Leid, milde ljos: Om John Henry Newmans forkynnelse

 

Helligkåres søndag den 13. oktober

HELLIGKÅRES: Vatikanet annonserte den 1. juli 2019 at den salige kardinal John Henry Newman og fire andre vil bli helligkåret søndag 13. oktober 2019. 

 

John Henry Newman holdt sin første preken etter hå ha mottatt sin anglikanske diakonvigsel på midten av 1820-tallet. I løpet av hans anglikanske prestetid ble mange av prekenene hans utgitt og lest. De fylte etter hvert hele åtte bind. Fra 1843 til 1847 var det stille på prekenfronten for Newmans del. Han hadde lagt ned sitt embete i Church of England. To år senere konvertere han. 

 

 

Tekst: p. Erik Andreas Heyerdahl Holth,
kapellan i St. Paul menighet i Bergen 
Denne artikkelen finner du også i SEGL 2020

 

Det skulle gå enda to år før han igjen preket – nå som katolsk prest og for en helt annen type menighet: Oratoriet i Birmingham overtok etter universitetskirken i Oxford. Mye ble annerledes, annet forble det samme, selv om også dette hadde utviklet seg: Newmans stadige søken etter sannhet og fordringen om å leve hellige liv. Ser vi her den røde tråd i hans gjerning som forkynner? 

Høsten 2019 er det duket for helligkåring av ham som er blitt kalt «Det annet vatikankonsils far». Få eller ingen enkelt teolog fikk prege de ulike konsildokumentene slik som Newman, og i Den katolske kirkes katekisme (1992) er det ingen autoritet fra nyere tid som siteres flere ganger enn ham.1 Det at hans tanker vant gjenhør i konsil og katekisme, ville nok ha gledet den gamle kardinal, selv om jeg er i tvil om han ville ha satt pris på tittelen «Det annet vatikankonsils far». Enda mindre ville han tenkt på seg selv som en kandidat for helligkåring. 

I sin preken i Newmans saligkåringsmesse i Birmingham 19. september 2010 gir Benedikt XVI ham like fullt en plass blant de mange engelske helgener: 

 

Han er verdig til å ha sin plass i en lang rekke av helgener og lærde fra disse øyer: sankt Beda, sankt Hilda, sankt Aelred, den salige Duns Scotus, bare for å nevne noen få. I den salige John Henry har denne tradisjon av høyverdig lærdom, dyp menneskelig visdom og en grunnleggende kjærlighet til Herren båret rik frukt, som et tegn på Den hellige ånds stadige nærvær dypt i hjertet av Guds folk, der den frembringer utallige gaver av hellighet.2

 

Det hadde vært mye blest om Newman mens han levde – både før og etter konversjonen i 1845. Da han døde i 1890, nesten 89 år gammel, skrev The Times at «A great Englishman has just died». Hva var det med denne Kirkens mann som gjorde ham stor i samtiden? Hva er det med ham som gjør ham til mer enn en historisk skikkelse og til en kirkelærer også for vår tid? 

Det er umulig i en enkelt artikkel å gi full oversikt over alt det Newman skrev i sine teologiske skrifter, prekener, bønner og salmetekster. Til det er hans litterære produksjon for omfattende, og det han skrev, favner for vidt og stikker for dypt. I denne omgang vil jeg derfor la følgende viktige sider av hans forfatterskap ligge: tanken om at Kirkens tilegnelse av åpenbaringen utvikler seg med Den hellige ånds hjelp (An Essay of a Development of Doctrine, 1845); hans tanker om universitetsutdannelsens form og innhold; og også hans religionsfilosofiske tanker, slik disse i særlig grad blir presentert i An Essay in Aid of a Grammar of Assent (1870).

Store tanker og dypsindig refleksjon i seg selv gjør likevel intet menneske til en helgen. De må være i overensstemmelse med Kirkens tro og lære, men også være integrert i et levd liv. Newman var ikke bare teolog, kirkehistoriker, religionsfilosof og universitetsmann. Fra han i sin ungdom ble ordinert til diakon og prest i Church of England og til han midt i livet konverterte og ble ordinert til katolsk prest, var han seg bevisst sin oppgave som sjelehyrde og forkynner. Brorparten av hans litterære produksjon består av prekener, formulerte bønner og religiøs diktning. 

Kallet til hellige liv, det å søke Sannheten og i lydighet la seg prege av denne, var alllerede fra begynnelsen av viktig for Neman, noe både hans prekener, diktning og eget liv gjenspeiler. Dette håper jeg å gi en ørliten smakebit av i det følgende. 

