¹⁴ Roma var forbilde og utstillingsvindu. Byen ble formgitt i den katolske kirkes bilde etter barokke prinsipper i perioden fra pave Sixtus V i 1585 til pave Alexander VIIs død i 1667.¹⁵

 

Andre eksempler på katolsk formgitte byer er mange. Palmanova i Italia ble f.eks. gitt en nitagget stjerneform ettersom ni er kvadratet av Treenigheten som skulle beskytte byen mot tyrkerne. Kardinal Richelieus by i Frankrike var inspirert av tankene til den dominikanske teologen og filosofen Tommaso Campanella (1568 – 1639).¹⁶ Han skrev i 1602/1623 om den teokratiske idealbyen La città del sole med forestillinger om det nye Jerusalem, inspirert av katolisisme og nyplatonisme. Det går en linje fra hans katolske universalmonarki via byen Richelieu til Versailles.

 

Johanitterordenens Valletta på Malta ble formgitt av pavens utsendte arkitekt som «hele kristenhetens skjold».¹⁷ Scherpenheuvel i dagens Belgia ble etablert i 1603 som en stjerneformet by med syv sider til ære for jomfru Maria og som en motvekt mot protestantismens fremvekst i området.¹⁸ Dansk-norske studerende ble kjent med disse ideene og den praktiske virkeliggjøringen  når de som andre adelige og høytstående borgerlige i Europa reiste på sine omfattende dannelsesreiser.¹⁹ Byplanteori var en viktig del av studiene som ledd i en militær utdannelse og karriere. Det var slik også Cicignon opparbeidet seg den nødvendige bakgrunn for å kunne gi Trondhjem en ny byplan i 1681. Han lærte ideene sett fra et katolsk ståsted.

 

Aktørene bak planen

Tilsynet med byanlegg generelt, og festninger og militære anlegg spesielt, var i Norge fortifikasjonsetatens ansvar.²⁰ De var underlagt generalstaben med kommanderende general for Norge på toppen, i 1681 Ulrik Frederik Gyldenløve (bilde t.h.) (1638 – 1704). Generalmajor Cicignon satt i generalstaben og hadde et særlig ansvar for nettopp fortifikasjonsetaten. Den fremste i fortifikasjonsetaten var generalkvartermester og overingeniør Anthony Coucheron (ca.1650 – 1689). Det var disse to som fikk oppdraget med å regulere Trondhjem etter brannen.

 

Æren for planen og arbeidsfordelingen mellom Cicignon og Coucheron har vært diskutert.²¹ Det er imidlertid rimelig at Coucheron med sine menn sto for mye av det praktiske arbeidet under ledelse av Cicignon. Sistnevnte ledet prosessen, sto for ideene, hovedlinjene og avgjørelsene, og signerte til slutt byplanen som ble sendt Gyldenløve og kongen.

 

Kildene forteller ikke klart hvordan de to fikk jobben. Cicignon selv viser imidlertid til en ordre han hadde mottatt fra kongen.²² Han skriver videre at han straks etter mottatt ordre tok med seg «hr. generalkvartermesteren» til Trondhjem. Det er sannsynlig at ordren kom via Ulrik Frederik Gyldenløve som var stattholder og øverste sivile og militære myndighet for Norge. Alle saker av betydning for Norge gikk gjennom ham, også når han som i 1681 var i København.

 

Det var Gyldenløve som styrte mye av det Cicignon foretok seg i Norge. Johan Caspar de Cicignon var født i en katolsk adelsfamilie i Luxembourg.²³ Han satset som mange av Europas adelige på en militær karriere. Han dro på dannelsesreise med studier ved flere læresteder og hos ulike kontakter, sannsynligvis flere jesuitter, samt arbeid og vervet militærtjeneste. Han var innom steder i bl.a. Spania, Italia, Malta, Flandern og Holland. I 1657 ble han – uavhengig av religion – vervet so offiser til den dansk-norske hær, og i 1662 forflyttet til Norge. Han gjorde rask militær karriere og endte som generalmajor i Norge og kommandant i Fredrikstad. Cicignon var på høyden av sin karriere da han ledet arbeidet med byplanen for Trondhjem, hans eneste kjente byplan. I hele sin tid i dansk-norsk tjeneste var Cicignon en sterkt engasjert katolikk. Hansposisjon tillot ham med Gyldenløves velsignelse å arbeide aktivt for sin katolske tro i det lutherske kongeriket.

 

Cicignon og motreformasjonen

I de drøye hundre årene etter reformasjonen var det gjort flere motreformatoriske fremstøt. Den katolske kirke nøt godt av høytstående sympatisører og hemmelige troende i Danmark Norge. Da kongemakten strammet inn fra midten av 1600-tallet, ble imidlertid forholdene vanskelige i Norge, som ikke hadde noen hovedstad med ambassader med katolske prester.

