Lesningene var, som oppgitt i messeheftet:
Jes 61,1–3.6.8–9: Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg …
Sal 89,4–5.21–22.25.27: Jeg sluttet en pakt med min utvalgte, sverget en ed til David, min tjener …
Ef 4,11–16: Det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere …
Joh 15,9–17: Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! …
Her følger kardinal Res preken:
I Apostelenes gjerninger står det at etter Kristi himmelfart og i påvente av pinsen, holdt alle trofast sammen i bønn, sammen med Maria, Jesu mor (jf. Apg 1,14).
Nå, bare få timer før konklavet starter, er det nettopp det vi gjør, under Marias blikk. Hun sitter her ved siden av alteret i denne basilikaen, som er reist over apostelen Peters grav.
Og vi kan fornemme at hele Guds folk er forenet med oss i sensus fidei, kjærlighet til paven og tillitsfull venting.
Vi er her for å påkalle Den hellige ånds hjelp, for å be om hans lys og styrke, slik at nettopp den pave blir valgt, som Kirken og menneskeheten trenger på dette vanskelige og komplekse vendepunktet i historien.
Dette er en menneskelig handling der man må legge til side alle personlige vurderinger, og i sitt hjerte og sinn ikke ha annet enn Jesu Kristi Gud og Kirkens og menneskehetens beste.
Å be, å påkalle Den hellige ånd er det eneste som er rett og riktig nå, mens kardinalelektorene forbereder seg på å gjøre noe som er et uhyre stort menneskelig og kirkelig ansvar, et valg av usedvanlig viktighet; dette er en menneskelig handling der man må legge til side alle personlige vurderinger, og i sitt hjerte og sinn ikke ha annet enn Jesu Kristi Gud og Kirkens og menneskehetens beste.
I det evangeliet som vi nettopp har hørt, lød ord som fører oss til kjernen av Jesu høyeste budskap og testamente, som han overlot sine apostler under den siste nattverden i rommet ovenpå: «Dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.» Og som om han ville presisere dette «som jeg har elsket dere» og påpeke hvor langt vår kjærlighet må gå, legger Jesus så til: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine» (Joh 15,13).
Dette er kjærlighetens budskap, som Jesus kaller et «nytt bud». Det er nytt, for det forvandler fortegnet til Det gamle testamentets formanende «ikke gjør mot andre, det som du ikke vil at de skal gjøre mot deg» til positivt og utvider det.
De må alltid opptre med ekte kjærlighet og arbeide for å bygge en ny sivilisasjon – den som Paul VI kalte «kjærlighetens sivilisasjon». Kjærligheten er den eneste kraften som kan forandre verden.
Den kjærligheten som Jesus åpenbarer, kjenner ingen grenser og må prege tankene og handlingene til alle hans disipler. De må alltid opptre med ekte kjærlighet og arbeide for å bygge en ny sivilisasjon – den som Paul VI kalte «kjærlighetens sivilisasjon». Kjærligheten er den eneste kraften som kan forandre verden.
Ved begynnelsen av den siste nattverden ga Jesus oss det fremste eksemplet på denne kjærligheten. Han gjorde noe overraskende: For å tjene de andre bøyde han seg ned og vasket disiplenes føtter – uten å gjøre forskjell, uten å utelukke Judas, som senere skulle forråde ham.
Dette Jesu budskap er knyttet til det vi hørte i første lesning. Der minnet profeten Jesaja oss på at den grunnleggende egenskapen til enhver hyrde er kjærlighet – kjærlighet som strekker seg til fullstendig selvoppofrelse.
De liturgiske tekstene ved denne eukaristifeiringen inviterer oss altså til å elske hverandre som søsken, hjelpe hverandre og arbeide for det kirkelige fellesskap og for universelt menneskelig søskenskap. En av oppgavene til alle Peters etterfølgere er å fremme fellesskap: alle kristnes fellesskap med Kristus; fellesskapet mellom biskopene og paven; fellesskapet mellom biskopene. Ikke et selvrefererende fellesskap, men et fellesskap som fullt og helt er rettet mot fellesskap mellom alle mennesker, folk og kulturer; et fellesskap om ønsker at Kirken alltid skal være et «fellesskapets hjem og skole».
Tekstene byr også på en sterk oppfordring til å bevare Kirkens enhet langs nettopp den veien som Kristus pekte ut for apostlene. Kirkens enhet er villet av Kristus – en enhet som ikke betyr uniformitet, men et fast og dypt fellesskap i mangfold – og alltid i full troskap til evangeliet.
Hver pave viderefører legemliggjøringen av Peter og hans oppdrag og representerer slik Kristus på jorden; han er klippen som Kirken er bygget på.
Hver pave viderefører legemliggjøringen av Peter og hans oppdrag og representerer slik Kristus på jorden; han er klippen som Kirken er bygget på (jf. Matt 16,18).
Valget av en ny pave er ikke ganske enkelt en utskiftning av mann. Det er alltid apostelen Peter som vender tilbake.
Kardinalelektorene vil avgi sine stemmer i Det sixtinske kapell, der – som det heter i den apostoliske konstitusjonen Universi Dominici Gregis – «alt tjener til å øke bevisstheten om Guds nærvær. For hans ansikt må hver enkelt en dag tre fram for å bli dømt.»
I Romersk triptykon uttrykte pave Johannes Paul II sitt håp om at Michelangelos dominerende freskomalerier, som fremstiller Jesus som dommer, under valgets avgjørende timer vil minne hver enkelt om det store ansvaret ved det å skulle legge de «høyeste nøkler» (Dante) i de rette hender.
Så la oss be Den hellige ånd, som gjennom de siste hundre år har gitt oss en rekke virkelig hellige og store paver, om å skjenke oss en pave etter Guds hjerte – til det beste for Kirken og menneskeheten.
Så la oss be Den hellige ånd, som gjennom de siste hundre år har gitt oss en rekke virkelig hellige og store paver, om å skjenke oss en pave etter Guds hjerte – til det beste for Kirken og menneskeheten.
La oss be Gud gi Kirken den paven som på best mulig måte kan vekke alles samvittighet og de moralske og åndelige kreftene i dagens samfunn – samfunn preget av stor teknologisk fremgang, men som har en tendens til å glemme Gud.
Dagens verden forventer mye av Kirken når det gjelder å bevare de grunnleggende menneskelige og åndelige verdier som er helt avgjørende for om menneskelig sameksistens skal kunne bli bedre og ha noe godt å gi videre til fremtidige generasjoner.
Må den salige Jomfru Maria, Kirkens mor, gå i forbønn, slik at Den hellige ånd opplyser kardinalelektorene og hjelper dem å enes om den pave vår tid trenger.
Se høydepunkter fra messen
Les mer
- Prekenen hos Vatican News (norsk)