 

«Leid milde ljos» – en bønn for livsreisen 

Selv om Newman ikke er så kjent på norsk mark, har en av hymnene hans i Peter Hognestads gjendiktning fått plass i både Norsk Salmebok og i vår katolske salmebok Lov Herren. Vi kjenner den under navnet «Leid milde ljos».3 

«Lead Kindly Light» (1833) handler om etterfølgelse, selv om den kanskje oftere er blitt sunget i forbindelse med gravferd. Hymnen – som kunne gitt stoff nok til en egen artikkel – markerte i sin tid starten for den bevegelse innenfor Church of England som fikk betegnelsen «Oxfordbevegelsen», men inneholder også elementer som peker fremover mot Newmans senere teologiske arbeid. 

Allerede i denne hymnen fra de første år av hans livslange tjeneste, finner vi et sentralt tema i Newmans liv, tjeneste og forfatterskap: en tro som innebærer lydighet mot de glimt av Guds plan som Gud lar ham få se. I løpet av livet gjorde bønn og studium denne planen tydeligere og førte ham til slutt fra Den anglikanske kirke til en prestetjeneste i Den katolske kirke. Han hadde ikke hele oversikten, men skrev i tro og gikk i lydighet: «eg treng ei sjå så min veg så langt og vidt – eitt steg er nok åt meg». 

 

«Den praktiske åndelighet» 

Det er først og fremst prekenene som avslører Newmans spiritualitet. Prekenene fra både hans tid som angli­kaner og som katolikk er samlet og utgitt i flere opplag. Gjennom forkynnelsen ble tankene hans formidlet og bidro til å forme dem som hørte på, enten det nå var den intellektuelle menighet under preke­stolen i universitetskirken St. Mary i Oxford, der han i flere år var sogneprest, eller den mer blandede menigheten som samlet seg til messe i Birmingham de årtier av livet han virket som katolsk prest og sjelesørger.

Sammen med de kortere eller lengre traktater om teologiske og kirkelige tema som ble skrevet og utgitt av ham og andre som tilhørte den samme høykirkelige kretsen, bidro Newmans prekener til utbredelsen av hjertesakene i den bevegelsen som på grunn av traktatene fikk navnet «The Tractarians». Gruppen ble også kalt «Oxfordbevegelsen», da forfatterne alle var knyttet til universitetet i Oxford. 

Ytre sett var Newman ingen karismatisk taler. Han leste sine prekener, alle nøye gjennomtenkt og skrevet ned: «Prekenene var lest med et nesten uforandret toneleie og uten noen gestikulering fra predikantens side. Han hadde øynene festet på teksten foran ham.»4 Likevel ble de kjent og elsket på grunn av sitt innhold og sin dybde. I en tidstypisk, romantisk uttrykksform beskriver den samtidige litteraturkritikeren Mattew Arnold Newmans preken som …

 

… en fortryllelse av en åndelig åpenbaring som gled gjennom sideskipene på St. Mary’s i den matte ettermiddagssolen, og som så steg opp på prekestolen. Og så ble stillheten brutt av en meget betagende stemme, som med ord og tanker var som religiøs musikk – utsøkte, myke og klagende.5 

 

En av vår tids kirkehistorikere, Owen Chadwick, karakteriserer Newmans forkynnelse slik: 

 

Selv om prekenene var fulle av Kirkens lære, var ikke læren kald og uten liv. Den er omgitt av ærefrykt, aldri skilt fra en moralsk fordring og alltid praktisk i sitt siktemål.6 

 

For Newman var målet å formidle det praktiske og jordnære i et så enkelt språk som mulig. Språket hans var derfor fritt for fromme klisjeer og vage banaliteter, noe han i sin tid som anglikansk prest derimot mente preget forkynnelsen hos de evangelikale. De kunne ikke si noe «på en naturlig måte», slår han fast: 

 

Inntil vi forstår at nådens gave er usynlig, overnaturlig og et mysterium, har vi bare å velge mellom å bortforklare Skriftens opphøyde og glødende uttrykksform eller å forklare den på en måte som er uvøren og irrelevant og slik gjør en selv viktig.7

 

Predikantens utfordring var ifølge Newman ikke å beskrive Kristi person på «en måte som ikke var realistisk – som bare en idé eller et bilde», men derimot å male Kristus levende for tilhøreren, hans gjerninger, hva han sa og hva han gjorde; den Jesus menigheten leste om i sin bibel. I Newmans forkynnelse fikk menigheten møte en Kristus «som i dag i forakt ville bli kalt en landstryker».8 Abstrakte læresetninger om Kristi frelsesgjerning skulle ikke få dominere over det som pekte på Jesus Kristus som person, ham enhver kristen skulle følge etter.9 Benediktineren Denis Robinson betegner innholdet i Newmans forkynnelse som «inkarnatorisk», og han skriver: 