 

De mest aktive fremstøt forsvant etter Christian IVs død i 1648. Cicignon kom altså til Norge på et tidspunkt da de tyngste motreformasjonsfremstøt var slått tilbake. Han ble likevel kjent med katolske sympatisører, som adelsfamilien Bjelke.²⁴ Cicignon sto for motreformasjonens aller siste forsøk i årene 1675 – 1691, i den samme perioden som han laget byplanen for Trondhjem.²⁵

 

De skjulte katolske kreftene i Norge på 1600-tallet besto av både gammeltroende familier og konvertitter etter studiereiser eller misjonspåvirkning. Cicignon og Bjelke-familien kjente utvilsomt hverandre. Langt viktigere for Cicignons katolske virksomhet var imidlertid hans overordnede Ulrik Frederik Gyldenløve. Det var Gyldeløve som tilrettela for og holdt sin hånd over Cicignons katolske virksomhet i Norge. Gyldenløve var uekte sønn av kong Frederik III, og oppnådde derigjennom en svært sterk posisjon. Han var stattholder og øverste myndighet i Norge 1666 – 1699.

 

 Hans forhold til religion har i liten grad vært tema. Kildene gir som så ofte ved slike spørsmål i perioden et diffust bilde, men han var i hvert fall, som flere av hans kolleger i statsapparatet, åpen for den katolske sak og støttet Cicignon.²⁶ Gyldenløve oppholdt seg flere år i Italia på sin dannelsesreise.²⁷ Han ble immatrikulert ved universitetet i Siena i 1654. Under sitt opphold i Roma, oppsøkte han ingen ringere enn den kjente og innflytelsesrike jesuitten Athanasius Kircher (1602 – 1680, bilde t.h.). Kircher underviste og forsket ved jesuittenes Collegium Romanum. Han var en vitenskapelig stjerne på en rekke områder i sin samtid, og en viktig misjonær for kirken. Kircher tok seg også av mange av de høytstående dansk-norske reisende i Roma, som Gyldenløve. De to fant tonen i en slik grad at Kircher i et brev til kong Fredrik III omtalte hans sønn i rosende ordelag og tilbød sin vitenskapelige bistand.

 

Hvorvidt Gyldenløve ble teologisk overbevist av Kircher vites ikke, men det er ikke urimelig at årene i Italia og det senere oppholdet hos kong Filip IV av Spania ga ham et åpent sinn for den katolske tro.²⁸ Under den dansk-norske krigen mot Sverige i årene 1675 – 1679 fikk Cicignon etablert et jesuittisk misjonskontor i Fredrikstad ved hjelp av Gyldenløve. Gyldenløve åpnet for at Cicignons katolske leiesoldater kunne bli betjent med feltprest. Den første jesuittpater som fulgte Cicignon kom alt i 1675 og fulgte med ham til Fredrikstad da han ble stasjonert der fra 1677. Alle jesuittpatere hadde plikt til å rapportere tilbake til propagandakongregasjonen i Roma. Ideen om å gjøre Fredrikstad til misjonsstasjon må ha kommet tidlig. Allerede i april 1678 kom pater nr. to til Norge. Én feltprest skulle ha vært mer enn nok for Cicignons soldater. Den lutherske biskop Hans Rosing i Christiania protesterte heftig til Gyldenløve som forsvarte Cicignon.

 

Selv da krigen var over i 1679 lot Gyldenløve den jesuittiske virksomheten hos Cicignon fortsette. I 1680 solgte Gyldenløve sin setegård Trosvik utenfor Fredrikstad til ham, og 25. april 1682 bidro han til at Fredrikstad fikk religionsfrihet av hensyn til Cicignon. På Trosvik var det derfor permanent jesuittpatere i årene som fulgte. I de periodene det var to patere, bodde den ene inne i Fredrikstad by. De drev som alle jesuitter undervisning og misjons-arbeid, og sørget for at troende kunne ta del i sakramentene. På sin nye eiendom lot Cicignon hugge inn en lang rekke katolske tekster i berget og på steiner. De ble plassert bevisst i landskapet og er fortsatt bevart som kulturminner. De var utvilsomt ment misjonerende og som et klart uttrykk for Cicignons katolske tro.

