Biskopens sans for humor har sikkert kommet godt med i mange situasjoner. Den har kunnet stikke hull på det oppblåste og jekke det overdrevne ned til bakkenivå. Mon ikke hans uvilje mot det ytterliggående og polariserende i sitt vesen er katolsk – alminnelig, samlende og universell.
Han ville egentlig ha stått i sin tjeneste til fylte 75 år i 2028, men problemer med knærne gjorde det etter hvert vanskelig. En biskop bør være mobil, mente han, og etter grundige overveielser søkte han pave Frans om å få gå av. Løsningen ble en myk overgang: først en periode med en hjelpebiskop ved sin side, og så, når pave Leo gir sin tilslutning, den definitive sorti.
– Hvilke tanker gjør du deg når du ser mot avslutningen av ditt apostolat som biskop?
– Om det tenker jeg at det er på høy tid. Jeg har vært biskop i 20 år, og det har vært veldig fine år, men nå er det betimelig å takke for seg. Jeg er over 70, og merker også på helsen at det er riktig å slutte. Og jeg gjør det i trygg forvissning om å ha fått en god etterfølger i biskop Fredrik Hansen.
Meningsforskjeller og konflikter kan selvfølgelig oppstå i et arbeidsmiljø, og har gjort det. Da blir den gode vilje desto viktigere.
I Olavs fotspor
De samarbeider godt, biskopen og hans hjelpebiskop. Et eksempel: under feiringen av olsok skal de opptre som parhester med hvert sitt foredrag. Biskop Bernt tok for et par år siden initiativ til en oppgradert feiring i hovedstaden. 29. juli blir det igjen samling i og rundt St. Olav domkirke, med tidebønn, musikalsk innslag ved Consortium Vocale Oslo, seminar med flere foredrag, byvandringer knyttet til Oslos middelalderminner, og til slutt pontifikalmesse med etterfølgende måltid. Alt under overskriften «I Olavs fotspor frem mot 2030».
– Hvordan er ditt eget forhold til Hellige Olav?
– Tett og nært. Det har det alltid vært. Jeg har feiret olsok med stor glede gjennom hele livet, og kanskje særlig de årene jeg også hadde ansvaret for Trondheim stift, med dets solide historiske tradisjoner. I min tid som biskop har jeg vært med på en rekke fine markeringer av St. Olavs betydning for vårt land og folk, slik som de årvisse samlingene rundt Olavsalteret i Roma og den storslåtte feiringen i Rouen i 2014 av 1000-årsjubileet for hans dåp. Jeg håper også å få med meg det store jubileet i 2030, på ett eller annet vis. Markeringen i 1930 var en stor begivenhet. Det skal bli spennende å se hvordan millennium-feiringen blir.
– Når du ser tilbake på ditt pontifikat, hva er det som særlig har gledet deg?
– Kanskje først og fremst det gode samarbeidet med prestene og de ansatte i Oslo katolske bispedømme. Vi har hatt og har ansatt mange fine folk. Mennesker av god vilje. Meningsforskjeller og konflikter kan selvfølgelig oppstå i et arbeidsmiljø, og har gjort det. Da blir den gode vilje desto viktigere. Ja, i et videre perspektiv er den gode vilje nødvendig for frelsen. Troen kan ikke overvinne mangelen på god vilje.
– Er det noe du i tilbakeblikk gjerne hadde gjort annerledes?
– Det har vært en og annen personalsak som jeg i ettertid ser at jeg kunne ha taklet annerledes. Jeg kan ha såret noen eller fattet beslutninger som de har oppfattet som gale eller urettferdige. Det er ikke til å unngå når man leder en stor bedrift. OKB er jo ikke bare et fellesskap av troende, det er også en organisasjon med mange avdelinger og ansatte. Jeg har prøvd å være en rettferdig leder, og jeg håper at man ikke mistenker meg for å ha handlet av ond vilje i enkeltsaker.
Jeg følte aldri noe behov for et ungdomsopprør mot barnetroen eller mot Den norske kirke. Og som biskop fikk jeg et godt og vennskapelig forhold til en rekke lutherske biskoper fra Andreas Aarflot til Kari Veiteberg og Sunniva Gylver.