 

Newman bruker alle de sider innenfor homiletisk retorikk som stod til hans disposisjon, for å oppildne de som hørte til å «innse» det som er kjernen i kristendommen, det vil si sannheten om Ordet som ble menneske. I Newmans vokabular innebærer verbet «å innse» nærmest en teknisk term som betegner hvordan den enkelte kan gripe realiteten av et bestemt innhold eller en sannhet, en forståelse så grunnleggende at det driver den troende til handling.10

Kirkens gudstjeneste var derfor ikke stedet for å dvele ved følelser eller isolerte trossannheter, den skulle være et møte med en levende Kristus. Kirkens tro var et mysterium, et intellektuelt mørke. I tro kunne likevel lyset fra Kristus skimtes gjennom Kirkens orden og ved dens bønner og sakramenter. Det var ikke nødvendigvis et sterkt lys, men sterkt nok til å gå nok et skritt «gjennom skoddeeim». 

Prekenen skulle derfor være en veiviser henimot sakramentene. Den skulle føre menigheten inn i en sammenheng der «den guddommelige ordningen med sakra­mentene» skulle få omdanne menneskene til et hellig liv.11 På en meget klar og konkret måte forkynte Newman sitt ideal for menigheten: «Vær ikke fornøyd med annet enn å være fullkomne», sier han fra prekestolen: 

 

Vi lever i Evangeliets fulle lysskjær og ved sakramentenes fulle nåde. Vi må være like hellige som apostlene var! Det er ingen annen grunn enn vår egen villedede moralske fordervelse som gjør at vi ikke her og nå går i fotsporene til St. Paulus eller St. Johannes og følger dem som de fulgte Kristus.12

 

For Newman var sannheten hele tiden målet for ens søken, slik vil leter etter en skatt eller en perle. Dette trenger tid, ja, kan hende hele livet. Målet er hellighet, veien mot målet lydighet. Forkynnelsen skulle inspirere til å gå denne veien:

 

Salige er de som gir det beste av sine år, styrken i både sjel og legeme til Ham; salige er de som i sin ungdom vender om til Ham som gav sitt liv for dem, og som gjerne ville gi dem livet og innplante det i dem, så de måtte leve for evig. Salige er de som holder fast ved at Han er deres Herre og Mester, deres Konge og Gud – det være seg i det gode som i det onde, i sol som i storm, ære eller vanære. De skal motta evig liv og til slutt få fred.13

 

Om lydighet er navnet på veien mot målet, er ydmykhet og enkelhet vandringens kjennetegn. For Newman var ekte åndelighet preget av at den helt igjennom var beskjeden og uten store krav:14 «Den selvforsakelse som er etter Kristi behag, består i de små ting (...) i den stadige utøvelsen av de ringe forpliktelser som for oss er usmakelige.»15 For ham var «utholdenhet» og «konsekvens» kjennetegnet på et åndelig menneske. De legger like stor flid i å gjøre de små og dagligdagse ting som de store og ekstraordinære: «Gå til sengs i rimelig tid, og du vil være fullkommen», kunne han skrive. 

På tross av høye idealer var Newman likevel realistisk i sitt syn på menneskets manglende vilje og mulighet til å nå sann hellighet. Det han så, var en stor kløft mellom ord og gjerning, ideal og praksis. En realistisk bønn var derfor ikke å be om hellighet, men heller en bønn om vilje til «å arbeide med frykt og beven på sin frelse», for å bruke ordene til apostelen Paulus. En vilje av en slik karakter må imidlertid utvikles og oppøves, og dette vil kreve en stadig gjentakelse: «Er ikke hellighet resultatet av mange tålmodige forsøk i lydighet som gradvis arbeider med oss, først ved å røre ved og senere ved å forandre våre hjerter?»16

Disiplin i kristenlivet betyr at vår lydighet blir prøvet, skriver Newman. Det er ikke de sterke sidene våre som blir prøvet, men tvert imot de svake. For å stå godt rustet mot fristelsene, må derfor de svake sider ved personligheten styrkes. 