 

Cicignon hadde som en av sine oppgaver å besiktige og forbedre festningsverkene i Norge. På reisene fulgte en jesuittpater med, slik at de kom i kontakt med folk og kunne sørge for katolsk betjening for kryptokatolikker. Da Cicignon kom til Trondhjem for å arbeide med byplanen i juli 1681, var pater Caspar Meyer med. Søndagen før Cicignon reiste hjem, ble det holdt en dåp for den nye Christiansten festning. Pater Meyer holdt preken. Hvor langt man gikk med katolske ritualer ved anledningen blir spekulasjon. Meyers og Cicgnons katolske virksomhet i byen satte imidlertid spor. I 1686 reiste en mann ens ærend fra Trondhjem til Fredrikstad for å skrifte og motta kommunion.

 

Da kong Christian Vs Norske Lov ble rettskraftig i 1688, møtte Cicignon og hans patere raskt større motstand. Loven samlet alle tidligere bestemmelser omkring katolsk virksomhet i én lov, og forbød bl.a. katolikker å oppholde seg i riket. Ved paterbytte i 1689 måtte den nyankomne pater Judocus Weimers møte for lokale myndigheter. De pekte på at loven opphevet religionsfriheten i byen og fattet utvisningsvedtak. Stattholder Gyldenløve kom imidlertid til byen, kanskje på Cicignons invitasjon, og opphevet vedtaket.

 

I 1691 ga imidlertid Weimers likevel opp. Han foreslo for sin kontakt i Roma at misjonsstasjonen ble avviklet da kongen hadde innført totalt undervisningsforbud i tillegg til loven. Gyldenløve kunne ikke lengre gjøre unntak for Cicignons prester. Det siste forsøket på å gjenvinne Norge for den katolske kirke var over etter 16 år. Det var ti år etter at Cicgnon ga Trondhjem sin byplan.

 

Cicignons katolske tro var som vi nå har sett en integrert del av hans virke i Norge, og det er naturlig å stille spørsmål om ikke dette fikk uttrykk også i Trondhjems byplan. Realiseringen, helt eller delvis, av ideene vi presenterte innledningsvis går ofte tilbake til enkeltpersoner med byplanleggere som Cicignon i en nøkkelrolle.²⁹ De arbeidet med det praktiske mulighetsrom for realisering av ideer, både egne og oppdragsgivers. Cicignons ganske frie stilling under Gyldenløve og den korte tiden som ble brukt, taler for at han fikk stor frihet i utformingen av Trondhjem.

Gyldenløve ryddet plass ved å tillate planen å gå på tvers av eiendomsgrenser, slik han gjorde etter brannen i Skien i 1671.³⁰ Utover militære og brannhindrende krav, kan vi anta at planens utforming i stor grad bygger på den katolske Cicignons ideer.

 

Den lille byplan anno 1681

 

Den store byplan anno 1681 (sendt til kongen)

 

 

Katolsk tallsymbolikk

Kristen tallsymbolikk utviklet seg i århundrene etter kirkefader Augustins utlegninger om tallenes vesen. Helt frem til en historisk bibelforståelse avløste den allegoriske på 1800-tallet, var utlegninger av Bibelens og andre kristne skrifters tall en del av åpenbaringsforståelsen og gjenstand for ulike fortolkninger og utlegningsregler. Kristen tallsymbolikk var en integrert og viktig del innenfor en lang rekke uttrykksformer, som f.eks. byplaner og arkitektur, i renessansen og barokken.³¹ Mange innflytelsesrike verk ble skrevet omkring tallsymbolikk både i middelalderen og de påfølgende århundrer.

 

Den tidligere nevnte jesuitten Kircher utga f.eks. i 1665 et i samtiden utbredt og viktig verk om tallenes mysterium.³² Tallsymbolikk var knyttet til troen på det harmoniske og guddommelige i verden uttrykt gjennom tall, gjerne med henvisning til at Gud har «ordnet alle ting etter mål og tall og vekt» (Visdommens bok 11,21). Sammenhengen mellom form og tall i den jordiske og himmelske verden preget tankegangen til godt inn på 1700-tallet. Det er imidlertid først de siste årene at dette er trukket inn i spørsmålsstillinger omkring barokkens arkitektur og byplanlegging. Det vil med bakgrunn i Cicignons tro og engasjement for den katolske kirke ikke være overraskende å finne bruk av katolsk tallsymbolikk i Trondhjems byplan. Det lå innenfor Cicignons mulighetsrom.

