Del 5 av pavens katekeseserie: grådighet

NTB_OuHt3u4dEUQ.jpg

PÅ BAKKENIVÅ: Pave Frans hilser på de troende under den ukentlige generalaudiensen i Paul VI-hallen, onsdag 24. januar. Foto: NTB / Reuters, Yara Nardi

 

– Grådighet er «en sykdom i hjertet, ikke i lommeboken», sier pave Frans i femte del av katekeseserien om laster og dyder. Han understreker at ingen kan ta med seg eiendelene sine i døden, og viser til Jesu råd om å samle seg skatter i himmelen fremfor jordiske goder. Han er tydelig: rikdom i seg selv er ikke en synd, men det innebærer et ansvar.

 

Tekst og oversettelse: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad

 

En stor folkemengde samlet seg i Paul VI-hallen i Vatikanet for å lytte til pave Frans’ generalaudiens, onsdag 24. januar. Etter en lesning fra Paulus’ første brev til Timoteus (1 Tim 6,8–10) på flere språk, holdt paven sitt femte foredrag i katekeseserien om laster og dyder. Katekesen ble etterfulgt av en appell fra paven om den internasjonale minnedagen for ofrene for Holocaust og en fordømmelse av krig, samt hilsener til besøkende og pilegrimer som var til stede. Som vanlig ble audiensen avsluttet med Fader vår (Pater noster) på latin og pavens velsignelse.

 

Les mer

 

I en notis på Vatikanets nettside står det: Følgende tekst inneholder deler som ikke ble lest høyt, men som bør betraktes som om de var det.



Katekeseserie om laster og dyder

5. Grådighet

 

Kjære brødre og søstre, god morgen!

Vi fortsetter katekesen om laster og dyder, og i dag skal vi snakke om grådighet, den formen for tilknytning til penger som hindrer mennesket i å være sjenerøst.

Det er ikke en synd som bare rammer mennesker med store formuer, men snarere en gjennomgående last som ofte ikke har noe med banksaldoen å gjøre. Det er en sykdom i hjertet, ikke i lommeboken.

Ørkenfedrenes analyse av dette ondet viste hvordan grådighet til og med kunne ramme munker som, etter å ha gitt avkall på enorme arvegods, i cellens ensomhet var blitt knyttet til gjenstander av liten verdi. De ville ikke låne dem ut, de ville ikke dele dem og var enda mindre villige til å gi dem bort. En tilknytning til småting som tar bort friheten. Gjenstandene ble for dem en slags fetisj som de ikke kunne løsrive seg fra. En slags regresjon til fasen der et barn tar tak i en leke og gjentar: «Den er min! Den er min!». Bak dette utsagnet ligger det et usunt forhold til virkeligheten som kan resultere i en form for tvangsmessig hamstring og patologisk akkumulering.

 

«For å helbrede denne sykdommen foreslo munkene en drastisk, men svært effektiv metode: meditasjon over døden. Uansett hvor mye vi samler på goder i denne verden, er det én ting vi kan være helt sikre på: de får ikke plass i kisten.»

 

For å helbrede denne sykdommen foreslo munkene en drastisk, men svært effektiv metode: meditasjon over døden. Uansett hvor mye vi samler på goder i denne verden, er det én ting vi kan være helt sikre på: de får ikke plass i kisten. Vi kan ikke ta eiendelene med oss! Her avsløres det tåpelige ved denne lasten. Eierskapsbåndet vi knytter til gjenstander er bare tilsynelatende, for vi er ikke verdens herrer. Denne jorden som vi elsker, er i sannhet ikke vår, og vi går rundt på den som fremmede og pilegrimer (jf. 3 Mos 25,23).

Disse enkle betraktningene får oss til å innse hvor tåpelig grådigheten er, men også dens innerste grunn. Den er et forsøk på å fordrive frykten for døden. Den er ute etter verdipapirer som i virkeligheten smuldrer opp i det øyeblikket vi holder dem i hånden. Husk lignelsen om den tåpelige mannen som hadde fått en svært god avling, og som derfor lullet seg selv inn i tanker om hvordan han kunne utvide låvene sine for å få plass til hele avlingen. Mannen hadde regnet på alt og planlagt for fremtiden. Han hadde imidlertid ikke tenkt på den sikreste variabelen i livet: døden. «Uforstandige menneske!», sier evangeliet. «I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?» (Luk 12,20).

I andre tilfeller er det tyver som gjør oss denne tjenesten. Selv i evangeliet dukker de opp flere ganger, og selv om det de gjør er forkastelig, kan det bli til en nyttig formaning. Derfor forkynner Jesus i Bergprekenen: «Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler» (Matt 6,19–20). I ørkenfedrenes beretninger fortelles det også om en tyv som overrasker en munk mens han sover og stjeler de få eiendelene han har i cellen sin. Når munken våkner, lar han seg overhodet ikke forstyrre av det som har skjedd. Han begir seg på leting etter tyven, og når han finner ham, overleverer han de få tingene som er igjen i stedet for å ta tyvegodset og sier: «Du glemte å ta disse!».