Newman slår fast at det ikke er mange som overgir seg helt til Kristus. De fleste vil alltid ha «en rest» igjen som kan sikre en «personlig frihet», der en kan «være seg selv». Disse menneskene griper bare kristentroens «ytterside», skriver han. Det egentlige innhold, «substansen», får de aldri tak i. Derfor forblir de uforandret.17

Newman oppfordrer til selvransakelse, men advarer mot å bruke selvransakelsen ukritisk. Veien fra sunn selvinnsikt til usunn selvsentrering er kort, og det menneske som faller i den grøften, kan stille seg selv i veien for Kristus: «Han blir fange for sine egne tanker (...) i stedet for selv å tre til side slik at han kan leve ved Ham som taler i evangeliene.»18

Det Newman karakteriserte som «ekte tro», er en tro som gjennomsyrer den troendes følelser, tanker, tale og gjerninger. Den tro som ikke gjorde dette, var «passiv» og «uekte». 

I prekenen som har fått tittelen «Unreal Words» – eller «Uekte ord» – advarer han sin menighet mot å bruke ord man ikke kan stå inne for, ord som er meningsbærende enten man tror det eller ei. Derfor skriver han: «Å bekjenne [dvs. troen] er å leke med skarpe redskaper om vi ikke er oppmerksomme på det vi sier.»19

Newman undergikk selv en utvikling fra å være påvirket av en evangelikal vekkelseskristendom til han under innflytelse av kirkefedrene og de anglikanske divines fra 1600-tallet ble overbevist om at omvendelsen ikke var en engangshendelse, men mer en livslang utvikling mot målet.20 Dette foregrep det han senere skulle forkynne som katolsk prest. Kjærligheten til Gud og mennesker bestod ikke i flotte ord og vendinger, men i å la alt det vi gjør, skje i lydighet mot Kristus. De mennesker som i praksis reduserte kjærligheten til bare å være fine fraser fra prekestolen, fikk føle Newmans bitende sarkasme: 

 

Dette er ikke å elske mennesker, men å snakke om kjærlighet. Den ekte kjærlighet til mennesker er avhengig av praksis, og derfor må en begynne å øve seg i forhold til våre venner rundt oss, ellers vil den ikke være til.21 

 

Mennesket er kalt til å være hellig, skriver Newman, men virkelig hellige mennesker er de «som bekjenner seg som de største syndere. De prøver alltid å være Ham til behag, men føler at de aldri gjør det. De er fulle av gode gjerninger, men det er botsgjerninger.»22

Som vi ser, legger Newman vekt på den kristne livsførsel. Man var kalt til å leve hellige liv. For ham var hellighet uløselig knyttet til troen på at Den hellige ånd har tatt bolig i et menneskehjerte. 

 

Å forkynne Evangeliet

Newmans bok Lectures on (the Doctrine of) Justification23 ble utgitt hele fire ganger i løpet av hans liv, den første i 1838 og den siste i 1890. I avslutningsdelen av skriftet tar han for seg hva det vil si å preke, i et kapittel som han gav navnet «On preaching the Gospel».

For at det enkelte menneske skal motta Kristus, skriver han, trengs et medium. Skriften er en felles eiendom, men er likevel ikke det som formidler Kristus, for Skriften «snakker til et menneske like mye eller like lite som til dets sidemann». Han fortsetter:

 

Den sanne forkynnelse av Evangeliet er å forkynne Kristus. Dagens mote er blitt å forkynne omvendelse i stedet; å forsøke å omvende ved å overtale til omvendelse; å oppmuntre mennesket til å bli forandret; å si at de må være sikre på at de ser Kristus, istedenfor rett og slett å vise dem Kristus; å fortelle dem at de må tro, istedenfor å gi dem tilgang til troens kjerne; å røre ved følelsene og å få dem til å arbeide med sjel og sinn istedenfor å la dem bli merket av ham som kan utføre sin frelsesgjerning i dem …24

 

Det ironiske ved det hele, skriver Newman, er at de hele tiden terper på viktigheten av «troen på Kristus alene», men fører mennesket bort fra Kristus og over i et fangenskap under egne følelser og et krav om en rett type omvendelse. Han konkluderer sarkastisk: «Å se på Kristus er å bli rettferdiggjort ved tro; å tenke at man er rettferdiggjort ved tro, er å se bort fra Kristus og å falle ut av nådens stand.»25 

Selv beskriver han troen som «noe som ikke har farve, lik luft eller vann. Den er bare det middel hvor­igjennom sjelen ser Kristus. Like lite som blikket kan se luften, er troen hverken sjelens hvile eller noe den kan betrakte.»26 

Den sanne tro ser Kristus i alt; den møter Kristus i Kirkens sakramenter, den ser ham i Kirkens liturgi og i dens bønner, i kunsten og det liturgiske utstyret, i korset og i alteret fremme i koret …

 