 

Planen besto av fem hovedgater nord/sør og fem øst/vest innenfor et rutenett, altså ti hovedgater innenfor byplanen. Kvartalene ble da veldig store med smågater og veiter, og gatene vest for Munkegaten ble ikke bebygd før behovet kom på 1700-tallet. Antallet hovedgater var altså ikke gitt ut fra naturlige forutsetninger eller behov, men trolig for å få de riktige symbolske tall. Tallet fem var symbol for en rekke ting, slik som Mosebøkene, Det gamle testamentet og Kristi pasjon.³³

 

I vår sammenheng er det imidlertid interessant å merke seg at fem var sterkt knyttet til jomfru Maria, som oppnådde en særlig viktig posisjon under motreformasjonen. Hun hadde overtatt mange av Venus’ attributter, slik som pentagrammet – den femtaggete stjernen. Venus-stjernen ble sett på som Marias stjerne, slik den gamle hymne Ave Maris stella illustrerer. Den femtaggete stjernen har ti sider, slik Trondhjems byplan fikk ti hovedgater totalt. Ti i form av 2x5 kan spille på lignelsen om de fem kloke og fem uforstandige jomfruer (brudepiker) som skulle i bryllup (Matt. 25,1-13).³⁴ En katolsk kirkebyggende fortolkning var at fem blir fordoblet i ti, fordi kirkens troende er kalt fra begge slektene. Lignelsen kan også knyttes opp mot de gode handlinger som motreformasjonen var opptatt av.

 

I tradisjonell kristen allegorisk eksegese var ti knyttet til de ti Moselovene og de gode handlingers fullkommenhet. En annen mulighet det er nærliggende å tenke på er at 2x5 var symbolet for kristusmonogrammet (satt sammen av XP som de to første bokstaver, Chi og Rho, i det greske Xristos).³⁵ Tallet ti ble da forstått som et Kristus-symbol ut fra det romerske tallet X som Kristi kors og Xristos. Det er ikke urimelig å forstå antallet gater i Cicignons byplan ut fra disse i samtiden vanlige utlegningene. Da kan antallet knyttes til jomfru Maria, Kristus og den katolske kirken. Vi skal imidlertid ikke se bort fra at ti i tradisjon fra antikken også symboliserte helhet og perfeksjon, gjerne knyttet til Guds trone i det himmelske paradis. Ti var detperfekte tall, skaperens gylne nummer.

 

Når vi kommer til gatenes bredde, så er ikke tallsymbolikken like tilgjengelig. Cicignon oppga i sin korte beskrivelse av planen at de bredeste gatene, Munkegaten, Kongens gate og Kjøpmannsgaten, skulle være 60 alen (38 meter) brede.³⁶ De øvrige gatene skulle være 36 alen (23 meter) brede. Han viste her til brannsikkerhet som begrunnelse. Ingen av disse tallene har en åpenbar tydelig kristen symbolikk. Tar vi derimot utgangspunkt i den måleenhet som Cicignon faktisk brukte i utformingen av byplanen, men som han valgte ikke å utrykke i beskrivelsen for kongen, blir bildet straks mer interessant.

 

Nederst på et av plankartene oppgir Cicignon ruter («rütten») som måleenhet for plankartet.³⁷ Dette var den foretrukne måleenhet til landmåling i mange europeiske land, og følgelig mye brukt i byplanlegging (som f.eks. i Valletta på Malta)³⁸ – og da også av Cicignon i sitt arbeid med byplanen for Trondhjem. Enheten rute som lengdemål var delt inn på mange ulike vis og kunne variere i lengder tilsvarende fra tre til seks meter rundt i Europa. En rute tilsvarte i Danmark-Norge fem alen eller 3,1 meter. Da blir Cicignons bredeste hovedgater i Trondhjem tolv ruter brede, og de mindre hovedgatene syv ruter brede. Dermed står vi ovenfor svært symboltunge tall i katolsk tradisjon.

 

De største hovedgatene, Munkegaten, Kjøpmannsgaten og Kongens gate, skulle være tolv ruter brede. Tre gater med denne bredden kan ha vært et bevisst valg som symbol for treenigheten. Tallet tolv var ubrytelig knyttet til de tolv apostler. Alle andre betydninger var enten relatert til eller underordnet denne.³⁹ Tallet sto for apostlene, kirken som de grunnla og dens lære uttrykt gjennom apostlenes etterfølgere.

 

For Cicignon og andre katolikker var selvsagt paven på Peters stol i Roma den fremste av apostlenes etterfølgere. Tallet tolv kunne dermed bli forstått som symbol for enhet blant de rettroende. Det himmelske Jerusalem ble også sett i relasjon til apostlene. Tolv var grunntallet i det himmelske Jerusalem med tolv porter, tolv grunnsteiner hvor de tolv apostlenes navn var skrevet osv., jf. Joh. Åp. 21,12. Tolv var dermed et viktig og mye brukt tall i byplaner.

