Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
Da stanset Jesus og sa: «Be ham komme hit!» De ropte på den blinde og sa til ham: «Vær ved godt mot! Reis deg! Han kaller på deg.» Mannen kastet kappen av seg, sprang opp og kom til Jesus. «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» spurte Jesus. Den blinde svarte: «Rabbuni, la meg få synet igjen!» Da sa Jesus til ham: «Gå du! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han fulgte Jesus på veien. (Mark 10,49–52 fra Bibel 2024)
Her følger hele katekesen:
Kjære brødre og søstre,
med denne katekesen ønsker jeg å rette blikket mot et annet vesentlig aspekt ved Jesu liv, nemlig helbredelsene. Derfor ber jeg dere legge fram for Jesu hjerte det som er vondest eller svakest i dere, de områdene i deres liv hvor dere føler at dere står fast og ikke kommer videre. La oss med tillit be Herren om å høre vårt rop og helbrede oss!
Jesus er på vei til Jerusalem, men begynner sin reise så å si i Jerikos «underverden» – byen som ligger under havnivået. Med sin død dro jo Jesus for å hente opp igjen den Adam som var falt langt ned og som representerer hver og en av oss.
Fra Jeriko til Jerusalem
Den personen som er med oss i denne refleksjonen hjelper oss å forstå at vi aldri må miste håpet, selv ikke når vi føler oss fortapt. Det er Bartimeus, en blind tigger, som Jesus møtte i Jeriko (jf. Mark 10,46–52). Stedet er betydningsfullt: Jesus er på vei til Jerusalem, men begynner sin reise så å si i Jerikos «underverden» – byen som ligger under havnivået. Med sin død dro jo Jesus for å hente opp igjen den Adam som var falt langt ned og som representerer hver og en av oss.
Bartimeus var blitt sittende igjen
Bartimeus betyr «Timeus’ sønn»: Mannen beskrives gjennom en gjennom en relasjon, og likevel er han dypt ensom. Dette navnet kan imidlertid også bety «ærens sønn» eller «beundringens sønn», det stikk motsatte av den situasjonen han befinner seg i.[1] Og siden navn er så viktige i jødisk kultur, betyr det at Bartimeus ikke klarer å leve ut det han er kalt til å være.
I motsetning til den store folkemengden som følger etter Jesus, sitter Bartimeus helt stille. Evangelisten skriver at han sitter ved veien. Så han trenger noen som kan reise ham opp igjen og hjelpe ham å gjenoppta vandringen.
Bartimeus lærer oss å hente fram de ressursene som vi bærer i oss og som er en del av oss... Hvis det er noe du virkelig ønsker, gjør alt du kan for å oppnå det, selv når andre snakker strengt til deg, ydmyker deg og sier at du skal gi opp.
Bartimeus’ rop
Hva kan vi gjøre når vi befinner oss i en situasjon som det ikke ser ut til å være noen vei ut av? Bartimeus lærer oss å hente fram de ressursene som vi bærer i oss og som er en del av oss. Han er tigger, han vet å be, ja, han kan rope! Hvis det er noe du virkelig ønsker, gjør alt du kan for å oppnå det, selv når andre snakker strengt til deg, ydmyker deg og sier at du skal gi opp. Hvis det er noe du virkelig ønsker, så fortsett å rope!
Bartimeus’ rop, som gjengis i Markusevangeliet – «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» (vers 47) –, er blitt en meget velkjent bønn i den østlige tradisjonen. Også vi kan bruke den: «Herre Jesus Kristus, Guds sønn, ha miskunn med meg synder!».
Jesus får Bartimeus til å reise seg opp
Bartimeus er blind, men paradoksalt nok ser han klarere enn de andre og erkjenner hvem Jesus er! Når han roper, stopper Jesus opp og ber dem komme med ham (jf. vers 49), for det finnes ikke rop som Gud ikke hører, selv når vi ikke er bevisste på at det er ham vi henvender oss til (jf. 2 Mos 2,23). Det kan virke merkelig at Jesus ikke umiddelbart går bort til mannen, som er blind, men ved nærmere ettertanke er dette en måte å få i gang Bartimeus’ liv igjen: Han driver ham til å reise seg, han stoler på at Bartimeus er i stand til å gå. Denne mannen kan komme seg opp igjen, han kan reise seg fra sin døde livssituasjon. Men for å gjøre dette må han foreta en svært betydningsfull handling: Han må kaste kappen av seg (jf. vers 50)!
For å kunne gå til Jesus og la seg helbrede av ham, må Bartimeus blottstille seg for ham, i all sin sårbarhet. Dette er det grunnleggende steget i enhver helbredelsesprosess.
Bartimeus kaster kappen av seg
For en tigger er kappen alt: trygghet, hjem, beskyttelse. Selv loven ivaretok tiggerens kappe: Kapper som var blitt tatt i pant måtte leveres tilbake før det ble kveld (jf. 2 Mos 22,26). Likevel er det ofte vår falske trygghet som blokkerer oss – det vi har tatt på oss for å beskytte oss, men som i stedet hindrer oss i å komme oss videre. For å kunne gå til Jesus og la seg helbrede av ham, må Bartimeus blottstille seg for ham, i all sin sårbarhet. Dette er det grunnleggende steget i enhver helbredelsesprosess.
Bartimeus ønsker ikke bare å se, men å se opp
Også det spørsmålet som Jesus stiller ham virker merkelig: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» (vers 51). Men i virkeligheten er det ingen selvfølge at vi ønsker å bli helbredet fra våre sykdommer – noen ganger foretrekker vi å bli stående på stedet hvil for å slippe å ta ansvar. Bartimeus gir et dypt svar: Han bruker verbet anablepein, som kan bety «å se igjen», men som også kan oversettes med «å løfte blikket». Bartimeus ønsker nemlig ikke bare å få synet tilbake, men også å gjenvinne sin verdighet! For å kunne se opp, må man rette ryggen og løfte hodet. Noen ganger blir mennesker sittende fast fordi livet har ydmyket dem, og alt de ønsker er å verdigheten tilbake.
Bartimeus velger selv å følge Jesus
Det som frelser Bartimeus, og hver og en av oss, er troen. Jesus helbreder oss for at vi skal kunne bli fri. Han ber ikke Bartimeus om å følge ham, men ber ham gå, fortsette sin vandring (jf. vers 52). Markus avslutter imidlertid fortellingen med å si at Bartimeus begynte å følge Jesus: Han tok et fritt valg om å følge ham som er Veien!
Men i virkeligheten er det ingen selvfølge at vi ønsker å bli helbredet fra våre sykdommer – noen ganger foretrekker vi å bli stående på stedet hvil for å slippe å ta ansvar.
Rop også for andre
Kjære brødre og søstre, la oss med tillit bære våre egne og våre kjæres sykdommer fram for Jesus. La oss bære smerten til dem som føler seg fortapt og ikke ser noen utveier. La oss rope også for dem, og være trygge på at Herren vil høre oss og stanse opp.
[1] Augustin gir den samme tolkningen i De consensu evangelistarum, 2, 65, 125: PL 34, 1138.
Les mer
- Teksten hos Vatican News (norsk)
- Generalaudiensen på Vatikanets nettsider (flere språk)