… idet de stadig har Kristus for seg; hans tanke er i deres sjel, hans merke for deres blikk, hans navn er i deres munn, hans tjeneste sitter i deres kroppsholdning, idet de opphøyer ham og kaller på alt som lever, for å opphøye ham, forenet med englene i himmelen og helgenene i paradiset i sin velsignelse og lovprisning av ham for evig og alltid.27

 

Ut fra sitt studium av Bibelen og kirkefedrene slår Newman fast sin hovedtese: Guds gave består av at Guds Ånd har tatt bolig i mennesket. Det han kaller en «meddelt rettferdighet», er derfor ikke «bare at Gud betrakter oss på en ny måte, som det skinn en blek og gusten vintersol bringer oss», skriver han, «men det er at Gud selv har tatt bolig i oss».28 

Når Guds Ånd bor i mennesket, gitt dem i dåpen, blir menneskets gode gjerninger «velbehagelige for Gud», det vil si at gjerningene får en ny karakter og lydigheten blir av en annen art. Dette skjer ikke automatisk, påpeker Newman. Gud ønsker ikke en lydighet som er basert på ufrivillighet, derfor gjør Guds Ånd oss i stand til å adlyde som frie mennesker som handler ut ifra et fritt valg.29

Det at Guds Ånd tar bolig i mennesket i dåpen, er utgangspunktet for Guds tilgivelse, vår tro og vår helliggjørelse. I dåpen «blir vi et tempel for Guds Ånd» og blir ved Ånden en del av Kristi legeme. Det er Ånden som er utgangspunktet for fornyelse av sjelen og gjør mennesket rettferdig, ikke fornyelsen i seg selv. Det er Ånden som skaper troen i mennesket og får troen til å vokse.

 

Åndelig vekst, bevis på åndelig liv

Troen befinner seg ikke alene, men er knyttet sammen med og formet av kjærlighet. Troen er ifølge Newman et instinkt, fremelsket av lydighet mot en indre moral­lov – samvittigheten. Å kjenne denne loven, sier han, er «begynnelsen til all sann religiøs kunnskap».30 Dette instinkt fører mennesket mot Kristi rike, der det finner hvile i Kirkens ordninger og apostlenes vitnesbyrd. Det skjer fordi troen finner harmoni og sammenheng mellom den lov vi finner i oss selv, det Kirken forkynner og det Kirkens hellige menn og kvinner formidler ved sitt liv. Troen søker her hverken tegn eller fornuftsargumenter, men blir berørt av Kirkens sannheter: «Dette hører til religionens private område; det er selv å ta stilling, ikke tilfeldig og formet av ens egen smak eller behag, men samvittighetsfullt og med pliktfølelse.»31

På samme måte som et barn blir eldre og kan forholde seg til vanskeligere stoff, vil også sjelen etterhvert kunne hanskes med mer innfløkte problemstillinger. Ved å ta imot næring gjennom Kirkens forkynnelse og lære, vokser troen fra å være viljens lydighet mot en indre morallov til en tro som ved hjelp av fornuften kan gjøre rede for seg. Det som før var en søken, blir en reell overbevisning, som på tross av at den ikke bygger på bevis etter de vitenskapelige kriterier, likevel må ansees som logisk og fornuftig.32Overbevisningen har stadig lydigheten som uttrykk; den troende sjel kommer ikke videre og dypere ned i materien før den har akseptert og er lydig mot det den allerede har innsikt i.

Til nå har fokus vært rettet mot innholdet og hensikten med forkynnelsen, slik Newman så det. Her kan det passe også å peke på forkynnelsens «hvordan». I Newmans år som prest i Church of England kunne de faste prekenene hans i universitetskirken søndag ettermiddag vare i hele 45 minutter, og de var preget av at menigheten var universitetsfolk. Som katolsk menighetsprest i industribyen Birmingham møtte han en menighet for en stor del bestående av arbeidere. I hans protestantiske tradisjon var prekenen en vesentlig del av gudstjenesten. Forkynnelsen i kirken som tilhørte Oratoriefedrene, derimot, var på Newmans tid ikke en del av messen, men foregikk etter messens avslutning. Forkynnelsens kilder forble de samme: Skriften og vitnesbyrdet fra de hellige gjennom Kirkens historie. Forkynnelsens mål vedblev også å være det samme: å forberede tilhørerne på å vende om, følge etter Kristus og å leve et hellig liv. 