 

De tolv kurvene fra da Jesus mettet fem tusen (Mark 6,43) ble på samme vis knyttet til apostlene, men kunne samtidig også vise til den katolske kommunionen. De samme tankene lå bak tradisjonen med at nye klostre gjerne ble grunnlagt med tolv munker som apostlenes etterfølgere. Her ligger trolig også en forklaring på navnet «München Strasse», Munkegaten, som Cicignon ga gaten som tydelig henviser til hans katolske tro. Det ligger mer enn en henvisning til Munkholmen som fondmotiv bak navnet. Gaten viser sannsynligvis til den katolske kirkes ordensvesen både gjennom navnet og sin bredde, i tillegg til å ha St. Olavs gravkirke og en gammel klosterøy som fondmotiver.

 

Tolv og syv var beslektet som summer av treenigheten (3) og verden (4). Tallene ble sett på som helhet og fullkommenhet.⁴⁰ De øvrige hovedgatene i Cicignons plan, slik som bl.a. Nordre gate og Dronningens gate, skulle være nettopp syv ruter brede. Det er et tall som det er gjort atskillig bibeleksegese rundt og som det er knyttet symbolikk til på en rekke områder. Bibelen er fylt med tallet syv, slik som f.eks. de syv trinn til Salomos tempel. De bibelske utlegningene har gjerne sett syv som tegn på nåde- og åndsgaver. I katolsk sammenheng pekes det f.eks. på Den hellige ånds syv gaver (Jes. 11,2 og Joh. Åp. 5,6). Syv viser selvsagt også til den katolske kirkes syv sakramenter. Det er videre naturlig at Cicignon vektla syv som symbol for jomfru Maria, på samme vis som i f.eks. tidligere omtalte Scherpenheuvel. Syv viser da til Marias syv gleder og syv sorger i katolsk Maria-lære. Hun ble tradisjonelt også personifisert som Sapientia, visdom, med sine syv søyler (Ords. 8,22 ff og 9,1).

 

I møtet mellom Munkegaten og Kongensgate la Cicignon et stort kvadratisk torg. Her møter vi en kompleks form for symbolikk. Kvadratet som form var forbundet med helhet, perfeksjon og harmoni som den geometriske definisjonen av Gud og paradis. Formen var allment knyttet til fortolkninger av Det himmelske Jerusalem og Salomos tempel.⁴¹ Det nye Jerusalem er beskrevet som et kvadrat i Johannes´ Åpenbaring (21,9-23), og vi finner kvadratet i Esekiels visjon av det nye templet (Esek 40-42). Dette fikk stor betydning i arkitekturen og byplanleggingen i renessansen og barokken, som f.eks. med utgangspunkt i arbeidene til den innflytelsesrike jesuitten og arkitekten Juan Villalpando (1552 – 1608).

 

Cicignon ser, i likhet med Villalpando, ut til å ha forstått det bibelske kvadrate som matematisk harmoni i form av et såkalt jupiterkvadrat. Dette kvadratet er beskrevet i bl.a. jesuitten Kirchers bok om tallsymbolikk fra 1665.⁴² Harmonien besto i at kvadratet var delt i 4x4 mindre kvadrat (16 ruter) med tall hvor summen i kvadratet uansett ble 34 enten man gikk vertikalt, horisontalt eller diagonalt. Kircher påpekte også at totalen alltid ble 136, altså 4x34. Denne tallharmonien som bilde på det himmelske Jerusalem og det nye tempel var i utbredt bruk.

 

Vi finner det også i kunsten, som i f.eks. A. Dürers berømte Melancholia. Sidene på Cicignons torg i Trondhjem var 170 alen (107 meter). Det tilsvarer 34 ruter. De fire sidene ble til sammen 136. Cicignons kvadratiske torg ser altså gjennom sin form og sine tall ut til å være et harmonisk oppbygd symbol for Salomos tempel og det himmelske Jerusalem. Et enkelt tall alene betyr lite, men i Cicignons plan finner vi en helhet i bruken av den i samtiden utbredte tallsymbolikk som man ikke kan se bort fra. Tallsymbolikken ser ut til å være gjennomført i antallet gater, gatenes bredde og torgets utforming. Cicignons katolske tro ser ut til å ha spilt en ikke ubetydelig rolle i utforming av gater og torg. Det er den dag i dag kun mindre variasjoner fra de mål Cicignon ga byen.

 

Inspirasjon fra Roma

Cicignon ga Trondhjem en annen type symmetrisk og harmonisk plan enn en klassisk rutenettplan. Innenfor rutenettet på 5+5 hovedgater ble det dannet en vifte i aksen nord/sør med Kjøpmannsgaten og Munkegaten som begge fikk skrånende løp med utgangspunkt i Domkirken. Dette er et tidlig og sjeldent eksempel på en såkalt radial byplan hvor gater går ut i stråleform.⁴³ De fleste og mest kjente eksemplene er enten nesten samtidig som Versailles eller senere som Karlsruhe og St. Petersburg. Motivet var mest benyttet i den barokke havearkitekturen. Utgangspunktet for alle, og trolig også den direkte inspirasjon for Cicignons løsning i Trondhjem, var imidlertid pavekirkens barokke utforming av Roma.