Fra liten til stor
– I din periode har antall katolikker i ditt bispedømme nesten firedoblet seg. Noen vekstsmerter har det vel medført?
–Ja, innimellom har det vært litt vondt. Innvandringen fra land med overveiende katolsk befolkning har vært både stor og rask. Hvordan skal man få de forskjellige nasjonale gruppene til å eksistere og fungere sammen? På søndagene feires det 14 messer på forskjellige språk i St. Olav domkirke og St. Josephs kirke rett over gaten. Det er tungt å administrere for sognepresten og hans stab. På den annen side er det jo ikke bare et problem, men en glede. Da jeg var ganske ny i embedet hadde jeg besøk av et par lutherske biskoper som ga uttrykk for at de syntes synd på meg som ikke hadde kirker nok, prester nok, penger nok osv. Til slutt spurte jeg dem: ville dere ikke heller hatt mine problemer enn deres egne? Da innrømmet de at de nok heller ville hatt fulle kirker!
– Hvordan har ditt forhold til Den norske kirke i det hele vært?
– Jeg konverterte heldigvis ikke fra noe, men til noe. Det gjorde konversjonen mye lettere. Da jeg vokste opp på Rjukan, var det gode prester og søndagsskolelærere der. Riktignok ble jeg aldri helt innforstått med en rekke lutherske eiendommeligheter. Jeg søkte videre og var så heldig å finne det jeg lette etter. Men jeg følte aldri noe behov for et ungdomsopprør mot barnetroen eller mot Den norske kirke. Og som biskop fikk jeg et godt og vennskapelig forhold til en rekke lutherske biskoper fra Andreas Aarflot til Kari Veiteberg og Sunniva Gylver. Mitt personlige vennskap med Ole Christian Kvarme har betydd mye for meg. De er alle intelligente folk med sosiale talenter. Vi kunne være uenige i konkrete saker, men det hadde ingen negativ effekt. Jeg er ikke avhengig av at folk er enig med meg.
Abonner gratis på St. Olav
Intervjuet ble først publisert i St. Olav tidsskrift 2-2025.
Ønsker du å motta tidsskriftet gratis i posten, må du registrere deg som abonnent på én av følgende måter:
- Via dette skjemaet
- Send en SMS til 96 94 34 90 med kodeord STOLAV etterfulgt av navn og adresse
- Send e-post med navn og adresse til abonnement@katolsk.no
Norsk utdannelse for norske prester
– Du har en mer mangfoldig erfaringsbakgrunn enn de fleste katolske prester. Du har bant annet vært luthersk teologistudent, lærer, journalist, aktiv i Høyre og i riksmålsbevegelsen, og du har sågar sittet i russisk fengsel. Hva har din livserfaring betydd for deg sammenlignet med dem som går rett fra videregående til et presteseminar?
– De tingene du nevner er ikke noe jeg beklager å ha erfart. Ikke alt ville jeg riktig nok ønske å oppleve en gang til, men jeg ser på dette som en god ballast, som har kommet meg til nytte. Jeg var 18 da jeg begynte på teologistudiet ved Universitetet i Oslo, og ferdig da jeg var 24. Det er jo noen år. Og så måtte jeg jo ha teologisk tilleggsutdannelse, en fornuftig avgjørelse av biskop Gran den gang.
– Allerede i 2006 tok jeg beslutningen om å opprette et norsk katolsk presteseminar. St. Eystein seminar fikk en god tilgang på studenter, men mange av dem hadde en utenlandsk bakgrunn og kjente lite til de kirkelige forhold i det lutherske – og det sekulariserte – Norge. Og de ville ikke lære mer om sitt nye hjemland dersom de skulle utdannes f.eks. i London eller Roma. Men det er viktig at den formative utdannelsen av prester i Norge ikke begrenser seg til innenlandske impulser. Så det første, forberedende året har våre studenter i det 400 år gamle Royal English College of St. Alban i Valladolid i Nord-Spania. Og siden har de en viktig periode ved the Venerable English College i Roma. Opprettelsen av denne norgesbaserte utdannelsen ser jeg virkelig tilbake på med stor glede. Det kostet bispedømmet en god del penger, men vi fikk heldigvis generøs støtte fra både Josefsøstrene og Bonifatiuswerk i Tyskland.