I The Idea of a University, boken som inneholder samlingen av foredrag Newman skrev flere år etter sin katolske prestevielse, i forbindelse med forsøket på å opprette og drive et katolsk universitet i Dublin, nevner han tre viktigere premisser for å kunne oppnå målet med forkynnelsen. For det første må en preken ha et klart alvor, som for Newman var knyttet til at forkynneren selv var troverdig. Under henvisning til Aristoteles insisterte Newman på at evnen til å kunne overbevise var forbundet med predikantens egen etiske standard. For det annet måtte predikanten ha et klart mål med det han ville si. Endelig måtte predikanten kjenne dem han skulle forkynne for, slik at det som ble sagt, kunne gi menigheten det den trengte å høre.33

Det siste punkt viser hvilken vekt Newman la på prestens kjennskap til den menighet har var satt til å tjene. Helt fra tiden som ung anglikansk kapellan til hans år som eldre katolsk prest, forble husbesøk, sjele­sorg, syke­kommunion og etter hvert også skriftemål en vesentlig del av hans virke.

 

Kirken som Kristi legeme

For Newman sto ikke den enkelte sjel alene med sin tro. Som allerede påpekt, er Kirken der med hjelp i og til troens vekst. Med sine bønner og sin trosbekjennelse skal Kirken både gi troen uttrykk og innhold. Newman skriver i sin åndelige selvbiografi, Apologia Pro Vita Sua, at han allerede fra sitt sekstende år hadde bygget sin tro og teologi på fundamentale dogmatiske prinsipper:

 

Jeg har endret meg i mange henseender. I dette har jeg ikke forandret meg: Fra jeg fylte femten, har dogmet vært det grunnleggende for min tro: Jeg kjenner ingen annen tro. Jeg kan ikke tenke meg en annen tro. En tro som bare er meninger, er for meg bare en drøm og en parodi.34

 

Nå var det ironisk nok ikke lesning av katolske, men evangelikale forfattere som i Newmans ungdom skulle befeste hans tro på dogmenes betydning. Det var denne grunnleggende vekt på dogmene som førte ham ut til en livslang agitasjon mot liberalismen. I midten av 20-årene skulle Newman vende den evangelikale teologi ryggen, til fordel for en mer høykirkelig teologi. 

Newmans praktiske virke som prest bidro til å lede ham bort fra sin tidligere åndelige oppfatning av Kirken. Det er interessant å legge merke til at det er gjennom prestegjerning, prekenforberedelsene og det daglige arbeidet i menigheten at hans syn på Kirken grunnfestes og utvikles. Kirkesynet er derfor først og fremst av praktisk karakter, ervervet gjennom studier av Skriften og kirkefedrene, næret i arbeidet i menigheten i St. Mary og annekset Littlemore og senere som katolsk sjelehyrde i Birmingham. Derfor kunne han skrive:

 

Med ordet «Kirke» (…) er det bare én ting som er ment i Skriften, nemlig ett synlig legeme, utrustet med usynlige privilegier. Skriften taler ikke om to legemer, et synlig og et annet usynlig – hver med sin besetning medlemmer.35

 

I dåpen får det individuelle menneske del i Den hellige ånd. Ånden er ikke bare den enkeltes «pant» på evig liv, men binder menigheten sammen til ett legeme.

Gjennom sitt studium av kirkefedrene ble Newman oppmerksom på at den oldkirkelige diskusjon ikke bare dreiet seg om ord og definisjoner av Kristi person og Kirken, men om Kristi reelle nærvær i Kirken. Kirken som Kristi legeme fikk sin berettigelse nettopp fordi Kristus var nærværende i Kirken ved Den hellige ånd. Ved Åndens virke var Jesu fremdeles til stede i kjøtt og blod i sin Kirke og utførte sin gjerning. Åndens reelle nærvær er forutsetningen for Kristi frelsesgjerning i og ved Kirken og for det enkelte menneske, og kilden for all hellighet.36

I prekenene stresset Newman ofte behovet for å gå i kirken regelmessig for å delta i «den offentlige gudstjeneste», og da selvsagt også gå til kommunion. Dette av to årsaker: For det første var kommunionen et nådemiddel og derfor det sted der den døde og Oppstandne selv meddelte sin nåde og salighet til kommunikantene. «The Lords’ supper is to make them good», skriver han.37 For det annet: I kommunionen føres den troende av Kristus frem for Guds trone, for der å lovprise Gud i enhet med den himmelske hærskare, usynlig, men likevel virkelig: 

 

Anta at dere også visste at i samme stund blir Herren deres lovsunget av engler og erke­engler, kjerubim og serafim, som selv om dere ikke hørte det, var til stede. Det var også apostler og profeter og helgenene (…). En slik fantastisk inntreden inn i den synlige verden, selv om de naturlige sansene deres ikke oppfattet noe? Og sett at dere etter alt dette plutselig ble brakt tilbake til der dere før var, og sent ut blant mennesker igjen? 