 

PIAZZA DEL POPOLO:  Piazza del Popolo er en stor piazza (plass) nord i Roma.  «Et trivium gikk ut fra plassen, dvs. tre gater i vifteform. Viften fra Piazza del Popolo og bruken av akser og fondmotiv i form av kirker, obelisker o.l. i Roma ble forbilde og inspirasjon for de monumentale og  arokke byplangrep i Europa og koloniene», skriver forfatteren. 

 

Piazza del Popolo var den nordre adkomsten til Roma. Mange av de reisende på 1500-og 1600-tallet, som Cicignon og Gyldenløve, ankom Roma gjennom byporten der. For å understreke Romas sakrale karakter som den evige stad ble det fra pave Sixtus V (1585-1590) og fremover opprettet prosesjonsruter og akser mellom byens pilegrimskirker med utgangspunkt i Piazza del Popolo og kirken der.⁴⁴ Et trivium gikk ut fra plassen, dvs. tre gater i vifteform. Viften fra Piazza del Popolo og bruken av akser og fondmotiv i form av kirker, obelisker o.l. i Roma ble forbilde og inspirasjon for de monumentale og  arokke byplangrep i Europa og koloniene.⁴⁵ Det var et yndet motiv på tidens mange prospekter. Det er rimelig at den katolske Cicignon også hentet inspirasjon fra utstillingsvinduet Roma når han skulle forme Trondhjem.

 

Det var et kjent grep fra italiensk renessanse og byplaner å plassere kirker i sentrum og som fokuspunkt i byplaner, slik paven gjorde det i Roma. I Trondhjem lot Cicignon Domkirken på halvøyas høyeste punkt være utgangspunkt for et trivium med Kjøpmannsgaten, Munkegaten og St. Jørgensveita. Domkirken ble byens fondmotiv. Det ble oppnådd selv om St. Jørgensveita i midten i praksis forble en svingete veit inne i et kvartal fremfor den planlagte rette gaten ned til Vår Frue kirke for å knytte kirkene sammen etter mønster fra Roma. Cicignon lot altså den gamle katedral og gravkirke for St. Olav være byens fokuspunkt. Vår Frue kirke ble fondmotiv i Nordre gate.

 

DEN HELLIGE AKSE: 9. september 1952 fløy Widerøe over Hellig Olavs by og knipset dette bildet av en domkirke under oppføring. Legg merke til den hellige akse tegnet inn av byplanlegger og katolikk Johan Caspar de Cicignon fra Olavs grav (domen) via torvet og «Olav Tryggvason-monumentet» (reist i 1921) til Munkholmen med det gamle benediktinerklosteret Nidarholm viet St. Laurentius. Bildet er tatt mot nord. Foto: Vilhelm Skappel/NTNU UB

 

Den ene av aksene fra Piazza del Popolo i Roma dannet en korsform sammen med den lange tverrgaten Via Pia som gikk fra byporten Porta Pia til pavepalasset Quirinale.⁴⁶ Dette viktige korspunktet ble markert med fire fontener og kalt La bellissima croce med henvisning til Jerusalem og pilegrimskirken Santa Croce in Gerusalemme som lå i den andre enden fra Piazza del Popolo. Dette kjente korspunktet har kanskje en bevisst parallell i Cicignons korspunkt mellom Kongens gate og Munkegaten i Trondhjem. Kongens gate var den midtre av hovedgatene øst/vest. Den ble tegnet inn, akkurat som Via Pia, fra byporten og i rett linje mot torget med fire kvadranter og Munkegaten med Munkholmen og Domkirken i hver ende.

 

Kongens gate ble av praktiske årsaker ikke rett, men Cicignons byplankart viser intensjonen. Inspirasjon fra Roma kan altså bidra til å forklare torgets plassering og utforming med fire kvadranter i korsformen som tidligere har blitt pekt på som underlig.⁴⁷ Munkegaten og Kongens gate delte med torget byen inn i fire hovedkvarterer med en korsform. Dette bygde på en fra middelalderen arvet forståelse av det jordiske Jerusalem som delt i fire av et stort gatekors, en forståelse som ble knyttet også til det himmelske Jerusalem.⁴⁸ Det var et viktig element i gotiske byplaner som ble videreført i renessansen og barokken, og som lå bak også La bellissima croce i Roma.

