Jeg skal fortsette litt annerledes enn jeg har begynt: Som kristne ber vi for og håper på fred, på bedre tider, på vennskap mellom folkene. Sett fra vår norske synsvinkel er dette fortsatt ikke uberettiget, bare vanskeligere. Uansett hvor hårdt vi måtte bli prøvet, kan må vi ikke gi slipp på det umistelige, nemlig evnen til å se med Gud. Det er det vi kaller håp. Det er fortsatt lettere i Norge enn i Ukraina, Gaza, Sudan og Myanmar – for å nevne noen steder der folk lider og dør. Så la oss gjøre nytte av det forsprang vi har.
Det er ikke magi vi utstyres med, men midler som gir oss større kjærlighet til dem som er vårt særskilte ansvar.
Messens tekster
Dagens evangelium
Mens Jesus satt til bords sammen med disiplene kom han i sterkt sinnsopprør og erklærte:
«Ja, sann mitt ord: En av dere skal forråde meg.»
Da så disiplene på hverandre, uvisse om hvem han mente. En av dem, han som Jesus holdt så meget av, lå til bords nærmest opp til Jesus. Til ham gjør da Simon Peter tegn og sier: «Spør hvem det er han taler om!» Den annen lener seg opp mot Jesu bryst og spør: «Herre, hvem er det?» Jesus svarer: «Det er han som jeg rekker det stykket jeg nå dypper», - og så dypper han et stykke i fatet og gir det til Judas, sønn av Simon Iskariot. Og ikke før var det gjort, så fór Satan i ham. Da legger Jesus til: «Det du gjør, gjør det snart.» Men ingen av dem som satt til bords, forstod hvorfor han sa dette; noen tenkte at Jesus vendte seg til Judas, siden han hadde kassen, og at Jesus hadde ment: «Kjøp det vi trenger til høytiden,» eller at han hadde bedt ham gi noe til de fattige. Men den annen tok stykket og gikk straks ut. Det var natt. Da han var gått ut, sa Jesus: «Nå er Menneskesønnen nådd frem til sin triumf, og hans triumf er Gud til ære. Men æres Gud gjennom ham, da vil Gud også til gjengjeld kaste glans over ham, - ja, om kort tid vil han stå omstrålet av Guds egen herlighet!
Barn, bare en liten stund til blir jeg blant dere. Dere skal lete efter meg, men som jeg sa til jødene, må jeg nå også si til dere, at dit jeg går, kan dere ikke komme.»
Simon Peter spør ham da: «Herre, hvor går du hen?» Jesus svarte: «Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå; men du skal følge meg siden.» Peter sier: «Herre, hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? Jeg gir gjerne mitt liv for deg.» Jesus svarer: «Du vil gi ditt liv for meg? Akk, du skal sanne mitt ord: Før hanegal har du tre ganger nektet å kjennes ved meg.»
Hva sier våre lesninger oss? Alle sier de noe om olje, om å bli salvet, om trøst, lovsang istedenfor motløshet, at blinde skal se. Kanskje er det dette vi trenger å høre? Gud ser alle som lider, og han vil gi de blinde evne til å se. Og «alle som ser dem, skal sanne at de er en ætt som Herren har velsignet». Vi som feirer denne messen, mottar idag våpen for å kjempe den gode strid. Disse kaller vi de sykes olje, katekumenolje og krisma. For å kunne velsigne, blir vi velsignet. Det er ikke magi vi utstyres med, men midler som gir oss større kjærlighet til dem som er vårt særskilte ansvar. Oljer for den gode strid. Det lyder vakkert, men har vi sett hvor vakre de er, hvor vakre de gjør oss som får bruke dem?
Både han og jeg holder dere ansvarlige for vårt kall til å bli biskop, for det påhviler den som ber om slikt for andre, et betydelig ansvar.
Kjære prester,
i denne messen fornyer dere presteløftene. Det kan ikke og må ikke bli en formalitet vi må igjennom en gang i året. Vi står alle her med våre nederlag, som vi ikke overvinner ved å tro at vi ikke har noen. Det har vi alle. Kan jeg tillate meg å si at kampen er viktig, men at den ikke må være ensom? Ingen er så sårbar som en sjelelig ensom prest. Vi slutter å være ensomme når vi deler liv og erfaring med andre prester og med lege medlemmer av våre menigheter. Gi dem som ber for dere anledning til å støtte dere, nettopp i denne kamp.
For 19. og siste gang ber jeg om deres forbønn. Jeg merker og vet at dere ber for meg. Jeg vet forresten at dere vil fortsette. I år deler jeg håpet om forbønn med biskop Fredrik. Ved deres bønn vakte dere for mange år siden hans kall til å bli prest. Både han og jeg holder dere ansvarlige for vårt kall til å bli biskop, for det påhviler den som ber om slikt for andre, et betydelig ansvar. Jeg vet hvor velsignet han er i sin gjerning allerede nå. Aldri har jeg bedt om støtte, om dagene er gode eller onde, uten at prestene og legfolket har gitt meg den. Slik vil det fortsette med biskop Fredrik. Dere er et fellesskap Gud har sveiset sammen, for hva har dere til felles, bortsett fra den katolske tro? Og hva mer og bedre kunne Gud ha gitt dere?
Neste år vil biskop Fredrik stå her alene og håpe på deres bønn. I det håpet vil han være trygg og fri.
Jeg takker dere prester for bønn og lojalitet, for utholdenhet i tjenesten og for at dere er gode hyrder for deres flokk. Særlig takker jeg for at dere som prester, har levet slik, at unge menn vil bli deres kolleger.
+Bernt Eidsvig Can.Reg.
Oslo, 15. april 2025