Ville ikke dette ha vært et privilegium så stort at selv om ærefrykten også var stor, ville lengselen etter dette overvunnet frykten, i den grad at dere hadde vært villige til å gjennom­leve det?38 

 

«Fra skygger og forestillinger mot sannhet»

For Newman var ikke Kirken begrenset til de mennesker som søkte den lokale gudstjeneste søndag formiddag. For ham var den enkelte kristnes hellighet det bånd som knyttet denne til hele Kristi kirke, til alle tider og på alle steder. 

 

De er få, de har få på jorden til å være enige med dem eller til å ta del med dem. De ser utover denne verden for trøst og støtte. I sannhet er de medlemmer av et stort og mektig skjult fellesskap: den usynlige Guds kirke.39

 

«Den skjulte kirke» fant sitt sanne uttrykk i den synlige kirke: Kirkens orden med biskoper, prester og diakoner og liturgien med sin bekjennelse skulle i ord og handling vise hen til Kristi skjulte nærvær i sitt folk – ikke bare i ord og forkynnelse, men gjennom sitt blotte nærvær. I og gjennom Kirken skulle ethvert troende menneske være «nådemidler» for Kristus ved Den hellige ånd. Gjennom tro og hellig livsførsel forkynner disse Guds vilje til menneskene. 

Newman forkynte et kirkesyn der Kristi nærvær ved Ånden er grunnlaget og den indre virkelighet, i Kirken som i den enkelte kristne. Sakramentene som frelsens midler, kirkens struktur og medlemmenes hellige livsførsel er de ytre kjennetegnene. 

Allerede som anglikaner var Newmans kirkesyn preget av en helhetstanke om at alle de troende gjennom å motta Den hellige ånd i dåpen, ble knyttet til Kristi konge­lige, profetiske og prestelige gjerning. Han var overbevist om at Kirken var ufeilbarlig fordi den var gudvillet og gudinnstiftet. Det var Kirken som på Guds oppdrag definerte og avgrenset troen gjennom sine dogmer. For anglikaneren Newman var dette et privilegium knyttet til den universelle kirke. En viktig årsak til Newmans vei mot Rom var at han i alt økende grad så Kirkens universalitet legemliggjort i nettopp Den katolske kirke. Det fikk ham til først å tvile på, så å forkaste tanken om Den anglikanske kirke som en gren av The Church Catholic, der de andre grenene var De ortodokse kirker og Den romersk-katolske kirke. 

Synet Newman hadde på Kirkens rolle, utviklet seg i årene som anglikaner, og først etter de studier som resulterte i skriftet An Essay on the Development of Christian Doctrine, fant han grunnlag for å ta neste skritt på sin trosvei. Fra 1845 av, da han 9. oktober skriftet for og konverterte hos den italienske presten Domenico Barberi, var han kommet til tro påat at den oldkirkelige bekjennelse til den ene, hellige, katolske og apostoliske kirke bare var oppfylt i og ved Den romersk-katolske kirke. 

Som en oppsummering av hva som kjennetegnet Newmans forkynnelse som en del av hans pastorale virksomhet, tror jeg han selv ville ha referert til et utsagn fra en av sine lærere i ungdomsårene, som også ble en ledetråd for ham selv: «Hellighet heller enn fred, og vekst som det eneste bevis på liv.»

Prekenene hans avslører likevel en dyp og menneskelig innsikt i de åndelige, psykologiske og praktiske vanskeligheter på veien mot hellighet. For ham selv, som for andre, var derfor ikke kristenlivet en reise med sjumilsstøvler mot helligheten. Veien dit innebærer å ta ett steg av gangen, så langt som tro, tanke og samvittighet lar en gå. Slik kan Herren lede våre steg «gjennom skygger og forestillinger henimot sannheten», for å låne ordene Newman valgte til å stå på korset over sin grav. 

 
Denne artikkelen finner du også i SEGL 2020, som utgis av St. Olav forlag i november 2020.  