 

Cicignon gjentok denne firedelingen i selve torget som vi har sett hadde tallsymbolikk og kvadratform med henvisning til Jerusalem. Torget fikk fire åpne plasser rundt gatekrysset. Her kan Cicignon ha hentet inspirasjon fra et i samtiden velkjent motiv i arkitekturen, nemlig Bramante-Michelangelos plan for Peterskirken i Roma. Innenfor et kvadrat plasserte de som senter i grunnplanen et gresk kors med fire kvadrater som referanse til Jerusalem og Salomos tempel. Det var en kombinasjon av korssymbolet med de symbolske verdiene i sentralisert geometri. Denne løsningen hadde enorm betydning for arkitekturen i perioden, og den kan trolig også ha spilt inn i byplaner som Trondhjems.

 

Katolsk fingeravtrykk

Artikkelen har sett på Trondhjems byplan fra 1681 med utgangspunkt i kristne ideer i byplanteori i tidlig nytid og Cicignons katolske tro og arbeid med motreformasjonen i Norge. Tidligere studier av planen har konkludert med at den ikke kan forståes som en helhetlig plan.⁴⁹ Ved å bruke andre tilnærmingsmåter har jeg imidlertid sannsynliggjort at planen var gjennomtenkt, helhetlig og internasjonal i sin form og karakter. Cicignons katolske fingeravtrykk har kommet til syne, og supplerer og fornyer bildet av Trondhjems barokke byplan.

 

Det katolske fingeravtrykket holdt seg innenfor det mulighetsrommet Cicignon ble gitt og som motreformasjonen arbeidet under i det protestantiske Danmark-Norge. Planen ble i enkelte detaljer heller ikke som den var tenkt. Ideene som ser ut til å ha ligget bak bidrar imidlertid til forståelsen av planens utforming og oppbygning. Det overordnede og synlige målet var trolig en geometrisk og harmonisk plan for å reflektere det guddommelige i tråd med tidens verdier og teorier.

 

Cicignon ser ut til å ha hentet idégrunnlaget for planen fra samtidig internasjonal byplanteori med integrerte kristne forståelser. Dette kjente han fra sine dannelsesreiser og katolske bakgrunn. Cicignons katolske tro har sannsynligvis bidratt til flere av planens karaktertrekk, både i form av tallsymbolikk, inspirasjon fra barokkens Roma og referanser til Jerusalem og Salomos tempel. Hvorvidt den arkitekturinteresserte og katolskvennlige Gyldenløve var involvert i utformingen er ukjent, men han sørget for kongens godkjennelse av planen.

 

Det er få gjennomførte hele barokke byplaner i Europa. Den barokke karakteren til Cicignons byplan for Trondhjem har bidratt til dens spesielle posisjon. Vi kan nå også supplere bildet med at planen kan settes i forbindelse med motreformasjonen i Norge og at den har flere katolske trekk.

 

Les mer

• Kongen som formet Norge
• Hellig Olav: Hedning, ransmann og helgen
• Olav den hellige: konge og rikshelgen
• Olsok 2019: (By)Vandring med Olav til Kristus
• Olsok 2019: Preken under åpningsmessen
• Olsok 2019: Messe i Åre gamle kirke
• Olsok 2019: Prosesjon og messe på Stiklestad
• Se flere bilder fra Stiklestad 
• Olsokforedraget 2019: På sporet av Jerusalem
• Se flere bilder fra Olsokforedraget 2019 

 

• Se flere bilder fra olsok 2019
• Besøk katolsk.no's olsokside

 

 

Noter

1 Gjengitt i Grankvist, 1981, s. 228

2 Eliassen, 2006, s. 180-191

3 Kavli, 1966, s. 36-51.

4 Stang, 1981, s. 45-66

5 Wittkower, 1949. Ackerman, 1951. Også innen internasjonal

byplanhistorie ble Wittkowers perspektiver fanget opp.

I sin anmeldelse av Wittkowers bok skrev f.eks. W.A. Eden i

1950 at tidens trang til å skape himmelsk perfeksjon på jorden

ikke stoppet ved kirkebyggene, men omfattet også byen som

helhet.

6 Hub, 2012. Hersey, 2000. Manuel, 1979, s. 161-167 og

177-178. Andersen, 2014

7 Hub, 2012, s. 72-75. Manuel, 1979, s. 177-178

8 Manuel, 1979, s. 150-180 og 205-221. Bernet, 2005.

Hendrix, 2002.