– Er det fortsatt tilgang på kall?
– Mens en del andre presteseminarer rundt om i verden har rekrutteringsproblemer, går vårt for fullt hus – ja, i år har vi faktisk én student mer enn strengt tatt var plass til! Det har skjedd et eller annet i løpet av de siste fem årene. Vi merker det på veksten i antall kall. Og vi merker det på det vitale liturgiske livet både i domkirken og i andre kirker.
– Det gir grunn til optimisme for kirkens fremtid?
– Ja, dette ser lovende ut. Mange har spådd kirkens undergang. Noen vil ha det til at bare gamle damer går der. Det er ikke riktig. De gamle damene er nå for det første svært velkomne, men det er også mange andre grupper av befolkningen som søker kirken. For eksempel skrives det for tiden om at det gjelder mange yngre menn. Vi har mange konversjoner for tiden. Og den store medieoppmerksomheten rundt pave Frans’ bortgang og valget av pave Leo er vel et symptom på at verden ikke bare er interessert, men også innser at den globale, katolske kirke er en betydningsfull åndelig og sosial kraft. Det er en god tid. Det er bare å håpe at vi klarer å svare fornuftig på dens utfordringer.
For øvrig ser jeg med glede frem til ordensliv i gode omgivelser. Kanskje får jeg også lyst til å skrive – hvem vet?
Når en biskop kobler av
Også biskoper trenger rekreasjon. Biskop Bernt forteller at han gjerne leser, hører musikk og lager mat. Eller er sammen med gode venner. Han er svak for kriminallitteraturen og synes det har vært interessant å følge utviklingen i den genren fra 1920-30-tallet og frem til våre dager. Han er også svak for god, gammeldags revykunst og kan flere tekster av revykongen Einar Rose utenat! Mange bånd knytter ham til Norge, men nå gjøres det klart for ham hos augustinerkorherrene utenfor Wien, der han var vel installert da han til sin overraskelse ble kalt til biskop av Oslo i 2005.
– Når jeg kommer dit, vil sikkert ønsket om å reise til Norge melde seg etterhvert. Der vil nok dessverre mine knær begrense mulighetene. Men noen besøk kan det vel bli. Da skal jeg selvsagt avholde meg strengt fra å ytre meg om saker knyttet til Oslo katolske bispedømme. For øvrig ser jeg med glede frem til ordensliv i gode omgivelser. Kanskje får jeg også lyst til å skrive – hvem vet?
Intervjuet ble først publisert i St. Olav tidsskrift 2-2025.
Om biskop Bernt I. Eidsvig
- Født (1953) og oppvokst i Rjukan.
- Cand. theol. fra Universitet i Oslo i 1978 og ved Heythrop College, University of London, England (Master of Theology) i 1982.
- Tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap 20. desember 1977.
- Presteviet 20. juni 1982 i Oslo av biskop John Willem Gran.
- Les biskop Grans innledningsord ved biskop Eidsvigs prestevielse.
Kirkelig tjeneste
- 1. oktober 1982 – 1. januar 1986: Kapellan i St. Paul, Bergen.
- 1. januar 1986 – 1. september 1991: Sogneprest i St. Paul, Bergen.
- 27. august 1991: Drar til Klosterneuburg, Østerrike.
- 28. august 1995: Ordensprofess hos augustiner-korherrene (Can.Reg.) i Klosterneuburg.
- 21. juni 1996: Novisemester i Klosterneuburg.
- 15. oktober 1996 – 1. juli 2003: Sogneprest i St. Leopold, Klosterneuburg.
- 22. oktober 2005: Vigslet til biskop av Oslo i Trefoldighetskirken.
- Fra 8. juni 2009 også apostolisk administrator av Midt-Norge stift.
- 16. juli 2025: Trer av som biskop av Oslo.
- Biskop Eidsvigs profil på katolsk.no
Abonner gratis på St. Olav
Intervjuet ble først publisert i St. Olav tidsskrift 2-2025.
Ønsker du å motta tidsskriftet gratis i posten, må du registrere deg som abonnent på én av følgende måter:
- Via dette skjemaet
- Send en SMS til 96 94 34 90 med kodeord STOLAV etterfulgt av navn og adresse
- Send e-post med navn og adresse til abonnement@katolsk.no