 

«Vi, brødre og søstre, kan være herrer over de godene vi eier, men ofte skjer det motsatte: de tar til slutt oss i besittelse. Noen rike menn er ikke lenger frie; de har ikke engang tid til å hvile, de må se seg over skulderen fordi opphopningen av goder også krever at de passer på dem.»

 

Vi, brødre og søstre, kan være herrer over de godene vi eier, men ofte skjer det motsatte: de tar til slutt oss i besittelse. Noen rike menn er ikke lenger frie; de har ikke engang tid til å hvile, de må se seg over skulderen fordi opphopningen av goder også krever at de passer på dem. De er alltid engstelige, for en formue er bygget opp med mye svette, men kan forsvinne på et øyeblikk. De glemmer evangeliets forkynnelse, som ikke sier at rikdom i seg selv er en synd, men at det innebærer et ansvar. Gud er ikke fattig, han er Herre over alt, men som Paulus skriver: «Enda han var rik, ble han fattig for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom» (2 Kor 8,9).

Det er dette gnieren ikke forstår. Han kunne ha vært en kilde til velsignelse for mange, men i stedet har han havnet i elendighetens blindgate. Og gnierens liv er stygt. Jeg husker et tilfelle med en mann jeg møtte i et annet bispedømme, en svært rik mann, og moren hans var syk. Han var gift. Brødrene byttet på å ta seg av moren, og moren fikk yoghurt om morgenen. Denne mannen ga henne halvparten om morgenen for å kunne gi henne den andre halvparten om ettermiddagen og spare halvparten av yoghurten. Dette er grådighet, dette er tilknytning til ting. Så døde denne mannen, og kommentarene fra de som deltok i vaken var: «Men du ser jo at denne mannen ikke har noe med seg, han etterlot seg alt». Og så, for å gjøre litt narr av det, sa de: «Nei, nei, de kunne ikke lukke kisten fordi han ville ta med seg alt». Denne grådigheten får andre til å le: at vi til slutt må gi kropp og sjel til Herren, og at vi må forlate alt. La oss være forsiktige! Og la oss være sjenerøse, sjenerøse mot alle og sjenerøse mot dem som trenger oss mest. Takk skal dere ha.

 

NTB_lsk4ziHqCpc.jpg

ÆRBØDIGHET: En nonne hilser på pave Frans ved å kysse den pavelige ringen hans, som er en svært gammel tradisjon. Foto: NTB / Reuters, Yara Nardi

 

Appeller

Førstkommende lørdag, 27. januar, markeres den internasjonale minnedagen for ofrene for Holocaust. Måtte minnet om og fordømmelsen av den forferdelige utryddelsen av millioner av jøder og mennesker med annen tro, som fant sted i første halvdel av forrige århundre, hjelpe oss alle til ikke å glemme at hatets og voldens logikk aldri kan rettferdiggjøres, fordi den fornekter selve vår menneskelighet.

Krig er i seg selv en fornektelse av menneskelighet. La oss ikke bli lei av å be for fred, for å få slutt på konflikter, for å stanse våpnene og for å hjelpe rammede befolkninger. Jeg tenker på Midtøsten, på Palestina, på Israel, jeg tenker på de urovekkende nyhetene fra det plagede Ukraina, spesielt bombeangrepene som rammer steder der sivile ferdes og sår død, ødeleggelse og lidelse. Jeg ber for ofrene og deres kjære, og jeg ber alle, spesielt de med politisk ansvar, om å beskytte menneskeliv ved å sette en stopper for krig. La oss ikke glemme at krig alltid er et nederlag, alltid. De eneste «vinnerne» – i anførselstegn – er våpenprodusentene.

 

Spesielle hilsener

Jeg ønsker de engelsktalende pilegrimene og besøkende som deltar i dagens audiens, spesielt gruppene fra Skottland, Korea og USA, hjertelig velkommen. Over dere alle, og over familiene deres, påkaller jeg vår Herre Jesu Kristi glede og fred. Gud velsigne dere!

 

Sammendrag av Den hellige fars ord

Kjære brødre og søstre! I vår katekese om dyder og laster retter vi nå oppmerksomheten mot grådighet, en overdreven tilknytning til rikdom, som hindrer oss i å være sjenerøse mot andre. Grådighet er ikke bare en egoistisk hamstring av penger eller materielle gjenstander, men et forvrengt forhold til virkeligheten og til og med en form for slaveri. Ørkenfedrene så grådighet som et forsøk på å unngå å se døden i øynene, noe som står i motsetning til Jesu råd om å samle seg skatter i himmelen fremfor jordiske goder (jf. Matt 6,19–20). Måtte vår bruk av verdens goder alltid være preget av evangelisk frihet, ansvar og sjenerøs solidaritet – i etterfølgelse av Kristus selv, som, enda han var rik, ble fattig for vår skyld, for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike (jf. 2 Kor 8,9).

 

Her kan du se katekesen

 

Les mer