9 Meyer, 1975, s. 9. Manuel, 1979, s. 161-162 og 208.

Schimmel, 1993, s. 19-25. Hendrix, 2002, s. 115. Naredi-

Rainer, 1986, s. 40-44

10 Hamblin, 2007, s. 106-126 og 165-190. Hamberg, 1955.

Andersen, 2014, s. 43-47

11 Hamblin, 2007, s. 165-167. Kruft, 1989, s. 79-81

12 Kruft, 1989, s. 68-81. Manuel, 1979, bl.a. s. 289-308.

Hamberg, 1955, s. 49-80

13 Bernet, 2005

14 De Lucca, 2012

15 Morris, 1994, s. 175-187. Habel, 2002

16 Kruft, 1989, s. 51 og 82-98. Toulier, 2005

17 Kruft, 1989, s. 52-67

18 Kostof, 2009, s. 173-174

19 Helk, 1987, s. 9-101

20 Kavli, 1981, s. 16, Grankvist 1981, s. 69.

21 Kavli, 1981

22 Cicignon nevner dette i sin beskrivelse av byplanen,

gjengitt i Grankvist, 1981, s. 228. Teksten er oversatt av

Trygve Lysaker.

23 Morgenstierne, 1921

24 Andersen, 2001. De mektige brødrene Ove, Henrik og

Jørgen Bjelke var nært knyttet til Ulfeldt og ble beskrevet som

«bærere av det katolske parti» i Norge. Da Cicignon kom til

Bergen, var Ove Bjelke lensherre på Bergenhus. Ove Bjelke

ble senere stiftamtmann i Trondhjem, men da byen brant i

1681 hadde svigersønnen Joachim Vind tatt over. Broren

riksadmiral Henrik Bjelke, den av brødrene som tydeligst

fremstår som katolikk, eide til sin død i 1683 familiegodset

Elingård i Onsøy utenfor Fredrikstad. Det er fristende å tenke

at han hadde kontakt med Cicignons jesuittpatere i Fredrikstad

når han var på sitt fødested.

25 Duin, 1984, s. 235-255. Garstein, 1993, s. 130-136

26 Bobé, 1935. Både Griffenfeldt, Frederik Ahlefeldt og

Gyldenløve var positive til den katolske tro. Alle de tre satt i

kommersekollegiet.

27 Helk, 1987, s. 59 og 228

28 Den ene av kirkeklokkene i Larvik kirke kan trolig

illustrere dette. Klokken fra 1639 er så spesiell at den bevisst

må ha blitt gjenbrukt av Gyldenløve da han oppførte kirken

i 1677. Den har Jesus-monogrammet IHS sammen med en

innstøpt drueskje i sølv. Det var en gammel middelaldertradisjon

å støpe inn gjenstander i sølv eller gull i kirkeklokkene.

Bruken av skje kan henspille på St. Marta som har skje

som helgenattributt. Ved katolske vigsler av kirkeklokker ble

det til slutt lest fra Lukas 10, 38-42 om Jesu besøk hos Maria

og Marta (Eisenhofer, Ludwig Handbuch der katholischen

Liturgik, Herder & Co G.M.B.H. Verlagsbuchhandlung 1933,

1. II s. 475). Skjeen kan henspille til nettopp denne delen av

den katolske innvielse av klokken.

29 Kruft, 1989, s. 16

30 Gardåsen et al., 1984, s. 21

31 Meyer, 1975, s. 9. Hersey, 2000. Schimmel, 1993, s.

19-25. Hendrix, 2002, s. 115. Manuel, 1979, s. 161-167.

Naredi-Rainer, 1986, s. 40-44 og 60-62

32 Kircheri, 1665

33 Schimmel, 1993, s. 105-121

34 Schimmel, 1993, s. 180-188 og ill. 7. Meyer, 1975. s. 142-

145

35 Schiedermair, 2003, s. 81. Schimmel, 1993, s. 184

36 Gjengitt i Grankvist, 1981, s. 228

37 Gjengitt i Grankvist, 1981, s. 85. Store Norske Leksikon:

«Eldre og fremmede måleenheter» under «Enhetssystem». Se

bl.a. http://de.wikipedia.org/wiki/Rute_(Einheit) om enheten.

Enheten heter rute også på tysk, canna eller pertica på italiensk,

canna på spansk, perche eller canne på fransk, og perch,

pole eller rod på engelsk.

38 Kruft, 1989, s. 57

39 Meyer, 1975, s. 146-148

40 Meyer, 1975, s. 133-139 og 147. Schimmel, 1993, s. 127-

143

41 Hersey, 2000, s. 114-117

42 Kircherii, 1665, s. 66-67

43 Stang, 1981, s. 46-49. Kostof, 2009, s. 235-243

44 Morris, 1994, s. 175-187

45 Morris, 1994, s. 213. Manuel, 1979, s. 178

46 Habel, 2002, s. 11-95

47 Stang, 1981, s. 58

48 Müller, 1961, s. 53-68

49 Stang, 1981, s. 60. Kavli, 1966, s. 45