 

 

Noter

  1. I kapittelet «John Henry Newman – forløpet for en ny tid» beskriver p. Aage Hauken hvordan Newman fikk prege konsilet og katekismen, se Moderne kirkefedre (Oslo: St. Olav forlag, 1995).
  2. https://w2.vatican.va/content/benedict-xvi/en/homilies/2010/documents/hf_ben-xvi_hom_20100919_beatif-newman.html (min oversettelse).
  3. Se Lov Herren (Oslo: St. Olav forlag, 2000), nr. 659.
  4. Se Ker, Ian: John Henry Newman. A Biography (Oxford University Press, 1988), s. 91.
  5. Ibid. S. 90.
  6. Owen Chadwick: Newman, a short introduction (Oxford University Press, Reissue edition, 2010), s. 20 (min oversettelse).
  7. Ker: John Henry Newman. A Biography, s. 92 (min oversettelse).
  8. Fra Parochial Sermons vi 45, se Ian Ker (red.): The Achievement,of John Henry Newman (Collin, 1991), s. 83.
  9. Fra Parochial Sermons ii 167, ibid., s. 83. 
  10.  Robinson, Denis OSB: «Preaching”, i Ker, Ian og Merrigan, Terrence: The Cambridge Companion to John Henry Newman (Cambridge University Press, 2009), s. 248 (min oversettelse).
  11. Parochial Sermons ii 167. 
  12. Fra Parochial Sermons, i A Biographyt, s. 93 (min oversettelse).
  13. I Parochial Sermons viii, Sermon 16, «The Shepherds of Souls», se http://www.newmanreader.org/works/parochial/volume8/sermon16.html, lest 7. august 2019 (min oversettelse).
  14. Se Ker: John Henry Newman. A Biography, s. 93.
  15. Ibid. (min oversettelse).
  16. Parochial Sermons i 11, se Ker: The Achievement, s. 77 (min oversettelse).
  17. Parochial Sermons iii 238; iv 5; v. 244–245, ibid., s. 78.
  18. Parochial Sermons ii 161–162, ibid., s. 96 (min oversettelse).
  19. Se Ker: John Henry Newman. A Biography, s. 97 (min oversettelse).
  20. På 1830-tallet begynte Newman å studere kirkefedrene systematisk. Denne lesningen var en direkte foranledning til hans bok The Arians of the Fourth Century (utgitt i 1833), men lesningen av de kristne forfattere fra de første århundrene fikk enda mer å si for prosessen som førte ham mot Den katolske kirke. «The Anglican Divines» var en samlebetegnelse for noen av de anglikanske kirkeledere på 1600-tallet som skulle få en stor betydning for den anglikanske teologi og spiritualitet.
  21. Parochial Sermons ii 55, i Ker: John Henry Newman. A Biography, s. 98 (min oversettelse).
  22. Parochial Sermons vii 12, i Ker: The Achivement, s. 88 (min oversettelse).
  23. De to første utgavene av boken kom i 1838 og 1840. Ordene i parentes kom ikke med før den fjerde og femte utgaven av The Lectures ble utgitt i henholdsvis 1886 og 1890.
  24. Ker, I. (red.): The Theologian. A reader (Collins, 1990), s. 116.
  25. «To look to Christ is to be justified by faith; to think of being justified by faith is to look from Christ and fall from grace.» Ibid., s. 121 (min oversettelse).
  26. Ibid, s. 119.
  27. Ibid, s. 120.
  28. Ibid, s. 23.
  29. Ibid. s. 88.
  30. I Parochial and Plain Sermons, 1, 42; se Chadwick, O., s. 28.
  31. Newman, J.H.: Apologia Pro Vita Sua (London: Sheed and Ward, 1976), s. 14 (min oversettelse).
  32. Tankene vi møter i Newmans Lectures om samvittigheten som et ekko av Guds egen stemme og også en type gudsbevis, gjenfinnes i «moden utgave» i hans bok Essay in Aid of a Grammar of Assent, skrevet og utgitt i 1870. 
  33. Se videre den tidligere nevnte artikkelen til Denis Robinson, sluttnote 10. Her ser forfatteren også på hvordan prekenene til Newman er utformet i lys av vår tids teorier om prekenlæren.
  34. Newman J.H.: Apologia, s. 108 (min oversettelse).
  35. Parochical and Plain Sermons III, 16, s. 221, funnet på http://www.newmanreader.org/works/parochial/volume3/sermon16.html, besøkt den 12. august 2019 (min oversettelse).
  36. Jf. David Newsome: «Justification and Sanctification», i The Journal of Theologial Studies, 1964, s. 33.
  37. Tolhurst, James: «The Idea of the Church as Community in the Anglican Sermons of John Henry Newman», i The Downside Review, april 1983 (Exeter: The Catholic Records Press), s. 186.
  38. Sermon no. 459, «On the two Sacraments», sitert i Tolhurst, James: The Church – a Communion In the Preaching and Thought of John Henry Newman (Herefordshire: Camelot Press, 1988), s. 103 (min oversettselse).
  39. MS Sermon 576, i Tolhurst: «The Idea of the Church», s. 155 (min oversettelse).