Takk
Pave Leo takket først alle kardinalene, «pavens nærmeste medarbeidere» for dagene som har vært. Pave Frans’ død bør vi betrakte som en «påskehendelse», en etappe på veien mot livets fylde, sa han og betrodde Frans’ sjel og Kirkens fremtid til Gud, «den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst» (2 Kor 1,3). Paven er en ikke annet enn ydmyk tjener for Gud og for sine søsken. Det var pave Frans et godt eksempel på.
Vær lydhøre
Det er Den oppstandne som beskytter og leder Kirken og som fortsetter å oppildne den i håpet, gjennom kjærligheten, som er «utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss» (Rom 5,5), sa paven. «Det er opp til oss å være lydhøre for hans stemme og trofaste tjenere for hans frelsesplaner. Vi må da alltid ha i mente at det ikke er gjennom torden og jordskjelv Gud foretrekker å meddele seg, men i ‘lyden av skjør stillhet’ (1 Kong 19,12), eller som noen oversetter det, i en ‘ørfin stemme av stillhet’. Dette er det viktige møtet som vi ikke må gå glipp av, og til dette møtet må vi oppdra og ledsage Guds hellige folk, som er betrodd oss.»
Guds hellige folk
De siste dagene, i sorgen over pave Frans, har vi sett hvor vakkert og sterkt det er, Guds folk, dette store fellesskapet, bemerket pave Leo. Vi har sett Kirkens sanne storhet, med dens store mangfold av lemmer, og med som eneste hode Kristus, «hyrde og tilsynsmann for våre sjeler» (jf. 1 Pet 2,25). Guds folk er både skjødet hvorfra også vi født, og også vår flokk (jf. Joh 21,15–17), åkeren (jf. Mark 4,1–20) som vi må ta oss av og dyrke, nære med frelsens sakramenter og gjøre fruktbar med Ordets frø, slik at folket vandrer sammen, som Israels folk i ørkenen, etter skysøylen og ildsøylen (jf. 2 Mos 13,21).
I tråd med Det annet vatikankonsil
Pave Leo ønsker full tilslutning til vandringen etter Det annet vatikankonsil. I Evangelii Gaudium fremhevet og aktualiserte pave Frans hva dette innebærer. Leo ønsket å understreke enkelte viktige anliggender: Kristus som sentrum for forkynnelsen (EG, 11); misjonsomvendelse av hele det kristne fellesskap (jf. EG, 9); vekst i kollegialitet og synodalitet (jf. EG, 33); årvåkenhet for sensus fidei (jf. EG, 119–120), særlig i dens mest karakteristiske og inkluderende former, som folkelig fromhet (jf. EG, 123); kjærlig omsorg for de svakeste (jf. EG 53); modig og tillitsfull dialog med verden av i dag (jf. Gaudium et spes, 1–2).
Dette er evangeliske prinsipper, sa pave Leo, dette er verdier, og gjennom disse verdiene åpenbarer Faderen sitt ansikt i den menneskevordne Sønnen, som er det siste håp for den som søker sannhet, rettferdighet, fred og søskenskap (jf. Benedikt XVI, Spe salvi, 2; Frans, Spes non confundit, 3).
Hvorfor «Leo»?
«Nettopp fordi jeg føler meg kalt til å fortsette i denne retningen, kom jeg i tanke om å ta navnet Leo XIV. Ikke bare derfor, men hovedsakelig fordi pave Leo XIII i sin velkjente encyklika Rerum Novarum tok for seg sosiale spørsmål, i sammenheng med den første, store industrielle revolusjon. I dag tilbyr Kirken alle den skattkiste som sosiallæren utgjør, for å kunne svare på en ny industriell revolusjon og på utviklingen av kunstig intelligens, som medfører nye utfordringer i forsvaret av menneskeverd, rettferdighet og arbeid.»
«Må Guds egen kraft komme over hele verden»
Pave Leo avsluttet med å sitere pave Paul VI fra begynnelsen av hans pontifikat: «Må Guds egen kraft komme over hele verden som en stor flamme av tro og kjærlighet, som oppildner alle mennesker av god vilje, opplyser deres veier til gjensidig samarbeid, og over menneskeheten tiltrekker seg, på nytt og alltid, overfloden av guddommelig velvilje – Guds egen kraft, uten hvis hjelp ingenting er gyldig, ingenting er hellig» (Qui fausto die).
Se video fra talen
Les mer
- Saken hos Vatican News (norsk)
- Hele talen på Vatikanets nettsider (flere språk)
